I januar begynner drømmingen. I februar starter planleggingen. Hva var det som ikke fungerte så bra i fjor? Hvilke grønnsaker skal dyrkes i år og hvor i kjøkkenhagen skal de plasseres for å få best vekstforhold? I mars forkultiveres vekstene som trenger det og hele stua ser ut som et drivhus. April er ventetid. Vi venter inne og vi venter ute. Først på at snøen smelter, så på at telen forsvinner sakte ut av jorda i hagen. I mai såes det, og plantene som har vokst seg store i vinduskarmen, plantes endelig ut i sitt rette element. Så begynner ventingen igjen, og arbeidet. Hver torsdag ettermiddag samles familien til dyst.

Vi luker, vanner, komposterer, smaker, leker og skravler. I juni høstes salat og reddiker. I juli reiser vi bort og får naboen til å vanne avlingen. I august nytes sukkererter, bønner, brokkoli og spinat, ja hvis skadedyrene holder seg unna spinaten i år da. I september spiser vi squash og tomater til alle måltider. I oktober er det grønnkål som gjelder, og epler tilberedt på alle tenkelige måter. I november drar vi opp de siste purreløkene før vi stenger for i år. Så begynner ventetiden igjen. Vi sitter inne i varmen, titter ut på T-banen som suser forbi bak de løvtomme bærbuskene og gleder oss til januar. Det er deilig å være bønder i byen!

Før moderniseringen av dagligvarebransjen og inntoget til prossesert ferdigmat dyrket mange familier et utvalg av grønnsaker, frukt og bær i hagene sine. De tok godt vare på de verdifulle avlingene, syltet, lagde saft og oppbevarte godsakene i kjelleren slik at det skulle holde lengst mulig. Matvarene ble handlet inn i ulike spesialforretninger og en måtte gjerne innom flere steder før handlelisten ble krysset ut. På 1950-tallet fikk vi de første dagligvarebutikkene hvor man kunne handle alt på ett sted og på 1960-tallet åpnet landets første supermarked på Grønland i Oslo. Med utviklingen i dagligvarehandelen økte også mangfoldet av varer, som igjen førte til endringer i befolkningens matvaner og kosthold. Ferdigmat og industrielt behandlede produkter var et av symbolene på den moderne livstil og ble tatt godt i mot av husmødre som kunne bruke mindre tid på planlegging og tilbereding av familiens måltider.

Den nye hastigheten i matlagingen og effektiviseringen på kjøkkenet frigjorde ikke bare tid, men hadde også stor påvirkning på matkulturen vår.

På den tid var det lite bevisstgjøring og kritikk rundt innholdet i produktene, det meste ble omfavnet som nytt og spennende. Utvalget av frukt og grønt økte kraftig i denne perioden og nordmenn ble introdusert for eksotiske arter som avocado, mango og kiwi. På 1970-tallet inntok grossistene dagligvarehandelen for fullt. Dette var starten på den eksplosive utviklingen i bransjen slik vi kjenner den i dag med blokkdannelser, kjedekonsept og lavpriskrig, og med få gjenlevende uavhengige dagligvarebutikker og spesialforretninger.

Det temporære nærmiljøprosjektet Prinzessinnengarten i Berlin er et suksessrikt eksempel på at urbane dyrkingsprosjekter kan være en verdifull dynamo i lokalmiljøet, og er med på å bidra til økt forståelse mellom mennesker og bevissthet rundt mat og miljø. (Foto: Pernille Leivestad)
2 generasjoner samarbeider i en kjokk hage ikke langt fra Oslo sentrum. (Foto: Pernille Leivestad)

Nå er det uten tvil billigkjedene som regjerer. De bestemmer hva vi som forbrukere skal kjøpe og hva vi skal spise. Vi blir tilbudt billig, rask, prossesert og smakløs mat produsert ved hjelp av utallige tilsetningsstoffer, gjødsel og kjemiske sprøytemidler. Mat sendes på tvers av kloden. De tidligere sesongbetonte råvarene er tilgjengelige året rundt. Norske epler og poteter tilfredstiller ikke lenger de estetiske kravene, og produksjoner legges ned. Vi er ikke lenger bortimot selvforsynte, men har blitt totalt avhengige av andre land for å fø vår egen befolkning. Vi er avhengige av tomater som ikke har tid til å modnes før de fraktes nordover, og av epler som er så manipulerte at de kan ligge 5 måneder på fruktfatet uten å råtne. Samtidig lukker vi øynene for tomatslavene i Italia og teplantasjearbeiderne på Sri Lanka, som lever og arbeider under uverdige forhold til luselønn for at vi skal kunne kjøpe billige produkter i ethvert supermarked. Uærlig, næringsfattig og smakløs mat, og vanilje utvunnet av grantrær i Sarpsborg.

Mat er ikke lenger bare mat. Hver ingrediens og hvert produkt har en historie, en reise, og som regel dreier det seg om økonomi og politikk på høyt globalt nivå. Må det være slik? Hva skjedde egentlig med den lokale produksjonen og nyttehagene? Må vi være med på utviklingen? Kan vi ikke bare «slow down», dyrke vår egen mat og begynne å lage middagen fra bunnen av? Eller er det en utopi som tilhører fordums tid?

I dagens samfunn skynder vi oss til jobb, på jobb og hjem fra jobb. Vi forter oss å lage middag, rydde, trene og være sosiale. Vi haster frem og tilbake, stresser, klager og blir utslitte. Selv ungdom blir utbrente nå til dags. Helse og kosthold skal vi fokusere på bare vi får tid og overskudd. Vi plages av diabetes, høyt blodtrykk og blir overvektige. Livsstilssykdommer fører til store samfunnsøkonomiske kostnader hvert år.

Urbant jordbruk er en ypperlig arena for rekreasjon og kan ha stor gevinst for både fysisk og mental helse. Det å bruke kroppen fysisk, være ute i frisk luft, observere at det spirer og gror samt mestringsfølelsen ved å dyrke frem noe eget for så å nyte det, er verdifullt påfyll for mange i en ellers stressende hverdag. Rekreasjon kan være så mangt. For noen er lange skirenn i trange dresser toppen av lykke, mens andre dekker behovet for fysiske utfordringer, ro og avspenning på knærne i grønnsaksbedet med spaden i hånden. Kjøkkenhagen skynder seg ikke, den bruker den tiden den trenger i samspill med naturen og årstidene. På den måten fremstår urbane dyrkingsprosjekter som verdifulle kontraster til den hektiske tilværelsen som ellers preger livet i byene.

Stadig flere lokale initiativ og innovative dyrkningsprosjekter ser dagens lys rundt om i store europeiske byer som Amsterdam, Barcelona, Berlin og København. Det er en pågående trend at flere og flere byboere ønsker å dyrke jorda både for matproduksjon og rekreasjon. Drivkraften bak den gjenoppståtte aktiviteten i det urbane jordbruket, som vi kan observere i Europa og Nord-Amerika i dag, kommer hovedsakelig fra mistillit til det industrialiserte og konvensjonelle jordbruket, søken etter ekte verdier og som en motpol til supermarkedenes makt og påtvungede monopol. I flere land har større matvarekriser ført til at befolkningen har mistet tiltroen til systemet og jordbruket, og flere ønsker derfor selv å sørge for at maten de spiser er trygg. For eksempel har 70 millioner russere i dag sin egen jordlapp til dyrking av mat, og 65 % av Moskvas befolkning produserer deler av maten sin selv 1 . Et ustabilt matsystem og et kraftig industrialisert jordbruk med høy bruk av kjemiske midler har ført til at mange russere har tatt saken i egne hender og begynt å dyrke sine egne næringsrike økologiske grønnsaker. I London dyrker 14 % av husholdningene nyttevekster i hagene sine. 2 Historisk sett har Oslos mange private hager og grønne områder vært en viktig arena for dyrking. Etter at mataukbehovet forsvant i etterkrigstiden har det imidlertid vært en markant nedgang av private dyrkingsprosjekter. Nå er hagene, parsellene og parkene først og fremst en viktig kilde til rekreasjon.

Gulrøtter til middag fra den urbane hagen. (Foto: Depositphotos)
6. «Til neste ¥r skal vi…» Store og sm¥ hjelper gledelig til i kjøkkenhagen. (Foto: Pernille Leivestad)
Gerilja dyrking, Ton Steine nabolagshage, Berlin. (Foto: Pernille Leivestad)

I dag disponerer godt over halvparten av hovedstadens befolkning sin egen hage, eller deler felles hage med andre. Disse arealene utgjør et stort potensiale for dyrking av grønnsaker, frukt og bær. Det samme gjør også byens mange takflater og balkonger.

De siste årene kan det observeres en økt interesse for byjordbruk også her til lands.

Parsell- og kolonihager har lange ventelister av byboere som ønsker seg en liten jordflekk for matauk og rekreasjon.

Artikler om urbant jordbruk preger både nyhetsbildet, fagtidskrifter og populærmagasinene. Mens fagfolk strides om balkongkasser, ringblomster og pastinakk er løsningen på klimakriser og et skakkkjørt matproduksjonssystem, forkynner livsstilsmagasinene en bærekraftig livsstil med fokus på matkultur, rekreasjon og sosiale relasjoner.

Flere og flere søker nå mot et mer fordelaktig og miljøvennlig forbruk med ønske om å være med å utgjøre en forskjell både for seg selv og omgivelsene. Mens noen tar tak i sin egen balkongkasse eller kompostbingen i hagen, finnes det andre som organisere seg.

Etableringen av andelslandbruk i Norge er i sterk vekst, og mye tyder på at skolehagedriften i Oslo igjen er på vei mot fruktbare tider.

«Majobo, Mat og jord der du bor», er en nettverksorganisasjon som samler dyrkingsentusiaster fra hele landet. Nettverket, som ser på dyrking som et enkelt og konkret klimatiltak, har igangsatt flere verdifulle urbane dyrkingsprosjekter. De deler kunnskap og erfaringer, og oppfordrer til økt økologisk og kortreist matproduksjon i byene. En annen bevegelse, «The slow food movement», oppstod i 1989 som en opposisjon til hastigheten og utviklingen i matvareproduksjonen, forbruket og det stadige tapet av lokal matkultur. Bevegelsen har fokus på god, ren og rettferdig mat som fortrinnsvis er både lokalprodusert og kortreist. Medlemmene utveksler idéer og erfaringer og verdsetter samhold, glede og nytelse rundt matfatet. Det dreier seg ikke bare om å spise, det er en livsstil.

Den økte bevisstgjøringen rundt en urban bærekraftig levemåte og det faktum at flere ønsker å dyrke deler av maten sin selv, legger et ansvar på oss som planlegger, former og bygger omgivelsene i byene. Det er vår jobb å bidra til utviklingen, ved å tilrettelegge for velfungerende urbane dyrkingsprosjekter til nytte og glede for befolkningen. Mangel på kunnskap om og tvil rundt viktigheten av slike tiltak er utvilsomt en barriere vi er nødt til å bryte ned. Det finnes utallige eksempler på vellykkede prosjekter med både høy sosialøkonimisk verdi og miljømessige fordeler. Det florerer av kunnskap der ute og ildsjeler som brenner for å dele den. Og ikke minst, ta et historisk tilbakeblikk og bruk erfaringene for det de er verdt. Noe var kanskje bedre før?

La oss være med på å skape en liten revolusjon.

En som på naturens egne premisser bruker den tiden den trenger og ikke haster avgårde. En som inspirerer til bærekraftig livsstil, kunnskap og inkludering. Et grønt, produktivt og energigivende pusterom, en motpol til alt annet som suser forbi …