«Norge er et lite land i verden», sa daværende statsminister Lars Korvald i Stortinget i 1973 og påkalte smilet hos sine tilhørere. Senere er denne uttalelsen blitt brukt, vrengt på og harselert med. Men spesielt oppsiktsvekkende er den ikke. Dessuten er den faktisk sann, selv om det norske selvbildet ofte kan gi inntrykk av at vi ikke helt har forstått vår begrensning som nasjon.

«Det er typisk norsk å være god», proklamerte statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen sin 1. januar 1992. Hun viste til hva nordmenn fikk til internasjonalt, og brukte fotball- og håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne, som alle hevdet seg i verdenstoppen, som eksempler. Og Dagbladet fulgte etter i 1993 og skrev at «Fred ? det er Norge, det».

Hva som virkelig er «typisk norsk», er imidlertid vanskelig å peke på. Det må i så fall kanskje være behovet for å hevde seg, skapt av et historisk mindreverdighetskompleks vi kollektivt deler overfor større naboer. Vi har en hang til å skulle være verdensmestere i ett og alt, og ikke bare på idrettsbanen. For eksempel er det ikke nok å ha en god klimapolitikk i Norge - den må selvfølgelig være verdens beste! Det samme gjelder skolepolitikken, innvandringspolitikken, helsepolitikken, familiepolitikken osv. osv.

Ingenting er galt med å ha høye ambisjoner, men som Atle Midttun og Lennart Olsson viser i sin artikkel her i bladet om «Den nordiske modellen», er vi ofte bedre på retorikk enn på resultater. I hvert fall hvis vi holder oss til klimapolitikken, der vår praksis er ganske middelmådig sett i forhold til de skyhøye målsettingene.

På den annen side går det unektelig bra for landet vårt, veldig bra som kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete skriver i sin artikkel om «Distriktslandet Norge». Og det til tross for at vi scorer lavt på flere av faktorene som utviklingsteoriene gjerne bruker som forklaring på vekst og positiv utvikling: størrelse, folketetthet, avstander og tilgang til markeder. Vi er altså «annerledes» her i steinrøysa. Om det skyldes at distrikts- og regionalpolitikken vår har vært en suksess, eller de rike naturressursene vi har fått i gave, skal være usagt. Trolig er det snakk om begge deler.

En som har skrevet svært innsiktsfullt om vår norske «annerledeshet» er den tyske dikter og forfatter Hans Magnus Enzensberger. Hans essay «Norsk utakt» (på tysk: Norwegische Anachronismen) fra 1984 er blitt en klassiker. Enzensbergers Norge er et paradoksalt samfunn, som fremdeles i mangt og meget er et tradisjonelt bygdesamfunn i utkanten av Europa, men som samtidig er et av verdens mest moderne og avanserte land innen blant annet statsforvaltning og utvikling av visse former for høyteknologi. Analysen hans kan sammenfattes i følgende sitat fra boka: «Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium».