De nordiske landene er generelt sett på som frontløpere i økologisk modernisering1. De har vært aktive arrangører av konvensjoner og kapasitetsbygging internasjonalt rundt miljø- og klimaproblemer, de har vært blant pionerene innen miljøpolitikkutforming, og de har vært tidlig ute med å etablere ny miljøpolitisk forvaltning. Nordisk økologisk praksis henger imidlertid etter. Mens økologisk modernisering har kommet lang innen miljø og lokal forurensning, har de nordiske landene lykkes langt mindre i å redusere sitt økologiske fotavtrykk. De scorer høyt på globale velferdsindekser, men er også betydelige forbrukere av verdens knappe ressurser.

De nordiske landene har vært ganske aktive når det gjelder å fremme internasjonale miljøtiltak, vanligvis i nært samarbeid med FN eller andre multilaterale organisasjoner. Bare for å nevne noen av de viktigste:

Sverige var i 1972 vertskap for FN-konferansen om det menneskelig miljø, i Stockholm. Konferansen var et tidlig forsøk på å sette miljøspørsmål på den internasjonale dagsorden, og ble senere fulgt opp av stort internasjonalt engasjement.

Oslo-konvensjonen om dumping av avfall til havs i 1972, som i 1974 ble fusjonert med Pariskonvensjonen om landbaserte kilder til havforurensning, var et annet tidlig nordisk initiativ for å fremme internasjonal miljøpolitikk. Oslo- og Pariskonvensjonene gikk senere inn i OSPAR-kommisjonen, som etablerte det juridiske instrumentet som regulerer internasjonalt samarbeid.

Helsinki-protokollen om reduksjon av svovelutslippene i 1985 var et nordisk initiert første skritt for å håndtere langtrekkende og grenseoverskridende luftforurensning. Det ble fulgt opp av et annet nordisk initiativ i 1994; Oslo-protokollen om ytterligere reduksjon av svovelutslippene. Begge konvensjonene lyktes i å nå sine mål.

I klassisk nordisk deltakende stil introduserte Aarhus-konvensjonen av 1998, om tilgang til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsfatting, et direktedemokratisk element i miljøpolitikken.

1990-årene så også flere policy-orienterte internasjonale konferanser om biologisk mangfold under norsk ledelse – i Trondheim i 1993 og 1999. Begge konferanser ble holdt i nært samarbeid med FN-organisasjoner.

Et annet stort nordisk initiativ var Stockholmkonvensjonen om persistente organiske miljøgifter i 2001, en global traktat for å beskytte menneskers helse og miljø fra kjemikalier som forblir intakt i miljøet over lengre tid.

Gjennom disse og en rekke andre tiltak har Norden signalisert vilje til å initiere miljømessige bærekraftsinitiativ på den internasjonale agenda.

Tidlig ute med miljøpolitikk

Brundtland-kommisjonen, under ledelse av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, la i 1987 fram sin rapport om bærekraftig utvikling, «Vår felles framtid». Den legger til rette for å inkludere miljøpolitikk i kjernen av velferdsstatlige verdier. Utgivelsen av rapporten og arbeidet i verdenskommisjon for miljø og utvikling la grunnlaget for sammenslåing av utviklings- og miljøagendaer og knytter dem til rettferdig fordeling og politisk demokrati.

Regjeringens klimamelding som ble lagt fram av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell tidligere i år, inneholder ambisiøse klimapolitiske mål. Men hvordan er det når retorikken møter praksis?

I 1996 kunngjorde den svenske statsminister Göran Persson Sveriges ambisjon om å skape «Det gröna folkhemmet», en grønnere velferdsstat basert på bærekraftig utvikling.

Seks år senere, i 2002, vedtok Danmark en nasjonal bærekraftig utviklingsstrategi som skulle presenteres for Folketinget hvert fjerde år og følges opp gjennom sektorvise planer og et sett av indikatorer. Danmarks høyprofilerte bærekraftspolitikk kulminerte i 2009 med vertskapet for den store klimakonferansen, FNs «Framework Convention on Climate» (UNFCCC).

Den finske regjeringen har også fremmet bærekraftig utvikling som en del av sitt diplomati, blant annet i sine relasjoner med EU og asiatiske land. Sammen med de andre nordiske landene har Finland tatt initiativ for å integrere miljøhensyn med handelspolitikk, slik at begge felt har lik status i folkeretten.

Styrket miljøforvaltning

De nordiske landene har også fulgt opp sitt sterke miljøpolitiske engasjement ved å være tidlig ute med å etablere nye forvaltningsorganer for miljøvern.

Danmark markerte i 1971 starten på nordiske initiativ for å bygge opp departementer med miljøfokus. Det nyopprettede Ministeriet for Forureningsbekæmpelse endret i 1973 navn til Miljøministeriet, etter å ha initiert en serie av miljø-relaterte lover. Et sterk miljøfokus på dansk energipolitikk førte i 1994 til at energiområdet ble lagt inn under Miljøministeriet, noe som reflekterer Danmarks banebrytende rolle i vindenergi under sin dynamiske miljø- og energiminister Svend Auken. I 2005 ble energisektoren skilt ut igjen og underlagt Transport- og Energiministeriet.

Også Norge var raskt ute med å etablere et miljøverndepartement, i 1972, og har gjennom Gro Harlem Brundtland, som var miljøvernminister 1974–79 og senere ble statsminister, hatt en sterk profil som pådriver for internasjonal miljøpolitikk.

Svensk miljøpolitikk skjøt fart i kjølvannet av folkeavstemningen om kjernekraft i 1980. Den sterke koblingen mellom energi- og miljøpolitikk ledet i 1987 til etableringen av et felles departement for næring, miljø og energi. Dette har siden gått gjennom flere transformasjoner før det ble et rent miljødepartement i 2007.

Det finske Miljøverndepartementet ble etablert i 1983 til tross for sterk motstand fra Handels- og næringsdepartementet og departementet for landbruk og skogbruk. I 1995 ble Miljøadministrasjonen etablert for å ta vare på viktige kryssende interesser mellom disse tre departementer.

Figur 1: Karbondioksidutslipp tonn per innbygger (2007).2

2

Figur 2: Økologiske fotav-trykk for de nordiske land i komparativt perspektiv.4

3

Nordisk miljøpraksis

Selv en grov analyse av nordiske miljøprestasjoner indikerer at det er en viss avstand mellom prinsipper og praksis. Hvis man tar CO2-utslipp og klimautfordringen som et utgangspunkt, viser en enkel sammenlikning av CO2-utslipp per innbygger stor variasjon blant de nordiske landene. Med 5,4 tonn per år hører Sverige til de bedre i Europa, mens Finland, med 12,1 tonn per år, rangerer blant de verste.

Bekymring over konsekvensene som vårt samfunnssystem og forbruk har på de globale økosystemene, har ført til utvikling av måleindikatorer som «økologisk fotavtrykk» (ØF) og «biokapasitet». ØF er et mål på menneskenes forbruk av naturressurser, for eksempel areal, tømmer, fisk, ferskvann osv. Ved å sammenlikne fotavtrykket med naturens evne til å fornye disse ressursene, kan vi vurdere om forbruket er bærekraftig eller om vi overforbruker av naturkapitalen4.

Figur 3: Utslipp av drivhusgasser, inkludert import og eksport.

Hvis vi ser på de nordiske landene (figur 2), er det åpenbart at de har blant de største økologiske fotavtrykk i verden, og klart større enn gjennomsnittlig fotavtrykk i EU. Spesielt Danmark skiller seg ut med et fotavtrykk per innbygger som er enda større enn i USA. Figuren viser også kildene til økologiske fotavtrykk, der fossil energi er en viktig kilde for alle industrielle land, men også landbruk (spesielt for Danmark) og fiske (spesielt for Norge) har betydelige avtrykk.

Et mer detaljert regnskap for miljøtrykk kan lages ved hjelp av en kombinert flerregional inputoutput (MRIO) økonomisk modell. Et slikt forbruksbasert regnskap er i stand til å vise eksport og import av klimagassutslipp. I figur 3 bruker vi data fra studien av Davis & Caldeira/5 for å illustrere hele bildet av CO2-utslipp fra de nordiske landene.

Ifølge den offisielle FN-rapporteringen når det gjelder utslipp av klimagasser, skiller Sverige seg ut som et velstående land med betydelig lavere karbonutslipp enn andre sammenliknbare land, for eksempel resten av Norden eller Nederland. Men hvis man også vurderer effekten av handel, så endrer bildet seg. Sverige har nemlig veldig store karbonavtrykk gjennom import av varer og tjenester fra andre land.

Den største utfordringen for de nordiske landene i tiårene framover vil være å kutte ut bruken av fossilt drivstoff. Norge, som en ledende produsent av olje og gass, er ikke det eneste landet i Norden som vil ha store vanskeligheter med å nå de globale klimamålene.

Det tyske rådet for global endring (WBGU) har utviklet en av de mest detaljerte oppskrifter for et globalt klimatiltak-regime, den såkalte budsjett-til-nærming (WBGU 2009)6. Hvis man bruker denne tilnærmingen for å analysere situasjonen for Norden, synes det klart at kravene om reduserte CO2-utslipp vil bli svært tøffe å imøtekomme (figur 4). Danmark og Finland har allerede sluppet ut mer CO2 enn det som er forenlig med disse tilnærmingene.

Figuren viser det totale tillatte utslipp for hvert land 1990–2050 som kreves for å holde seg innenfor en bestemt grense for global temperaturøkning (2° C) og havnivåstigning (1 m). Basert på denne beregningen er det innlysende at de nordiske landene står overfor en svært stor utfordring med å «avkarbonisere» sine samfunn, og at det er behov for nye innovative mekanismer for omfordeling av karbon gjeld. For eksempel: Finland og Danmark har allerede langt overskredet sine tillatte utslipp, Norge og Island har begge nådd sitt tillatte totale utslipp, mens Sverige har om lag 10 år på å nå null utslipp.

Teori og praksis

Det er flere mulige forklaringer på den nordiske økologiske dualismen, med ytelser som henger langt bak den høye retoriske profilen og sterke institusjonaliseringen. Å tilhøre den institusjonelle og retoriske avantgarde i økologiske problemstillinger, korresponderer godt med nordiske verdier og spiller opp til sterke grønne sivilsamfunnsbevegelser i de nordiske landene. Men innenlandsk gjennomføring av den samme politikken går tilsynelatende imot sentrale særinteresser i de nordiske samfunn.

Med sine ressurskrevende økonomier, vil de nordiske landene måtte streve hardt med å sette sine høye miljømessige idealer ut i operativ praksis. Det ekstreme tilfellet er sannsynligvis Norge, som er verdens sjette største oljeeksportør, men fortsatt håper å spille en sentral rolle i miljøvernsammenheng. Finland og Sverige har på sin side en stor energikrevende papir- og celluloseindustri, samt tunge industrielle komplekser. Det danske agroindustrielle kompleks, og Danmarks nyere engasjement i olje-og gassproduksjon, legger også igjen dype økologiske fotavtrykk.

Det tvetydige forholdet mellom Nordens økologiske visjoner og klimautslippsvirkeligheten i dag, går tilbake til kjerneelementer i den nordiske modellen. Denne modellen har vært basert på felles interesser blant arbeidstakere, industri og staten om produktivitet og verdiskaping. Opprivende og radikale industrielle strategier med miljømessige agendaer, vil forstyrre den grunnleggende sosiale kontrakten og tilbøyeligheten i Norden til å søke felles løsninger i samtykkende forhandlinger. Kjernen – fagforeninger, industrielle foreninger og statlige institusjoner – har når alt kommer til alt tilbrakt mesteparten av det 20. århundre med å mobilisere rundt tradisjonelle, vekstorienterte og teknokratiske prosjekter.

Det er mer i tråd med nordisk pragmatisme å søke kostnadseffektive løsninger på økologiske problemer i utlandet, der avkastningen på investeringen for CO2-reduksjon er langt høyere enn hjemme. Med de høye kostnadene ved de nordiske økonomier vil de fleste løsningene være billigere i utlandet. På denne måten kan Norden – med Norge i front – fortsette å nyte førsteklasses velferdsordninger og en relativt luksuriøs konsumerende livsstil.

Figur 4: Utslipps-scenarier for de nordiske land etter budsjettmetoden.7

7