De siste årene har Norge og spesielt de større byene i landet opplevd sterkt vekst i folketallet. Ja, Oslo hører faktisk til de raskest voksende hovedstedene i Europa. Den sterke veksten i byene skyldes i første rekke innvandring, særlig arbeidsinnvandring. Derimot betyr innenlandske flyttinger mindre for byveksten.

Statistisk sentralbyrå regner med at vi etter hvert får en nedgang i netto-innvandringen til Norge. Den raske befolkningsveksten vil trolig fortsette noen år framover, for så å avta noe. Dette kan i så fall også dempe byveksten. Like-vel vil byene fortsette å vokse. For eksempel anslår SSB at Oslos folketall vil øke fra 613.000 i 2012 til 832.000 i 2040, det vil si med 1,3 prosent pr. år.

Byveksten fører til «voksesmerter». Transportbehovet øker, som regel mer enn kollektivtrafikken klarer å dekke. Det betyr flere biler på veiene og lengre køer. Også boligbyggingen strever med å holde tritt med befolkningsveksten. Det gir stigende boligpriser og gjør det vanskeligere for dem som skal etablere seg på boligmarkedet. Så hvor skal vi bo i framtiden? Og hvordan kan vi klare å møte en så omfattende vekst – uten at det går utover hensynet til bærekraft og miljø?

Det er bred enighet om at økt fortetting er nødvendig. Tette og kompakte byer sparer arealer, reduserer transportbehovet, og det kan tilfredsstille ønsket spesielt mange unge har om å bo sentralt og urbant. Men løsningen ligger også i samordnet utbygging av transportinfrastruktur og boligbygging, og i utvikling av regionale bysystemer som er bundet sammen av et effektivt kollektivt transportnett som muliggjør pendling over lange avstander.

Bortsett fra Jæren, der man har klart å lage en felles plan for langsiktig byutvikling, finnes de beste mulighetene for planlegging av regionale bysyste-mer i det sentrale østlandsområdet, og spesielt innenfor det såkalte InterCity-triangelet. Her bor folk tettere enn andre steder i landet, veksten er sterk, og i tillegg er avstandene mellom byene og tettstedene korte. Bedre og raskere togforbindelse mellom Oslo, Lillehammer, Skien og Halden kan skape nye muligheter for lokalisering av boliger, arbeidsplasser og senterområder.

Foreløpig er det ingen sterk samordning av utbyggingen av InterCity-nettet og arealplanleggingen i de berørte kommuner og fylker. Men Oslo og Akershus er nå endelig i gang med å lage en felles areal- og transportplan, etter påbud fra staten. Andre steder drives det et frivillig samarbeid om både plan og bypakker, blant annet i «Buskerudbyen».

Det er, som Jomar Lygre Langeland og Tore Askim skriver her i PLAN, en utfordring for utvikling av gode regionale bysystemer at beslutninger om transportsystemet og beslutninger om arealbruken ikke er koordinert. De vil at staten skal stille krav til flere norske byområder om å utvikle regionale areal-og transportplaner, og at disse planene i større grad enn i dag blir orientert om måloppnåelse for både lokale, regionale og nasjonale mål.

Den tyske byplanleggeren og byforskeren Klaus R. Kunzmann, som i et intervju her i bladet snakker om framtiden for europeiske byer, sier følgende om behovet for byregionalt samarbeid:

«Regional management in city regions is a challenge, which all European city regions are facing. International competition in times of globalisation forces city regions to sharpen their international image and strengthen their economic profiles. Such efforts, however, require a better functional division of labour and intraregional cooperation under better guidance of national governments. And it requires a process-oriented development of regional strategies to build up trust among all stakeholders in the region. This in turn requires intensive and transparent communication and it requires political leadership beyond the power-tactics between political parties.»