Terje Kleven viser i sin artikkel «If planning is everything ...» i PLAN 2/2012 at formålene for kommunal planlegging har beveget seg fra ambisjoner om arealstyring til ambisjoner om adferdsstyring. Men i arealfaglige vurderinger bør man både skjønne og ta hensyn til personers og husholds atferd. Oppgaven for planleggingen er, slik jeg leser Patrick Geddes, å løse «primary human needs» og gi disse behovene fysiske uttrykk.

Kleven hevder i sin omfattende artikkel, ved å vise til arbeider av Håvard Vike og Aksel Hagen, at planleggingen har noen urealistiske ambisjoner. Han stiller spørsmålet om planleggingen er i ferd med å ta seg vann over hodet. Tre bekymringer blir formulert.

Fra arealstyring til atferdsstyring?

Han viser først til den enslige paragrafen om kommuneplanens samfunnsdel. Hans bekymring er «kort og godt kommuneplanens omfang – inntrykket av at alt skal med». Den andre dreier seg om det kommunikative budet om at «alle skal med». Den tredje bekymringen, som jeg skal forholde meg til, er «at plan- og bygningsloven, som en lov for bruk og vern av fysiske ressurser, er gjort til både virkemiddel og arena for tiltak som innebærer å påvirke individuell og kollektiv atferd». Kleven viser til eksempler som folkehelsetiltak og forebygging av kriminalitet. «Litt enkelt sagt», hevder Kleven, «har formålene for kommunal planlegging beveget seg fra ambisjoner om arealstyring til ambisjoner om atferdsstyring».

Plansamarbeidet Oslo – Akershus – MD handler om atferd

I samme nummer av PLAN har Peter Austin og jeg forsøkt å vise noen av de utfordringer som Plan-samarbeidet mellom Miljøverndepartementet, Oslo og Akershus står overfor når det gjelder intensjonen om å planlegge arealutviklingen slik at byspredningen kan hindres. Plansamarbeidet er et fysisk orientert prosjekt. Det skal omhandle lokalisering av boliger og næringsbygg og hvilke veger og kollektivtrafikk man skal satse på. Som med planer som omhandler fysiske fenomener, blir kommuner og fylkeskommuner inviterte til å utarbeide og even-tuelt fatte vedtak om kommunedel- og regulerings-planer.

Men dette planarbeidet handler vel så mye om husholdenes vurderinger av sin boligetterspørsel. Hvilke innsatsmidler i form av penger kan husholdet sette inn for å realisere sin etterspørsel? Hvordan vurderer de å bo i tette områder kontra «langt ute på landet»? Hvilke transportmidler vil personene i husholdet bruke på sine ulike typer reiser i løpet av en dag?

I det hele tatt: Hva husholdene og de enkelte deltakerne i husholdet ønsker og krever er hva de fysiske planleggerne så skal arbeide ut fra. I tillegg vil tomte-eiere og utbyggere, markedets aktører på boligsiden, ha mange krav og vurderinger. Jeg tror at planleggerne må forholde seg til hushold og individers atferd før de forsøker å gi denne potensielle atferden et fysisk uttrykk.

Relasjoner mellom mennesket og det fysiske miljøet

Skotten Patrick Geddes (1854–1932) var både biolog, sosiolog, geograf og byplanlegger. Hans sosiale observasjoner og evne til å gi observasjonene en praktisk løsning for bydesign virker stimulerende også i dag. For Geddes var byen en serie av sammenhengende mønstre, «an inseparable interwoven structure», og planlegging var å søke å forstå, møte og løse «primary human needs». Han anbefalte varmt å lage hva han kalte en sosial survey. Den skulle inkludere geologien, geografien, klimaet, byens økonomiske liv og byen/regionens sosiale institusjoner. Det er relasjoner mellom mennesket og det fysiske miljøet, uten at det er noen direkte kausale sammenhenger. Senere planleggingstenkere som Jane Jacobs og Lewis Mumford er påvirket av Geddes.

Mer bærekraft krever atferdsendringer

Fysisk planlegging som i det nevnte Plansamarbeidet har så definitivt «tatt på seg den komplekse og motsetningsfulle oppgaven å påvirke befolkningens livsstil og sosioøkonomiske atferd i bærekraftig retning», for å låne Klevens ord om plan- og bygningsloven. Husholdene skal påvirkes til å bo i langt tettere bygningsstrukturer enn tidligere. Deres boligpreferanser om «en enebolig med ¾ mål tomt» skal endres til fordel for boliger i mer kompakte boligmasser. Lykkes denne snuoperasjonen vil husholdenes atferdsmønster også kunne endres fra å kjøre bil på sine reiser til å gå, sykle og bruke kollektive transportmidler. Da reduseres utslippene av miljøgasser og vi kommer forhåpentligvis nærmere en bærekraftig utvikling.

Løse «primary human needs»!

Kleven er også opptatt av at «et lovverk som først og fremst er utformet for å regulere og kontrollere arealbruk, vern og utbygging ikke må ta på seg for mange oppgaver som ligger utenfor dette rasjonalet». Er det antallet oppgaver for den kommunale planleggingen som er problemet? Eller er det at den nye loven åpner for flere tilnærminger enn den arealfaglige? Jeg forstår Kleven slik at han mener arealfaglige vurderinger kan gjøres uten å ta nevneverdige hensyn til individers/husholds atferd. Slik jeg leser Patrick Geddes ville han sagt omtrent det motsatte! Oppgaven for planleggingen er å løse «primary human needs» og gi disse behovene fysiske uttrykk.