1972 var et gjennombruddsår for miljøpolitikken i Norge. I mai dette året ble Miljøverndepartementet etablert – som det aller første i verden. Når MD i disse dager feirer sitt 40-årsjubileum kan det være på sin plass med et tilbakeblikk på departementets innsats gjennom fire tiår og et blikk framover på utfordringene vi står overfor i miljøpolitikken.

Etableringen av Miljøverndepartementet i 1972 var ment som et politisk svar på den økte oppmerksomhet miljøspørsmålene hadde fått i slutten av 1960-åra og ved inngangen til 1970-åra. Økt interesse for miljø- og ressursspørsmål var en del av det internasjonale ungdomsopprøret fra 1968 og utover.

Forspillet

«Naturvernåret 1970», som var et statlig initiativ, var med på å skape et økt engasjementet i miljøspørsmål. Også den store «Aksjonen for friluftsliv, helse og naturvern», som ble satt i gang i mai 1969 av LO, Arbeiderpartiet og AOF i fellesskap, bidro til dette. Likevel var det den ikke-voldelige Mardølaaksjonen mot kraftutbygging i Eikesdalen i Romsdal sommeren 1970, som vakte størst oppmerksomhet. Fra da av var ofte miljøspørsmål på toppen i nyhetsbildet.

Miljødebatten i Norge var sterkt inspirert av internasjonal debatt. Den amerikanske biologen Rachel Carsons bok «Den tause våren» (1962) om faren ved bruken av plantevernmidler (pesticider) i landbruket, var starten på den internasjonale miljødebatten, og i årene som hadde gått var det kommet en strøm av litteratur om miljøproblemene. Ikke minst gjorde den klassiske miljødebattboka «Plynd-ring, sult, forgifting», skrevet av den svenske biologen og miljøaktivisten Hans Palmstierna, et stort inntrykk på ungdommer i min generasjon over hele Norden. I ettertid er det lett å se at en del av litteraturen var vel pessimistisk. I min hylle finner jeg en bok av den amerikanske økologen Paul Erlich, som den gangen hevdet at verdenshavene var så forurenset at det allerede da var for seint å gjenopprette en god tilstand.

En rapport som spilte en stor rolle i både den norske og den internasjonale debatten om miljøet var «Limits to growth» («Vekstens grenser» på norsk), som var utarbeidet av en gruppe forskere fra Massachusetts Institute of Technology(MIT), der nordmannen Jørgen Randers var ett av medlemmene. Han er nå professor på BI. Denne boka vakte voldsom oppsikt. I Norge sørget industriminister Finn Lied for at et korrektureksemplar ble kopiert til alle regjeringsmedlemmene og den engasjerte sterkt. I rapporten ble det gjort eksponentielle framskrivinger av ressursbruk og forurensinger på jorda som skapte en slags dommedagsstemning i deler av den vestlige verden. Når en blar i boka i dag, er den en påminnelse om at den internasjonale miljøpolitikken har virket, men også på hvor galt framskrivinger kan bli gjennom effekten av «renters renter». En meget stor del av framskrivingene har ikke slått til. På de fleste områder er jo eksponentiell vekst det minst sannsynlige scenario.

Forberedelsen til etableringen av et miljøverndepartement hadde foregått en tid. Borten-regjeringen hadde satt ned et utvalg for å utrede de nasjonale og globale ressursproblemene, med landbrukssjefen i Vest-Agder, Trygve Haugland fra Lyngdal som leder, og mange regnet med at statsminister Per Borten ønsket å etablere et ressursdepartement, med den høgt respekterte Trygve Haugland som statsråd. Fokuset var den nasjonale og globale matvarekrise. I mars 1971 falt Borten-regjeringen og Arbeiderpartiet dannet regjering, med Trygve Brat-teli som statsminister. Arbeiderpartiet hadde tidligere programfestet etablering av et miljøverndepartement, blant annet i sitt 100-dagers program, med et mye bredere miljøpolitisk perspektiv enn det Haugland-utvalget la opp til. Forberedelsene til det nye departementet kom raskt i gang, med statssekretær Erik Himle ved statsministerens kontor som ansvarlig.

Olav Gjærevoll

Verdens første miljøvernminister ble Olav Gjærevoll (1916–1994). Han hadde en bakgrunn som var skreddersydd for oppgaven; en erfaren politiker som hadde vært sosialminister i Gerhardsen-regjeringen fram til 1965 og pris- og lønnsminister i Brattelis første regjering, før han ble miljøvern-minister, stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag og ordfører i Trondheim i flere perioder. Også faglig var Gjærevoll godt egnet, som professor i botanikk med vekt på plantesosiologi i høgfjells- og polare områder. Han var dessuten i mange år leder i Statens Naturvernråd.

Gjærevoll var det eneste medlem av Gerhard-sens regjering fra 1965 som gjorde comeback i Brattelis regjering i 1971. Dét forteller mye om den tillit han hadde hos både Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli og i resten av Arbeiderpartiet. Utover i 1970-åra ble imidlertid konfrontasjonene om deler av miljøpolitikken sterkere, særlig om de store vannkraftutbyggingene, og han pådro seg mange kraftsosialisters vrede. «Blomster-Ole», kalte de ham. Nestleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Rolf Fjeldvær, som representerte Gjærevolls hjemfylke, var en av de mest aktive i dette og oppfattet Gjærevoll som en politisk trussel. Selv tok han dette med stor ro og betraktet kallenavnet som en hedersbetegnelse.

Etter at Gjærevoll gikk ut av aktiv politikk var han fortsatt en aktiv deltaker i miljlødebatten, blant annet som leder av Arbeiderpartiets miljøutvalg. Han hadde nær kontakt med Gro Harlem Brundt-land, både i hennes tid som miljøvernminister og seinere som partileder og statsminister. Gjærevoll var en av dem hun hadde meget stor tillit til. I sin selvbiografi1 stiller hun spørsmålet om hvorfor han ikke ble oppnevnt som miljøvernminister i Brattelis andre regjering: «Det var nok sterke krefter som følte at han hadde vært for dyktig, for profilert og at det var behov for å helle litt olje på vannet», skriver hun (hennes uthevninger).

Olav Gjærevoll ble utnevnt til Norges, og verdens, første miljøvernminister. Han hadde denne ministerposten i fem måneder, til regjeringen Bratteli gikk av i oktober 1972 etter folkeavstemningen om EF. (Foto: Scanpix)

Den første statssekretæren i Miljøverndepartementet var Olav Carlsen, som kom fra jobben som leder for den store miljøkampanjen LO-leder Tor Aspengren hadde tatt initiativet til i 1969. Han hadde store kunnskaper og erfaring fra miljødebatten og god kontakt med miljøet på Youngstorvet. Carlsen hadde også en evne til å sette miljøproblemene på spissen i debatten og sjokkerte hele Norge med sin uttalelse om at det var så mange tilsetningsstoffer i amerikansk mat at amerikanerne ikke var spiselige. Carlsens inngang til miljøproblemene var forurensingsproblemene i Mjøsa, som var i ferd med å ødelegge Norges største innsjø for godt. Som en entusiastisk sportsfisker og friluftsmann på Eidsvoll registrerte han fra år til år at det bare ble verre og verre. Derfor engasjerte han seg i politikken. Carlsen var også statssekretær for Tor Halvorsen ihans tid som miljøvernminister og har seinere hatt sentrale stillinger i Statens Forurensingstilsyn og i Statens Oljevern.

Jeg ble selv politisk rådgiver2 (eller politisk sekretær, som det het den gangen) og begynte i jobben et par måneder før den formelle etablering av Miljøverndepartementet. Sånn sett var jeg vel egentlig den første ansatte i MD. I mellomtida ble jeg pålagt å lese noen tusen sider med nasjonal og internasjonal litteratur om miljøproblemene. Professor Gjærevoll eksaminerte meg.

Tautrekking

Det var ikke gitt på forhånd hvilken portefølje og innplassering i departementsstrukturen det nye politiske feltet skulle ha. Noen av Arbeiderpartiets mest aktive miljøpolitikere ønsket at miljøoppgavene skulle sortere direkte under statsministeren og legges til statsministerens kontor. Det gjaldt blant annet den internasjonalt kjente økologiprofessoren Eilif Dahl, som var leder i Arbeiderpartiets miljøutvalg, og den seinere statssekretæren Olav Carlsen. De mente at miljøutfordringene gikk på tvers av alle sektorer og at løsningen av oppgavene måtte ses i et bredt samfunnsperspektiv. Kommunal-minister Odvar Nordli var skeptisk til de løsninger som ble foreslått. Det gjaldt særlig oppsplittingen av hans eget Kommunal- og arbeidsdepartement. Også i Arbeiderpartiets stortingsgruppe hadde Kommunal- og arbeidsdepartementet mange venner, og blant de ansatte i de berørte avdelingene var det stor skepsis. Det gjaldt ikke minst den drevne og dyktige ekspedisjonssjefen i Distriktsplanavdelingen, Thor Skrindo.

Det er nå blitt kjent3 at Odvar Nordli, i et strengt fortrolig personlig notat til statsminister Bratteli, foreslo en løsning i samme retning som Carlsen og Dahl. Miljøspørsmålene skulle plasseres i en departementsovergripende plan- og samordningsenhet, gjennom en sammenslåing av planavdelingene i Finansdepartementet og Kommunaldepartementet og ledes av en visestatsminister. Denne løsningen har noen felles trekk med det seinere Plansekretariat som Per Kleppe ble statsråd for i 1981 og kanskje også med de ambisjoner for et nytt departement statsminister Thorbjørn Jagland og statsråd Terje Rød Larsen hadde gjennom sitt kortvarige prosjekt «Det norske Hus» i 1996. Men verken stats-minister Trygve Bratteli eller Erik Himle ønsket den gangen å ha tunge saksområder så tett opp til statsministeren og hans kontor. Odvar Nordli var en av de mest sentrale statsrådene i Brattelis første regje-ring, men der fikk han ikke gjennomslag.

Avdelingene

Resultatet ble en omlegging av departementstrukturen der viktige oppgaver ble overført fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det innebar en oppsplitting av den store planavdelingen i departementet. Distriktsutbyggingen ble igjen i Kommunal- og arbeidsdepartementet, som en egen avdeling, men resten av den store avdelingen ble overført til Miljøverndepartementet og dannet kjernen i tre av avdelingene i det nye departementet:

  • Planavdelingen var operativ fra dag én og hadde det administrative apparatet som skulle til for å håndtere både politikkutvikling og forvaltning av den fysiske planleggingen etter bygningsloven. Departementsveteranen Thor Skrindo, som hadde vært ekspedisjonssjef i Kommunal- og arbeidsdepartementet, ble sjef for denne avdelingen. Han hadde vært imot både oppsplittingen av sin gamle avdeling og overføringen fra Kommunaldepartementet og la aldri skjul på det.

  • Med utgangspunkt i administrasjonen for Statens Naturvernråd og Statens Friluftsråd, som hadde vært en del av planavdelingen i Kommunaldepartementet, ble det etablert en avdeling for naturvern og friluftsliv, med Gunnar Germeten som ekspedisjonssjef.

  • Forurensingsproblemene var noen av de mest påtrengende utfordringer for det nye departementet. På dette området var det imidlertid svak administrativ kompetanse å bygge på i sentraladministrasjonen, og ekspedisjonssjef Kåre Grønbech fikk til oppgave å bygge dette opp fra grunnen av.

  • Allerede i 1972 var det klart at løsningen av mange av miljøproblemene lå på det internasjonale plan, og det ble etablert en organisasjonsog administrasjonsavdeling som også fikk ansvaret for det internasjonale arbeidet. Diplomaten Erik Lykke, som hadde vært sentral i forberedelsene til FNs miljøvernkonferanse i Stockholm, ble sjef for denne avdelingen.

  • Det ble ved starten ikke ansatt noen departementsråd i Miljøverndepartementet. Den politiske ledelsen ønsket å være «tett på sakene» og ikke ha noe ledd mellom seg selv og avdelingene. I stedet ble det etter Gjærevoll ønske ansatt en «sjeføkolog», som var en professorkollega av Gjærevoll fra Universitet i Oslo. Gjærevoll mente at departementet trengte et overordnet økologisk perspektiv på sitt arbeid. Det kom aldri til å fungere i praksis og denne yrkestittelen fikk kort varighet.

  • Gjærevoll hadde tenkt seg at et av kontorene i organisasjonsavdelingen, der den nåværende juss-professor Hans Chr. Bugge var byråsjef, skulle sørge for den samordning og kontinuitet som var nødvendig. Den glitrende juristen og miljøverneren Bugge har jo seinere vært en av de mest sentrale i hele miljøforvaltningen i Norge, som både statssekretær under Gro Harlem Brundtland, ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet og sjef for SFT, men det var en feilvurdering at departementet kunne utvikle seg uten en administrativ toppsjef.

Miljøproblemene var høgt på den politiske dagsorden og det nye departementet hadde også viktige løpende oppgaver, særlig på plansida. Midt oppi det kaotiske miljøet i den sjarmerende gamle bygningen i Myntgata like ved Akershus Festning måtte det arbeides, selv om verken møbler og utstyr eller saksbehandlere var på plass. Jeg husker Eilif Dahl var på besøk i kaoset og sa at «nå er departementet på sitt mest effektive». Det var ikke slik vi opplevde situasjonen, men han hadde jo rett. I forhold til bemanning og ressurser var departementet meget effektivt.

FNs miljøkonferanse i Stockholm

En av de oppgavene som ikke kunne utsettes var forberedelsene til FNs miljøkonferanse i Stockholm, som begynte allerede en måned etter at departementet var etablert i 1972. Mye av forberedelsene var gjort av Utenriksdepartementet og av Norges representasjon til FN-organisasjonene i Genève, med ambassadør Jens Boyesen i spissen. Gjærevoll hadde vært trukket tungt inn i dette arbeidet allerede før han tiltrådte. Jeg fikk være med i den norske delegasjonen på Stockholm-konferansen og både konferansen og de mange sidearrangementene gjorde et voldsomt inntrykk. De viktigste konkrete resultatene av konferansen var nok at miljøspørsmålene kom på både den nasjonale dagsordenen over hele verden og også ble en del av den internasjonale diskusjonen. I en viss utstrekning ble Stockholm-konferansen preget av at dette var den første store internasjonale konferanse der Kina deltok, og landet ønsket å bruke konferansen som en talerstol for sitt syn på imperialismen, USA og Vietnam-krigen.

De fleste av de miljøutfordringer som har preget den internasjonale miljødebatten i de førti årene som er gått, var framme i diskusjonen i Stockholm. Nedbryting av ozonlaget var et stort spørsmål, som nå er mer eller mindre løst gjennom internasjonale avtaler. Klimaproblemstillingen var også framme, men har i de siste årene fått en helt dominerende plass i miljødiskusjonen.

Reguleringsplaner på vent

Blant de løpende oppgavene departementet hele tida måtte foreholde seg til var den fysiske planleggingen. Det er lett å glemme at den fysiske planleggingen ikke var kommet langt i Norge på den tida, utenom i de større byene. Det var først i 1965 vi fikk en felles bygningslov for hele landet, og det var en tung oppgave for landkommunene å utarbeide reguleringsplaner og kommuneplaner (gene-ralplaner). Så seint som i 1972 forelå det ikke en eneste stadfestet generalplan i Norge. Bygningsloven av 1965 forutsatte at alle reguleringsplaner skulle til departementet for stadfestelse. Resultatet var at det i departementet hopet seg opp store mengder reguleringsplaner, og at saksbehandlingstida kunne være flere år. Det er høgt under taket i Miljøverndepartementet i Myntgata, men bunkene av ubehandlede reguleringsplaner strakte seg «til taket» hos de fire-fem juristene og arkitektene som hadde ansvaret for gjennomgangen og kvalitetssikring av reguleringsplanene. En av mine viktigste oppgaver, som politisk medarbeider for statsråden, var å ta imot telefoner fra sinte ordførere og sørge for at de mest utålmodige fikk sine saker tatt ut av bunka og bli litt raskere behandlet. I dag er det vanskelig å forstå at dette kunne gå uten at det ble et folkeopprør.

Den tette departementale styringen av arealbruken i hundrevis av lokalsamfunn over hele landet førte til at både byråkrater og politikere måtte gå inn i lokale avveininger vi ikke hadde noen lokalkunnskap om. Jeg skal imidlertid ikke nekte for at det er med en viss glede jeg kan registrere at noen av de beslutninger jeg måtte ta, på statsrådens vegne, har satt varige spor: På Jeløya i Moss, like ved ferjeleiet, ligger en småbåthavn jeg har sagt ja til, på Nedenes i Arendal kommune ligger en veg til et boligfelt jeg også sa ja til, og i Kvinnherad ligger et sykehjem jeg bestemte hvor skulle ligge.

Ved etableringen av det nye departementet var det åpenbart at det manglet en helhetlig miljøpolitikk, og det ble satt ned en gruppe på tvers av avdelingene som skulle arbeide med dette. Det arbeidet gikk tungt. Det skyldes ikke mangel på flinke folk, men først og fremst at verken parti eller regjering hadde gjennomdrøftet miljøpolitikken bredt på forhånd. Vi hadde ikke gode politiske avklaringer og signaler å gi inn i dette arbeidet. Allerede da var det klart at spenningene mellom vekst og vern gikk tvers igjennom Arbeiderpartiet.

Skjærgårdsparken på Sørlandet

En av de sakene det nye departementet likevel raskt tok fatt i var utbyggingspresset for fritidsboliger langs sørlandskysten. Byråsjef Helge Kragem, som hadde ledet administrasjonen for Statens Friluftsråd, hadde lenge syslet med tanken om en skjærgårdpark på Sørlandet, der statens skulle kjøpe opp større ubebygde områder for å sikre dem for framtida. Han mente det ville bli billig og effektivt, men i ledelsen av avdelingen for naturvern og friluftsliv var oppfatningen at dette kunne løses gjennom bygningsloven og friluftsloven. På en biltur mellom Moss og Oslo ble jeg overbevist om at Kragem hadde rett og jeg klarte å få statsråden til «å tenne» på denne idéen. Og alle som seinere har fulgt utviklingen på Sørlandet ser at planverktøyene og det lokale demokratiet ikke alltid er tilstrekkelig når konfliktene mellom økonomiske interesser og naturvernet blir for store.

Opprettelse av skjærgårdsparker langs Sørlandskysten var noe av det første Miljøverndepartementet tok fatt på. Ved hjelp av vernetiltak skulle kystområdene sikres for allmennheten. Her fra Lister Skjærgårdspark i Vest-Agder. (Foto: Skjærgårdsparken)

Fra da av gikk det fort. Allerede i juli var statsråden og noen av oss andre i departementet på befaring i sørlandsskjærgården, sammen med kommunene og fylkeskommunen, og allerede høsten 1972 ble den første skjærgårdsparken på Sørlandet åpnet. Det var antakelig i siste lita at dette arbeidet kom i gang. Utover i 1970-åra ble utbyggingspresset sterkere og sterkere. I dag er det skjærgårdpark langs hele Sørlandskysten og vestover. Helge Kragem hadde fortjent en byste for denne innsatsen. Ingen annen enkeltperson har betydd så mye for å verne skjærgården på Sørlandet.

Gjærevoll går

Trygve Brattelis regjering arbeidet under evighetens perspektiv og det var høgt politisk aktivitetsnivå i alle departementer. Under årene i opposisjon hadde Arbeiderpartiet lagt mange planer som skulle settes ut i livet. Imidlertid hadde Trygve Bratteli erklært at regjeringen ville gå dersom det ikke ble flertall for EU (eller EEC, som det da het) ved folkeavstemningen 24. og 25. september 1972. Som kjent stemte 53,5 prosent imot norsk medlemskap og Bratteli-regjeringen ble erstattet av Korvald-regjeringen. Olav Gjærevoll var bitter over at han måtte forlate det han oppfattet som sitt livs store prosjekt, som forente både hans politiske og faglige ambisjoner.

Senterparti-mannen Trygve Haugland fra Vest-Agder, som nok også hadde vært i Per Bortens tanker som ressursminister, overtok som miljøvern-minister etter Gjærevoll. Han hadde imidlertid helsemessige problemer som førte til at han knapt fikk satt seg til rette i stolen i departementet. Allerede i mars 1973 gikk han av og ny miljøvernminister ble Helga Gitmark (1929–2008) fra Lillesand. Hun var en av de første markerte kvinnelige nasjonale politikere fra det mannsdominerte Senterpartiet og vil gå inn i historien som statsråden som sa nei til bygging av høghus på Karl Johan i Oslo. Det er ikke mange politikere som setter så viktige spor etter seg gjennom et enkeltvedtak, men også hennes karriere ble for kort å sette varige spor etter seg. Ved regjeringsskiftet etter valget i 1973 tiltrådte Brattelis andre regjering og den seinere LO-leder Tor Halvorsen (1930–1987). Jeg hadde sagt ja til å bli hans politiske rådgiver, men fristelsen til å ta imot et tilbud om jobb som redaktør for A-presseavisene på Sørlandet var større og jeg ble ikke med på hans lag. Tor Halvorsen ble imidlertid raskt også vikar for Sonja Ludvigsen, som ble alvorlig syk like etter at hun var utnevnt som sosialminister, og han fikk to tunge departementer å bestyre. I 1974 døde Sonja Ludvigsen og Halvorsen overtok som sosial-minister. I de to første årene etter etableringen hadde nok departementet lidd under manglende politisk stabilitet – fire statsråder på to år er vel mye for et nytt departement. Situasjonen ble ikke bedre av at departementet ikke fikk departementsråd før i 1975.

Gro kommer

I 1974 ble Gro Harlem Brundtland miljøvernminister og på mange måter er hun departementets «founding mother». Hun var på forhånd et ubeskrevet blad i politikken, og utnevnelsen vakte både overraskelse og oppsikt. Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister fram til 1979 og hun satte et tydelig personlig preg på både politikken og organiseringen av departementet. At hun i 1975 ble valgt som nestleder i Arbeiderpartiet ga henne ekstra tyngde i regjeringen. Hennes engasjement gikk over hele feltet, og det var mye å innhente på forurensingsfeltet. Forurensingsloven ble først vedtatt i 1981, men var et resultat av en langvarig innsats fra hennes side. I 1972 var Norge uten både lovgiving og administrasjon til å håndtere de store forurensingsproblemene som eksisterte i industrien. At disse problemene i hovedsak er løst på en måte som både industrien og miljøet aksepterer er en av de store resultatene av Miljøverndepartementets arbeid. En av grunnene til at dette gikk bedre enn mange fryktet da Miljøverndepartementet ble etablert, er at oppryddingen i miljøproblemene også var med på å løse de store arbeidsmiljøproblemene i industrien og samtidig innebar investeringer som har ført til at prosessindustrien i Norge kom opp i verdensklassen når det gjelder produktivitet.

Hardangervidda nasjonalpark

Den aller største mediesaken i Gro Harlem Brundt-lands tid som miljøvernminister var kraftutbyggingen på Hardangervidda og etableringen av Hardangervidda nasjonalpark. Dette vakte stor debatt og hun fikk industriminister Bjartmar Gjerde, store deler av Arbeiderpartiets stortingsgruppe, LO og et uttall av lokale arbeiderpartipolitikere med sterkt engasjement for kraftutbygging, som aktive motstandere. Både regjeringen og partiet var delt. Reiulf Steen var partileder og støttet Gro Harlem Brundtland, mens de fleste regnet med at stats-minister Odvar Nordli sto på Bjartmar Gjerdes side. Gjennom flere år skulle denne striden prege Arbeiderpartiet, men det var altså miljøverninteressene og Gro som seiret til slutt.

Miljøverndepartementet er nå blitt middelaldrende og kan se tilbake på store resultater. De aller fleste av sakene som preget miljøverndebatten i årene før og like etter at miljøverndepartementet ble etablert, er løst. Det kunne trolig ikke ha skjedd uten en politisk kraftsamling rundt et nytt departement. Men det betyr ikke at miljøutfordringene er løst.

Svakt som plandepartement

Gro Harlem Brundtland var 35 år da hun i 1974 ble miljøvernminister i Miljøverndepartementet, som ble opprettet to år tidligere. 10 år senere ledet hun FN-kommisjonen for bærekraftig utvikling og ble omtalt som hele verdens miljøvernminister. Her sitter hun foran et knippe av kommisjonens rapport som ble utgått i 1987 på en rekke ulike språk. (Foto: Scanpix)

Noen av de spørsmålene som preget diskusjonen om etableringen av Miljøverndepartementet er fortsatt aktuelle diskusjonstemaer. Det området der MD har lyktes dårligst er som plandepartement. Det kan ha sammenheng med at de rene miljøspørsmålene har tatt så mye av oppmerksomheten, men også med den fragmenterte organiseringen av samfunnsplanleggingen på nasjonalt nivå. Manglende samordning av samfunnsplanleggingen i Norge var et stort spørsmål da Miljøverndepartementet ble etablert og har seinere dukket opp både i forbindelse med etableringen av Planleggingssekretariatet til Per Kleppe og «Det norske Hus»-prosjektet til Terje Rød Larsen. Den fysisk-økonomiske samfunnsplanleggingen i Norge er fordelt på mange departementer. Planavdelingen i Miljøverndepartementet og Regionalavdelingen i Kommunaldepartementet har ansvarsområder som overlapper hverandre, og ingen av dem har noen høgt profilert rolle i samfunnsdebatten. Den sterkeste kraften i den regionale utviklingspolitikken ligger i samferdselspolitikken, som fører til økt integrasjon i store bo- og arbeidsmarkedsregioner. Samferdselsdepartementet er organisert for organisatorisk og budsjettmessig etatsstyring, mens Vegdirektoratet har tatt en rolle som den viktigste aktøren i samfunnsplanleggingen i Norge. Det er ingen grunn til å kritisere dem for å fylle et maktvakuum. I stedet for at det er regjering og politikken som legger premissene for den regionale utviklingen, er det samferdselsetatene som er premissgiver. Det skjer gjennom arbeidet med Nasjonal Transportplan, der de viktigste planleggingsmiljøene i sentraladministrasjonen er på tilskuerbenken.

Hardangervidda nasjonalpark ble opprettet i 1981. Den omfatter deler av Hordaland, Telemark og Buskerud og er fastlands-Norges største nasjonalpark. Området er blant annet tilholdssted for Europas største villreinstamme, og er kjent for sine tallrike vann og vassdrag. Bildet viser den karakteristiske profilen av Hårteigen, som er en av de høyeste fjelltoppene på Hardangervidda. (Foto: Hardangervidda natursenter)

Samfunnsplanleggingen i Norge står nå overfor to meget store utfordringer som krever nye former for politisk kraftsamling:

  • Det er i ferd med å utvikle seg en stor befolkningsmessig ubalanse i Norge. En stadig større del av en voksende befolkning samles i Stor-Oslo og Stor-Stavanger. Selv store byer som Trondheim, Bergen og Kristiansand har en befolkningsutvikling som ligger på eller i under-kant av landsgjennomsnittet. Dersom denne utviklingen fortsetter kan det få meget store følger. Og en utbyggingspolitikk i Oslo og Stavanger som baserer seg på at dette kommer til på skje, kan bli en selvoppfyllende profeti. Det trengs en helt annen kraft i den norske regional-politikken dersom utviklingslinjene skal endres, og det handler ikke om befolkningsutviklingen i de Senterparti-styrte småkommunene.

  • Den andre store utfordringen samfunnsplanleggingen står overfor er at vi ikke bygger tilstrekkelig mange nye boliger i Norge i forhold til befolkningsvekst og endringer i familiestrukturen (flere énperson-husholdninger). Vi har ingen allmenn bolignød som etter krigen, men den svake boligbyggingen fører til en prisvekst som skaper store problemer for familier i etableringsfasen og – i verste fall – kan true stabiliteten i norsk økonomi.

Det kan med andre ord være grunn til å se på noen av de endringene som skjedde for 40 år siden på nytt. Kanskje trenger vi et plan- og boligdepartement, eller kanskje KRD bør få tilbake forvaltningen av hele plan- og bygningsloven og også få et ansvar for den overordnede samferdselsplanleggingen. Og kanskje Miljøverndepartementet bør konsentrere seg enda sterkere om det som er vår tids største globale utfordring: klimaproblemene.