Så ble det til slutt et nytt klimaforlik mellom de rødgrønne regjeringspartiene og de borgerlige opposisjonspartiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet som ikke fikk være med. Klimaforliket erstatter det tidligere forliket fra 2008 og sikrer en bred forankring av klimapolitikken, uavhengig av fremtidige regjeringskonstellasjoner.

Hovedmålet i klimapolitikken er fortsatt å omstille Norge til et lavutslippssamfunn fram mot 2050. Viktige delmål er at Norge innen 2020 skal kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, og at to tredjedeler av disse utslippskuttene skal tas nasjonalt.

Opposisjonens, og også miljøbevegelsens hovedkritikk av regjeringens klimamelding som ble lagt fram i slutten av april, har vært at selv om meldingen er full av gode intensjoner, så er tiltakene for få og ikke forpliktende nok til at målet om utslippskutt innenlands kan nås. Forliket som nå er inngått, ga enighet om enkelte tillegg til klimameldingen, blant annet at belønningsordningen for kollektivtrans-port sikres mer penger og at klima- og teknologifondet skal fylles opp raskere.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell sier det slik i intervju her i bladet: «Gjennom klimaforliket og Stortingets behandling av klimameldingen er det skapt bred enighet om en ambisiøs klimapolitikk, som ligger ganske nær opptil det vi i SV lenge har kjempet for.»

Men er klimapolitikken så ambisiøs som statsråden gir inntrykk av, og kan hovedmålene nås som forutsatt? Eller er det helt urealistisk?

Fortsatt ligger klimagassutslippene i Norge nærmere 6 prosent over 1990-nivået (utslippene fra olje- og gassindustrien har økt med over 70 prosent og utslippene fra veitrafikken med 30 prosent), mens de altså skal kuttes betydelig innen 2020. Og hvordan skal det være mulig å ta hele veksten i persontransporten i storbyområdene med kollektivtransport, sykkel og gange, slik regjeringen også har satt som mål? Dette krever store investeringer i ny transport-infrastruktur som det ennå ikke er gitt bevilgning til, og som det i beste fall vil ta flere tiår å bygge ut.

Et annet spørsmål det er grunn til å stille er om klimapolitikken kommer i konflikt med viktige miljø- og naturverdier. De neste årene skal det nemlig bygges ut vannkraft og vindkraft i et tempo vi ikke har sett på lenge her i landet. Denne fornybarsatsingen er også del av omleggingen til lavutslippssamfunnet, slik Eli Blakstad, statssekretær i Olje- og energidepartementet forteller her i bladet. Men siden en stor del av det stasjonære energiforbruket vårt allerede er dekket av elektrisitet basert på vannkraft, vil utbygging av mer fornybar energi ha begrensede effekter på utslippene i Norge, og de positive miljøvirkningene er ikke åpenbare.

Til gjengjeld kan de negative konsekvensene av kraftutbyggingen bli store, hvis ikke det tas tilstrekkelige hensyn til miljøet. Både vind- og vannkraft og ikke minst bygging av nye kraftlinjer vil nødvendigvis føre til inngrep i naturen som påvirker naturmiljø, landskap, friluftsliv og kulturmiljø. Som Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet uttrykker det, er det misforstått å ville redde naturen fra klimaendringene ved å ødelegge den med fornybar energi. Så hva er viktigst? Å redde klimaet eller bevare norsk natur?

At miljø kan stå mot miljø, klima mot naturvern, har vi tydelig sett i forbindelse med aksjonene mot nye høyspentmaster i Hardanger. Og hvis ikke klimapolitikken finner en balanse mellom nødvendige klimatiltak og hensynet til naturen kan dette bli en konflikt vi vil oppleve oftere. Blant naturvernere snakkes det allerede om å blåse støvet av det gamle slagordet fra 1970- og 80-tallets store miljøkamper – «aldri mer Alta!»