En studie av integrering i en liten norsk storby – Kristiansand, bragte oss på sporet av segregerte boligstrøk landet rundt. Flest områder med høye innvandrerandeler finner vi i Oslo, Drammen og i noen grad Bergen og Trondheim. Men også kommuner som Skien, Sarpsborg, Bærum og Kristiansand kan skilte med større områder med en innvandrertetthet som for eksempel på Romsås i Groruddalen. Gjør det noe? Gjør man noe? Kan og bør man gjøre noe?

Det begynte med et prosjekt vi har for Sørlandets Kompetansefond. Vi skal se på integrering av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Vest-Agder, og Kristiansand peker seg ut her. Helt fra 1970-tallet har byen tatt i mot flyktninger og asylsøkere fra alle verdenshjørner. De største «ikkevestlige» innvandrergruppene som bor i Kristian-sand i dag kommer fra Vietnam, Chile og deler av det tidligere Jugoslavia. De siste årene har det kommet særlig mange fra Somalia, Afghanistan og Irak.

Resultater fra denne lokale studien peker antakelig mot et nasjonalt tema, etter som stadig flere kommuner har hatt en ganske langvarig innvandringshistorikk.

Brukbart integreringsnivå …

Målt på flere vis går ikke integreringen så galt i Kristiansand. Sysselsettingen blant innvandrere er noe høyere enn i sammenliknbare byer som for eksempel Skien og Fredrikstad (Aalandslid 2007).

Litt oppsiktsvekkende er det at forskjellen mellom kvinners og menns sysselsetting blant innvandrere er lavere i sørlandsbyen enn i landet ellers, samt at det er høye andeler av barna som går i barnehager (Aalandslid 2007 og SSB Statistikkbanken). Dette er ikke trekk som er typiske for Sørlandet generelt, landsdelen henger etter på mange likestillingsindikatorer (Ellingsen 2010).

… men det skyldes litt «flaks»

Men på en måte går det bra i Kristiansand fordi man har hatt litt «flaks». Innvandrerne som har kommet til Kristiansand, kommer fra land der integreringen for deres gruppe generelt har gått over gjennomsnittet bra i Norge. Sammenlikner man innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i Kristiansand med tilsvarende grupper i resten av landet, er snarere det generelle bildet at innvandrerne i Kristiansand gjør det litt dårligere i forhold til arbeidsmarkedet enn grupper fra samme land gjør det i resten av landet (Pettersen 2009).

Det er 14 innvandrergrupper i Kristiansand som er så vidt store at man kan sammenlikne dem med tilsvarende grupper i resten av landet. Av disse 14 landgruppene er det seks som presterer over snittet, de fleste bare litt over. Best går det for filippinere i Kristiansand, men de har da også lengre botid enn snittet for filippinere i Norge. For 8 landgrupper i Kristiansand går det dårligere på arbeidsmarkedet enn i resten av landet, og for dem fra Russland, Pakistan og Somalia er deltakelsen langt under snittet. Sagt på en annen måte: Hvis og når Kristian-sand mottar mange innvandrere fra for eksempel Somalia, kan det samlede bildet på sikt bli langt mindre gunstig.

Slettheia og Tinnheia (se bildet) er de mest innvandrertette boligområdene i Kristiansand. (Foto: Jan Olav Bollmann)

På vakt mot segregering …

Kommunen har en mangeårig og vel innarbeidet policy for å ta i mot innvandrere med store behov, for eksempel er voksenopplæringen og skolepolitikken godt lagt opp. Kommunen arbeider også bra med enslige mindreårige asylsøkere. Også mye av det kommunale boligarbeidet er gjennomtenkt. Kommunale utleieboliger er bevisst fordelt på mange av byens boligstrøk, for på den måten å unngå opphopning av sosiale problemgrupper særlig i sentrum av byen (Kvadraturen).

… men markedet og startlånene rår

Innvandrere i Kristiansand, som andre steder, søker seg dit det er rimeligst å bo. Denne tendensen forsterkes antakelig av at mange vil være avhengige av såkalte «startlån» fra Husbanken. I Kristiansand fungerer disse lånene nesten utelukkende som toppfinansiering etter at bankene har satt stopp ved 70– 80 prosent finansiering. I 2011 ble det utbetalt nesten 200 slike lån i Kristiansand, drøyt 180 av dem gikk til kjøp av bolig (opplysning fra Kristiansand kommune, Enhet for bolig- og tjenestetildeling). Dermed var startlån en del av finansieringspakken i 10 prosent av alle boligsalg i kommunen det året (SSB, Statistikkbanken).

Disse lånene fordrer at låntakeren finner seg en bolig med nøktern pris og standard. Hvis man ønsker å bo rimelig sentralt, er det noen borettslag og boligområder som peker seg ut. Særlig rimelig er det å bo på Slettheia og Tinnheia. Og ikke overraskende er det der vi finner de største innvandrerandelene.

Et tilleggsproblem her som mange andre steder i Norge, er at leiemarkedet er lite og dominert av enkeltstående private utleiere. De har full rett til å diskriminere leietakere etter egne preferanser så lenge leieboligen befinner seg i deres egen bolig. Dette gjør at stadig flere innvandrere som vil ha en stabil bosituasjon, søker seg mot eiermarkedet og særlig borettslagene. Dette kan på den ene siden ha gunstige integreringseffekter og forsterke følelsen av tilhørighet, på den annen side må mange tøye «lånestrikken» langt. Vi har tidligere påvist hvordan mange innvandrerhusholdninger med svært beskjeden inntekt har en belåning på 3-4-5 ganger brutto husholdningsinntekt (Ellingsen 2011). Merk at dette gjelder for landet som helhet, vi har ikke separate tall for Kristiansand.

Slettheia likner litt på Romsås …

Hvis innvandrere bor i bydeler eller boområder hvor det er få uten innvandrerbakgrunn, kan vi snakke om romlig segregasjon eller atskillelse av folkegruppene. For å måle graden av segregasjon i bosettingen av folkegrupper er det utviklet mange mål og indekser. Diskusjonen av fortrinn og ulemper ved de enkelte målene opptar en betydelig del av litteraturen på feltet (se f.eks Blom 2001). I denne artikkelen er vi pragmatiske og interesserer oss for andelsmål som har vakt politisk interesse, det vil si de andelene med innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre man har funnet i flere av delbydelene i Groruddalen, og som sammen med indikatorer på dårlige levekår og materielt forfall har utløst Groruddalsatsingen (Aalandslid 2009).

Hva er en høy innvandrerandel? I 2007, det året Groruddalssatsingen startet, bodde det i underkant av 40 prosent med innvandrerbakgrunn (altså både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) i de fire bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna. Vi legger derfor listen for høy innvandrerandel på 40 prosent i hver grunnkrets. Deretter ser vi om disse grunnkretsene ligger nær hverandre, eller samlet utgjør skolekretser. Til sist ser vi på noen levekårsindikatorer.

Vi fikk Statistisk sentralbyrå til å se på andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i alle Kristiansands grunnkretser. Vi fant tre grunnkretser med mer enn 40 prosent beboere med innvandrerbakgrunn, og ytterligere fire med mellom 30–39 prosent med slik bakgrunn. To grunnkretser på Slettheia hadde innvandrerandeler på rundt 60 prosent. Så godt som alle disse innvandrerne er fra såkalt «ikke-vestlige» land.

En grunnkrets er ganske liten, og høye innvandrerandeler kan skyldes tilfeldigheter, for eksempel en kommunal utleiebolig i grunnkretsen. Vi konsentrerer oss derfor om grupper av grunnkretser og særlig grupperinger som til sammen danner skolekretser.

Ved hjelp av Kristiansand kommunes inndeling av skolekretser i forhold til grunnkretser var vi i stand til å peke ut en skolekrets med en samlet innvandrerandel på drøyt 40 prosent – Øvre Slettheia. Det typiske er at blant barn og unge er innvandrerandelen klart høyere. Dette er vanlig for boområder i en segregeringsprosess og svært interessant fra et integreringsperspektiv. Segregasjon er antakelig et større problem for barn enn voksne, noe vi kommer tilbake til.

Øvre Slettheia har dermed en innvandrerandel på linje med Romsås i Groruddalen. Kanskje ikke tilfeldig er det også andre likheter mellom Slettheia og Romsås: Begge ligger naturskjønt til, har utsikt, det meste av bebyggelsen er fra 1960- og 1970-årene og har brukbart vedlikehold. Både Slettheia og Romsås er pekt ut som innsatsområder for forbedring av for eksempel uteområdene, men her er satsingen langt mer omfattende på Romsås. Men et viktig moment er selvfølgelig at Romsås – og andre delbydeler i Oslo – er vesentlig større enn Slettheia totalt og Øvre Slettheia spesielt. De to områdene Øvre og Nedre Slettheia har rundt 4000 innbyggere til sammen, nokså likt fordelt på hvert område. På Romsås bor det noe under 7000 mennesker.

… og sliter med sosiale problemer

Situasjonen på Slettheia som helhet gir indikasjoner på svake levekår for befolkningen både i og utenfor innvandrergruppa, selv om vi ikke har tilgang på detaljerte data for en så vidt liten befolkning. Vi har imidlertid arbeidsmarkedsdata for gruppen 25– 54 år, en gruppe som normalt er sterkt representert på arbeidsmarkedet. Sysselsettingen blant innvandrerne på Slettheia er litt høyere enn sysselsettingen blant innvandrere i hele Kristiansand – som igjen ligger 16 prosentpoeng under sysselsettingen blant dem utenfor innvandrerbefolkningen. Forskjellen mellom innvandrere og resten av befolkningen er langt mindre på Slettheia og særlig på Øvre Slettheia der begge grupper har en sysselsetting på rundt 70 prosent. Slik skiller Slettheia seg fra Groruddalen hvor hovedmønsteret er at de uten innvandrerbakgrunn har høyere sysselsetting enn innvandrere.

Andelen arbeidsledige er betegnende: I byen som helhet er 1,7 prosent av de som ikke er innvandrere ledige, mot 2,8 på Slettheia totalt og 4,5 prosent på Øvre Slettheia. Blant innvandrere i Kristiansand er 5,5 prosent ledige mot 6,7 prosent på Slettheia totalt og 7,6 på Øvre Slettheia.

De som står utenfor arbeidsstyrken er de som ikke er sysselsatte eller registrert som ledige. Dette vil gjennomgående være mennesker som lever av forskjellige former for overføringer eller som er hjemmearbeidende. Her er innvandrerne på Slettheia litt bedre stilt enn innvandrere i Kristiansand generelt, mens situasjonen er motsatt blant dem som ikke har innvandrerbakgrunn.

Hvem flytter ut?

Der noen flytter inn, må noen ut. For ti år siden hadde 29 prosent av innbyggerne på Øvre Slettheia innvandrerbakgrunn, nå ligger altså andelen på over 40 prosent. Antallet uten innvandrerbakgrunn var for ti år siden 1 440, nå teller de 1 130 personer.

At de uten innvandrerbakgrunn blir færre, kan ha flere årsaker. Noen av «utflytterne» vil være eldre personer som enten dør eller flytter på sykehjem eller i omsorgsbolig. Noen vil være yngre mennesker som har brukt Slettheia og liknende områder som en rimelig inngangsbillett til boligmarkedet. Men en gruppe vil antakelig også være folk som flytter fra et boligområde fordi de vil at deres barn skal gå på skoler der majoriteten har norsk som morsmål.

Vi kjenner ikke motivene til de som flytter, så dette blir mye spekulasjoner. Det eneste vi kan observere er at slike flyttemønstre har selvforsterkende trekk, noe man også har sett i Oslo. Det andre er at det kan oppstå grupper uten innvandrerbakgrunn som bor der de bor fordi de ikke har noen billett til det øvrige boligmarkedet. De har ikke anledning til å finansiere seg ut av det området de bor i og blir boende fordi alle andre områder i rimelig nærhet er dyrere. Dette er en situasjon som kan skape mistrivsel og gnisninger mellom grupper med og uten innvandrerbakgrunn.

Romsås i Oslo har mange likhetstrekk med Slettheia og Tinnheia i Kristian-sand. Innvandrerandelen ligger på rundt 40 prosent, det meste av bebyggelsen er fra 1960- og 1970-årene, og områdene ligger vakkert til med utsikt. (Foto: Wikimedia)

Ikke bare Slettheia

Med hjelp fra SSB dro vi på nytt ut på leting etter grunnkretser og grupper av slike, men denne gangen «Norge rundt». Av de grunnkretsene som vi fant som hadde flere enn 40 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre lå mange i Oslo og i Drammen, som forventet. Men utenom disse to byene fant vi 50 grunnkretser med over 40 prosent innvandrere.

Vi fant seks slike grunnkretser i Bergen, to i Trondheim og to i Stavanger. Dette er som forventet og til dels i tråd med politikken for tildeling av midler til områdesatsinger. Her har mye vært tildelt Groruddalen og Holmlia i Oslo samt Fjell i Dram-men. Nylig har Årstad i Bergen fått slike midler, og en tilsvarende satsing er på trappene i Trondheim kommune.

Men vi fant også mange grunnkretser, det vil si 40, utenfor de byene vi har nevnt over. De er fordelt på 17 kommuner. Bærum har hele ni grunnkretser med så høy innvandrerandel, men de er godt spredt. Og Bærum er en kommune hvor innvandrerne «gjør det bra». Til slutt sitter vi igjen med tre byer som peker seg ut med litt større grupper av grunnkretser som samlet har en høy innvandrerandel: Skien, Sarpsborg og Kristiansand. En studie av situasjonen i Skien og Sarpsborg ligger utenfor rammene til denne artikkelen.

Gjør det noe?

Segregering er ikke et entydig onde. Når innvandrere søker seg sammen med andre innvandrere fra samme bakgrunnsland eller -region, har det selvfølgelig positive konsekvenser. Man vil ha naboer man kjenner som snakker samme språk, som kan avlaste hverandre, og som kan hjelpe hverandre inn i det nye samfunnet. I segregerte nabolag kan det ofte bygges nettverk som kan gi betydelig støtte i integreringen.

På den annen side vil sterk grad av segregasjon gjøre at det oppstår barnehager og skoler som domineres fullstendig av barn som ikke har norsk som morsmål og som oftere vil ha foreldre med lav utdanning, lavere inntekter osv. Dette kan redusere barnas utbytte av opplæringen, både faglig og i forhold til språktilegning. Man risikerer også å vokse opp uten å skaffe seg et nettverk i det «norske» samfunnet, med hva det betyr for integrasjon på bolig- og arbeidsmarkedet.

Jo mer fargerikt – desto mer problematisk?

De segregerte boligområdene i Oslo og Drammen har i utgangspunktet vært dominert av innvandrere fra bestemte innvandringsland. Norsk-pakistanere har solid forankring og lang botid i Oslo, med mange organisasjoner, tette relasjoner og representasjon i styre og stell. I Drammen er det mange tyrkere og marokkanere som er i samme posisjon.

I for eksempel Kristiansand vil nabolag med mange innvandrere ofte ha en langt større bredde hva landbakgrunn angår. I utgangspunktet skulle man kanskje tro at det var gunstigere jo større kulturelt mangfold man kunne finne i et nabolag, men forskning på segregasjon gir et annet bilde (Damm 2006, Edin mfl 2009): Nabolag der ingen innvandrergrupper dominerer, gir dårligere integrering enn der det finnes slik dominans.

Eller slik det oppsummeres i en dansk analyse: Det er vigtigt at pointere, at den positive arbejdsmarkedseffekt kun gælder, når det er mange lands-mænd, der bor i samme kommune, og ikke mange flyktninge af blandet oprindelse, hvilket tilsynelatende har en negativ effekt på flygtninges arbejdsmarkedsintegration (Damm 2006, side 214).

Og på en måte er det plausibelt: Med mange med samme innvandrerbakgrunn i nærheten har man et sterkere nettverk. Eksempelvis kan man starte forretningsvirksomhet rettet mot egen gruppe, og raskere få en lojal kundegruppe på den måten.

Gjør man noe?

Alle de nevnte kommunene – Skien, Sarpsborg og Kristiansand – ser ut til å ha innvandring og integrasjon på dagsorden, men under forskjellige vignetter. Det er imidlertid ikke mulig å se spor av satsinger som dem man ser i Groruddalen og i Drammen – rimeligvis. De økonomiske rammene tilsier ikke dette, og problemene er foreløpig i langt mindre omfang.

Det varierer også hvor områderettet satsingene er. Mye bekymring ser ofte ut til å oppstå når utsatt ungdom skaper problemer, mens dårlig læringsmiljø, økonomisk utsatthet og isolerte hjemmeværende kvinner ikke gir de samme overskriftene.

Bør man gjøre noe?

Er segregasjonstendensene rundt om i enkelte av mer eller mindre store norske byer noe man skal gjøre noe med? Eller er det like greit, blant annet for å unngå stigmatisering, at man ikke gjør noe?

Utviklingen demografisk i mange av de segregerte områdene utenfor det sentrale Østlandet peker i samme retningen: Segregasjonen er økende. Innvandrerne dominerer mer og mer blant de yngste, de som ikke har innvandrerbakgrunn er i flertall bare blant de eldre. Det er rimelig å anta at vi står overfor segregasjonstendenser som dem vi lenge har sett i Oslo og Drammen. Et «føre var»-prinsipp kan derfor være klokt.

Et annet interessant spørsmål er hvor mye forholdsvis oversiktlige byer tåler av store sosiale forskjeller – som går etter innvandringsbakgrunn og kanskje også religion? Betyr det noe at det synliggjøres sosiale forskjeller i en by som er langt mindre og mer oversiktlig enn Oslo? Oslo er en by med en lang tradisjon for å være delt. Akerselva som sosial demarkasjonslinje er kjent over hele landet. I alle våre kommuner ser vi at boområder med høy innvandrerandel er omgitt av strøk «hvor det knapt bor innvandrere». Hva betyr det? Betyr det på den ene siden at det er lettere å hindre segregasjon på skolene? Betyr det at det lettere oppstår sosial kontakt? Eller betyr det at sosiale forskjeller blir tydeligere? Eller er det slik at sosial segregering som følger «hudfarge» synliggjør forskjeller som lenge har vært der?

Indeksene for likestilling, og tidligere levekår, viser at Agder har betydelige sosiale problemer å hanskes med allerede. Innvandring som ender i lite gunstig segregering kan være et betydelig sosialt tilleggsproblem man ikke har råd til. Dette argumentet har styrke også i Grenland og deler av Østfold.

Referanser:

Blom, Svein (2001): Økt bokonsentrasjon blant innvandrere i Oslo – er toppen snart nådd? Samfunnsspeilet 2001/ 2, s. 69–80, Statistisk sentralbyrå.

Damm, Anna Piil (2006). «Etniske enklaver og økonomisk integration». I En befolkning deler seg op? Rockwool Foundation, Gyldendal.

Ellingsen, Dag 2010. «Likestilling mellom kvinner og menn: Sørlandet fortsatt på etterskudd». Samfunnsspeilet nr 1-2010, Statistisk sentralbyrå.

Ellingsen, Dag (2011). «Innvandrere og deres norskfødte barn på lånemarkedet: Mange låner mye». Samfunnsspeilet 5-2011, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Edin, Per-Anders, Peter Fredriksson, Hans Grönquist og Olof Åslund (2009). «Påverkar bostadssegregationen flyktningbarns skolresultat?» I Søkelys på arbeidslivet. Nr 3.2009, ISF.

Pettersen, Silje Vatne (2009). «Innvandrere i norske kommuner. Demografi, levekår og deltakelse i arbeidsstyrken.» Rapporter 2009, 36, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

Aalandslid, Vebjørn (red.). «Innvandreres demografi og levekår i 12 kommuner i Norge.» Rapporter 2007/24. Statistisk sentralbyrå, Oslo – Kongsvinger

Aalandslid, Vebjørn (2009). «Innvandreres demografi og levekår i Groruddalen og Søndre Nordstrand.» Rapporter 2009/22. Statistisk sentralbyrå, Oslo – Kongsvinger