I løpet av det siste tiåret har det sakte, men sikkert vokst fram en ny industri i Nordsjøen knyttet til utbygging og drifting av vindparker til havs. Havvind er i dag en umoden bransje, men vil i løpet av få år stå for en betydelig andel av Europas energiforsyning. Mens alle andre land rundt Nordsjøen enten har eller planlegger utbygging av havvindparker, skjer det relativt lite med tanke på utbygging av havvind i Norge. Samtidig satser flere norske bedrifter mot dette sterkt voksende markedet. Formålet med artikkelen er å beskrive status i denne framvoksende sektoreren og hva som karakteriserer norsk satsing mot havvind.

Vindkraft er den mest modne av de «nye» fornybarteknologiene (vannkraft anses som en moden energiteknologi), og er en viktig del av mange lands strategier for avkarboniseringen av energisystemet. I Europa er denne trenden tydelig: i 2011 stod vindkraft for over 21 % av ny energi tilført nettet. EU har gjennom programmet EU2020 satt ambisiøse målsettinger for energi- og klimapolitikken. Utslipp av klimagasser skal reduseres med 20 % (eller mer), andelen energi fra fornybare kilder skal økes til 20 %, og energieffektiviteten skal økes med 20 %. Klimatrusselen er den viktigste driveren for denne politikken, men mange land i Europa ser samtidig dette som en mulighet til å frigjøre seg fra import-avhengighet samt øke egen forsyningssikkerhet. Videre er det knyttet store forventninger til at sat-sing på ny fornybar energi kan skape arbeidsplasser, spesielt i en del «gamle» industriområder som i Nord-Tyskland og nord i Storbritannia. Den europeiske vindkraftforeningen (EWEA) anslår at vindenergisektoren vil sysselsette 462.000 i 2020 (40 % innen havvind) og totalt 480.000 i 2030 (62 % innen havvind).

Offshore vindkraft – et kort historisk tilbakeblikk

Den aller første turbinen ble installert i sjøen i Sør-Sverige i 1990. Imidlertid var det ikke overraskende de danske vindpionérene som var først ute med å etablere en reell havvindpark. Allerede i 1991 stod de første vindturbinene og snurret i fjærsteinene i Smålandsfarvandet (Østersjøen) utenfor Vindeby på Lolland. Man kan imidlertid diskutere om denne og lignende parker som kom nært land i havvindens aller tidligste fase var offshore. En relevant parallell er forskjellene mellom den oljeutvinningen som kom i gang tidlig på 1920-tallet i den varme, grunne og rolige Maracaibo-sjøen i Venezuela, og den oljeutvinningen som har skjedd i Nordsjøen de siste førti årene. Det å håndtere de naturgitte utfordrin-gene i Nordsjøen er en essensiell del av forklaringen på hvordan norsk olje- og gassindustri på mange felt har blitt verdensledende.

Stor butikk

Våre nabolands tidlige initiativ for å sette opp turbiner til sjøs for over 20 år siden var starten på det som nå er i ferd med å bli stor butikk. I forhold til vind på land har havvind en rekke fordeler. Det blåser mer og sterkere over sjøen, og færre logistikkbegrensninger gjør at større turbiner kan brukes.

Vindkraft til havs legger ikke beslag på begrensede landarealer og man slipper dermed unna en del av den såkalte NIMBY-utfordringen (Not In My Back Yard) som vindkraft på land ofte møter, altså at «alle» vil ha ren energi, bare ikke produksjon i egen «bakgård». På den annen side er investerings- og driftskostnadene i dag om lag 50 % høyere for vindkraft til havs enn vindkraft på land, men mer vind gir samtidig grunnlag for større produksjon (EWEA 2009).

Mens de første havvindparkene stod nært land på grunt vann, bygges det nå store offshore vind-parker langt fra land på dypere vann. I Belgia bygges vindparken Belwind 46 km fra land på mellom 15 og 37 meters havdyp. I løpet av få år vil det imidlertid bli utbygd vindparker opptil 200 km fra land. Når havvindparkene oppskaleres og flytter offshore, øker kompleksiteten og kravene. En rekke teknologiske og operasjonelle utfordringer oppstår som man ikke har på vindparker på grunt vann nær land. Dette gjelder ikke bare for teknologien (turbiner, fundamenter, kabler osv.), men også for operative løsninger knyttet til installasjon, drift og vedlikehold. Det hører med til historien at den foreløpige fortellingen om vindkraft til havs er full av historier om ting som har gått galt, fra betydelige budsjettoverskridelser på mange prosjekter til dødsfall på grunn av manglende eller dårlig tilpasset utstyr og HMS-regimer. For at de storstilte planene om havvind i Europa skal realiseres vil det kreve økt spesialisering, standardisering og industrialisering.

Ifølge tall fra den europeiske vindkraftforeningen (EWEA 2011) vil det i løpet av inneværende tiår fram mot 2020 investeres om lag 70 mrd. euro i offshore vind Europa. I perioden 2021–2030 anslår EWEA at investeringene vil stige til samlet 145 mrd. euro, over 1100 mrd. kroner. Samtidig er det til sammenligning ventet investeringer på nær 190 mrd. kroner bare i 2012 innen olje- og gassektoren på norsk sokkel (SSB 2012). Også i britisk sektor av Nordsjøen er investeringsprognosene høye. I og med at havvind og offshore olje og gass etterspør mange av de samme ressursene vil disse to sekto-rene komme til å konkurrere om en del ressurser framover. Samtidig vil overføring av ressurser og løsninger fra den modne oljebransjen til den umodne havvindbransjen være viktig for at havvindsatsinger skal lykkes. Og kanskje har også oljeog gassnæringen noe å lære av fornybarbransjen?

Norsk kunnskapsbase og havvind

Norges sterke posisjon innen maritime aktiviteter tilsier at de industrielle mulighetene knyttet til havvind er åpenbare og at den relative verdien av denne kunnskapen øker når havvind utbygges langt fra land på større dyp. Hva «livet etter olja» gjelder, er det fra et faglig perspektiv helt klart fordelaktig og viktig at Norge satser på aktiviteter som er kunnskapsmessig beslektet med det norsk industri gjør i dag (jf. Reve og Sasson 2012; Asheim, Boschma, og Cooke 2011), som igjen er tuftet på det norsk industri gjorde i går.

Nyere forskning som tar utgangspunkt i evolusjonære forståelser av teknologi- og industriutvikling viser hvordan kunnskapsbaser knyttet til spesifikke virksomhetsområder og utnyttelse av ressurser etableres over tid. Når nye sektorer vokser fram vil de som oftest være knyttet til eksisterende aktiviteter. På den måten gjenbrukes lokalt og regionalt forankrede og historisk utviklede ressurser i nye, men beslektede sammenhenger, det Frenken, Van Oort, og Verburg (2007) kaller related variety, eller «beslektet variasjon». Det vesentlige er at det «nye» er tilstrekkelig likt det gamle til at kunnskap kan overføres, men annerledes nok til at kunnskapsoverføringen generer noe nytt. Av det følger at regioner er opphav til industrielle «forgreningsprosesser», hvor nye industrier på sett og vis vokser ut av gamle.

Det sentrale for vår forskning har derfor vært å studere norsk teknologi- og industriutvikling relatert til havvind med utgangspunkt i spørsmålet om hvordan kompetanse, kunnskap og ressurser fra norsk petro-maritim bransje kan gjenbrukes i nye sammenhenger. I likhet med Reve og Sasson (2012) er vår foreløpige konklusjon at «offshore vind burde kunne bli en ny norsk vekstnæring.» Foruten aktive politiske grep vil det imidlertid kreve at norske bedrifter har evne og vilje til å ta del i den nye næringen. Til tross for Norges omfattende petro-maritime kompetanse er det ikke gitt at denne med letthet kan omsettes og tas i bruk i en annen sektor. Et viktig poeng er i så måte hvorvidt havvindaktiviterer medfører brudd med eksisterende virksomheter og aktiviteter, eller om det kan implementeres i eksisterende verdikjeder uten store omstillingskostnader.

Norge og vindkraft til havs

Norge har svært store vindressurser, både til lands og til havs. I den foreløpige utredningen som er gjort om områder som egner seg for havvind i Norge er det identifisert 15 ulike området, hvorav 11 for bunnfast og 4 for flytende vind (NVE 2011). I rapporten «Et hav av muligheter» (2012) utgitt av Norsk Klimastiftelse i samarbeid med Senter for fornybar energi tidligere i år, hvor undertegnede i samarbeid med forsker Gard Hopsdal Hansen ved CenSES/NTNU bidro med én av tre underlagsrap-porter (Hansen og Steen 2011), er konklusjonen at offshore vind kan gi muligheter for et nytt nasjonalt løft. Budskapet om havvind som «den nye oljen» har blitt flagget av flere. Da havenergiloven ble offentliggjort 26. juni 2009 sa daværende olje og energiminister Terje Riis-Johansen at «Vindkraft til havs kan bli Norges nye energi- og industrieventyr» (Petro.no 2009). I ettertid har andre ministere, som Ola Borten Moe, helt kaldt vann i årene på havvindtilhengere ved å påpeke at havvind er uforholdsmessig dyrt sammenlignet med andre muligheter for økt produksjon av fornybar energi i Norge (Aftenbladet.no 2011). Det er ingen tvil om at havvind i likhet med andre nye fornybarteknologier vil avhenge av subsidier en god stund framover.

«Hywind» er Statoils konsept for utvikling av flytende vindmøller som skal kunne installeres til havs på dybder over 100 meter. Den første pilot-vindmøllen ble installert og satt i drift 10 kilometer sørvest for Karmøy høsten 2009. (Foto: Statoil)

Mens altså samtlige andre land i Nord-Europa har eller planlegger utbygging av havvind, er utbygging av havvind i Norge nærmest et ikketema (Hansen og Steen 2011). Det er riktignok gitt konsesjon til Havsul II (350 MW) utenfor Mørekysten, men prosjektet synes pr. mai 2012 å være et stykke unna realisering. Det handler i bunn og grunn om å få økonomi i prosjektet. Ordningen med grønne sertifikater hjelper lite for havvind: ordningen sørger for å kanalisere midler mot de mest kostnadseffektive prosjektene. Der må havvind finne seg i å havne bak både vannkraft og vindkraft på land.

Men der Norge mangler havvindparker kan vi, om ikke annet, skilte med verdens eneste fullskala flytende vindmølle. Statoils pilot «Hywind» har siden 2009 snurret sørvest av Karmøy i Rogaland, etter sigende med langt større suksess enn forventet. I tillegg installerte Sway i juni 2011 en liten turbin på toppen av sitt flytende fundament , men piloten havarerte omlag et halvår senere da uværet «Berit» traff kysten med stor styrke. Dette at alle andre land rundt Nordsjøen har eller planlegger havvindparker mens Norge er i front hva gjelder løsninger for flytende vindturbiner, er i seg selv betegnende for norsk havvindsatsing.

Politiske grep for offshore vind i Norge

Dersom havvind skal gi et nasjonalt løft vil det kreves en betydelig politisk satsing. Pr. dags dato synes en offensiv politikk for offshore vindkraft slik den vi finner i blant Tyskland og Storbritannia å være lite aktuell. Av politiske grep for å understøtte eller fremme utvikling av havvindrelatert industri i Norge er havenergiloven en første milepæl. Foruten å være en lov om fornybar energiproduksjon til havs, er havenergiloven (Ot.prp. nr. 107 (2008– 2009)) også en strategi for utvikling av næringsliv og energiressurser knyttet til havbasert fornybar energi. Bakgrunnen for loven var klimaforliket mellom den rød-grønne regjeringen og Høyre, Krf og Venstre i 2008 («Klimameldingen», St.meld.nr.34 (2006–2007)), hvor en del av den nasjonale strategien skulle være kraftproduksjon fra vindkraft til havs samt utnyttelse av andre maritime energikilder (dvs. bølge- og tidekraft). Havenergiloven legger sånn sett det rettslige grunnlaget for utvikling av vindkraft til havs i Norge, men uten andre tilpassede støtteordninger er det vanskelig å se for seg at havvind vil realiseres i Norge som i våre naboland. En forutsetning for det, hvilket også gjelder for storskala utbygging i andre deler av Nord-Europa, er vesentlige kostnadskutt.

Den viktiste politiske støtten knyttet til havvind i Norge finner vi derfor i forskningspolitikken. En rekke prosjekter er støttet av RENERGI-programmet, mens også ENOVA har fått øremerkede midler som skal bidra til teknologiutvikling for maritim energiproduksjon. I 2010 ble ordningen med Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) etablert. To av de første åtte slike prosjektene var dedikert til havvind: NOWITECH og NORCOWE.

Vår forskning viser at bedriftene i høy grad støtter opp om at staten støtter havvindforskning. Samtidig gir mange ledere i bedrifter som satser mot havvindmarket uttrykk for at det ikke er samsvar mellom bedriftens interesser og behov, og de problemstillingene som forskere i FME’ene er opptatt av. Mens mange bedrifter etterspør en mer praksisorientert innovasjonspolitikk (inkrementelle forbedringer og tilpasninger av eksisterende løsninger) for vindkraft til havs, er forskningspolitikken mer anlagt i tråd med en «gjennombruddsfilosofi» for radikale innovasjoner. Sagt på en annen måte mener mange bedriftsledere at havvind i langt større grad bør sortere som industri- eller næringspolitikk.

Av næringspolitiske virkemidler for å fremme industriutvikling knyttet til vindkraft til havs finner vi først og fremst de to Arena-støttede (Innovasjon Norge) klyngeprosjektene Arena NOW og Windcluster Mid-Norway. Disse samler mange av aktørene i bransjen og bidrar til å etablere nettverk, iverksette utviklingsprosjekter og sette havvind på dagsorden, men kan ikke annet enn indirekte bidra til at markedet for havvind etableres. INTPOW (Norwegian Renewable Energy Partners), som er støttet av staten samt medlemsbedrifter, jobber i så måte med å hjelpe norske bedrifter ut i internasjonale markeder. INTPOW er etablert etter modell av INTSOK (Norwegian Oil and Gas Partners) som hører til myndighetenes fremste virkemidler for å fremme internasjonalisering av norsk olje- og gassindustri.

Statoil og Statkraft har gått sammen om å utvikle havvindparken Sheringham Shoal utenfor kysten av Norfolk i Storbritannia. Den vil bestå av 88 vindturbiner og skal kunne produsere ca. 1,1 TWh i året, noe som tilsvarer det årlige strømforbruket til 220.000 britiske husstander. Etter planen skal vindparken være klar for full drift i 2012. (Illustrasjon: Statkraft)

Vår forskning viser at bedrifter generelt sett er positive til disse tiltakene og det arbeidet som utføres av disse forskningsinstitusjonene og støtteorganisasjonene. Vi har i vår forskning hatt et særlig forkus på Windcluster Mid-Norway og utviklingen på Verdal hvor «klyngen» ble initiert. De bedriftene som har vært aktive i klyngesammenheng, det sil si deltatt på ulike aktiviteter og gjort seg tilgjengelige for andre, rapporterer om å ha etablert mange nye kontakter og fått godt utbytte i form av informasjon og markedskunnskap. Imidlertid er det en fare for en viss overetablering av slike støtteorganisasjoner. En del bedriftsledere rapporterer om mye «støy» og at det flommer over av tilbud om å delta på seminarer, workshops og konferanser, både i Norge og utenlands.

Norske bedrifter i havvindsektoren

Og hvilke bedrifter i Norge er det som satser mot vindkraft til havs? En studie utført av Multiconsult på oppdrag fra Intpow, Innovasjon Norge og de to havvindklyngeprosjektene Arena NOW og Wind-cluster Mid-Norway (Innovation Norway 2011), identifiserte ca. 140 norske bedrifter som satser mot havvindmarkedet. Bedriftene varierer stort, fra Statoil og Statkraft som sammen har utviklet en offshore vindfarm i Storbritannia (Sheringham Shoal), og som er konsortiepartnere i utviklingen av Doggerbank som hvis utbygd vil være verdens største havvindpark, via store leverandørselskaper til oljeog gassindustrien, til små spesialiserte teknologiselskaper som har utviklet løsninger spesifikt for offshore vind. I vår forskning har vi funnet det hensiktsmessig å kategorisere bedrifter som diversifiserte dersom de satser på havvind som et supplement til eksisterende virksomhet, og dedikerte når de har havvind som hovedaktivitet.

I tillegg er det viktig å skille mellom bedrifter som er opptatt av utbygging av havvindparker i norsk sektor og norske bedrifters deltakelse i utvikling, utbygging og drift av havvindparker uten-lands. Det er svært få norske bedrifter som arbeider med å realisere havvindparker i Norge. Unntaket er aktører som enkelte energiselskap, eller konstellasjoner av sådanne som Vestavind Offshore, samt vindparkutviklere som Havgul.

Siragrunnen Vindpark er planlagt på Siragrunnen ved fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland, på 10–40 meters dyp. Fotomontasjen viser hvordan deler av anlegget vil se ut fra Sogndalstrand i Sokndal kommmune. (Foto: Havgul AS)

En stor andel av bedriftene som er engasjert i havvind finner vi i Oslo-området, på Vestlandet og i Midt-Norge. Dette reflekter at de langt fleste norske bedriftene som satser mot havvindmarkedet enten kommer direkte fra eller har røtter i den petro-maritime industrien.

Den norske bransjen er samstemt i at norske bedrifter har betydelige komparative fortrinn innen offshore vindkraft. Mer spesifikt handler det om at norske bedrifter har gode løsninger for hvordan utvikle, installere og drifte teknologisk krevende prosjekter i sjøen. Med andre ord handler det både om teknologisk kunnskap og operasjonell erfaring. Flere av bedriftslederne vi har intervjuet i vår studie forteller hoderistende om hvordan såvel utbyggere på havvindprosjekter i Tyskland og Storbritannia som leverandører av for eksempel fundamenter i liten grad tenker «maritimt» i design av prosjekter. Vedkommende viser til at mens deres konkurrenter tenker installasjon etter at produktet (i dette tilfellet et fundament) er ferdigutviklet, er selve installasjonsmetodikken innbakt i det norske selskapets design fra starten av.

Norske bedrifter og kunnskapsmiljøer er sterke på håndtering av komplekse forhold i krevende offshore omgivelser, og svært mange av de norske bedriftene utvikler løsninger og produkter som trengs når havvindparker utvikles langt fra land på dybt vann. Derfor finner vi også aktører som Senter for integrert petroleumsforskning (Uni CIPR) ved Universitetet i Bergen involvert. Uni CIPR jobber med å utvikle metoder og verktøy for å kunne håndtere og utnytte data fra meteorologiske, oseanografiske, biologiske og geologiske undersøkelser.

En høy andel av de bedriftene vi har vært i møte med er særlig opptatt av det som kalles «UK round 3», altså den tredje lisensrunden for havvindparker utenfor Storbritannia. Vi finner også at en del bedrifter i Norge mener det vil være fullt mulig å betjene utbygging av havvindparker fra industrilokaliteter og havner i Norge. Dette skyldes dels at det er manko på infrastruktur og havner i Storbriannia og at de store utbyggingsplanene rett og slett utfordres av manglende havnekapasitet. I tillegg er ikke seilingstiden fra Norge til felt langt fra land nødvendigvis så veldig mye lengre enn seilingstid fra havner i Danmark, Tyskland, England eller Skottland.

Hvorfor satse på vindkraft til havs?

Både i vår spørreundersøkelse og i bedriftsintervjuer har vi spurt hva som motiverer bedriftsledere til å satse på et nytt og usikkert marked. Satsing på vindkraft til havs henger først og fremst sammen med erfaringer og forventninger. Mange norske bedrifter innen olje og gass har erfart nedkonjunkturer. For de diversifiserte bedriftene framstår havvind som et særs relevant marked å omsette etablert kunnskap på. Det igjen henger sammen med sterke forventninger om at havvind vil bli stort – og at olje og gass på et eller annet tidspunkt i en ikke alt for fjern fortid stopper opp. I hvert fall i Norge. Det handler derfor om det å vokse, om å få et ekstra bein og stå på, og om å posisjonere seg for en uviss framtid.

Men vi finner også en klar tendens til at spennende forretningsutvikling og det å ta del i oppstarten av en ny bransje er motiverende faktorer. Det at det er en fornybarsektor er viktig for noen, men for de aller fleste av våre informanter og respondenter er det «grønne» primært en slags hyggelig bonus. Og kanskje nettopp slike bedrifter – som går inn i fornybarsektoren med det formål å tjene penger og ikke er øyensynlig opptatt av «grønnmaling» – er viktig for modning av de nye fornybarsektorene. Det hører da også med til historien at en del norske bedrifter innen olje og gass iverksetter prosjekter knyttet til havvind også for å gjøre seg mer attraktive for nyutdannede ingeniører.

Havvindbedrifter og markedet

Til tross for at flertallet av ledere i de norske bedriftene som satser mot havvindmarkedet ikke mener at Norge skal ha store ambisjoner om å produsere havvindenergi, er de langt fleste enige om at et visst hjemmemarked er nødvendig for at norsk kompetanse skal kunne utvikles og komme til anvendelse i internasjonale markeder. Det siste poenget – at norsk kompetanse skal kunne komme til anvendelse – oppgis av brorparten av bedriftsledere (og andre) aktører å være den viktigste årsaken til at Norge må sørge for et visst hjemme-marked. En rekke bedrifter, og da særlig små bedrifter som har utviklet nye løsninger for havvind, påpeker at det er svært vanskelig å komme inn på markeder i utlandet som domineres av store selskaper som av ulike årsaker (særlig økonomisk risikohensyn) er lite villige til å velge ny teknologi.

I en umoden bransje baseres mye på nyvunnede erfaringer og rennomé. Et norsk hjemmemarked, for eksempel i form av en stor demonstrasjonspark, vil gjøre det langt lettere å utvikle og verifisere teknologi som i neste omgang kan markedsføres internasjonalt. Staten har stilt betydelige summer til rådighet for testanlegg, men av ulike grunner har disse latt vente på seg. Ifølge aktører i bransjen har det rett og slett vært utfordrende å finne egnede lokaliteter for å bygge testanlegg i Norge. Mens man sør i Nordsjøen har sandbunn, er norsk kontinentalsokkel ei steinrøys.

Mange av de bedriftene i vårt utvalg som sikter mot «flytersegmentet» er imidlertid opptatt av bruk av vindmøller til elektrifisering av installasjoner til havs. Det er gjort på Beatrice-feltet i Skottland, dog uten bruk av flytere. Også andre i bransjen mener at havvind bør være en del av løsningen for elektrifisering av olje- og gassvirksomheten, særlig på nye felt. Nylig kom det som kan vise seg å være et viktig gjennombrudd for at havvind supplerer offshore olje og gass med elektrisitet da oljeskattekontoret aksepterte at oljeselskaper kan avskrive havvindinvesteringer som del av utbyggingsløsning (78 %).

Et av havvindprosjektene som kan nyte godt av denne ordingen er Siragrunnen Vindpark. Siragrunnen er i likhet med Havsul utviklet av Havgul AS. Siragrunnen Vindpark er et prosjekt som tar sikte på å installere en park med samlet effekt på 200 MW. Prosjektet er lokalisert på Siragrunnen (10–40 meters dyp) på fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland. Vindparken vil kunne produsere 790 GWh årlig, tilsvarende forbruket til ca. 40.000 husstander. I konsesjonssøknaden er det beregnet at parken vil kreve investeringer i størrelsesorden 3,5 mrd. kroner (2008-kroner), hvorav over 50 % går til innkjøp av turbiner. Videre stipuleres det at leveranser til omlag 1 mrd. kroner kan tilfalle norsk næringsliv. Av dette er det beregnet at omlag en tredjedel kan leveres lokalt og regionalt, primært knyttet til landbaserte arbeider som produksjon av fundamenter, samt entreprenørarbeid i forbindelse med anleggsområdene for montering av turbiner, kraftlinje, kabler og lignende.

Referanser: