Det regjeringsoppnevnte Energiutvalget avga tidligere i år sin rapport NOU 2012:9, «Energiutredningen – verdiskaping, forsyningssikkerhet og miljø», til olje- og energiministeren. Utvalget legger til grunn at klimatrusselen betyr at de globale energimarkedene må endres fundamentalt fram mot 2050. Energibruken må bli mer effektiv, og bruken av fornybare energikilder må øke. For Norge er det sentrale spørsmålet hvordan vi kan utnytte tilgangen på fleksible og fornybare energiressurser, som verden trenger, til økt verdiskaping, sysselsetting og bosetting, samtidig som vi tar hensyn til forsyningssikkerhet, natur- og miljøkonsekvenser og effektiv energibruk her hjemme.

Oppdraget til Energiutvalget har vært å utrede de langsiktige rammene for energipolitikken fram mot 2030 og 2050. Mandatet fokuserer på forhold som vil påvirke den nasjonale kraftbalansen i et langsiktig perspektiv. Transport- og petroleumssektoren er holdt utenfor, med unntak av stasjonær energibruk i disse sektorene.

Et hovedmål for utvalgets arbeid har vært å skape en bedre forståelse for de avveiningene man står overfor i energipolitikken. Energipolitikken må også i framtiden balansere hensyn til forsyningssikkerhet, miljø og verdiskaping. Fram mot 2050 må verden takle klimautfordringen. Det krever en gjennomgripende omstilling av energisystemene. Samtidig er det stor usikkerhet om utviklingen i klimapolitikken både globalt og i EU, og i energisystemene rundt oss. Utvalget ønsker å bidra til en åpen og informert samfunnsdebatt om hvordan ulike hensyn skal balanseres.

Energiutviklingen fra 1980 og fram til i dag

Utviklingen av Norge til en energinasjon startet for over 100 år siden. Utnyttelsen av de store vannkraftressursene var en viktig forutsetning for industri- og velstandsutviklingen, som skjøt fart etter andre verdenskrig. Den betydelige velstandsveksten Norge har opplevd de siste tiårene har medvirket til økt bruk av energi. Samtidig anvendes energien mer effektivt, og veksten i energibruken har de siste årene avtatt i en rekke sektorer.

Energipolitikk har kommet høyere på den politiske agendaen både i Norge og internasjonalt i de senere årene. Dette skyldes ikke bare energisektorens betydning for den nasjonale verdiskapingen, men også en økende erkjennelse av at energisektoren må omstilles for at verden skal kunne håndtere klimautfordringene.

Utviklingen i kraftbalansen

Utviklingen i kraftbalansen er en nyttig indikator for hvordan kraftsystemet har utviklet seg. Kraftbalansen kan defineres som differansen mellom normal produksjonsevne og temperaturkorrigert totalforbruk. Figur 1 viser utviklingen i kraftbalansen fra 1980 og fram til i dag.

På årsbasis svinger netto krafthandel mellom eksport og import. Størst nettoeksport i perioden etter 1980 hadde vi i 2000, da vi eksporterte 19 TWh. I 2004 hadde vi den største netto importen i perioden, nærmere bestemt importerte vi 12 TWh det året. I gjennomsnitt hadde Norge en årlig eksport på 3 TWh fra 1998 til 2010. For å håndtere de store variasjonene er overføringskapasiteten mellom landsdelene styrket de siste 30 årene, og utvekslingskapasiteten til nabolandene er bygd ut.

Figur 1: Normal produksjonsevne og temperaturkorrigert forbruk i Norge fra 1980 til 2011 [TWh]. Kilde: NVE/SSB.

De siste 30 årene har energibruken økt på de fleste områder i samfunnet. Samtidig er energibruken blitt mer effektiv: I dag bruker vi 35 prosent mindre energi for å produsere det samme som i 1980. Energibruken i kraftintensiv industri og energiproduserende næringer har økt og utgjør 26 prosent av samlet innenlands stasjonær energibruk.

Innføring av den nye energiloven

Med innføringen av den nye energiloven 1. januar 1991 fikk Norge som et av de første landene i verden en markedsbasert kraftomsetning. Produksjon og omsetning av kraft ble konkurranseutsatt, mens overføring og distribusjon ble skilt ut og underlagt monopolregulering. Hensikten med reformen var at kraftprisen skulle regulere både den kortsiktige disponeringen av vannet og investeringer i ny produksjonskapasitet. Det ble utviklet et spotmarked for løpende krafthandel. I 1996 sluttet Sverige seg til dette markedet, og siden har også Finland, Danmark og Estland kommet til.

Før 1991 hadde kraftverkene monopol på produksjon og overføring av elektrisk kraft i sine respektive områder, og de hadde plikt til å dekke forbruket i alminnelig forsyning1 i sitt konsesjonsområde. Etter 1991 har markedsprisene vært sentrale for å styre løpende produksjon, forbruk og krafthandel. Dereguleringen har ført til bedre samsvar mellom priser og kostnader i markedet, og har dermed gitt riktigere investeringssignaler. Sammen med bedre integrasjon med nabolandene og den teknologiske utviklingen har dette bidratt til mer effektiv ressursutnyttelse og færre naturinngrep.

Norge står i en særstilling

Utvalget peker på at Norge som energinasjon har et helt spesielt utgangspunkt. Vi har betydelig eksport av olje og gass, samtidig som vi nesten ikke bruker gass innenlands, og vi har et kraftsystem som er nesten 100 prosent basert på fleksibel fornybar energi, vannkraft. I den forstand har vi allerede en kraftproduksjon som er i tråd med «framtidens utslippsfrie kraftsystem».

Mens klimautfordringen tvinger andre land i Europa til å bygge ut dyr fornybarproduksjon og effektivisere energibruken kraftig for å redusere utslippene fra kull- og gasskraftproduksjon, kan vi velge om vi vil bygge ut mer fornybar energi som vind- og vannkraft. Vi har store uutnyttede, forny-bare energiressurser. Vannkraftsystemet har en normal årsproduksjon på 125,6 TWh. NVE har anslått det økonomiske potensialet for ny vannkraft til 33 TWh. I tillegg har vi store vindkraftressurser både til lands og til havs, og mulighet for å øke utnyttelsen av bioenergi og andre energikilder. Hos oss vil reduserte klimagassutslipp i energisektoren først og fremst fordre overgang fra fossile brensel til elektrisitet og fornybar energi på forbrukssiden, særlig innenfor transport- og petroleumssektoren.

Figur 2: Illustrasjon av typisk sammenheng mellom tilsig og produksjon (og tapping fra magasin) over et kalenderår.

Fram til 2020 vil produksjonen av fornybar energi øke. Som følge av EØS-avtalen (Fornybardirektivet) har Norge forpliktet seg til å øke andelen fornybar energi fra 58 prosent i 2005 til 67,5 pro-sent i 2020. Til sammenligning skal EU i samme periode øke sin fornybarandel til 20 prosent. Det viktigste virkemidlet for å få dette til, er å stimulere til økte investeringer i ny fornybar kraftproduksjon gjennom et felles sertifikatmarked med Sverige. Sertifikatmarkedet skal sørge for at Norge og Sverige til sammen bygger ut 26,4 TWh ny fornybar kraftproduksjon. Det krever store investeringer både i produksjon og nett.

Norsk vannkraft: utfordrende, men svært fleksibel

Utvalget er opptatt av at dominansen av vannkraft i det norske kraftsystemet gir andre utfordringer enn de man har i kraftsystemene i Europa. Det kommer av at produksjonen i vannkraftverkene begrenses av hvor mye vann som er tilgjengelig, samtidig som nedbøren er uforutsigbar og varierer betydelig mellom sesonger og fra år til år. Mens nedbøren i 2010 bare ga kraftverkene nok vann til å produsere 100 TWh elektrisk kraft, fikk de 151 TWh i 2011. Det normale – i meteorologisk forstand – er vel 125 TWh.

Figur 2 illustrerer sammenhengen mellom tilsig og produksjon gjennom et år i det norske vannkraftsystemet. Om våren og sommeren smelter snøen og utover høsten kommer det mye regn. Samtidig bruker vi ganske lite strøm. Da lagres overskuddsvannet i magasinene. Om vinteren kommer det lite vann inn i magasinene fordi nedbøren kommer som snø. Samtidig er forbruket høyt. Da brukes magasinert vann til å dekke forbruket, og magasinene tappes ned. Norge besitter halvparten av magasinkapasiteten i Europa: Til sammen over 800 magasiner med en lagringskapasitet på 85 TWh, nesten 70 prosent av normal årsproduksjon.

Verdifull krafthandel

Variasjonene i nedbør fra år til år gjør at vi er avhengige av å ha gode naboer som vi kan handle med. Når vi får for lite vann til å dekke forbruket, kan vi importere kraft fra disse naboene, slik at vi slipper rasjonering. Når vi får for mye vann – mer enn vi bruker selv – kan vi eksportere overskuddet i stedet for å la magasiner og elver renne over.

Norge, Sverige og Finland har seg imellom god utvekslingskapasitet og samlet sett en stor andel vannkraft. I de andre nabolandene våre er kraftproduksjonen i større grad basert på kjernekraft, kullkraft og – i økende grad – fornybar energi. De må bruke dyre kraftverk for å dekke forbrukstoppene midt på dagen, mens de klarer seg med billig produksjonskapasitet når belastningen er lav om natta. Det gir store prisvariasjoner mellom dag og natt. Ved å handle med vannkraftsystemet, hvor det koster lite å regulere produksjonen opp og ned, kan de importere kraft når forbruket er høyt og eksportere kraft når forbruket er lavt. Det betyr at Norge kan importere billig kraft om natta og eksportere når prisene er høye midt på dagen.

Utvekslingen er også gunstig for å redusere utslippene av klimagasser og for å fase inn ny fornybar produksjon i de kontinentale systemene. Man kan unngå å starte de dyreste verkene, som gjerne har lav effektivitet og høye CO2-utslipp og man kan kjøre mer effektive varmekraftverkene jevnere. Varmekraftverk har lavere utslipp når de kan kjøres jevnt og på full effekt. Derfor er det både fornuftig og lønnsomt å ha kraftutveksling mellom det norske vannkraftsystemet og kraftsystemene på kontinentet som er preget av kull- og kjernekraft og fornybar produksjonskapasitet som vind og sol. Disse energikildene er væravhengige og kan ikke lagres. Med mer vind- og solkraft vil kraftmarkedene i Europa få et større behov for utveksling med vårt fleksible vannkraftsystem. Verdien av fleksibel fornybar kraftproduksjon vil øke.

Viktige utviklingstrekk mot 2050

I 2050 vil det trolig være mellom 6 og 8 millioner innbyggere i Norge, og vi vil være vesentlig rikere enn i dag. Trender og framskrivninger tyder på at økonomien kommer til å være mindre energiintensiv enn den nå er.

Særlig utenfor OECD-området er det ventet sterk økonomisk vekst og økning i energietterspørselen. Kostnadene ved å bruke fossil energi ventes å øke. Klimapolitikken setter en pris på utslipp av klima-gasser og øker etterspørselen etter fornybar energi.

EU har satt seg ambisiøse klimapolitiske mål fram til 2020, inkludert mål for å fremme fornybar energi og energieffektivisering, og ønsker å avkarbonisere energisektoren til 2050. Midlertidige økonomiske tilbakeslag kan svekke satsingen, men EUs motivasjon for omlegging av energisektoren er også knyttet til forsyningssikkerhet, arbeidsplasser og næringsutvikling. Utformingen av og styrken i klimapolitikken i EU etter 2020 kommer an på utviklingen internasjonalt og hvilke tiltak andre land gjennomfører.

Energi- og klimapolitikken i EU og nasjonalt endrer energisystemene i våre naboland. EUs energi- og klimapolitikk påvirker også norsk energipolitikk gjennom EØS-avtalen. Trendene tilsier at energisystemene blir mindre fleksible og mer integrerte, og at elektrisitet blir en mer sentral energibærer i framtidens lavutslippssamfunn enn den er i dag. EUs indre marked for energi vil bli utviklet og infrastrukturen, ikke minst for kraftutveksling mellom land, vil bli styrket.

Økt forskningsinnsats vil føre til utvikling av ny teknologi og nye løsninger, både på produksjonsog etterspørselssiden. I 2030 kan vi for eksempel anta at det er utviklet smartere nettløsninger, samt nye og billigere løsninger for produksjon av fornybar energi og konvertering til elektrisitet i transportsektoren.

I Norge vil vannkraft med magasiner framdeles dominere stasjonær energiforsyning i 2030 og 2050. I henhold til gjeldende planer vil regional- og sentralnettet være vesentlig forsterket og AMS (avanser måle- og styringssystem) innført.

Utvalget legger til grunn at følgende sentrale utviklingstrekk vil prege utviklingen i norsk energisektor mot 2050:

  • Befolkningsvekst og økonomisk vekst øker den underliggende energietterspørselen. Energieffektivisering i bygg og industri, samt endringer i nærings- og bosettingsstruktur, vil begrense utviklingen i energibruken.

  • Klimapolitikken innebærer at bruken av fossil energi blir redusert, og krav om satsing på energieffektivisering og bruk av fornybar energi vil øke.

  • EUs energi- og klimapolitikk, samt klimapolitikken globalt, setter viktige rammer for utvikling av norsk energisektor.

  • Elektrisitet vil bli brukt til nye formål, og elektrisitet kommer til å spille en viktigere rolle i energisystemet.

  • Vi blir mer sårbare for avbrudd i el-forsyningen, og kravene til forsyningssikkerhet i kraftsystemet øker fordi teknologiutviklingen og velstandsøkningen gjør oss stadig mer avhengig av elektrisitet. Det øker kostnadene i kraftsystemet.

  • På 10–20 års sikt vil krav om utbygging av fornybar kraftproduksjon medføre at vi får lavere kraftpriser enn i de termiske systemene på kontinentet.

  • På lang sikt vil klimakostnader bli priset inn i kraftproduksjon også globalt. Det vil øke omstillingen til fornybar/lavutslippsenergi, og vil styrke den relative konkurranseevnen for verdiskaping basert på norsk fornybar energi.

  • Klimapolitikken gir en betydelig omlegging av kraftsystemene i landene rundt oss. Behovet for regulerbar produksjon og fleksibilitet i forbruket øker både i Norge og i våre naboland.

  • Kraftmarkedene i Norden og Europa blir mer integrerte. Det bygges flere utvekslingslinjer mellom land, og markedsplassene utvikles og kobles sammen. Det betyr økt koordinering av utvikling og drift av kraftsystemene i Nord-Europa.

  • Utbygging av mer fornybar kraft og nett gir økt press på naturen, og kommer i flere tilfeller i konflikt med andre anvendelser av naturen og hensynet til naturmangfold. Det forsterker behovet for et godt beslutningsgrunnlag og bedre kunnskap om konsekvensene av utbygging.

  • Klimautfordringene gir økt satsing på utvikling av teknologi for fornybar energi, effektiv energibruk og smarte nett. Forskning, utvikling og kompetanse blir viktig både for å utvikle og ta i bruk konkurransedyktige nye løsninger.

  • Energietterspørselen i verden vil øke, og utbyggingen av fornybar energi fortsetter også i utviklingsland. Det betyr økt etterspørsel etter norsk kompetanse og kunnskap om fornybar energi i andre deler av verden.

Utvalgets vurderinger og anbefalinger

I rapporten innleder utvalget anbefalingskapitlet med følgende overordnede mål for en fremtidsrettet energisektor:

Rikelig tilgang på fornybar energi har gjennom mer enn 100 år bidratt til velstandsutvikling og har vært et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv. Utvalget mener at energiressursene også i framtida skal bidra til velferd og verdiskaping i hele landet.

Energipolitikken må utformes slik at samfunnets krav til et velfungerende energisystem oppfylles. Sikker og effektiv energiforsyning er en kritisk forutsetning for et velfungerende, moderne samfunn.

Det må legges til rette for verdiskaping samtidig som hensyn til natur, miljø og klima ivaretas.

Videre påpeker utvalget at energipolitikken må ivareta flere hensyn som til dels er motstridende. Miljøhensyn kan være i motstrid til forsyningssikkerheten, og det kan være motstrid mellom hensyn til klima og natur. Fornybar energi er for eksempel klimavennlig, men gir inngrep i naturen. Verdiska-ping basert på utbygging og transport av fornybar energi må avveies mot skadevirkningene ved naturinngrep. Energipolitikk innebærer med andre ord at vi må ta noen grunnleggende valg om hva vi vil med naturressursene våre. Vi må balansere hensynet til forsyningssikkerhet, miljø og verdiskaping (se figur 3).

Figur 3: Viktige avveininger i energipolitikken.

Veivalg for norsk energisektor mot 2050

Utvalget legger til grunn at klimatrusselen betyr at de globale energimarkedene må endres fundamentalt fram mot 2050. Energibruken må bli mer effektiv, og bruken av fornybare energikilder må øke. For Norge er det sentrale spørsmålet hvordan vi kan utnytte tilgangen på fleksible og fornybare energiressurser, som verden trenger, til økt verdiskaping, sysselsetting og bosetting, samtidig som vi tar hensyn til forsyningssikkerhet, natur- og miljøkonsekvenser og effektiv energibruk her hjemme.

Utvalget har samlet sine anbefalinger under fem hovedoverskrifter:

1) Vi må bruke energien riktig, og vi må bruke riktig energi

Det er et overordnet mål at energibruken skal være effektiv og at lønnsomme energieffektiviseringstiltak gjennomføres.

Markedsprisene er viktige for å stimulere til effektiv energibruk. Det er avgjørende for effektiv energibruk at kraftprisene får variere og avspeile både overskudd og knapphet. Forventninger om lave priser svekker insentivene til energieffektivisering. Der prisene ikke reflekterer miljø- og klimakostnader eller det eksisterer andre barrierer for effektiv energibruk, må myndighetene utforme virkemidler for energieffektivisering og konvertering. Virkemidler rettet mot energibruk bør utformes slik at de bidrar til konsistens i energipolitikken, og slik at de treffer de reelle barrierene og utløser gevinster som forsvarer kostnadene knyttet til virkemidlet.

I et 40-årsperspektiv vil det skje store endringer i energibruken, men det er vanskelig å forutsi i hvilken grad energibruken kommer til å øke, og hvordan vi vil bruke energien i framtiden. Noen av de utviklingstrekkene som påvirker energibruken i ulike retninger er listet opp i tabell 1.

Konvertering fra fossil til fornybar energi i oppvarmingen og elektrifisering i transport- og petroleumssektoren vil både bidra til energieffektivise-ring og reduserte utslipp av klimagasser, men øker behovet for elektrisitet. Gjeldende regulering for petroleumsvirksomheten krever at el-forsyning fra land skal vurderes ved utbygging av nye felt og velges dersom det er mulig. Statnett anslår at kraftetterspørselen fra petroleumsvirksomheten fram mot 2025 kan bli mellom 6 og 11 TWh. For å ta i bruk fornybar energi i transportsektoren, kreves det ytterligere teknologiutvikling og utvikling av infra-struktur. Potensialet for el-forbruk i veitransporten i Norge er anslått til opp til 7–10 TWh. På lengre sikt kan også hydrogen bli et viktig alternativ.

Det er et betydelig potensial for energieffektivisering i bygninger og i industrien. Energibruken i nybygg bør også i framtiden begrenses gjennom krav og tekniske forskrifter som tar hensyn til hva som er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig. I eksisterende bygg er det ulike barrierer som står i veien for realisering av potensialer for energieffektivisering. Det store potensialet i ny og eksisterende bygningsmasse utløses med et samlet sett med virkemidler rettet mot ulike barrierer og som danner grunnlag for varige markedsendringer. Industrien trenger tydelige og langsiktige virkemidler for å øke utnyttelse av restvarme og avfallsgasser, og støtte for etableringen av en omfattende kraftkrevende industri, særlig i lokalsamfunn langs kysten og ved fjordene. Fornybarutbygging vil trolig gi Norge lavere kraftpriser enn resten av Europa både på kort og lang sikt. På lang sikt vil økt klimafokus inter-nasjonalt også legge til rette for relativt lavere priser i Norden. Det kan legge grunnlaget for økt aktivitet i nye og tradisjonelle kraftintensive næringer og direkte krafteksport.

Tabell 1: Drivkrefter som påvirker utviklingen i energi- og kraftforbruket på lang sikt.

Faktorer som påvirker energibrukenØkt energibrukKan gå begge veierRedusert energibruk
BefolkningsvekstX
SentraliseringX
Økt privat forbrukX
Endringer i bygningsmassenX
Økonomisk vekstX
Endring i næringsstrukturX
Vekst i energiintensive næringerX
Mer energieffektiv teknologiX
Lavere energipriserX
Høyere energipriserX
Støtte til energieffektiviseringstiltakX
Strengere standarder og kravX
Konvertering fra fossil energi til elektrisitet*X

* Konvertering til el øker el-forbruket. Konvertering fra fossil energi til elektrisitet gir som regel en energieffektiviseringseffekt.

Ressursgrunnlaget for vannkraften og utnytting av andre energiressurser som vind, sol og biomasse, vil fortsette å gi Norge særlige fortrinn som energiog industrinasjon. Fornybar og fleksibel energi er et konkurransefortrinn som Norge må utnytte. Klimapolitikken øker verdien av norsk fornybar kraftprotil demonstrasjons- og storskala pilotanlegg for energieffektive prosesser.

Det må fortsatt legges til rette for konvertering fra fossil til fornybar varme. Varmemarkedet er viktig for å få ned utslippene av CO2, blant annet ved brenning av biomasse og avfall, og ved varmegjenvinning.

2) Vi må utnytte særnorske muligheter for verdiskaping

Utvalget er opptatt av at rikelig tilgang på fleksibel, fornybar kraft er og skal være et konkurransefortrinn for Norge, og noe som både næringsliv og husholdninger skal nyte godt av, også i framtiden. Den rike tilgangen på vannkraft har vært grunnlag duksjon, særlig den regulerbare vannkraften. Omleggingen av energisystemene innebærer at Europa både får behov for mer fornybar kraftproduksjon, men også at kraftproduksjon som lett kan øke og redusere produksjonen, blir mer verdifull. Norsk vannkraft har gode forutsetninger for å balansere produksjonen i vind- og solkraft, noe som kan gi grunnlag for økt verdiskaping i kraftbransjen.

Figur 4: Fordeling av gevinstene fra kraftsektoren, 2009 (ECgroup).

Lønnsom kraftproduksjon basert på lokale vannog vindressurser gir stor lokal verdiskaping og bidrar til å sikre næringsaktivitet og bosetting over hele landet. Både kraftselskapene og strømnettet er i hovedsak eid av staten, fylkeskommuner og kommuner. Det er om lag 100 kommuner og fylkeskommuner som har betydelige eierandeler i kraftverk.

Det store innslaget av offentlig eierskap innebærer at mye av inntektene tilfaller offentlig sektor. Fordi vannkraftverkene utnytter lokale ressurser, mottar også vertskommunene en forholdsmessig del av ressursverdien gjennom skatter (bl.a. grunnrenteskatt), avgifter og konsesjonskraft. Dette gjør at kraftforsyningen bidrar med betydelige verdioverføringer, ikke bare til staten, men også til kommunesektoren. Utvalget mener at prinsippet om fordeling av gevinster mellom kraftverkseiere, lokalsamfunn og staten må videreføres, slik at lokalsamfunnene får sin rettmessige andel av verdi-økningen.

3) Vi må bygge et sterkere overføringsnett

Utvalget mener at et sterkt innenlandsk over-føringsnett er viktig for forsyningssikkerheten, for verdiskapingen og for å nå klimamålene. Et gjennomgående sterkt nett gir større evne til å takle ekstremvær og ras, og endringer i produksjon og forbruk. Det reduserer prisforskjeller mellom områder og bidrar til effektiv konkurranse. Et sterkt nett er nødvendig for å bygge ut mer fornybar kraftproduksjon, for økt elektrifisering av petroleumsindustrien og for etablering av ny næringsvirksomhet. Samtidig mener utvalget det er viktig at lokalise-ring av ny produksjon og nytt forbruk, i den grad det er mulig, legges til områder der det er gunstig for energisystemet samlet sett.

De som berøres av energiprosjekter får i varierende grad økonomiske kompensasjon for det. Etter flertallets vurdering kan kompensasjonsordninger også for kraftlinjer bidra til en mer smidig saksbehandling, samtidig som det gjør det lettere å innarbeide miljøkostnadene i planlegging og vurderinger av anlegget.

Utvalget er opptatt av at flere utenlandskabler er viktig for å få en god utnyttelse av vår fornybare kraftproduksjon og for å gjøre kraftforsyningen mindre sårbar for svingninger i nedbør og temperaturer. Handelen gjør at prisene blir lavere i tørre år og høyere i våte år. En balansert utbygging av utenlandskabler er viktig for verdiskapingen i hele landet.

4) Vi må ha gode og effektive konsesjonsprosesser

Interessekonflikter og naturinngrep knyttet til produksjon og transport av energi kan ikke unngås dersom man samtidig skal ivareta forsyningssikkerheten og hensynet til verdiskaping basert på fornybar energi. Utvalget er opptatt av at et velfungerende og godt konsesjonssystem med tilstrekkelig kapasitet sikrer gode avveininger mellom natur-vern, forsyningssikkerhet og verdiskaping. Det krever en tydelig politikk og god kunnskap.

Utvalget foreslår at lovverket gjennomgås med sikte på å forenkle og redusere antall lover og forskrifter. Målet er å få et lovverk det er lettere å finne fram i, og å få mer effektive konsesjonsprosesser. Utvalget mener det i dag tar for lang tid å få gjennomført investeringer i nett og produksjon, og foreslår flere tiltak for å få ned tidsbruken. Samordning mellom ulike prosjekter er en utfordring. Prosessene for å etablere nytt kraftforbruk er ofte kor-

tere og mindre konfliktfylte enn prosessene for å etablere overføringsforbindelser og nye produksjonsanlegg. Det kan ta ti år å få konsesjon for store ledningsprosjekter, mens det for nytt forbruk går vesentlig kortere tid. Saksbehandlingstiden for ny produksjon ligger et sted i mellom.

Omfattende utbygging av fornybar energi med tilhørende nett er en utfordring for norsk natur. Foruten naturkonfliktene, kommer energiprosjekter ofte i konflikt med ulike næringsinteresser og fritidsaktiviteter. De negative virkningene merkes ofte først og fremst lokalt, men kan også ramme arter og økosystem av nasjonal og internasjonal verdi.

Mer effektiv energibruk reduserer behovet for ny produksjon og hindrer slik sett naturinngrep. Energieffektivisering har derfor også betydning for å dempe negative virkninger på naturen.

Det regjeringsoppnevnte Ernergiutvalget har bestått av følgende medlemmer: Olav Akselsen, sjøfartsdirektør (leder), Marit Arnstad, jurist (nestleder), Petter Haas Brubakk, Næringslivets Hovedorganisasjon, Torstein Arne Bye, Statistisk sentralbyrå, Steinar Bysveen, Statkraft, Kathrine Fog, Norsk Hydro, Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet, Nils Kristian Nakstad, Enova, Bente Haukland Næss, Asplan Viak, Elizabeth Baumann Ofstad, Statoil, Raymond Robertsen, prosjektdirektør, Eli Reistad, bonde, Ellen Stensrud, Landsorganisasjonen i Norge, Wenche Teigland, BKK, Arne Vinje, Vinje kommune

5) Vi må satse på FoU, innovasjon og kompetanse

For å få til den omstillingen av energisystemene som er nødvendig, må ny teknologi utvikles og tas i bruk. Utvalget er opptatt av at offentlig støtte til energiforskning særlig bør bidra til effektiv utnyttelse av nasjonale energiressurser i et langsiktig perspektiv, og til å utvikle kompetanse på områder der Norge har spesielle fortrinn internasjonalt. Samtidig er bred forskningsaktivitet nyttig for å kunne ta i bruk ny kunnskap fra andre land. I et langsiktig perspektiv må forskning og utdanning forberede oss på energisektorens framtidige behov for høyt kvalifisert arbeidskraft.

Utvalget mener forskningen på økosystemet, artsmangfoldet, bedre utbyggingsløsninger og avbøtende tiltak er viktig. Livssyklusanalyser og kunnskap om samlede klimaeffekter av ny fornybar energi er viktig for en bedre forståelse av utslipp av klimagasser og potensielle klimagevinster, blant annet ved økt utnyttelse av bioenergiressurser i Norge.

Det er også viktig at den samfunnsfaglige forskningen knyttet til nye energianlegg gir kunnskap om hvordan konflikter med lokale interesser kan håndteres bedre, og belyser effekter for andre næringsinteresser, kulturminner og friluftsliv.