Et lands evne til verdiskaping er avgjørende for nivået på velferdsordningene. Ulike deler av landet har imidlertid ulik evne til verdiskaping. I hvilken grad tar staten hensyn til dette ved etablering av ny infrastruktur og videreutvikling av den eksisterende? Er staten en god forvalter av samfunnets felles ressurser med sikte på en vedvarende høy verdiskaping?

Bjørn Ølberg er spesialrådgiver i Bergen kommune.

Staten ivaretar mange funksjoner for å sikre en effektiv oppgaveløsning på et nasjonalt nivå. Det som kjennetegner offentlige oppgaver er at de i svært begrenset grad lar seg løse i et marked. Statlig oppgaveløsning skjer således i utgangspunktet etter et annet rasjonale enn den markedslogikk som preger privat sektor. Hvordan staten anvender de ressurser som skapes, bør ikke skje på en tilfeldig måte, men være forankret i en overordnet og synlig strategi. På samme måte som i en markedsbasert bedrift bør statlig virksomhet og den ressursbruk og de investeringer dette medfører, være forankret i et grunnleggende perspektiv om å bidra til en videreutvikling av nasjonens evne til verdiskaping. Forskning, høyere utdanning, veibygging og andre infrastrukturtiltak er eksempler på denne type virksomhet.

I en markedsbasert økonomi vil det være slik at kapitalen allokeres til de sektorer og bedrifter som forventes å gi høyest verdiskaping. I en situasjon hvor en opplever et økende forventningspress med hensyn til nivået og omfanget av velferdstjenestene, er det grunn til å anta at også den ressursbruk som staten står for, vil bli underlagt økende krav til dokumentasjon av hvordan ressursbruken bidrar til å øke nasjonens verdiskaping.

En stor del av oppgaveløsningen i offentlig sektor skjer i regi av landets kommuner. En effektiv kommunesektor er avgjørende for en effektiv ressursbruk. Gjennom den oppfølging som ligger i KOSTRA og inntektssystemet for kommunesektoren for øvrig, har staten tatt grep for å styre oppgaveløsningen på kommunenivå. Fokus er på kostnader. Det man har lite fokus på, er at all verdiskaping i dette landet skjer med utgangspunkt i et lokalsamfunn – lokalsamfunn av ulik størrelse.

Det er ikke slik at en statlig krone brukt på en hver sektor eller landsdel, har et likt potensial for å bidra til nasjonens verdiskaping. Med knapphet på ressurser; hvilke kriterier skal en bruke når en skal foreta prioriteringer av investeringer i den type infrastruktur som er nevnt ovenfor? Dersom vi skal opprettholde og videreutvikle velferdsordningene, må også statlig ressursbruk underlegges tydelige føringer med hensyn til hvordan slike investeringer bidrar til verdiskaping.

Basert på de vurderinger som kommer til uttrykk i budsjettdokumenter og andre styrende dokumenter, synes det å være relativt liten oppmerksomhet rettet mot de ulike lokalsamfunns og storbyregioners evne til verdiskaping fra departementenes side. Det er grunn til å stille spørsmål om hvilken kunnskap en har om ulike storbyregioners evne til verdiskaping?

Byers fortrinn

Temaet byer og attraktivitet er det laget mange artikler om de senere år. Et enkelt søk på Google på byer i kombinasjon med attraktivitet gir over 18.700 oppslag, mens et søk på Richard Florida gir ca. 55.000.000 oppslag.

En relativt ny analyse i tilknytning til temaet byers vekst og attraktivitet er rapporten «The City Regions Project» utarbeidet av DAMVAD (2011) for de danske byene Ålborg, Århus og Odense. Byer betraktes som avgjørende motorer for økonomisk vekst i så vel den regionale og nasjonale som den internasjonale økonomi. Byene representerer møteplasser for arbeidskraft, virksomheter og investeringer. Dette skaper gode forhold for innovasjon og utvikling. I rapporten fremheves det imidlertid at ikke alle byer på like god måte makter å utnytte de rammer dette gir. Det kan følgelig være store forskjeller i hvordan byene utnytter sine muligheter til økonomisk vekst og verdiskaping.

Case-studiene som rapporten omfatter, indikerer at vedvarende vekst er resultat av effektive og langsiktige satsinger som i stor grad er forankret i den enkelte bys særlige styrker, muligheter og ressurser. Økonomisk vekst og innovasjon er alene ikke tilstrekkelig for å kunne karakterisere en by som suksessrik. Byenes evne til vedvarende vekst omfatter flere faktorer enn faktisk verdiskaping og innovasjon. I en globalisert økonomi kan en byregions konkurransefordeler raskt svekkes eller forsvinne som følge av at mennesker, virksomheter og økonomisk aktivitet flyttes ut av regionen til en mer attraktiv base. Byer er derfor sårbare overfor den internasjonale utvikling i kapitalmarkedene, utviklingen i andre byer og ikke minst forhold knyttet til de preferanser som den kompetente arbeidskraften har for å bli værende i eller å flytte til/fra den aktuelle byregion.

En byregions ressurser kan ifølge rapporten deles inn i fire kategorier:

  • Byens økonomiske muskler – det vil si fokus på struktur/bransjer, produktivitet og størrelsen på den økonomiske aktivitet som sådan, herunder utvikling med hensyn til bedriftsetableringer mv.

  • Byens kunnskapsbase – omfanget av forsknings-og utdanningsinstitusjoner og hvilke forsknings-og utdannelsesområder byen har spesialkompetanse på. Grad av internasjonalisering på dette området vil representere et annet element.

  • Byens kompetansebase – trekk ved innbyggere og arbeidstakere og ikke minst byens evne til å tiltrekke seg arbeidskraft med høy kompetanse.

  • De overordnede rammer for vekst i byregionen -den nasjonale, regionale og lokale politikk på ulike områder og de initiativ for vekst, forretningsmessig utvikling og innovasjon slik politikk måtte innebære. Fysisk infrastruktur, den faktiske tilgjengeligheten i byområdet, vil representere en sentral rammebetingelse.

Alle disse ressursene vil representere elementer som til en viss grad kan påvirkes av den konkrete bypolitikk som måtte føres både på et lokalt/ regionalt nivå og på et nasjonalt nivå. Hvor mye verdiskaping som kommer ut av de ressurser byen har til disposisjon, avhenger ifølge rapporten av to ting. For det første påvirkes den av hvor komplementære ressursene er, det vil si hvor godt de understøtter hverandre. For det andre avhenger verdiskapingsevnen av graden av interaksjon mellom de komplementære ressursene – det vil si i hvilken grad og hvor effektivt de aktuelle ressurser spiller sammen for å skape og utløse det vekstpotensial ressursene representerer. Rapporten peker på at nøkkelen til vekst i en byregion ikke nødvendigvis ligger i de ressurser en i utgangspunktet har til disposisjon, men at nivået på verdiskapingen i større grad er knyttet til hvordan disse ressursene ledes og bringes i interaksjon med hverandre.

Rapportens tema er mellomstore byer – byer med 100.000 til 500.000 innbyggere og som ikke er hovedsteder i sine respektive land. For denne type byer som ikke er naturlige magneter for å tiltrekke seg virksomheter og kompetent arbeidskraft, i motsetning til hovedstadsområder og metropoler, vil tydelige strategier og evne til gjennomføring være avgjørende for en høy og vedvarende verdiskaping.

I norsk sammenheng må vi kunne stille spørsmål om i hvilken grad nasjonens behov for en vedvarende høy verdiskaping nedfeller seg i en politikk som setter de ulike storbyregioner i stand til å utnytte det potensial for verdiskaping som ligger i de aktuelle byregionene. Den mest effektive måten å utnytte nasjonens samlede ressurser, vil etter alt å dømme være å satse i de byområder der en allerede har en høy verdiskaping. Altså å utvikle en politikk som bidrar til å sette de aktuelle byer i stand til å diversifisere eller videreutvikle eksisterende sterke sider.

Case-studiene (12) DAMVAD-rapporten bygger på, trekker i samme retning. Suksessfulle tiltak for vekst kjennetegnes av at en bygger på eksisterende eller i det minste på fremspirende styrkeposisjoner i den enkelte bys utvikling. Videre karakteriseres suksess av at en har maktet å bygge opp under de relative styrker byen har, knyttet til næringslivet, forskningsmiljøer, utdanningssektoren, rekruttering av kompetent arbeidskraft og øvrige overordnede rammebetingelser for byens utvikling.

Norske storbyregioner

Siden 1999 har IRIS (International Research Institute of Stavanger) med jevne mellomrom tatt pulsen på verdiskapingsevnen i storbyregionene. Den hittil siste rapporten ble fremlagt i oktober 2011. Med utgangspunkt i en del valgte indikatorer på verdiskaping, foretas det en sammenlikning av utviklingen i verdiskapingsevnen i perioden 20072011 for storbyområdene Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Kristiansand og Tromsø. Årets måling er finansiert av de seks byene samt Innovasjon Norge.

Region199120022011
Osloregionen931.0461.045.8801.204.385
Bergensregionen309.106338.611382.877
Stavangerregionen227.630261.493309.862
Trondheimsregionen207.659225.759266.831
Kristiansandregionen102.183114.208130.457
Tromsøregionen54.04562.83370.596

Tabell 1: Folketall i storbyregionene i 1991, 2002 og 2011.

Prosjektets målsetting er å utarbeide et kunnskapsgrunnlag for politikkutforming regionalt og nasjonalt gjennom å utvikle og tallfeste indikatorer for de viktigste drivkreftene for norske storbyregioners verdiskapingsevne. Rapporten inneholder mye interessant informasjon både om den faktiske verdiskaping og ikke minst storbyregionenes potensial for vedvarende høy verdiskaping. Dette innebærer at en har fokus også på en del underliggende forhold som vil kunne påvirke fremtidig verdiskaping.

De seks storbyregionene, slik de er definert i rapporten, huser nær halvparten av landets befolkning. og de er i sterk vekst. I perioden 2009–2011 kom ca. 70 % av befolkningsøkningen i Norge i disse seks regionene. Osloregionen har den overlegent største veksten (43.000), mens både Stavanger og Bergen har hatt en vekst på 12.000 i perioden.

Indikatorer på «reell» verdiskaping

All måling reiser spørsmål om måleproblemer -hvordan man definerer en regions verdiskaping og hvorvidt det finnes gode data som gjør at man faktisk måler det en ønsker å måle. På en del områder er dataene i begrenset grad tilgjengelig på kommunenivå. På den annen side vil fylkestall for alle regioner, bortsett fra Oslo, kunne gi en feil indikasjon på den aktuelle storbyregions verdiskaping.

Figur 1: Gjennomsnittlig bruttoinntekt pr. innbygger. Kilde: IRIS

I rapporten diskuteres ulike måter å måle verdiskapingen på regionalt nivå. Én måte er å definere verdiskaping til å være de verdier som skapes av regionens innbyggere – det vil si gjennomsnittlig inntekt fra innbyggernes arbeidsinnsats og eierskap til naturressurser og kapital. Slik informasjon finnes på kommunenivå. Svakheten ved en slik måleindikator er at kapitalinntektene som fanges opp i denne målingen, ikke nødvendigvis kommer fra næringsvirksomhet i egen storbyregion.

Med de måleproblemer som en slik metode innebærer, har IRIS laget en figur for å vise den faktiske verdiskaping pr. innbygger i de aktuelle byregionene. Figuren viser at gjennomsnittlig bruttoinntekt pr. innbygger i Stavangerregionen fra og med 2008 har gått forbi inntektsnivået i Osloregionen, mens Bergensregionen inntar en klar tredjeplass.

Indikatorer på fremtidig verdiskapingsevne

En ting er å ha en dokumentert høy verdiskaping i dag, noe ganske annet er å ha en evne til vedvarende høy verdiskaping i fremtiden.

Rapporten identifiserer 25 verdiskapingsindikatorer fordelt på 6 drivkrefter for verdiskaping. Drivkreftene er:

  • Kompetansekapital

  • Nyskapingsevne

  • Infrastruktur

  • Konkurransedyktig kommunal sektor

  • Bo- og levekår

  • Internasjonalisering og nettverk

I kåringen av den region som har den største verdi-skapingsevnen får hver region en karakter fra 4 (høy verdiskapingsevne) til 1 (lav) på hver indikator. Flere regioner kan oppnå topp-score på samme indikator og tilsvarende for lav score.

Osloregionen har den klart største evnen til verdiskaping. Regionen har toppscore på 14 av 25 indikatorer. Når det gjelder kompetansekapital dreier det seg om andel sysselsatte med høyere utdanning og andel sysselsatte i kunnskapsnæringer. Også i forhold til nyskaping har Oslo toppscore hva angår andel av befolkningen i aldersgruppen 20–39 år.

Osloregionen har god infrastruktur og scorer høyt på indikatorer som andel sysselsatte i transport- og kommunikasjonssektoren, stamnettilknyt-ning inn til regionen, og andel bruk av kollektivtrafikk til daglige gjøremål. Når det gjelder drivkraften – konkurransedyktig kommunal sektor, får regionen topp-score for andel ansatte i kommunal forvaltning med utdannelse på høyskole- eller universitetsnivå. Også når det gjelder bo- og levekår scorer Oslo høyt på likestilling og antall sysselsatte i hotell, restaurant, kultur og underholdning pr. 1000 innbyggere. I en tid hvor globalisering i økende grad slår inn i norsk samfunnsliv, er internasjonalisering og nettverk av stor betydning for regional verdiskaping. Oslo har topp-score på samtlige av de fem indikatorene som er valgt på dette området.

Stavangerregionen har til tilsammenlikning topp-score på 9 av indikatorene, mens Bergensregionen oppnår topp-score på 6 av indikatorene. Sammen med Kristiansand oppnår de to ovennevnte byregionene blant annet topp-score når det gjelder vekst i antall sysselsatte siste 3-årsperiode (%).

IRIS har sammenfattet byregionenes evne til verdiskaping i figur2.

Byenes betydning i landets verdiskaping

Som vist i figur 1 har alle storbyregionene en større gjennomsnittlig verdiskaping pr. innbygger enn landet for øvrig.

I Storbymeldingen som ble lagt frem i 2003 (St.meld.nr.31 (2002–2003)), ble det understreket at «Regjeringen vil stimulere vekstkraftige regioner som drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen. Byene er sentre for kunnskap, kapital, kreativitet og innovasjon.» I meldingen som ny regjering la frem i 2006 (St.meld.nr.12 (2006–2007)) er perspektivet noe endret. Det viktigste grepet nå er vektlegging av byens og distriktets ulike funksjoner. Det er viktig å balansere utviklingen mellom byene og distriktene for på denne måten å utløse verdiskapingspotensialet i hele landet. I 2011 ble NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet lagt frem (se artikkel i PLAN 2/2011; red.anm.). I utredningen pekes det på at den sterkeste vekstkraften i norsk økonomi i tiden fremover vil være i kompetanseintensive næringer – næringer hvor minst 40 % av de sysselsatte har høyere utdannelse.

En av utvalgets sentrale anbefalinger er at norsk politikk må innrettes mot å gjøre regionale sentra attraktive for bedrifter og arbeidstakere, slik at det skapes store og robuste arbeidsmarkeder. Fokus bør være på en høyest mulig verdiskaping. I sine oppsummeringer trekker utvalget blant annet følgende konklusjoner:

Utvalget mener derfor ikke at man skal treffe tiltak som hindrer veksten i kompetansearbeidsplasser i større byer til fordel for mindre steder. En slik politikk ville kunne virke mot sin hensikt, siden det ikke er noen automatikk i at disse arbeidsplassene vil etableres andre steder i landet. Utvalget har lagt til grunn at gevinsten for samfunnet blir størst hvis politikken bidrar til å bygge opp under fortrinn snarere enn å kompensere for svakheter. Dette er en av grunnene til at utvalget mener at regionale sentra har en viktig funksjon i å bygge robuste arbeidsmarkeder hvor kompetansearbeidsplasser kan vokse fram.

Internasjonal handel og globalisering har medført store omstruktureringer i næringslivet i alle land. Bransjer og byer har sine øyeblikk hvor alt går godt, men dersom en ikke er påpasselig med å forberede byen og dens næringsliv på de endringer som kommer, vil en fort kunne sitte igjen med mange «taperkort». I et slikt perspektiv vil det være interessant å se nærmere på de to største storbyregionene etter hovedstadsregionen – Stavanger og Bergen. Som pekt på ovenfor er det også her man kan dokumentere størst og tredje størst verdiskaping pr. innbygger.

Figur 2: Samlet verdiskapingsevne 2002–2011 (score 2007 justert for endringer i indikatorer mellom 2007 og 2011). Kilde: IRIS

Indikatorer på evne til verdiskaping

Indikatorene som IRIS har lagt til grunn i sin analyse, består i hovedsak av forhold som er knyttet til utviklingstrekk i regionalt næringsliv. En del indikatorer fokuserer imidlertid på tema som må håndteres på en politisk arena – på nasjonalt eller lokalt/ regionalt nivå. Riktige politiske grep på lokalt og sentralt nivå kan bidra til å styrke den regionale utvikling. Tilsvarende kan fravær av et offentlig engasjement i form av utvikling av infrastruktur m.v., bidra til å svekke regionenes evne til vedvarende høy verdiskaping.

Hva er «uropunktene» knyttet til de to byregioners fremtidige evne til verdiskaping? Et bilde på dette kan en få ved å se nærmere på indikatorene hvor de to byene får dårligst rangering og hvor en politisk har mulighet for påvirkning.

I tillegg til ovennevnte indikatorer oppnår Bergen laveste score (1) på ytterligere 6 indikatorer. For Stavangers del får regionen lavest score på 3 indikatorer i tillegg til de ovenstående.

Når det gjelder indikatorer knyttet til drivkraften – konkurransedyktig kommunal sektor, så oppnår begge byene jevnt over en høy score. Spesielt

Bergen har forbedret sin relative posisjon i forhold til indikatorene på dette området de siste år. Slik sett kan vi si at byene i stor grad har maktet å håndtere viktige lokalpolitiske utfordringer knyttet til å videreutvikle byregionenes verdiskapingspotensial. Sett i lys av at begge byer har klare ambisjoner om å legge til rette for en høy verdiskaping lokalt, er dette ikke spesielt overraskende.

VerdiskapingsindikatorBergenStavanger
FoU-utgifter pr. innbygger(2)1
Gjennomsnittshastighet arbeidsreiser (km/t)11
Andel bruk av kollektivtrafikk daglige gjøremål (%)(2)1
Antall elevplasser i internasjonale skoler1(4)

For begge byområdene er hovedutfordringene knyttet til forhold som en fra et lokalt ståsted i begrenset grad kan påvirke. Det dreier seg om satsing på utvikling av regionens kompetansekapital gjennom utbygging av høyere utdanning og forskning. Spesielt for Stavanger, som i forhold til regionens relative betydning både i form av folketall og faktisk verdiskaping har et lite universitet med en svært begrenset offentlig finansiert forskningsinnsats, vil det over tid kunne være vanskelig å opprettholde evnen til høy verdiskaping. Næringslivets FoU-utgifter pr. innbygger i Rogaland er til sammenlikning på høyde med Oslos. Universitet i Stavanger hadde neppe blitt etablert uten den ekstraordinære innsats som ble lagt ned fra regionens side. Med utgangspunkt i at regionen er blitt en motor også i nasjonens verdiskaping, er det grunn til å stille et lite spørsmålstegn ved statens evne til å ta strategiske grep på et nasjonalt nivå for å videreutvikle denne regionen.

Tre hovedfaktorer begrenser regional verdiskaping: evne til nyskaping, mangel på kompetent arbeidskraft og mangel på tilgjengelighet (infrastruktur). Regionens evne til nyskaping kan til en viss grad indirekte påvirkes gjennom utbygging av høyere utdanning og satsing på forskning gjennom regionale institusjoner. Utbygging av regionale studietilbud innenfor høyere utdanning vil være en måte å bøte på mangelen på fagfolk både regionalt og nasjonalt. På bakgrunn av den generelle mangel på ingeniører som også rammer Stavanger og Bergen, har Bergen kommune en klar målsetting om å arbeide for etablering av en sivilingeniørutdannelse i Bergen (Byrådets politiske grunnlag 2011–2015).

Intern tilgjengelighet i byregionen er på kort sikt kanskje den viktigste begrensende faktor for videreutvikling av verdiskapingsevnen. Når folk står i lange køer til og fra jobb, bidrar dette til å svekke regionens attraktivitet både med hensyn til næringsetablering og som boområde for høyt kompetent arbeidskraft. En arbeidskraft som alltid vil ha mulighet til relokalisering dersom utsiktene er bedre andre steder.

Utviklingstrekk

Sørvestlandet utgjør kjernen i den norske oljeklyngen. De begrensninger for utvikling av denne klyngen som ligger i tilgang på kompetanse og tilgjengelighet, er i ferd med å materialisere seg. Oljeservicebransjen vokser nå mer utenfor dette området enn i kjernen av oljeklyngen. Dette trenger ikke være et stort problem dersom andre deler av landet får del i veksten, noe som faktisk i stor grad skjer. Imidlertid er det også en betydelig lekkasje av jobber til utlandet.

I Stavanger Aftenblads energibilag 07.11.11 uttaler Sveinung Fjose i analysebyrået Menonn:

Vi ser en voldsom vekst i hele landet. En stadig større del av norsk næringsliv jobber mot olje og gassindustrien og det sprer seg til flere områder i Norge.

Når oljeservicebransjen nå vokser både på Østlandet og i Nord-Norge henger dette sammen med styrken i den norske oljeklyngen – det vil si det kompetansemiljø som er etablert på Sørvestlandet. Også ut fra et nasjonalt perspektiv bør det være viktig å legge til rette for at denne klyngen kan styrke seg. En svekkelse av dette miljøet kan føre til at jobbene i oljebransjen i enda større grad flyttes ut av Norge.

Det er imidlertid flere grunnleggende forhold som bidrar til å svekke kjernen i denne klyngen. De kanskje to viktigste er mangel på kvalifisert arbeidskraft samt – som IRIS peker på som en kritisk faktor – ulike forhold knyttet til tilgjengelighet i de aktuelle byområdene. Når mangel på gode infrastrukturtiltak fører til at arbeidstakere og varer blir stående i kø, istedenfor å bli brukt i produktiv virksomhet, vil terskelen for nyetablering av arbeidsplasser øke. Dette er tema som står på dagsorden i de aktuelle kommuner, men i hvilken grad representerer dette tema som har tydelige ambassadører på et statlig nivå?

I NæringsNM, en analyse som årlig utarbeides av Telemarksforskning på oppdrag fra NHO, har Stavangerregionen i 2011 for syvende år på rad kommet ut på topp. Bergensregionen har i de samme årene også ligget i toppen i denne rangeringen. I rapporten for 2011 trekkes blant annet følgende utviklingstrekk frem:

Regionene i Rogaland og ytre Hordaland har stort sett stått stille, men de kunne da heller ikke hatt særlig framgang, ettersom de i fjor – og flere tidligere år, var blant de beste regionene i landet.

Er Telemarksforsknings observasjon et uttrykk for at vekstlokomotivet på Sørvestlandet er i ferd med å kveles av egen suksess? Hvis dette er en riktig observasjon, er det da på et nasjonalt nivå behov for å ta noen overordnete grep som sikrer en vedvarende høy verdiskaping i denne del av landet? Vil det i tillegg til forhold som er pekt på i foregående avsnitt, være behov for å ta i bruk andre regionalpolitiske tiltak som endring i kommunestruktur, regelverk knyttet til arealbruk og utvidet kommunalt selvstyre, for å sikre at blant annet boligbygging og annen arealkrevende ressursbruk kan gjennomføres på en effektiv måte?

Storbypolitikk

Utvikling av en storbypolitikk forutsetter både politiske ambisjoner og virkemidler for gjennomføring av politikken. Det er allerede en del «redskaper» i verktøykassen. Det foreligger mange utredninger som peker på behovet for å satse på bransjer og regioner hvor en allerede har gode prestasjoner. Et eksempel på dette er den tidligere omtalte NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet. Styrking og videreutvikling av regionale nettverk står sentralt i klyngebasert politikkutforming. Pöyry har på oppdrag fra Nærings-og handelsdepartementet utarbeidet rapporten «Gjennomgang av offentlige virkemidler for næringsklynger og nettverk». Med henvisning til blant annet Reve (2006) pekes det på at en generell «lærdom som kan trekkes, er at det er meget vanskelig å utvikle nye næringsklynger fra bunnen av gjennom næringspolitiske initiativ fra myndighetenes side. Klyngebasert politikk bør ikke være en metode for å plukke vinnere, men snarere en utviklingsstrategi hvor det legges til rette for at eksisterende og potensielle næringsklynger får utvikle seg nedenfra.»

Pöyrys oppsummering er sammenfallende med konklusjonene i DAMVAD-rapporten som er omtalt tidligere i denne artikkel.

I statlig sammenheng er det et kjent styringsgrep å se helhetlig på utviklingen i et område. Den nylig fremlagte stortingsmelding for Nordområdene er et eksempel på dette. I meldingen redegjøres det for visjoner, mål og virkemidler for regjeringens nordområdepolitikk. I meldingens del III redegjør regjeringen for hvilke tiltak en vil ta i bruk for å legge til rette for økt aktivitet og verdiskaping i nord. Det legges opp til økt satsing på kunnskap og innovasjon. Ifølge beregninger gjort av Kommunal- og regionaldepartementet er veksten i verdiskapingen svakere i Nord-Norge enn i resten av landet (hhv. 40 % og 70 % i perioden 1997–2007). Likeledes er produktiviteten og produktivitetsveksten vesentlig lavere i Nord-Norge enn i resten av landet.

Tiltakene som skisseres i meldingen (innovasjon, forskning, utdanning mv.) er relativt generelle, men så er heller ikke næringsutvikling og verdiskaping hovedtema i meldingen om Nordområdene. Utenrikspolitikk er det overordnede perspektivet. Dette avspeiles i hvilket departement som legger den frem (Utenriksdepartementet). Nivået på verdiskapingen i denne del av landet er imidlertid en sentral forutsetning også for ivaretakelse av de utenrikspolitiske interesser. Utenrikspolitikk i Nordområdene er viktig for landet, men kanskje enda viktigere er det å skape en helhetlig politikk for verdiskaping. Høy verdiskaping er grunnlaget for en nasjonal velferdspolitikk. En slik politikk for verdiskaping må forankres i en politikk for storbyregionene som setter dem i stand til å ivareta sine funksjoner i nasjonens verdiskaping.

Oppsummering

Storbyene er motorer i landets verdiskaping. Mangel på en tydelig overordnet storbypolitikk er en konsekvens av politiske valg. Spørsmålet er hvor lenge nasjonen Norge kan neglisjere et politisk tema som i økende grad settes på dagsorden i andre europeiske land, og hvor byenes plass i nasjonenes verdiskaping får økende oppmerksomhet. Det kommer en ny regionalmelding ved årsskiftet 2012/2013, men det foreligger ingen signaler om en ny storbymelding.

Landet trenger en storbypolitikk. Ikke først og fremst for å ivareta den enkelte storbyregion, men for å sikre landet en høyest mulig verdiskaping slik at vi også på sikt blir i stand til å opprettholde og videreutvikle de velferdsordninger vi ønsker å holde oss med.

Analysene fra DAMVAD og IRIS gir grunnlag for å reise spørsmål om statens politikk overfor storbyregionene bidrar til å styrke eller til å svekke landets evne til vedvarende høy verdiskaping.

Referanser:

St.meld. nr.31 (2002–2003) Storbymeldingen – Om utvikling av storbypolitikk

St.meld. nr.12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid

Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – visjon og virkemidler

NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser en drivkraft for vekst i hele landet

DAMVAD 2011 – The City Regions Project

NIBR-rapport 2011/16: Storbyregionenes funksjonelle grenser

IRIS-rapport 2011/159: Verdiskapingsevnen i norske storbyregioner 2011

Econ-rapport 2011/011 Gjennomgang av offentlige virkemidler for næringsklynger og nettverk

Knut Vareide: NæringsNM 2011, NHO

Stavanger Aftenblad 07.11.11 – Energibilaget