Iår er det 175 år siden formannskapslovene ble vedtatt, med opprettelse av folkevalgte organer både i bygder og byer. Dermed var grunnlaget lagt for det som etter hvert ble kalt kommuner. Kommunenes antall og oppgaver har hele tiden endret seg i takt med samfunnsutviklingen. Den rolle kommunene har i dag som velferdsprodusenter hører stort sett etterkrigstiden til, og særlig tiden etter 1960, og er knyttet til framveksten av velferdsstaten.

De siste 50 årene har veksten i kommunal aktivitet vært jevn og stigende og reflekterer velferdssamfunnets utvikling. Bare fra 2005 til 2010 økte sysselsettingen i kommunene med 16 prosent eller 72.000 personer, og kommunesektoren står i dag for 20 prosent av landets arbeidsplasser. Samtidig er samarbeidet mellom staten og kommunene tett og formalisert, blant annet gjennom den såkalte konsultasjonsordningen der regjeringen og KS, kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, i fellesskap drøfter det økonomiske opplegget for kommunesektoren i statsbudsjettet.

Og likevel klager kommunene – over statlig overstyring, underfinansiering og mangel på lokal handlefrihet …

For første gang siden den nye kommuneloven ble vedtatt for 20 år siden, har regjeringen lagt fram en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune. PLAN har derfor valgt å knytte dette nummeret til debatten om hva staten skal styre og hvor langt den lokale handlefriheten skal rekke, og i forlengelsen av dette – spørsmålet om hvordan framtidens kommune-Norge skal se ut. Både kommunalminister, KS-leder og forskere får komme til orde.

De fleste synes å være enige om at det lokale folkestyret representerer en viktig verdi i demokratiet vårt, og at kommunene – i hvert fall i prinsippet – bør ha frihet til å løse oppgavene sine på en måte som tar hensyn til lokale forhold og lokale prioriteringer. Men som Harald Baldersheim peker på i sin artikkel her i bladet er den norske styringsmodellen preget av en dyp indre selvmotsigelse som bare øker med årene, og som setter den lokale autonomien under press. Staten har nemlig gjort seg så avhengig av kommunal iverksettingskraft at vi kan snakke om statsbærende kommuner. Og i et land der likestillingstanken står sterkt, ser det ut til at toleransen for variasjon på tvers av kommuner er minkende. Og dermed blir meningen med kommunene borte, skriver han.

Overføring av stadig flere og tyngre velferdsoppgaver til kommunene legger samtidig et økende press på generalistkommunen, altså prinsippet om at alle kommuner, uansett størrelse, skal yte de samme tjenester til innbyggerne sine. Mange kommuner er blitt for små til å håndtere oppgavene de er blitt pålagte. Og selv om ulike former for interkommunalt samarbeid kan være et alternativ, er behovet åpenbart til stede for en kritisk drøfting av generalistkommunen, og dermed også kommunestrukturen – antall og størrelsen på kommunene.

Men jo flere oppgaver som blir lagt til kommunene og jo mer «urasjonell» kommunestrukturen framstår i et effektivitetsperspektiv, desto viktigere har det blitt for den enkelte småkommune å forsvare statusen som egen kommune, hevder Jon Naustdalslid. Han mener at redselen for en inndelingsreform hindrer kommune-Norge fra å ta en reell debatt om framtiden.

Ja, hva så med kommune-Norges framtid? Mange ulike kort er kastet opp i lufta, og som artiklene her i bladet illustrerer kan kabalen legges på flere forskjellige måter.

Meldingen om stat og kommune ligger nå til behandling i Stortinget. Vi får håpe at våre folkevalgte våger å ta den vanskelige, men nødvendige debatten om framtidens kommuner.