Plan- og bygningsloven og byggeforskriftene har fått nye krav til tilgjengelighet og universell utforming av boliger, bygg og omgivelser som «… høyst sannsynlig vil øke bokvaliteten for enhver». Representanter for byggebransjen er kritiske til kravene som de mener er fordyrende, spesielt ved bygging av små boliger. Forskere ved SINTEF Byggforsk hevder at kravene ikke fordyrer boligene i vesentlig grad. Vi har i bovaneundersøkelsen1 stilt spørsmål ved hvilke kvaliteter som ivaretas og ikke ivaretas.

Lene Schmidt er sivilarkitekt/cand. polit., mens Jon Guttu er dr.ing. Begge er ansatt som forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i Oslo.

Den nye Plan- og bygningsloven (2008) og de nye byggeforskriftene (TEK 10) har fått nye krav til universell utforming og tilgjengelig boenhet. Norsk Standard har en rekke detaljerte krav for tilpasning av boliger til rullestolbrukere og har også et generelt krav om «fleksibel bruk i ulike livssituasjoner». Husbanken har som et vilkår for å gi husbanklån at boliger skal oppfylle krav innen universell utforming og miljø (Husbanken 2010, 2011). Begrunnelsen for de nye kravene om universell utforming er å fremme likestilling og likeverd, slik det fremgår av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som trådte i kraft i 2009 (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet 2008). Målet med de nye kravene er å sikre at bygninger, produkter og omgivelser er brukbare for alle. En antar dermed også at de nye reglene «… høyst sannsynlig vil øke bokvaliteten for enhver» (Rønnevig 2010:8).

Kravene til tilgjengelig boenhet i TEK 10 er fastsatt som detaljerte og tallfestede krav til passasjer, snusirkel for rullestol osv. Andre krav til boligers brukskvalitet har imidlertid blitt svekket eller helt falt bort. Kravene till boligers planløsning i byggeforskriftene består av såkalte funksjonskrav med runde formuleringer som: «Rom og annet oppholdsareal skal ha utforming tilpasset sin funksjon og ha tilstrekkelig størrelse, romhøyde og plass til fast og løs innredning» (§12-7 punkt 1). Tidligere ble disse kravene sikret gjennom Husbankens minstestandard. Den krevde plass for møbler, passasjer og betjeningsareal, og sikret alminnelig brukbarhet. Byggeforskriftene hadde tidligere et krav om at «rom for varig opphold»2 skulle ha et volum på min. 15 m3. I TEK 10 er dette kravet fjernet. I veiledningen anbefales en romhøyde på 2,4 m og minste areal i rom for varig opphold på 7 kvm.

Byggebransjen kritiserer kravene til tilgjengelig boenhet i TEK 10 som fordyrende, spesielt ved bygging av små boliger for ungdom og førstegangsetablerere, som dermed står i fare for å bli utestengt fra boligmarkedet (se bl.a. Pedersen 2010 og Aftenposten 11.02.2011). Et utvalg med representanter fra byggebransjen m.fl. har nylig foreslått at kravene til tilgjengelighet bare skal gjelde for 70 prosent av boligene i det omsøkte nybyggingsprosjekt. De foreslår også at i leiligheter med flere soverom bør det være tilstrekkelig at to soverom oppfyller kravene og at kun 10 prosent av enhetene trenger å oppfylle kravene for tilgjengelighet i studentboliger (Boligprodusentene m.fl. 2011).

SINTEF Byggforsk har på oppdrag fra KRD gjennomført en analyse av planløsninger av små boliger og hva som skal til for at de skal kunne oppfylle de nye kravene til tilgjengelig boenhet. De konkluderer, i motsetning til utbyggerne, med at boligene ikke vil bli vesentlig dyrere (Christophersen og Denizou 2010).

Ny bovanestudie

Vi skal i denne artikkelen presentere resultatene fra en undersøkelse av bovaner i små boliger og drøfte funnene i lys av intensjoner og tekst i det nye lovverket og debatten knyttet til de nye kravene til universell utforming. Studien ble gjennomført med kompetansetilskudd fra Husbanken.

Vi ønsket å vite hvordan små boliger er innredet og hvordan de fungerer i praksis for funksjonshemmede så vel som for funksjonsfriske. Vi har avgrenset oss til små boliger, det vil si boliger som er mindre enn ca. 55 kvm (Husbankens tidligere minstestandard, Husbanken 2000) fordi det er ved planlegging av små boliger en har de største utfordringene med tilpasning til rullestolbrukere.

Det overordnete spørsmålet for studien er: Hvordan og i hvilken grad sikrer det nye regelverket at nye boliger er tilgjengelige og brukbare for funksjonshemmede og funksjonsfriske? Blir det «økt bokvalitet for enhver»?

Metode og analytisk tilnærming

Vi har gjennomført en kartlegging rent empirisk av hvordan små boliger brukes og innredes og hvordan beboerne vurderer boligens brukbarhet. Dernest har vi drøftet resultatene opp mot kravene i lover og forskrifter og drøftet muligheter og utfordringer for planlegging av små boliger.

Vi har gjennomført en bovanestudie av boligbruk og tilfredshet med boligen i 16 husholdninger i tre typer nye boligprosjekter i Oslo og Akershus. En bovanestudie består av kvalitative intervju av beboerne og fotografering og oppmåling av den faktiske møbleringen av boligen. Vi har også analysert boligbruken i lys av plantegninger og beskrivelser fra arkitekt/utbygger. Vi har i valg av case prioritert boliger som tidligere har vært undersøkt i den omtalte SINTEF-rapporten, som viste hvordan boligene med få endringer vil kunne oppfylle de nye kravene i TEK 10. Vi ønsket å studere disse boligene i praktisk bruk for å vurdere i hvilken grad boligene vil kunne fungere i virkeligheten for funksjonshemmede så vel som for funksjonsfriske. For øvrig er valg av informanter tilfeldig, avhengig av hvem vi har fått avtaler med.

Vår undersøkelse inngår i en tradisjon der en studerer bovaner og bruksfunksjoner med sikte på å komme fram til anbefalinger for god boligplanlegging; se for eksempel Svennar (1975), Husbanken (1985). Forskningen skulle tradisjonelt gi anbefalinger for gode løsninger, mens lovverket skulle sikre en minimumsstandard. Det ligger implisitt i denne forskningen at en er normativ ettersom en anbefaler noen løsninger fremfor andre. Det forhindrer likevel ikke at anbefalinger kan sprike fordi fagfolk er uenige, fordi en har ulikt verdigrunnlag eller fordi en over tid har endret syn. Hva som kan sies å være en «god bolig» er ikke noen entydig objektivt gitt størrelse; se for eksempel Guttu (2003). Det har også blitt stilt spørsmålstegn ved fagfolks normativitet – hvem sine normer er det de forfekter? Et eksempel som det vises til er byfornyelsen, der fagfolks normer ble lagt til grunn for rehabiliteringen, men der beboerne ikke nødvendigvis var enige i disse prioriteringene (Hansen 2005, 2007).

Vi har i vår studie lagt til grunn at boliger på det ordinære boligmarkedet er permanente boliger, og at de skal tilfredsstille regjeringens mål om at «Alle skal kunne bo trygt og godt». (St.meld.nr 23 (2003–2004). Å bo trygt dreier seg primært om disposisjonsrett til boligen (Hansen 2005). Vi vil her fokusere på å bo «godt», det vil si kvaliteter og egenskaper ved boligen. Boligen skal gi rom for vanlige bruksfunksjoner, et sted å sove, et sted å lage mat, å spise osv, slik de er dokumentert i boligforskningen til Svennar (1975). De mest grunnleggende bruksfunksjoner er neppe endret vesentlig sammenlignet med tidligere.

Den nye trangboddheten

De fleste leiligheter fremstår som overmøblerte og overfylte fordi det er trangt om plassen og for lite oppbevaringsplass. Klær og andre eiendeler oppbevares under sengen, i kurver og kasser på golvet, i hyller og skap, benker og bord. Noen må i tillegg lagre eiendeler hos familien eller i containere andre steder. Utsagn som «Jeg vet knapt hvor jeg skal legge avisa», illustrerer problemer med manglende plass for oppbevaring. En annen forklarte at han har kastet alle ting fra barndommen, men at han i alle fall tok med frimerkealbumet.

Vi registrerte at det var vanlig å tørke klær i stua eller på soverommet. Det viser seg at de fleste bruker tørkestativ i stedet for tørketrommel (vaskesøyle). De synes tørketrommel sliter for mye på klærne, den tar for mye strøm, for mye plass i rommet, og at en del klær uansett ikke tåler tørketrommel. Noen bruker også badet, balkongen (sommerstid) eller entréen til klestørk.

Våre informanter lever ikke opp til myten om at unge som bor i små boliger helst går ut og spiser. De fleste lager vanligvis middag og spiser hjemme, men bare noen få har fått plass til både salong og vanlig spisebord i stua. Da må en spise middag i salongen. Det betyr også at de ikke har plass til middagsgjester. Noen velger å bare ha «vorspiel» i leiligheten før de går ut med venner. Andre har bare middagsgjester sommerstid fordi en da kan sitte ute på balkongen.

Figur 1: Soverom på vel seks kvadratmeter er ment for én person, men mange er møblert med parseng. Situasjonen minner om trange boforhold slik de ble avdekket i Oslo Byes Vels boligundersøkelse under krigen (se bildet under).
Dobbeltdivanene, som ektefellene har delt i over 20 år, gjøres i stand for natten.

Alle som bor i ettromsboliger ønsker eget soverom. De opplever det som vanskelig å sove i stua fordi det blir for varmt om natten eller det blir for kaldt om morgenen dersom en ønsker å sove med åpent vindu. Noen føler også de er plaget av matlukt i sengeklærne. Mange opplever det som ubehagelig at andre får innsyn til soveplassen som de opplever er boligens mest private del, og flere søker derfor å skjerme sovealkoven.

Vi har sett at små soverom på vel seks kvm, det som tidligere var lovens minimum, er møblert med parsenger, enten fordi det bor to personer i boligen eller fordi mange enslige ønsker bredere seng av komforthensyn og/eller for å kunne ha en kjæreste på besøk. Arkitekttegninger viser konsekvent én persons seng i slike soverom. Å sove to personer på vel seks kvadratmeter skaper ekstra behov for lufting og vansker ved sykdom eller dersom den ene skal opp om natten. Å møblere små soverom med parseng gjør det vanskelig ved rengjøring og skifte av sengeklær og lignende. Det viser seg også at fem av våre åtte ettroms boliger er møblert med parseng. Vi vet ikke i hvilken grad det bor to personer i disse leilighetene.

Bruk av PC, lesebrett, iPod og lignende kan på den ene siden bidra til at en trenger mindre plass til bokhyller osv. På den andre siden har vi sett at mange ønsker å ha eget arbeidsbord, og at mange ønsker å ha plasskrevende utstyr for trening og fritidsbruk for hånden i leiligheten, og ikke i sportsboden som ofte ligger (for) langt unna leiligheten.

Vi ønsket å studere hvordan små leiligheter fungerer i bruk for rullestolbrukere. Vi fikk dessverre bare kontakt med én rullestolbruker og én person som er gangbesværet. Rullestolbrukeren har en treroms bolig på vel 50 kvm. Med noen tilpasninger fungerte boligen for hans behov, men han måtte gi avkall på spisebord for å få nok plass til å bevege seg på. Tilstrekkelig areal til å bevege seg på både når det gjelder romstørrelser, gang og døråpninger er viktige kritierier for at en bolig skal være brukbar for bevegelseshemmede (Ryhl 2007) (Henriksen og Isaksen 2009). Den ganghemmede mener det er greit at boligen er liten, slik at hun kan støtte seg på møbler når hun beveger seg rundt. Hun har imidlertid problemer med å få lagret ting slik at de enkelt kan nåes.

Bovaneundersøkelsen viser det vi har beskrevet som: «Den nye trangboddheten». Åtte av våre 16 husholdninger er trangbodde i henhold til SSBs definisjon.3 Vi har et par som bor i en ettroms bolig på vel 20 kvm som er særlig trangbodde. Vi har også to par som bor i toromsboliger på 29 kvm. De er ikke trangbodde ifølge SSBs definisjon, men de er trangbodde i praksis. Det reiser spørsmålet om definisjonen av trangboddhet bør revideres. Når det ikke lenger er krav til rommenes størrelse, bør boligens areal inn i trangboddhetsdefinisjonen.

Det er overraskende mange små boliger som bebos av par (i alt 6 ut av våre 16 hushold). Ni eier boligen, syv er leietakere.

Beboerne i de 16 boligene kan inndeles i tre kategorier:

  • Unge voksne som eier boligen og er i jobb, og som ser på boligen som en midlertidig bolig på vei til noe større/bedre.

  • Unge voksne som studerer og som er leietakere. De ser også boligen som midlertidig.

  • Beboere som er unge eller godt voksne med lav inntekt, som er enten leiere eller som eier boligen, og som har boligen som en permanent bolig.

Vi har fått bekreftet tidligere studier som viser at beboerne sier seg fornøyd med sin bolig på tross av manglene; se Støa m.fl. (2006). De som har kjøpt boligen er fornøyd fordi de har kommet inn på boligmarkedet. De som ser boligen som midlertidig, sier seg fornøyd fordi de regner med å flytte til en større/bedre bolig innen overskuelig fremtid. Det kan tolkes som uttrykk for misnøye – og en bør derfor skille mellom hva folk sier og hva de gjør. De som bor permanent, aksepterer sin situasjon og fokuserer i stedet på andre verdier eller sammenligner seg med andre som bor enda dårligere. For fire til fem av våre hushold er boligen en permanent bolig.

Beboerne er mest fornøyde med store bad og mest misfornøyde med manglende oppbevaringsplass, både i kjøkkenet og i boligen for øvrig. En del beboere er kritiske til bomiljøet som de beskriver som nokså anonymt og preget av en del ut- og innflytting. Beboerne i ett av prosjektene til Selvaag er også kritiske til uklart eller manglende opplegg for forvaltning, drift og vedlikehold.

Inn med rullestolen, ut med bokreolen?

Vår undersøkelse har vist at boligene har til dels store mangler i praktisk bruk for beboere uten rullestol. Dersom en skulle bli rullestolbruker, ville en måtte fjerne møbler og eiendeler fordi en rullestolbruker krever mye fri golvplass. Problemet med manglende plass for oppbevaring av ting blir enda mer kritisk fordi en rullestolbruker har begrenset rekkevidde. Kjøkkenet vil vanskelig kunne fungere for en rullestolbruker fordi en er avhengig av fri plass under benk, komfyr osv. Da mister en verdifull skapplass som må erstattes et annet sted i rommet.

SINTEF Byggforsk har, som nevnt, undersøkt tre av våre boligtyper og hevder at de med noen justeringer av badet kan tilpasses de nye kravene til tilgjengelig boenhet. De hevder også at dette ikke vil fordyre boligene nevneverdig. De har vist at den minste ettromsboligen som vil kunne tilfredsstille TEK 10 er på 28,5 kvm og at minste soverom er på 5,0 kvm. Disse beregningene viser at krav til TEK 10 ikke nødvendigvis er spesielt arealdrivende. De har imidlertid ikke tatt stilling til brukbarheten av boligene for en rullestolbruker. Når representanter for byggebransjen hevder at TEK 10 virker areal- og kostnadsdrivende, må dette tas med en klype salt. Bransjen har vært særlig kritiske til at badene må gjøres større på bekostning av arealet i stue/kjøkken. Norsk Standard har imidlertid vist et bad på 4,5 kvm som oppfyller kravene i TEK 10.

Beregningene til SINTEF Byggforsk viser at det ikke er vanskelig å få plass til rullestolen når en kan kutte ut plass til spisebord og andre møbler. Vi stiller spørsmål ved hvorvidt våre boliger, i alle fall boliger under 40 m, vil være brukbare for en rullestolbruker i praksis fordi en ikke får plass til et minimum av møbler og utstyr, og fordi en uansett ikke vil få tilstrekkelig fri golvplass til å bevege seg på. Det går et skille i materialet mellom ett- og toromsboliger på 20–30 kvm på den ene siden og toromsboliger på 40–45 kvm på den andre siden. Sistnevnte har i større grad plass til vanlige møbler i stua (salong og spiseplass), og de har soverom med plass til parsenger, eventuelt som såkalt Lailasoverom.4

Figur 2: Planløsning, toroms bolig på 29 kvm. Soverom møblert med parseng. Stue/kjøkken møblert med sofa med salongbord, TV og lite arbeidsbord. Veranda møblert med spisebord der en har middagsgjester sommerstid. Beboerne er et ungt par i jobb. De har bodd i leiligheten i seks år, men har kjøpt ny og større bolig.

Hva er alternativet?

Vi vil foreslå at livsløpsstandarden5 som prinsipp legges til grunn som norm for ny boligbygging i byggeforskriftene. Livsløpsstandarden sikrer både generelle brukskvaliteter og krav til plass for bruk av rullestol. Den sikrer i tillegg «fleksibel bruk i ulike livssituasjoner» i henhold til kravene i Norsk Standard (2009), og den er i tråd med intensjonene bak universell utforming om boliger som er tilgjengelige og brukbare for alle. Forslaget er i tråd med Norges Handikapforbunds (2001) krav om å legge livsløpsstandarden til grunn som norm i all boligplanlegging. Det betyr at TEK 10 må suppleres med krav som sikrer generelle brukskvaliteter. Hvilke krav som skal tas inn i TEK 10 bør vurderes nærmere, men kravene må i det minste sikre grunnleggende bruksfunksjoner: Soverom som eget rom, et sted å lage mat, et sted å spise, plass for opphold, arbeid og samvær med andre, tilstrekkelig skap/ bodplass for nødvendige eiendeler osv. Kravene må formuleres som tallfestede minstekrav fordi såkalte funksjonskrav er vanskelige å håndheve i saksbehandlingen (Nørve 2009), og de har lite gjennomslagskraft sammenlignet med tallfestede krav (Thorén m.fl. 2000).

Byggeforskriftene bør sikre toromsboligen som en minimumsstandard for boliger på det ordinære boligmarkedet. Vi har ikke her vurdert hvilke krav en bør stille til midlertidige boliger, som for eksempel studentboliger. Det hevdes ofte at bygging av små boliger er midlertidige boliger som skal gi en lavere inngangsbillett til boligmarkedet for ungdom. Problemet er at en ikke vet hvem som eventuelt blir boende i slike små boliger, hvor mange som bor der og hvor lenge de bor der. Derfor bør boliger på det ordinære boligmarkedet anses som permanente boliger som det bør stilles andre krav til enn midlertidige studentboliger.

Figur 3: De fleste boliger fremstår som overfylte og overmøblerte fordi boligen er for liten og fordi en mangler oppbevaringsplass. Ettroms bolig med sofa foran kjøkkenbenk og arbeidsbord i hjørnet inn mot dør til fransk balkong.

Husbankens krav til universell utforming følger i hovedsak kravene til Norsk Standard. Kravene sikrer hensynet til rullestolbrukere og en legger til grunn toromsboligen som norm for boliger for «varig opphold». Det stilles imidlertid ingen andre krav til boligens brukbarhet. Vi vil anbefale at Husbanken supplerer bestemmelsene med krav som sikrer generelle brukskvaliteter.

Vårt forslag om at byggeforskriftene bør stille krav til en minstestandard for boligstørrelse og brukskvalitet i nye boliger kan synes urealistisk sett på bakgrunn av utbyggernes krav om fritak fra krav i TEK 10 fordi en mener at boligene blir for dyre. På den andre siden fremstår det som et tankekors at vi for bare noen få år siden anså Husbankens minstestandard som en minimumsstandard for boligkvalitet (Husbanken 2000), og Husbankens anbefalinger i «God bolig» på vel 60 kvm for to personer som «rimelige og gode løsninger» (Husbanken 1985:1). Forklaringene på denne diskrepansen mellom hva som ble bygget tidligere og hva en i dag aksepterer, må trolig søkes i boligpolitikken og endrede rammevilkår for boligbyggingen: «Boligmarkedet (vår uthevelse) vil fremskaffe boliger med de ønskede kvaliteter til en lavest mulig kostnad for samfunnet» (St. meld. nr 23 (2003–2004) side 6).

Det erkjennes riktignok i boligmeldingen at markedet ikke i tilstrekkelig grad sikrer miljøvennlige og universelt utformede boliger. Det er årsaken til at myndighetene har fremmet nye krav på disse områdene i plan- og bygningsloven og byggeforskriftene. Vår undersøkelse bekrefter tidligere forskning som viser at markedet heller ikke frembringer boliger med tilfredsstillende brukskvalitet; se blant annet Manum (2006, 2007), Ramstad og Ribe (2007), Schmidt (red. 2009). Vi vil derfor på boligfaglig grunnlag argumentere for livsløpsstandarden som norm for boligbyggingen. Det betyr at TEK 10 må suppleres med krav som sikrer boligers brukskvalitet. Forslaget er i tråd med intensjonene bak universell utforming om likeverdig deltakelse og i tråd med målsettingene for boligpolitikken om at «Alle skal kunne bo trygt og godt» (St.meld.nr 23 (2003–2004) side 5).

Oppsummering og konklusjon

Bovanestudien har vist en trangboddhet som en kan kjenne igjen fra tidligere bovaneundersøkelser. Vår undersøkelse viser også at boligene ikke nødvendigvis brukes slik en trodde, noe en også fant i Oslo Byes Vels boligundersøkelse under krigen og i Byggforsks bovanestudie fra 1980-årene (se Guttu m.fl. (1985) og Guttu (2003). Vi får også bekreftet tidligere undersøkelser av ettromsboligen (Gulbrandsen 1973) som viste at ettromsboliger er lite egnet som permanent bolig både for enslige og par.

Vi konkluderer med at de nye byggeforskriftene og Husbankens nye krav til universell utforming sikrer bedre tilgjengelighet for bevegelseshemmede, men at de ikke i tilstrekkelig grad sikrer generelle brukskvaliteter hverken for funksjonshemmede eller for funksjonsfriske. Det er ikke vanskelig å få plass til snusirkel for rullestolen når det stilles få og lite presise krav til boligers brukskvalitet. Vi vil derfor anbefale at TEK 10 og Husbankens regelverk suppleres med krav som sikrer boligers brukskvalitet.

Med bovaneundersøkelsen som grunnlag vil vi hevde at det er urimelig å sette hensynet til funksjonshemmede opp mot hensynet til ungdom og andre førstegangsetablerere, slik representanter for byggebransjen i praksis tenderer mot i sin kritikk av TEK 10. Vi sier ja takk, begge deler: plass til både rullestol og bokreol. Store nok og brukbare boliger for folk flest, funksjonshemmede så vel som for funksjonsfriske.

Løsningene på utfordringene når det gjelder å sikre gode boliger for ungdom og førstegangsetablerere må søkes i boligpolitikken og de overordnete rammebetingelsene for boligbyggingen. En bør ikke redusere krav til tilgjengelighet i TEK 10, men tvert imot supplere forskriftene med krav som sikrer den generelle brukbarheten.

Figur 4: «Man må ha de rette møblene». Denne beboeren er opptatt av at seksjonen har både skuffer og skap for service og småting i tillegg til bokhyller. Likevel må noen ting oppbevares i kurver på golvet. Koffertene pleier ikke å stå fremme, men beboeren trenger hjelp for å få plassert dem i boden.
Klestørk i stua og på soverom

Referanser: