Boligpolitikken er igjen blitt tema i vår politiske debatt. Hovedårsaken ligger vel i den sterke prisstigningen vi i lengre tid har opplevd på boligmarkedet og som gjør det stadig vanskeligere for unge mennesker å etablere seg i egen bolig, spesielt i pressområdene. Problemet er ikke akkurat blitt mindre etter at kravene til egenkapital ved boliglån nylig økte fra 10 til 15 prosent av boligens verdi, noe som igjen sterkest rammer de som skal etablere seg for første gang på boligmarkedet.

Karakteristikkene av boligpolitikken har vært mange og sterke. I en kronikk i fjor brukte sosiologen Kjetil Rolness uttrykket «De som ikke bygger landet» om det offentliges rolle i boligpolitikken, som han beskrev som «en underlig blanding av blindsone, bakvendtland og tomteområde i påvente av regulering». Direktøren i Norske Boligbyggelags Landsforbund, Thor Eek, betegner her i bladet norsk boligpolitikk som en politikk «for 3 prosent av befolkningen, mens de resterende 97 prosent mangler den boligpolitikken de både fortjener og trenger». Sterkest er kanskje tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i sin karakteristikk – han beskriver i et avisinnlegg nå i vinter Norge som «et av de landene i Europa der fraværet av en sosial boligpolitikk er nesten total».

De fleste som deltar i den boligpolitiske debatten synes å være enige om at det bygges for få boliger i Norge i forhold til behovet som den sterke befolkningsveksten skaper, og at byggetakten må økes hvis prisutviklingen skal kunne holdes under kontroll. Men der ser enigheten også ut til å stoppe.

Bygge- og bolignæringen selv, inkludert boligkooperasjonen, ønsker å lempe på kravet til tilgjengelighet i alle boliger, som de mener virker sterkt prisdrivende. De ønsker også mindre strenge krav til universell utforming av uteareal, og de vil bygge høyere og tettere enn hva det i dag gis anledning til. Dessuten tar de til orde for forenklinger i plan- og byggeprosessene. Alt for å kunne øke boligbyggingen.

Andre er derimot sterkt kritiske til at kvalitetsreduksjoner skal være en forutsetning for nødvendig produksjonsøkning. De peker på at vi stort sett bygger dårligere boliger i dag enn for 20 år siden – inne så vel som ute – og de viser til «den nye trangboddheten» som karakteriserer mange av småleilighetene som nå bygges i byene våre, og som ofte mangler helt elementære brukskvaliteter.

Meningene er også delte når det gjelder spørsmålet om hvor bred, eller smal, boligpolitikken skal være: Om den i samme grad som i dag skal prioritere de aller vanskeligstilte på boligmarkedet, eller om politikken skal omfatte «folk flest», de resterende 97 prosent av befolkningen, slik NBBL-direktøren ønsker. I en videre forstand er dette også et spørsmål om i hvor stor grad boligbyggingen skal være markedsstyrt og hvilken rolle stat og kommuner skal spille. Dagens politikk er, slik direktøren for Husbanken uttrykker det her i bladet, å være supplerende og korrigerende i forhold til markedet.

I dette nummeret av PLAN har vi forsøkt å la flere ulike meninger om boligpolitikken komme til orde – fra boligkooperasjonen, Husbanken, boligprodusentene, arkitektene og boligforskerne. Men debatten er selvfølgelig ikke avsluttet med dette, den fortsetter, også her i bladet.

Nå venter vi med spenning på to stortingsmeldinger, henholdsvis om bygningspolitikken og boligpolitikken, som begge skal komme fra kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete i løpet av 2012 ...