boknytt

Forlaget Press, 2011

ISBN: 9788275474566

Arkitekt og boligforsker Jon Guttu har skrevet en bok om den sosiale boligbyggingens æra gjennom 1900-tallet fram til 1980-årene da markedsstyrt boligbyggeri tok over. Boka beskriver den lange sosiale boligbyggingens epoke med hovedvekt på etterkrigstiden. Forfatteren gjennomgår ti bygde boligprosjekter, åtte fra europeiske land og to fra Norge, som hver forteller sin historie om denne epoken. Eksemplene gjør epoken lett tilgjengelig for leseren fordi byggverkene både viser viktige trender i arkitekturen og boligsosiale svar på samtidens utfordringer. Dette gir også en god og spennende oversikt over idéskiftene i etterkrigstidens boligbyggeri.

Magnus Boysen er sivilarkitekt og ansatt som seniorarkitekt i Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune.

Prosjektene blir presentert med sine opprinnelige program og intensjoner. Opp mot intensjonen forteller forfatteren hvordan byggene fungerer i dag, én eller to generasjoner senere. Hvilke intensjoner er realisert, og hva har forblitt eksperimenter? På den måten blir byggverkenes robusthet og kvalitet over tid fremstilt. Hvert byggverk forteller en bit av den sosiale boligbyggingens historie.

Byggverk som forbilder og trendsettere

Guttu omtaler hvilke virkninger byggene har hatt som arkitektoniske forbilder. Enkeltverk presenteres ofte i arkitekturtidsskrifter i et slags «disneyland der alt går an…», uten forklaring av hvilke idéer eller valg som ligger bak. Arkitekturen presenteres derfor som «seg selv nok» i full glans med glitrende bilder, uten at det går fram noe om hvorfor eller hvordan.

I boka presenteres byggverkene derimot som epoke-skapende arkitekturverk, og som boligpolitiske forbilder. Arkitekturen blir mer forståelig, ikke bare som arkitektur, men som forbilde i arkitekturen.

Bakteppe

Boka åpner med følgende innledning om fagutviklingen fra 1945 til 1990: Etterkrigstiden fremstår både som dramatisk og heroisk. En tid fylt av savn og mangler, men også av en enorm optimisme og tro på fremtiden. En tid da boligplanleggerne satte faget i samfunnets og det godes tjeneste, men med sterke bedreviterske overtoner. En tid da de politiske prioriteringene var knallharde, men hvor effektene av de politiske beslutningen også var enorme.

Planleggerne av boligene

I oversikten over etterkrigstidens boligbygging i Europa og Norge omtaler forfatteren diskusjoner og avveininger som har bestemt utforming og resultat. Vi får skildringer av planleggerne i Norge og deres tenkning i forhold til rolle og selvforståelse i den sosiale boligbyggingen: Boligplanleggerne stod overfor store oppgaver. Hvem var de, hvordan tenkte de, hvilke idéer hadde de? Jeg kaller den dominerende grupperingen i de første fredsårene for «de sosiale funksjonalistene».

En viktig kjerne av disse var en gruppe radikale arkitekter som gav ut tidskriftet Plan i 1930-årene. De kritiserte klassisistisk byplanlegging og «krimskrams»-arkitektur, kombinert med kritikk av kapitalisme og marked som de mente mer var årsak enn løsning på bolignød og dårlige boligforhold. Under krigen foretok disse planleggerne en boligundersøkelse i regi av Oslo Byes Vel som beskrev bolignød og boligbehov i Oslo. En konklusjon her var at toromsleiligheten var ubrukelig som familiebolig, noe som ble et avgjørende premiss for boligreisingen etter krigen med treromsleiligheten som standard og med moderne kjøkken og baderom. Selvfølgeligheter for oss i dag, men dristige mål etter krigen.

Gjenreisingsperioden, de første sju–åtte årene etter krigen, var preget av en umåtelig avstand mellom mål og muligheter. På den ene siden fantes en enorm optimisme i befolkningen og en politisk vilje til å løse problemene. På den andre siden manglet de materielle forutsetningene for å innfri målene både når det gjaldt byggematerialer, arbeidskraft, kunnskap og kapital. Boligspørsmålet ble vurdert som det kanskje mest alvorlige samfunnsproblemet og ble prioritert politisk …

Le Corbusiers byvisjon. Høyblokker i parklandskap. (Illustrasjon fra boka, s. 40)
Marseille-blokken i dag. (Fotografi fra boka, s. 41)
Skjettenbyen under bygging. (Fotografi fra boka, s. 141)

Faser i boligutviklingen

Guttu går gjennom ulike faser eller «skifter» i boligbyggingen:

  • Gjenreising med høye ambisjoner, men magre muligheter etter krigen,

  • 1950- og 60-årenes universelle løsninger,

  • 1970-årenes «small (and old) is beautiful»,

  • 1980-årene med deregulering i valgfrihetens navn, og som munner ut i dagens situasjon:

  • større forskjell og høyere tetthet.

Forbildene

Forfatteren skildrer samfunnet og tiden det enkelte bygget representerte, både som forbilde og med «avleggere». Marseille-blokken til Le Corbusier, Unité d’habitation, blir presentert som en menneskelig og funksjonell by og boform. Som modernistisk manifestasjon ble den et universelt forbilde for «den gode boligen» i 1950- og 60-årene. Dette satte i gang en «storblokk-farsott» i og rundt byene i Europa. Ifølge forfatteren kan Terrasseblokken på Grefsen i Oslo og Hesteskoblokken i Hammerfest sies å være norske ekkoer av Marseille-blokkens idé.

Andre eksempler fra 1950-årene er eksperiment-blokkene i de to Göteborg-bydelene Järnbrott og Kallebäck, med stikkord: fleksibilitet i planløsningen. Når folk i småhus kunne endre på husene, flytte vegger etter behov – hvorfor ikke bygge inn slik fleksibilitet også i blokkleiligheter? Blokkene er smale med søylekonstruksjon slik at leilighetene kan romoppdeles med tanke på større frihet. Det ble få «avleggere» i Norge, men Järnbrott ble fulgt av Angelo Mangiarottis blokk i Milano.

Romerhusene eller atriumhusene nord på Sjælland i Danmark fra 1950-årene skapte et tett-lav forbilde med en kombinasjon av privatliv og fellesskap, uten å miste kontakten med det omkringliggende landskapet. I Norge fikk vi noe senere atriumhusene på Ammerud i Groruddalen.

Siedlung Halen utenfor Bern i Sveits er en modernistisk landsby i det grønne. Den representerer et forsøk på å skape en konsentrert og arealeffektiv bebyggelse med bakkekontakt for alle boligene og med skjermet privat areal til hver enkelt bolig, med felles arealer og utsikt til naturen. Et ekko av Siedlung Halen i vårt land er idéene rundt tett-lav bebyggelse med mange arkitektoniske svar, som for eksempel Skjettenbyen i Skedsmo kommune. Den ble i begynnelsen av 1970-årene et pionérprosjekt i fleksibel småhusorganisering, som et alternativ til eneboligfeltene med husbankhusene midt på hver enkelt småhustomt, noe som hverken ga gode private eller felles utearealer.

Ritterstrasse i Berlin, 1987. (Fotografi fra boka, s. 186)

Ritterstrasse, Berlin

Ett av de mest aktuelle forbilder i boka for dagens boligbygging og boligfortetting er Ritterstrasse i Berlin, fra slutten av 1970-årene. På denne tiden var de negative utslagene av modernismen og funksjonalismen blitt stadig mer synlige i byene – med golde bylandskap preget av høyblokker, motorveibarrierer og asfalt. «Byreparasjon» var nødvendig, og i Ritterstrasse klarte arkitektene, brødrene Rob og Léon Krier, å gjenopprette bystrukturen med kvartalsdannelser gjennom boligfortetting. Gater og gårdsrom fikk tilbake sin selvstendige funksjonelle betydning som viktige arkitektoniske by- og boligelementer.

Sosialt program versus arkitektur

Guttus metode, å beskrive en viktig epoke i by- og boligutvikling gjennom arkitektoniske forbilder, er vellykket. Både epoken og arkitekturen blir levende og forståelig og lett tilgjengelig. Boka kan leses av mange, ikke bare planleggere, arkitekter og andre «innsidere».

Forfatteren skriver om 1950- og 60-årenes «storblokkfarsott» etter modell av modernismens Marseille-blokk. Her kan anes en kritikk av en bestemt bygningsform eller typologi, uten å gå inn på det som var Marseille-blokkens opprinnelige idé: nemlig å være en by og ikke en «bomaskin». For Le Corbusiers Marseille-blokk var jo ikke bare en blokk, men heller en skisse av en vertikal bystruktur med boliger og mange service- og byfunksjoner i strukturen; i sin samtid et innlegg mot Europas og Paris’ «skitne», industrielle og tette kvartalsbyer. Var storblokken feil eller var innholdet i blokken feil? Kimen av en multifunksjonell by skisseres i idéene bak Marseille-blokken, selv om det ikke ble slik. Avklaringer av byens innhold versus bygningsform og byform er en like aktuell problemstilling ved dagens kompaktby-utfordringer og byvekst.

Tett, bærekraftig by: en utopi?

Guttu beskriver dagens tette og høye boligbyggeri som en konsekvens av markedsbasert byutvikling der bokvaliteten strippes for å øke utnyttelse og avkastning i prosjektene. Hvor er bolig- og byidealene? Har fagfolk mistet interessen for bolig? Guttu lar disse spørsmålene stå ubesvart.

Kanskje burde det lages et bind 2 av «Byvisjoner» med presentasjon av forbilder for den nye og tette, multifunksjonelle «allemannsbyen» der bygulvet er for alle, og med offentlige rom og aktiviteter som en forutsetning for høy tetthet med mange boliger. Guttus metode bør kunne brukes til å beskrive utopi og virkelighet gjennom byfaglige idéer og eksempler på høy bokvalitet kombinert med høyere tetthet. Dette vil muligens kreve en omredigering av byene og en annen byarkitektur. Ser vi konturene av en ny arkitektur for byen?