Støyretningslinjen, T-1442, fra Miljøverndepartementet ble introdusert i 2005, men den har ikke fått fullt gjennomslag ennå. De viktigste aktørene i prosessen er kommunene, utbyggere og deres rådgivere.

I flere tiår har det vært et problem at støyhensyn kom alt for seint inn i planlegging og prosjektering av boliger. Støy var ofte ikke tema under planleggingen, og mange nye boliger fikk støyfulle uteplasser og hadde ingen rom mot en stille side. Bare innendørs støynivå ble ivaretatt, men ofte uten tilfredsstillende ventilasjon.

Miljøverndepartementets planretningslinje for behandling av støy i arealplanleggingen, T-1442, som kom i 2005, skulle være et krafttak for støyforebyggingen i Norge. Den tok for seg alle typer støy, hele plan- og prosjekteringsprosessen, gav anbefalte støygrenser og viste prosedyrer og verktøy for å oppnå god støykvalitet. Og Statens forurensningstilsyn gav ut en stor veileder, TA-2115, som detaljerte og utfylte retningslinjen.

Seks år etter at T-1442 ble introdusert går det an å si at retningslinjen har brakt oss et viktig skritt videre, men at støyforebyggingen fortsatt har viktige mangler.

Den gode hensikten med T-1442

En stor del av boligbyggingen i byer og tettsteder foregår på tomter som er belastet med støy fra vegtrafikk. Støyretningslinjen prøver å få disse boligene utformet slik at de likevel får lite støy på uteplassene og slik at alle beboere får en viss mulighet til å ventilere gjennom åpent vindu. Det store grepet for å oppnå dette, er å gjøre boligene gjennomgående, slik at de kan få en stille side. Stille side og støygrenser for boliger er illustrert i figur 1.

Figur 1: Støybelastet, gjennomgående boligenhet med stille side. Støysiden gjøres mest mulig lukket. Kjøkken og sekundære rom kan godt ligge på støysiden. Alle, eller de fleste støyømfintlige rom (soverom og stuer) ligger på stille side. Anbefalt grense for vegtrafikkstøy på stille side og på uteplasser er Lden=55 dB. Støygrensene i T-1442 er veiledende, og må tas inn i plansaken som kommuneplan- eller reguleringsbestemmelser for å bli juridisk bindende.
Figur 2: Eksempel på god håndtering av støy i plan- og byggesak. Retningslinje T-1442 og Veileder TA-2115 gir prosedyrer og eksempler. På kommuneplannivå viser støysonekart hvor arealplaner må ha støy som tema. Kommuneplanbestemmelser styrer videre sakshåndtering og binder den juridisk. Tidlig støy-vurdering skal vise hvilke plangrep som er nødvendig for kunne utnytte en anstrengt tomt. Reguleringsbestemmelser forankrer tillatte støynivåer, større skjermtiltak og rekkefølge. Støyfaglig dokumentasjon skal vise at støykrav er tilfredsstilt på alle fasader og uteplasser. Fylkesmannen kan gi innsigelse på kommuneplan- og arealplannivå. Støydokumentasjon i byggesak skal vise innendørs støy, eventuelt også utendørs støy hvis ikke dette er håndtert i foregående plansak.

Retningslinjen prøver også å gi verktøy som gjør det mulig å ta de nødvendige støyfaglige grepene. Diagram for god sakshåndtering er vist i figur 2.

Helt konkret setter T-1442 en rekke gode tanker i system:

Sikre at støy blir tidlig tema:

– Støysonekart skal vise hvor støy kan gi problem. Støysonekartene skal gi signal til alle som kommer med detaljplaner: Har prosjektet ditt areal i støysonen må du sørge for å ha støy som plantema. Eksempel på støysonekart er vist i figur 3.

Sikre nødvendige plangrep:

– Innføring av kommuneplanbestemmelser om støy, som med juridisk bindende kraft sier hvilke kompromisser som er tillatt, hva som må være på plass for å få en plan godkjent og hvilke gamle planer (uten skikkelig støyutredning) som ikke gjelder lenger.

Sikre gjennomføring av grep og tiltak:

– Tidlig støyvurdering, som skal gi kunnskap om at tomta kanskje er helt uegnet for boligbygging eller krever helt spesielle grep.

– Støyfaglig dokumentasjon (av at alle forhold i plan og byggesak er i orden).

– Reguleringsbestemmelser (som binder støykrav og tiltak juridisk).

– Innsigelse fra fylkesmannen (innsigelse hvis ikke reguleringsplan følger intensjonen i T-1442).

Vise eksempler på gode løsninger:

Veileder med eksempler på hvordan det i ulike situasjoner kan planlegges for å oppnå stille side og tilfredsstillende støyforhold.

Figur 3: Utsnitt av støysonekart for Tromsø. Ytterkant gul sone er Lden=55 dB. Ytterkant rød sone er Lden=65 dB. Rutestørrelse 100 m.
Figur 4: Terrasert bebyggelse med skjerm gjør det mulig å bygge i flere etasjer med opptil Lden=65 dB ved fasaden uten å kompromisse med anbefalt støynivå i T-1442.

Status og mangler i 2011

Dagens situasjon kan oppsummeres slik:

Støysonekartene finnes for en del kommuner. Om vi begrenser oss til vegtrafikkstøy har flere av de store kommunene, for eksempel Oslo, Tromsø, Drammen og Moss fått kart. Bøygen har vært at det er frivillig for støykildeeierne å lage kartene, og at Statens vegvesen ikke har hatt kapasitet og ressurser til å lage kartene før det siste året. Flere store kommuner har bekostet kartene selv. Kartene er fine verktøy og letter det forebyggende arbeidet både på plan- og byggesaksnivå. Statens vegvesen lagde støyvarselkart for alle fylker og byer tidlig i 2011, men de omfatter ikke kommunale veger. I mange byer er disse vegene en viktig del av støyproblemet. (for mer info, se: http://www.vegvesen. no/Fag/Fokusomrader/Miljo+og+omgivelser/Stoy/ Stoykart)

Kommuneplanbestemmelser er det ytterst få kommuner som har laget. Bergen kommune har angitt hvilke kompromisser som gjelder i ulike områder i kommunen. Et krav for alle boliger i støysonen er at de skal være gjennomgående, og minst halvparten av soverommene skal ligge på stille side. Støy opptil Lden=65 dB er godkjent på støysiden i hele kommunen. I angitte fortettingsområder er Lden =70 dB godkjent på støysiden. I sentrum er støysider med opptil Lden =73 dB godkjent. Drammen kommune tillater opp til Lden =65 i sentrum, men har etter krav fra Fylkesmannen ikke tillatt noen kompromisser utenom sentrum. Der må alle soverom og stuer i nye boliger ha støynivå lavere enn Lden =55dB utenfor vinduene.

I de kommunene som har konkrete bestemmelser er det mer forutsigbart for utbyggerne og enklere for utrederne å vurdere prosjektene. I kommuner uten kommuneplanbestemmelser om støy er det ofte ganske åpent, og hva som er tillatt er mye overlatt til utredernes tolkning.

Konkrete reguleringsbestemmelser om støy finnes i flere saker og sikrer at ønskede støyhensyn blir ivaretatt, både i plan- og byggesak. I mange plansaker er reguleringsbestemmelsene om støy ikke konkrete, men sier bare at støygrensene i T-1442 skal tilfredsstilles. I disse tilfellene er hva som er tillatt mye overlatt til utredernes tolkning.

Støyfaglig utredning i plansak og byggesak er blitt vanlig. Det kan være én utredning felles for plan- og byggesak, eller de kan være separate. Dokumentasjonene kan være ganske forskjellige fra sted til sted. Der hvor kommunen har kommuneplanbestemmelser eller plansaken har konkrete reguleringsbestemmelser, blir vurderingene ganske konkret. Der hvor kom-muneplanbestemmelser mangler, er saken mer åpen og støysituasjonen kan tolkes ganske fritt av den støyfaglige rådgiver. Noen vil kunne si at alle støyømfintlige rom må ha stille-side-kvalitet før intensjonen i T-1442 er tilfredsstilt, mens andre vil si det samme dersom bare ett rom har slik kvalitet.

Eksempler på gode løsninger finnes i veiledningsmaterialet til retningslinjen, men har vist seg å være av begrenset nytte. Det finnes et flott eksempel på at den stille siden i store prosjekter kan utvikles slik at alle støyfølsomme rom blir liggende der (se figur 5). For mindre prosjekter – og spesielt hvis det er liten grad av kompromiss om hva som er tillatt på støysiden – er det få praktiske eksempler. Løsninger som er gode, både støyfaglig, arkitektonisk og økonomisk for nybygging i byer, mangler helt. Forfatteren har det siste året spurt en rekke planfaglige kolleger rundt i landet om de har sett en plan for boligbygging i støybelastet område med så gode grep at det er verdt å vise fram som eksempel. Ingen har sett en slik plan.

Hvordan ivaretas støyhensyn på byggesaksnivå?

Håndteringen av støy på byggesaksnivå kan være ganske åpen. Forfatteren har vært i kontakt med byggesaksavdelingen i noen kommuner, og det som refereres videre er egne inntrykk.

Det er vanlig å ta støy opp i forhåndskonferanse. Reguleringsbestemmelser om støy ser ut til å bli fulgt opp godt hvis de finnes. Det formelle, faglige ansvaret i byggesaken har i flere år vært privatisert, lagt til ansvarlig søker og dennes eventuelle støyfaglige utreder. Det kan være at kommunen ikke går inn i den støyfaglige utredningen i det hele tatt, bare registrerer at ansvarlig søker har krysset av for at støyhensyn er ivaretatt. Det kan også være at kommunen eller den støyfaglige utreder eksplisitt påpeker mangler. I noen tilfeller søkes det om dispensasjon fra disse manglene. Slike mangler kan for eksempel være for høyt støynivå på private uteplasser (som i det konkrete prosjektet har vist seg umulig å skjerme). Ellers vet vi lite om hvor godt støyhensyn faktisk blir ivaretatt på byggesaksnivå. Det ser ut til at de støyfaglige utrederne har stor frihet. Deres skjønn og tolkninger blir svært avgjørende.

Figur 5: Eksempel på stort boligprosjekt med lukket støyside og velutviklet stille side. Alle støyømfmtlige rom ligger mot stille side. Supplerende skjerming i nord og sør. Luftforurensning kan ødelegge prosjektet hvis vegen er svært stor. Fra veileder TA-2115.

Begrensede utbyggingsmuligheter uten støykompromiss

Der de anbefalte støygrensene praktiseres uten kompromisser, må alle soverom og stuer vende mot en fasade med støy Lden=55 dB eller lavere. Dette betyr at langs middelstore gater/veger (ÅDT=2000-4000 kjt/døgn) i bymessige områder (byggeavstand 10-15 m fra senterlinje), må bebyggelsen utformes etter én av disse tre løsningene:

Fleretasjehus med 1-2 roms leiligheter. Her kan stue og soverom ligge på en stille side i gårdsrom eller vekk fra vegen mens bad og kjøkken ligger på støysiden. Det er vanskelig å legge inn flere oppholdsrom uten at noen av disse må ligge på støysiden.

Fleretasjehus med hele fasaden mot vegen skjermet av terrasseskjerm (se figur 4). Løsningen gjør at alle rom kan ligge mot fasade med stille-side kvalitet. Løsningen kan ikke brukes med vanlige balkonger fordi refleksjon via taket i etasjen over vil ødelegge skjermvirkningen. Terrassehus blir dype og krever store arealer.

Én-etasjes hus bak skjerm mot vegen. En eventuell 2. etasje vil vanligvis bli uskjermet. Høyere skjermer enn 2-3 m kan vanskelig aksepteres i bymessige strøk. Flere etasjer kan eventuelt brukes der terrenget ligger tydelig lavere enn vegen.

Der det tillates at noen soverom/stuer ligger mot støysiden, er det mye lettere å lage praktiske prosjekter. Argumentet mot å tillate støyømfmtlige rom på støysiden er at innemiljøet blir dårligere med mekaniske ventilasjonsløsninger enn ved lufting gjennom åpent vindu. Den siste løsningen er nok best, men om man stiller krav til solbeskyttelse og eventuelt forsert ventilasjon/kjøling der det er ømfintlige rom på støysiden (slik kommuneplanbestemmelsene i Bergen gjør), behøver ikke forskjellen til åpent-vindu-kvalitet bli stor.

Hva må gjøres?

For å gi støyforebyggingen bedre vilkår er det viktig å få på plass:

  • Kommuneplanbestemmelser om støy. Bestemmelsene er enda viktigere enn støysonekartene! Bestemmelsene bør ha praktiske kompromisser for hva som er tillatt i ulike områder. Det er ikke bra nok å stille strenge støykrav alene, det må være mulig å bygge økonomisk og estetisk godt i områdene.

  • Gode eksempler på praktiske planløsninger for boligbygging i støybelastede områder. Engasjér arkitekter og andre fagfolk til å utvikle løsninger med stille sider og gode lokalavskjerminger.

  • Større trykk i oppfølgingen fra sentralt hold. Mer ressurser til veiledning av kommunene og systematisering av erfaringer. Hvordan lage gode planbestemmelser om støy? Hvordan øke kompetansen om støy lokalt?

  • Mer omfattende tilsyn i byggesakene. Mer kontroll og mer kompetanse hos kommunene. Mer uavhengig vurdering.

Revisjon av T-1442

Innholdet i T-1442 er gjennomgått støyfaglig av flere bidragsytere i 2009-2011, og Klif har foreslått flere endringer. T-1442 ble oversendt til MD for endelig revisjon 20.10.2011. Foreløpig ser revisjonen ikke bra ut. Det er for eksempel ingen adgang til støykompromiss i gul sone, alle soverom og stuer skal ha høyst Lden=55 dB (hvis det dreier seg om vegtrafikkstøy). Klif vil altså føre videre praksisen fra ytre by i Drammen for mesteparten av landet. De vet åpenbart ikke konsekvensen av det de foreslår. Det blir ikke lett å bygge boliger i norske byer!