Hensikten med innføring av ny plan- og bygningslov i 2009 var å få et oppdatert regelverk mer i tråd med nye samfunnsmessige behov. Det var mange gode intensjoner og det lovet godt, men …

Samfunnssikkerhet, klima, jordvern, helse og universell utforming fikk økt fokus i den nye plan- og bygningsloven. Samtidig skulle den bidra til verdiskaping og næringsutvikling på en mer effektiv måte enn tidligere, blant annet gjennom forenkling og ved et mer fleksibelt plansystem. Kommunale planstrategier ble innført som et nytt verktøy som gir kommunene mulighet til å tilpasse behovet for planlegging etter faktiske utfordringer og behov. Planlegging som overordnet og strategisk verktøy for samfunnsutvikling skulle styrkes. Kommunenes adgang til å dispensere ble strammet inn.

Upraktisk og lite relevant

Min opplevelse er imidlertid at intensjonen om å styrke planleggingen som verktøy for samfunnsutvikling er i ferd med å bli undergravd av stadig mer detaljerte, upraktiske og mindre relevante krav til utredning og planinnhold. Begrensede administrative ressurser i små distriktskommuner «spises» opp ved å tilfredsstille regionale myndigheters behov for sjablongmessig og sektorvis utsjekking, helgardering og kontroll (hvor relevant er det for eksempel å ha bestemmelser om støy i anleggsfasen for utbygging av 18-19 boliger i ei fraflyttingstruet grend?).

Forståelse for det hovedgrep og den helhetsløsning planforslaget representerer, om det er utført et godt planfaglig «håndverk» eller ikke, synes å være på retur. Vilkår for om et planforslag passerer «papirmølla» synes i større grad å være avhengig av om planbeskrivelsen innehar formuleringer om samfunnssikkerhet, klima, støy, biologisk mangfold og universell utforming – relevant eller ei.

En annen tendens jeg registrerer er vegring mot å foreslå eller angi konkrete løsninger. Dersom man utfordrer regionale myndigheter på om det overhodet finnes akseptable løsninger på et lokalt behov, må man være forberedt på at svaret kan bli som følger: «Å angi løsninger er ikke vår jobb». Et slikt svar framstår unektelig som en smule arrogant, men er nok først og fremt utslag av manglende kjennskap til områdene som er gjenstand for planlegging.

Et paradigmeskifte?

Disse tendensene er nye. For få år siden (20062009) opplevde jeg å få være med på en kommune-planrevisjon som må sies å være motstykket til det som nå er i ferd med å skje. Kjennetegn ved denne prosessen var fokus på å avklare overordnede strategier for arealbruk i tidlig planfase, et praktisk og håndterbart nivå for utredninger, tydelighet omkring løsninger, lokalpolitisk forankring og eierskap. Kanskje er vi inne i et paradigmeskifte; en maktkamp om forståelse, tolkning og praktisering i kjølvannet av både ny plan- og bygningslov og ny naturmangfoldslov?

Det er grunnlag for å reise en mer overordnet samfunnsdebatt om den praksis som er i ferd med å få fotfeste. Fjerner vi oss stadig mer fra intensjonene bak nytt lovverk? Jeg mener kursen må justeres. Følgende momenter bør vurderes:

  • Mer nøkternhet ved utforming av plan- og utredningsprogram. Planprogrammets hensikt er like mye å avgrense som å helgardere!

  • Økt vekt på å identifisere de (beslutnings) relevante utredningstema.

  • Økt vekt på å sortere detaljer fra prinsipper.

  • Økt vekt på å sortere hva som er et kommunalt ansvarsområde og hva som er nasjonale og regionale interesser. Kun sistnevnte bør gi grunnlag for innsigelse.

  • Økt erkjennelse av at kommunenes utfordringer når det gjelder å avveie og samordne ulike føringer fra sektorene er store.

    PLAN i 2012

    Til neste år kommer PLAN ut med fire enkeltutgaver og ett dobbeltnummer. Her er utgivelsesplanen for 2012:

    PLAN 1/2012 (ultimo februar)

    Boligpolitikk, boligmarked og boligbygging

    PLAN 2/2012 (ultimo april)

    Forholdet mellom stat og kommune – sentral versus lokal styring

    PLAN 3-4/2012 (medio juni)

    Kraft, klima og energipolitikk

    PLAN 5/2012 (primo oktober)

    Vekstpolitikk og regionale bysystemer

    PLAN 6/2012 (primo desember)

    Norge i internasjonal kontekst

    Redaksjonen tar gjerne imot artikler innenfor de overnevnte temaer, eller andre bidrag. Siste frist for levering av stoff er ca. én måned før de oppgitte tidspunkter for utgivelse. For e-post adresse mv., se øverst i kolofonen på side 3.

    «Motstøy» kan ofte være den beste måten å dempe uønsket støy på. Waterfall Garden Park (tegnet av Masao Kinoshita, Sasaki associates, bygget i 1977) ligger i downtown Seattle, i delstaten Washington på den amerikanske vestkysten. Parken er en liten oase som fra utsiden ser ut som en mursteinsvegg, men som på innsiden rommer en kunstig foss i en frodig og sval hage, med beplantninger, bord og stoler. Her kan man sitte ned, slappe av og nyte lyden av det lille vannfallet, som helt overdøver by- og trafikklarmen utenfor. (Foto: Susan Brockett)