Det største forurensningsproblemet i Norge dreier seg om støy; fra veitrafikk, jernbane, fly, industri, uteliv og naboer. 1,7 millioner av oss, eller hver tredje nordmann, er utsatt for mer utendørs støy enn grenseverdiene egentlig tillater. I tillegg er det anslått at 75–150 mennesker hvert år dør av støyinduserte hjerte- og karlidelser.

Og mens dette skjer sitter Samferdselsdepartementet musestille og håper at problemet skal forsvinne av seg selv, slik Sintef-forsker Truls Gjestland formulerer det her i bladet. Ja, stillheten fra nasjonale myndigheter når det gjelder innsatsen mot støy er så øredøvende at miljøvernminister Erik Solheim i 2010 fikk «Snegleprisen», som deles ut av Norsk forening mot støy, for sendrektighet i det støyreduserende arbeidet.

I 2000 vedtok Stortinget at støyplagen i Norge skulle reduseres med 25 prosent innen 2010 i forhold til situasjonen i 1999. Utviklingen etter den tid har imidlertid gått i helt feil retning, med en økning i støyplagen på 9 prosent fra 1999 til 2007. Men svaret fra offentlige myndigheter på denne negative utviklingen har ikke vært mer kraftfulle tiltak mot støy. I stedet har ambisjonsnivået blitt redusert og målet er flyttet lenger fram i tid. Ifølge det nye støymålet som ble vedtatt i 2007, skal støyen nå minskes med 10 prosent i forhold til 1999 –innen 2020.

Den viktigste årsaken til den negative utviklingen skyldes mer støy fra veitrafikk, som igjen skyldes flere biler på veiene og at vi i økende grad bor i støyutsatte områder, i byer og tettsteder. Når det gjelder jernbane og flytrafikk har derimot støyen blitt mindre. Men støyplagene vi opplever har også sammenheng med vår stadig mer teknifiserte hverdag. Det er nesten ikke en ting lenger vi kan gjøre uten å ha en eller annen maskin til å hjelpe oss. Selv om bråket for eksempel fra motoriserte hageredskaper eller fra naboens musikkanlegg ikke blir tatt med i kartleggingen av støy, er det ofte denne typen støy som folk selv oppgir at de er mest plaget av.

Hva kan så gjøres for å minske plagene? El-biler med støysvake bildekk som kjører på et støysvakt veidekke kan nok dempe støyen en god del. Og bygging av gjennomgående boliger med oppholds- og soverom som vender ut mot en stille fasadeside, kan også hjelpe. Derimot er det kanskje overraskende for mange at lavere hastighet på veiene kun vil ha en ganske marginal effekt på støynivået. Også selve trafikkmengden på veiene må reduseres kraftig for å bidra noe særlig til å redusere støyen.

Teknologiske nyvinninger er bare en del av løsningen på støyproblemene våre. Det handler også om holdninger og verdivalg, slik Tone Tellevik Dahl og Hanne Herrman i Norsk forening mot støy understreker i intervjuet med dem her i bladet. Flere må reise kollektivt, og areal- og transportplanleggingen må legge til rette for en slik omlegging av reisevanene våre. Dessuten gjelder det å kunne å se støyproblemene i sammenheng med andre deler av miljøpolitikken og for eksempel helsepolitikken. Støyrelaterte helseplager er beregnet å tappe helsebudsjettet for 14 milliarder kroner hvert år. Tenk hvis disse milliardene kunne flyttes til Samferdselsdepartementet og brukes til støybekjempelse!

Kanskje bør vi også vende tilbake til gamle dyder om å ta hensyn til andre mennesker. Da de ordinære fjernsynssendingene til NRK startet i 1960, ba hallodamen seerne skru ned lyden på TV-apparatet, av hensyn til naboene. Men i dag …