De neste 50 årene vil tallet på alderspensjonister (67+ år) i Norge bli mer enn fordoblet, ifølge Statistisk sentralbyrå: fra dagens 640.000 til vel 1,5 millioner. Og økningen blir enda mer formidabel for de aller eldste gruppene: fra 38.000 til 153.000 for de mellom 90 og 99 år, og fra 650 til ca. 5000 for de som er 100 år eller eldre. Selv om også folketallet vårt totalt vil øke, fra 4,9 millioner i 2011 til 6,9 millioner i 2060, vil andelen av befolkningen som er 67 år eller eldre vokse fra 13 prosent til 22 prosent om 50 år. Dermed vil også «forsørgelsesbyrden» for den arbeidsaktive del av befolkningen, øke kraftig.

Og bare for å gjøre det helt klart: Dette er ikke en tilstand som vil gi seg etter hvert, slik den litt misvisende betegnelsen «eldrebølge» kan forlede oss til å tro. Aldringen i befolkningen vil være en permanent tilstand som først og fremst skyldes at vi lever stadig lengre. Utviklingen forsterkes av de store kullene fra den første etterkrigstiden som nå er på vei inn i alderdommen. Til gjengjeld svekkes den noe av innvandringen til landet.

Også innvandrerbefolkningen i Norge kan vokse kraftig de neste 50 årene: fra 600.000 i dag til 1,7 millioner i 2060, i henhold til SSBs hovedalternativ. I så fall vil innvandrernes andel av befolkningen doble seg fra 12 til 25 prosent. Og da har byrået forutsatt at nettoinnvandringen til Norge etter hvert vil avta. Gitt et høy-innvandringsalternativ vil innvandrerbefolkningen passere 3,1 millioner i 2060, eller 37 prosent av den totale befolkningen i Norge.

Kan vi virkelig stole på slike befolkningsprognoser, som jo brukes som beslutningsgrunnlag i mange viktige sammenhenger? Helge Brunborg, en av byråets «spåmenn», forteller her i bladet at den store usikkerhetsfaktoren er innvandringen. Den står i dag for 80–90 prosent av befolkningsveksten vår, direkte eller indirekte. Problemet for prognosemakerne er at størrelsen på innvandringen – og utvandringen – påvirkes av en lang rekke forhold både her hjemme og i landene som innvandrerne kommer fra, som vanskelig lar seg forutsi i et langt tidsperspektiv.

Men hvis prognosene slår til, sier det seg selv at vi har store økonomiske, sosiale og politiske utfordringer i vente, for ikke å bruke sterkere uttrykk. Ifølge Erling Holmøy og Nils Martin Stølen, som har sett på konsekvensene av den økende levealderen, vil Norge ha et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene dersom dagens ordninger og skattesatser skal videreføres. Mens Knut Røed, som drøfter virkningene av innvandringen, tar til orde for en generell omlegging av våre inntektssikringsordninger. Uten en slik omlegging kan både velferdsstatens økonomiske bærekraft og dens politiske legitimitet være truet, mener han.

Befolkningsutviklingen i de neste tiårene vil også kunne øke polariseringen mellom sentrale og periferie deler av landet. Bosettingsmønsteret vil fortsatt preges av sentralisering, og problemene som aldringen i befolkningen fører med seg vil generelt være større i distriktene enn i byene. Likevel framstår den regionale utviklingen i Norge som mer positiv enn i våre nordiske naboland, slik Johanna Roto viser i sin artikkel. Ja, Hallgeir Aalbu, ekspedisjonssjef i Kommunal- og regionaldepartementet, utroper Norge til en distriktspolitisk suksesshistorie, til et «annerledesland». Våre distrikter har nemlig betydelig større økonomisk og politisk tyngde enn hva som er vanlig i Europa.

Det er ellers ikke bare befolkningen som sådan som preges av økende aldring. Også norsk planlegging – og norske planleggere – merker «eldrebølgen», og planfaget trenger sårt til foryngelse, noe PLAN tidligere har satt søkelyset på. Derfor er det interessant når to av fagets nestorer, Terje Kleven og Jon Naustdalslid, her i bladet forsøker å finne en vei ut av krisen. Deres medisin er blant annet opprettelse av et nasjonalt FoU-senter for planlegging og et eget planforskningsprogram.