Både dosent Nils L. S. Jacobsen ved Universitetet i Stavanger og professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer forsøker i henholdsvis PLAN nr. 6/2010 og 1/2011 å reflektere rundt begrepet «by». Tilsynelatende er det en uenighet mellom dem i form av en akademisk og en folkelig tilnærming. I denne sammenheng kan det være interessant å se nærmere på empiri i form av de byer som faktisk finnes. Hva kjennetegner byene?

Ikke engang i internasjonale byplanfora finnes det en klar definisjon på hva som i dag kan betegnes som by. Innenfor byplanleggerprofesjonen finnes heller ingen klar definisjon på by. Et hvert sted kan i utgangspunktet kalle seg dette, uten noen andre konsekvenser enn at utenforstående muligens kan få anledning til å harselere over egendefinisjonen. Profesjonen er i seg selv en mangeartet forsamling som vi også i et tidligere nummer av PLAN har lest om. Alle har en mening om byen; arkitektene, arealplanleggerne, samfunnsgeografene, etnologene.

Jacobsen refererer til Statistisk sentralbyrå, og Selstad påpeker helt korrekt at vår nasjonale telleinstans faktisk ikke definerer byer – men tettsteder. Tettstedene avgrenses gjennom en minstestørrelse på 200 innbyggere og en maksimal avstand mellom husene på normalt 50 meter.

En slik definisjon gjør våre fire storbyer til store tettsteder, med hundretusenvis av innbyggere i en mer eller mindre sammenhengende tettbebyggelse som strekker seg over flere kommunegrenser. SSB definerer riktignok også hva som kan kalles sentrumsområder i tettstedene, ved å se på en konsentrasjon av servicerettede virksomheter. Et tettsted kan således ha flere sentra (eksempelvis Alta, med sine tre sentra). Men å kalle slike tettstedssentra for by vil imidlertid være å trekke det langt.

I byplanfaglig sammenheng er det heller ikke relevant å snakke om skillet mellom by eller tettsted. Her er det mer interessant å diskutere knutepunktene innenfor konurbasjonen; det tettbebygde området: nodene.

Bybegrepet i historien

Etter å ha arbeidet med Riksantikvarens NB!-register (www.ra.no/nb) siden 2006, og besøkt så godt som alle de rundt 75 byer i registeret, samt samlet historisk materiale omkring disse byenes historie, tillater artikkelforfatteren seg å ha en formening om begrepet by – slik dets betydning har vært inntil i dag (Riksantikvaren selv har ingen definisjon av begrepet).

I dansk – norsk lovgivning ble byrettigheter omhandlet først på 1600-tallet, da kjøpstadsrettigheter ble tildelt etter søknad til kongen i København. Begrepet hadde med organisering av handel å gjøre, og ble etter hvert utvidet til å gjelde en underkategori kalt ladesteder. Tildelingen medførte på den ene side rettigheter til å drive handel, på den annen siden plikt til å betale skatt og toll. Før dette er bystatusen uklar, selv om visse steder hadde tollkontor, festning eller var bispesete, tidligere kjennetegn på en form for bystatus.

I byene fantes handelsborgerne som drev med handel gjennom eksport eller import eller handel med håndverksproduserte varer. Hvorfor var kongen interessert i kontroll over denne aktiviteten? Jo, nettopp i ordet kontroll ligger svaret. Byer som fikk et sterkt nok handelsmiljø, kunne akkumulere nok kapital til å løsrive seg fra en konge eller fyrstes herredømme. Disse byene fikk sine egne råd eller laug som styrte byen nærmest som et eget firma, og kunne til og med finansiere egne hærer. Bystatene i middelalderens Italia eller de nordtyske Hansabyene er eksempler på dette.

Hvor slutter den ene byen? Og hvor begynner den neste? I tettbefolkede land og områder som Nederland er det ikke lett å skille de enkelte byene fra hverandre, slik dette kartet over Randstad Holland illustrerer – den mer eller mindre sammenvokste byregionen som omfatter de fire største byene i landet: Amsterdam, Rotterdam, Haag og Utrecht. (Illustrasjon: City-Data Forum)

Senere ble lovgivningen bruk som et instrument til regional utvikling. Da Bodø fikk kjøpstadsrettigheter i 1816 – for å bryte handelsmonopolet Bergen hadde på fisk fra Lofoten til utlandet – lå det bare en prestegård og et knippe hus på stedet. Hamar, som hadde opphørt å eksistere etter at byen ble lagt i ruiner av svenske soldater på 1500-tallet, fikk kjøpstadsrettigheter ved anleggelsen i 1848 – før det i det hele tatt fantes en bymessig bebyggelse på stedet.

Den siste by som fikk kjøpstadsrettigheter etter lovgivningen om dette, var Stavern i 1943. På denne tiden hadde Stavern eksistert som bymessig bebyggelse siden 1600-tallet, og intensjonen med kontroll over handelsvirksomheten hadde i praksis blitt overtatt av et langt mer omfattende og universelt avgifts- og skattesystem mer likt det vi kjenner i dag.

Det juridiske begrepet

I plan- og bygningslovgivningen hang skillet mellom rurale og urbane steder lenger ved. Loven var ulik den vi kjenner i dag, med et skille mellom byggerettigheter for land- og bykommuner. Dette ble radikalt endret gjennom opprettelsen av den nye plan- og bygningsloven på begynnelsen av 1960-tallet. Plansystem og byggeretter ble, som for skatte- og avgiftslovgivningen nevnt over, mer universelt. Dermed mistet skillet mellom det som tidligere ble kalt land- og bykommuner sin betydning, og vi fikk den store bølgen av kommunesammenslåinger i midten av 1960-tallet.

Jacobsen nevner også kommuneloven av 1992, som gir kommuner over 5000 innbyggere anledning til å kalle seg by. Med denne muligheten kommer ingen rettigheter, og de eventuelle sanksjonene mot de som skulle bryte denne passusen i loven er heller ikke utprøvd.

Det formelle skillet mellom by og land har altså, på en rekke samfunnsinstitusjonelle områder, blitt utvannet. Hvorfor står da likevel skillet fremdeles så sterkt?

Den anekdotiske eller den følte byen

En islandsk forfatter skal ha uttalt da han kom til Reykjavik og så en prostituert, et fotballag og et par andre yrkesgrupper typisk for steder der mennesker kommer sammen, at han da følte at han befant seg i en by. I andre sammenhenger er det spøkefullt blitt sagt at et hvert sted med egen kaffebar – eller varehus med rulletrapp – kan betegnes som urbant. Ingen av disse forsøkene har gitt noe endelig svar. Og strengt tatt trenger vi heller ikke lenger den fysiske nærheten til servicetilbudene for å få tilgang til varer eller tjenester som tidligere måtte oppsøkes i by. I dag kan apotekervarer, alkohol, speltbrød og lakkstøvler skaffes via nettet og posten. Sosiale interaksjoner likeså.

Bydefinisjonen blir dermed også vanskelig etter servicemessige kriterier. Likevel: Vi vet alle – som regel – når vi står ovenfor en by. Spesielt gjelder dette byen (eller ikke-byen), stedet, vi selv føler en identitetsmessig tilknytning til.

Byvitere av idag gjentar ofte påstanden om at bydefinisjonen ikke lenger har noen gyldighet. Grunnene er de som er referert til over, eller at den fysiske byen, det tettbebygde området, ikke lenger kan skilles fra neste by. Konurbasjonene vokser sammen. Et par eksempler finnes i Norge, men tydeligst er dette når en kjører rundt i virkelig tettbebygde områder, som for eksempel i Nederland, Tyskland eller Japan. Man er konstant i en by, hele tiden omgitt av byens fysiske gestalt, men man passerer stadig nye bygrenser. Byen, som kunne gi anonymitet ved at man som innbygger kunne gli inn i mengden, glir nå selv inn i en mengde byer tett i tett. Den blir selv anonym.

Hvorfor skal vi så kalle et sted for en by?

Byen som identitetsgiver

Spørsmålet bringer oss tilbake til kommuneloven av 1992, der det i § 3.5 heter at «kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handelsog servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse.» Ikke fordi dette nødvendigvis er den rette definisjonen på by, men på grunn av intensjonen bak paragrafen. Å være by handler om identitet. Det handler om tilhørighet, og hvilken kultur som henger sammen med denne.

  • Jeg vil ut av byen, fordi jeg hater den.

  • Jeg blir i byen, fordi jeg trives der.

  • Jeg vil bli her utenfor byen fordi jeg vil ha åpenhet og frihet.

  • Jeg vil inn i byen fordi jeg finner åpenhet og frihet der.

Å velge å bo i by handler om å identifisere seg med den friheten som byen gir. Friheten til å prøve ut forskjellige aspekter ved livet, til å velge nye aktiviteter og arbeidsforhold, og til velge flere nye mennesker å forholde seg sosialt til.

Finner individet som ønsker seg til byen det hun leter etter (flest kvinner forlater fraflyttingsstedene til fordel for ubane strøk) i et tettsted med over 5000 innbyggere? 20.000 innbyggere som Jacobsen referer til som FNs grense for by? Eller 50.000, ifølge European Communities bydefinisjon?

Om stedet er en by eller ikke handler om innbyggernes ønsker om at den skal være det eller ikke. I så måte er kanskje kommunelovens § 3.5 uheldig formulert. Kan hende er ikke innbyggertallet i kommunen vesentlig, og kan hende burde det ikke være opp til kommunestyret å avgjøre hvilken etikett kommunens tettsted skal ha.

Det er de som bor på stedet som vet hva stedet er – dermed bør betegnelsen by være forbeholdt et konsensus – en folkeavstemning omfattet av innbyggerne, strengt begrenset til den fysiske avgrensingen tettstedet har. Uavhengig om det har 200 eller 750.000 borgere.