Dette året er erklært som Vitenskapens år av Kunnskapsdepartementet. Det er et av mange uttrykk for den viktige rolle forskningen spiller for å framskaffe kunnskapsgrunnlaget for å sikre robuste og bærekraftige samfunn. Men dette forholdet er ikke så enkelt som at samfunnet definerer temaer og utfordringer, som forskerne i neste omgang finner svar på. Samspillet er mer komplekst.

Forskningsrådet forvalter omtrent en tredel av alle offentlige midler til forskning i Norge. I et tett samspill med forskningsmiljøene og med finansierende departement, utvikler Forskningsrådet de fleste forskningssatsingene som skal gi svar på definerte forskningsbehov. Blant annet derfor, er Forskningsrådet en viktig strategisk aktør.

Isolert sett kan denne prosessen betraktes som lineær – i alle fall hvis vi forestiller oss at prosessen er toveis. I en slik modell møtes samfunnets kunnskapsbehov med forskningsmiljøenes kapasitet, kompetanse og forskningsideer. Forskningsrådet kan sees som en kobler. Sektorprinsippet gjør at det sektordepartementet som «eier» problemet som oftest skal finansiere forskningen. Forskningsrådet er både rådgiver i forkant, konkurransearena og forvalter. Prosjekter som får finansiering, gjennomgår et definert forskningsløp og leverer så resultatene sine. I en idealisert modell, er dette resultater som myndighetene kan dra nytte av i politikkutforming, samfunnsplanlegging og forvaltning.

Forskningens bidrag er et kontinuum

Ser vi litt større på det, utvikles forskningspolitikken gjennom langt mer kompliserte mekanismer. Forskningens bidrag til kunnskapsbasen er et kontinuum – ikke spørsmål-og-svar-mekanikk. Vi er helt avhengige av å bygge og vedlikeholde kompetanse og kapasitet på viktige forskningsfelt. Det er dette som avgjør om vi er kunnskapsmessig rustet til å sikre framtidig verdiskapning, konkurranseevne og robusthet i møte med samfunnsutfordringer og mer akutte kriser.

Dessuten har forskningen i seg selv endret karakter. I dag foregår kunnskapsproduksjonen gjennom mer åpne og dynamiske prosesser enn for bare noe få år siden. Dette er en utvikling som vil fortsette, og den utfordrer allerede dagens system for organisering, finansiering og publisering av forskning.

Like viktig er det å være klar over at vi ikke lenger kan forholde oss isolert til lokale eller nasjonale forskningsbehov, eller tenke at vi bare har nasjonale ressurser å trekke på. De store forskningsutfordringene, så vel som samfunnsutfordringene, er globale. Samtidig blir forskningen også stadig mer internasjonalisert. Sammenlignet med 1990 publiseres det nå seks ganger så mange vitenskapelige artikler der nordmenn skriver sammen med utlendinger.

IKT-utviklingen har endret forskningen

Den rivende utviklingen innenfor informasjons- og kommunkasjonsteknologi har på en avgjørende måte bidratt til å endre rammevilkårene for forskningen. Forskning dreier seg mye om informasjonsbehandling og forskernes hverdag er dramatisk endret de siste 15 årene.

Vi har fått tilgang til langt større datamengder enn tidligere. Innenfor de fleste forskningsfelt er kapasiteten til å prosessere data en alvorligere begrensning enn tilfanget av data. Detaljert informasjon om vær, miljø og andre geofysiske forhold flommer inn fra satellitter og måleinstrumenter i nær-sanntid. Overskuddsdata hoper seg opp. Når det gjelder sosiale forhold og helse, har vi langt mer registerdata enn det forskning og forvaltning kan få gjort seg nytte av.

Nettskyen (eng. clud computing) er en betegnelse for alt fra dataprosessering og datalagring til programvare på servere som er knyttet til Internett. Slike teknologiske nyvinninger har endret forskningen og skapt nye muligheter for samhandling og kunnskapsdeling. (Foto: timesblogger.com)

Teknologien åpner også nye muligheter til å dele data, og aldri har mulighetene vært større for etter-prøvbarhet. Hele datagrunnlaget kan med noen tastetrykk gjøres tilgjengelig for andre forskere. Når det ikke skjer i enda større grad, er det mer av juridiske og institusjonelle enn av tekniske grunner. Tilgjengeliggjøring av metadata, som gjør det mulig å spore og gjenfinne dataene som er brukt i en studie, er skritt i riktig retning.

Nye muligheter for samhandling og kunnskapsdeling

Norge er en liten forskningsnasjon. Vi har mange gode forskningsgrupper selv om mange forskningsmiljøer er små. For oss er de nye mulighetene for samhandling et viktig framskritt. På områder der vi selv har begrensninger i kapasitet og kompetanse, kan norske miljøer koble seg på og dra nytte av internasjonale nettverk eller sterke miljøer verden over. På de fleste forskningsfelt har det skjedd en sterk internasjonalisering, som følge av IKT-utviklingen og som et resultat av en politikk for å sikre oss tilgang til den kunnskapen vi trenger.

Men for oss som er opptatt av at forskningen skal bidra til å sikre robuste og bærekraftige samfunn, er det viktigst at vi har nye muligheter til å dele den kunnskapen forskningen skaper. Vitenskapen har lenge hatt en viss eksklusivitet, og forskere er naturlig nok opptatt av å få anerkjennelse fra egne kolleger. Samfunnets behov for økt innsyn, for eksempel gjennom vekt på resultatindikatorer, kan paradoksalt nok forsterke vekten på publisering og sitering, det vil si en mer vitenskapsintern orientering. Den beste forskningen konkurrerer om plass i svært dyre og lite tilgjengelige tidskrift.

Heldigvis ser vi nå en utvikling i retning av «open access». Denne publiseringsformen gir størst mulig tilgang til vitenskapens resultater, også for land med begrensede betalingsressurser, og for brede grupper utenfor vitenskapen. Forskning er en forutsetning for bærekraften i stadig mer komplekse livs- og samfunnsformer. Det er helt nødvendig at ny kunnskap blir gjort raskt tilgjengelig for politikkutforming, forvaltere og politikere. Vanlige borgere er også høyt utdannet, og har både interesse for og nytte av den kunnskapen forskningen produserer.

De teknologiske mulighetene åpner ikke bare for en rask spredning av den kunnskapen forskningen produserer, men gir også nye og unike muligheter til innsyn i og avmytologisering av selve forskningsprosessen. Publikum kan inviteres inn i laboratoriene og følge forskerne i felt. Forskere kan også være i løpende dialog med samfunnet.

Kunnskapsbasen – analog med «cloud computing»?

På sett og vis kan IKT-utviklingen her også benyttes som en analogi. Forskersamfunnet deler seg i både holdninger til utviklingen og i praksis. Noen forskere som holder fast i det eksklusive eierskapet til egne data og egen forskning, men stadig flere beveger seg ut i en sømløs verden av tids- og stedsuavhengig samhandling. Her kan det være generasjonsforskjeller. Med tilgang til alt på mobil og lesebrett, lever i alle fall dagens unge forskere i en konstant informasjonsstrøm. Forskningsbasert kunnskap er en selvsagt del av denne strømmen.

I IKT-verden er buzz-ordet nå «cloud computing». I forskningsverdenen snakker vi om «kunnskapsbasen». Nettskyen gjør det irrelevant hvor informasjonen befinner seg. Informasjonen (kunnskapen, om du vil) blir til, lagres, aggregeres, deles og gjenfinnes på en felles plattform. Kunnskapsbasen er heller ikke institusjons- eller disiplinintern; den er i økende grad internasjonal, ikke bare nasjonal. Vi snakker om aggregert, syntetisert og delt kunnskap, som inngår i beslutningsgrunnlaget både for myndigheter og markedsaktører. Og som bare finnes virtuelt.

Det er mange dilemmaer i dette bildet. Hvordan kvalitetssikres forskningen, når den ikke lenger foregår i et lukket og rent laboratorium? Hva slags vekt har ytringen, og i hva slags rolle ytrer forskeren seg, når han eller hun er i konstant utveksling med omverdenen? Vi ser kanskje disse dilemmaene tydeligst i medienes ikke-diskrimerende bruk av «eksperter».

Forskningens tradisjonelle autoritet utfordres. I nettskyen er det så mange slags kunnskap. I det Anthony Giddens kaller «det refleksive samfunnet», velger både borgere og besluttere nokså fritt hvilke «sannheter» de skal støtte seg til. Når forskningen i dag skal vinne fram i kampen om å være primær kunnskapskilde, har argumentativ kraft blitt like viktig som kollegenes kvalitetsstempel. Hvis en bekjenner seg til en tro på rasjonalitet, og mener at forskning i heldige tilfeller kommer fram til endelige svar på sine forskningsspørsmål, er dette tungt å erkjenne.

Forskningen representerer også en interesse

I møte med en slik legitimitetsutfordring, er det avgjørende at vi erkjenner at forskning også er en «interesse» og inngår i interessekamp om begrensede ressurser – det være seg penger, innflytelse og oppmerksomhet. Det kan ikke tas for gitt at forskere og institusjoner setter samfunnets interesser først. En del av det som kommuniseres, tar selvsagt sikte på å fremme enkeltforskeres eller institusjoners egeninteresser eller spiller opp til en bestemt agenda. Paradigmer og hegemonier er også med på holde alternative tilnærminger nede og begrense kunnskapstilfanget.

Forskning kan i en viss forstand sees som et avgrenset system. I OECD-landene utføres det årlig over 7 millioner FoU-årsverk. I Norge var det 26.000 hele årsverk i denne sektoren i 2008. I tillegg rår forskningssektoren over betydelige infrastrukturverdier. Det sier seg selv at forskningen har store økonomiske interesser å forsvare.

Forskningspolitikken utformes derfor ikke i et maktvakuum. Derfor er det sunt og fornuftig at vi har mekanismer som balanserer forskersamfunnet ønsker og interesser opp mot hensynet til samfunnsnytte. Som stor forvalter av forskningsmidler er Forskningsrådet med på å bestemme hvilken kunnskap samfunnet framskaffer. Det er et stort ansvar og innebærer vanskelige avveiinger.

Avgjørende med stor bredde i tema og virkemidler

Innenfor Forskningsrådets portefølje har vi et stort antall programmer og virkemidler. De store pengene til tematiske satsinger går til klima- og miljøforskning, og forskning på energi – både olje/gass og fornybar energi. I tillegg satses det tungt på generiske teknologier som bioteknologi, nanoteknologi og IKT. Innenfor disse områdene legges det stor vekt på å trekke næringslivet med. Sammenlignet med andre OECD-land, er FoU-innsatsen liten i norsk næringsliv, sett mot BNP, og vi har derfor også flere ordninger for å stimulere bedrifter til å investere mer i FoU.

Av de nesten 4800 prosjektene Forskningsrådet støttet i 2009, var over 700 brukerstyrte innovasjonsprosjekter og et tilsvarende antall var grunnforskningsprosjekter. Andelen handlingsrettede prosjekter er nesten 700. Blant de handlingsrettede programmene er fokuset temaer som utdanning, velferd, arbeidsliv og migrasjon. Vi har også en lang rekke programmer innenfor medisin og helse, selv om helseforetakene er en større aktør innenfor disse forskningsfeltene.

Det vil være naturlig å spørre om den store bredden i forskningen er formålstjenlig for en liten forskningsnasjon. Burde vi ikke heller konsentrere om å bli virkelige gode der vi har komparative fortrinn? Svaret er at vi også bruker betydelige midler på ulike sentre for fremragende forskning, for forskningsdrevet innovasjon og miljøvennlig energi.

Men: Dersom vi skal kunne fange opp og nyttiggjøre oss forskningsbasert kunnskap fra den felles internasjonale kunnskapsbasen, er vi avhengige av å ha stor bredde av kompetente miljøer som noder for kunnskapsinnhenting til norsk næringsliv og samfunn. For mye av den kunnskapen vi trenger produseres ikke i norske forskningsmiljøer. Vi er også avhengige av å kunne inngå i gjensidig internasjonalt forskningssamarbeid. Da må vi ha noe å tilby dersom vi skal være attraktive partnere.

Vi er altså avhengige av at andre deler kunnskap med oss. Vi rekrutterer kompetanse fra hele verden. Vi må forholde oss til at kunnskapens geografi endrer seg dramatisk, med nye tyngdepunkt i framvoksende økonomier, som Kina, India og Brasil. Internasjonalisering er blitt et imperativ. Hvis vi skal sikre vår verdiskapning og velferd, er vi helt avhengige av å samarbeide internasjonalt – bilateralt og gjennom EUs rammeprogram. Og snart vil vi også bidra økonomisk til fellesprogrammer mellom land.

Det er en økende erkjennelse av at samfunnsutfordringene er globale, må løses globalt og basert på kunnskap som deles på en global kunnskapsallmenning. Norge har, som et rikt land, en særlig forpliktelse til å bidra til denne kunnskapsproduksjonen. På noen områder har vi også særlige fortrinn og hevder oss i den internasjonale forskningsfronten. Det gjelder for eksempel innenfor energiforskning, polarforskning, marin forskning, og deler av medisinsk og teknologisk forskning.

«Bærekraft» – en helhetlig tilnærming til sentrale samfunnsspørsmål

Mange av dagens kriser kan forklares med mangel på bærekraft – i ressursutnyttelse, forvaltning eller politikk. Mangel på økonomisk bærekraft har ledet til finanskrise. Manglende økologisk bærekraft leder til både klimakrise og matvarekrise. Nasjonale og globale velferdsutfordringer kan knyttes an til ideen om sosial bærekraft. Eskalerende helsekostnader og økt levealder i den rike verden gjør at det må tenkes nytt i mange land.

Hvordan er sammenhengen mellom forskning og samfunnsplanlegging? Å opprettholde eller gjenopprette økologisk, økonomisk og sosial bærekraft krever en dynamisk kunnskapsutvikling. Forskning spiller en sentral rolle i en slik kunnskapsutvikling og vil være en av nøklene til å sikre en bærekraftig utvikling.

Igjen er det ikke alltid en lineær sammenheng. Det ikke åpenbart at forskningen er direkte nyttig for samfunnsplanleggere. I møte med klimakrisen må vi fortsette den grunnleggende forskningen rundt de geofysiske mekanismene som utløser dramatiske endringer i klimaet. Selv om vi ikke har svar på alle hvorfor-spørsmål, må vi samtidig søke svar på en rekke hvordan-spørsmål. Vi må ha fullt trykk på teknologisk forskning og utvikling, innenfor blant annet energiproduksjon og energibruk, for å kunne redusere eller stanse de menneskeskapte utslippene som bidrar til klimaendringene. Og vi må ha forskning på samfunnsrisiko, og nasjonale og lokale tilpasningsbehov, som følge av de klimaendringene vi vet kommer – uansett hva vi foretar oss.

Hvis beslutningstakere skal ta informerte, kvalifiserte beslutninger, trenger vi forskning som tar fram ny kunnskap på alle disse områdene. Bare slik kan samfunnet nærme seg bærekraftidealet, og sikre velferd og et godt liv for kommende generasjoner.

Velferdsutfordringen, kultur og politikk

Klimaforskning er bare ett aktuelt område der forskning er planleggingsrelevant. Et annet viktig område, som dekker flere forskningsfelt, er velferd og helse. Velferd handler ikke bare om offentlige ordninger, men om utdanning fra barnehagetrinnet, arbeid, omsorg og integrering. Forskningen handler om hva slags liv vi lever og hvilke krav vi stiller til samfunnet. Helse handler om økte behov, større krav og nye muligheter. Det handler om hvordan samfunnet skal respondere på de demografiske endringene. Flere av oss lever svært mye lenger – og hvem skal betale det det koster?

I disse dager starter Forskningsrådet også opp et nytt forskningsprogram der vi trekker inn i humaniora for å avdekke mer av samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger. Vi trenger stadig mer tverrfaglighet som utfordrer disiplingrenser fra en annen tid. Dette har utvilsomt bidratt til mer samfunnsrelevant forskning og en mer nyansert forståelse av de utfordringene vi står overfor.

Alle forskere er ikke like glade for en slik føring. Men at forskningen skal være samfunnsnyttig betyr ikke at forskningen kan gi endelige svar på de store utfordringene. Alt som kommer ut av forskning kan ikke settes ut i livet. Noen løsninger har vist seg å undergrave livsbetingelsene og forrykke balansen i økosystemer. Andre løsninger er mer bærekraftige og støtter opp om menneskehetens muligheter til å overleve. Både hva vi vil med forskningen, og hva vi gjør med resultatene, er politikk.

Hvis forskningen skal kunne bidra til å utvikle samfunnet i bærekraftig retning, må forskerne selv våge å ta forskningen ut av laboratoriene og, gjennom samhandling og kunnskapsdeling, vise hvordan forskningsbasert kunnskap er relevant for samfunnet. Det er ikke lenger slik at samfunnet stiller spørsmålene og forskerne kommer med svar. All kunnskap blir utfordret.

Vi opplever at forskere i økende grad er villige til å ta debatten og være i dialog. Kanskje ser vi også en økende erkjennelse av forskningens betydning for å finne gode, bærekraftige løsninger på aktuelle utfordringer, både blant politikere og journalister og blant folk flest.