Denne latinske setningen står risset inn i sølvplaten på grunnsteinen til Det astronomiske observatorium i Oslo, lagt ned i 1831. Med sin sterke betoning av det oppadskuende og grensesprengende er setningen også motto for 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo, som feires nå i år. Et universitet som helt fram til 1970-årene nærmest hadde monopol på å utdanne den norske kunnskaps- og makteliten, men som også har trukket utdanningssøkende ungdom fra hele landet til Oslo og gjort byen til Norges intellektuelle kraftsenter.

I tillegg kan vi i 2011 feire Vitenskapsåret, som Kunnskapsdepartementet står bak. Det har det mer prosaiske motto «Kunnskap for framtida». Men selv om mottoet kanskje mangler poetisk klang, understreker det at spørsmålet om hva folk skal leve av i framtiden og hvordan vi kan skape et mer bærekraftig samfunn er avhengig av hvor mye vi i dag investerer i vår viktigste ressurs: kunnskapskapitalen.

PLAN markerer 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo og Vitenskapsåret med et temanummer om kunnskapens betydning. Her ser vi for det første på hvilken rolle forskningen spiller i arbeidet med å løse både de store globale problemene som miljøkrise, ressurskrise og fattigdom, og mer hjemlige utfordringer. Ny teknologi har skapt nye muligheter for samhandling og kunnskapsdeling, og norsk forskning blir stadig mer internasjonal. Det er imidlertid ikke lenger slik at samfunnet stiller spørsmålene og forskerne kommer med svar. Samspillet mellom forskning og samfunn er mer komplekst. Og all kunnskap blir utfordret, forteller adm. direktør Arvid Hallén og seniorrådgiver Kristen Ulstein i Norges forskningsråd.

Videre tar vi opp utfordringene med å utvikle et kunnskapsbasert næringsliv i alle deler av landet, med bakgrunn i en utredning som nylig ble lagt fram av det såkalte Kompetansearbeidsplassutvalget. Det er de kompetanseintensive næringene som vokser i Norge – dobbelt så mye som andre næringer de siste ti årene. Men denne veksten har først og fremst kommet byene til gode. Mindre sentrale regioner har ikke fått ta del i utviklingen på annet vis enn at de unge med høyere utdanning flytter fra distriktet og inn til byene.

Som utvalgets leder, professor Karen Helene Ulltveit-Moe skriver her i bladet, er det samfunnsøkonomisk effektivt å sørge for at veksten i kompetansearbeidsplasser skjer over hele landet. Bare slik kan vi få full utnyttelse av vår viktigste ressurs, arbeidsstyrken, og bare slik sikrer vi høyest mulig nasjonal verdiskaping.

Dette fordrer en helhetlig og koordinert politikkutforming, ifølge utvalget. Blant annet vil robuste arbeidsmarkeder av en viss størrelse og bredde være avgjørende for å få til en mer balansert regional utvikling. Derfor vil utvalget satse på regionale sentra. Men å snu utviklingen vil også kreve økt omstilling av både jobber, mennesker og steder.

Vi besøker Universitetet i Tromsø som ble kalt et distriktspolitisk eksperiment da det ble etablert i 1968, og som faktisk har klart å bli en drivkraft i landsdelens utvikling. Vi får også høre hvordan livet arter seg ved Høgskolen i Hedmarks avdeling i Rena; en «underdog» i det akademiske systemet, dømt til nedleggelse av Stjernøutvalget, men samtidig et viktig kunnskapssesenter for sin region med nasjonal spisskompetanse på enkelte områder.

Og vi forteller historien om planene som lå klare for å opprette et idealuniversitet i Christiania; arkitektonisk, organisatorisk og faglig – uten like noe annet sted i verden. Men så kom 1814 …