Sven Illeris: Regional udvikling – regionplanlægning og regionalpolitik i Danmark og Europa. Bogværket, 2010.

288 sider

Regional utvikling og regionalpolitikk kan fremstilles på mange måter. Det vanligste har vært å anlegge et analytisk perspektiv på ulike aktuelle regionale utviklingsspørsmål som er gjenstand for debatt, vanligvis i et land eller en større landsdel. Den foreliggende boken tar opp til drøfting regionale utviklingsforløp og bakgrunnen for disse på en mer uortodoks måte. Forfatteren har valgt å skissere fem ulike nordiske og europeiske utviklingsforløp, kalt fem ulike fortellinger. Disse omfatter en hovedoversikt over regionalpolitikk og planlegging i Danmark som helhet, utviklingen i Midt-Jyllandsentrene sentrert omkring Herning og planleggingen i Københavnsregionen eller Hovedstadsområdet. Av øvrige europeiske områder følger så en inngående analyse av den franske landsplanlegging og regionalpolitikk og endelig gis en oversikt over regional og utviklingspolitikken i Europa i etterkrigstiden. I tillegg til disse fem fortellingene gir boken en dyptpløyende vurdering av det teoretiske grunnlag for utviklings- og regionalpolitikken slik denne er redegjort for i de enkelte innledende hovedkapittelene.

Regional utvikling og regionalpolitikk i Danmark

Regional utvikling eller som Illeris også uttrykker det – egnsudvikling, henger nøye sammen med det alminnelige økonomiske, sosiale og politiske utviklingsbildet i landet. Han fremhever Københavns betydning i den tidlige del av utviklingsprosessen, en posisjon som hovedstadsområdet beholdt langt inn i det 20. århundre. Dette er en regional strukturutvikling ikke ulik den vi møter i de fleste vesteuropeiske land. Den skapte imidlertid en situasjon som etter hvert ble politisk utålelig. Det er mot denne bakgrunnen Illeris søker å vise de regionalpolitiske tiltakene i Danmark. De faller i den første perioden tydelig sammen med den sosialdemokratiske ledelse i de politiske organer, selv om dette ikke er eksplisitt gjort rede for i den første fortellingen.

I en regionalpolitisk sammenheng er det likevel dette som ligger bak den første egnsudviklingsloven av 1958. Prinsippene fra loven ble så gjort gjeldende under skiftende regjeringer i resten av århundret. Et landsplanudvalg ble dannet i denne innledende fasen med Erik Kaufmann som toneangivende politiker. Dette utvalget var forløperen for Loven om region og landsplanlægning av 1973. Denne hadde eksplisitt til formål å tilstrebe utjevning av den økonomiske utvikling i landet. Loven var i sine grunntrekk gyldig frem til 1990-årene, bare med mindre endringer blant annet som følge av tilslutningen til EF. Virkemidlene som ble tatt i bruk var i det store og hele støttetiltak til enkeltvirksomheter i utkantområder, ikke ulikt det som skjedde i de fleste vesteuropeiske land, også ellers i Norden.

Ved siden av støttetiltakene til enkeltvirksomheter ble også infrastrukturtiltak iverksatt. I denne sammenheng kan det nevnes at henimot 1990-årene ble utdanning og kunnskapsutvikling sentrale innsatsområder, noe Illeris forfølger gjennom hele den videre fortellingen og som også gjelder de andre landene som analyseres. Denne del av fremstillingen har klar troverdighet ettersom tiltakene ses i lys av arbeidsmarkedsforhold, spesielt kvalifikasjon av arbeidskraften, inntektsnivå og arbeidsløshet.

Regionalpolitikken etter 1990 ble preget av ny storbyvekst, i første rekke Københavns økende betydning. Særlig trafikkspørsmålene kom nå på den regionalpolitiske dagsorden. Men samtidig var det i slutten av denne perioden signaler om økende vekstproblemer i utkantområdene. Den lenge fungerende

egnsudviklingsloven ble opphevet og de regionalpolitiske oppgavene overført til kommunene og amtene. Lovgivningen fulgte etter med Lov om kommuners og amtskommuners deltagelse i erhvervsudviklingsaktiviteter i 1992. Sentralmyndigheten fikk dermed utvidet sin utviklings- og planleggingskompetanse. Dette er bakgrunnen for de senere landsplanredegjørelsene, den første i 2003 og kalt «Et Danmark i balanse». Alle disse endringene var politisk sett et uttrykk for partiet Venstres sterke stilling ved tusenårsskiftet.

En forvaltningsendring som trådte i kraft i 2007 fikk også konsekvenser for regionalpolitikken. Fra 2007 ble de danske kommuners antall redusert fra 275 til 98 og de tidligere 14 amter avløst av 5 regioner. Regionene fikk ansvar for ervervsutvikling og ervervsstøtte samt regionale utviklingsplaner. En egenartet dansk institusjon, «Regionale vekstfora», ble dannet for å utvikle vekststrategier og handlingsplaner og med viktige funksjoner for å samordne bevilgninger fra EU fonds og innenlandske støtteordninger, noe som har gitt utkantområder en sterkere stilling i regionalpolitikken.

Illeris legger stor vekt på at forskningen og forståelsen av regionalpolitikk og regional utvikling er tverrfaglig. Han har i denne sammenhengen kunnet øse av sine erfaringer og kunnskaper fra sitt mangeårige virke i Amternes og Kommunernes Forskningsinstitut, den danske søsterinstitusjon til norske NIBR.

Herning-områdets ervervsutvikling

Den andre fortellingen retter søkelyset mot Herning i det sentrale og vestlige Jylland, et område som Illeris tidligere har analysert inngående og som også andre forfattere har beskjeftiget seg med, mest inngående den amerikanske regionøkonomen Niles Hansen og den danske industriøkonomen Anne-Mette Hjalager. Illeris understreker her den særegne industriøkonomiske utvikling som drivkraften for utviklingen i regionen. Fra et jordbrukslandskap tilbake på 1800-tallet, ja endog i den første del av det 20. århundre da området hadde 55 prosent av den yrkesaktive befolkning i primærnæringene, skjedde en overgang til industri omkring 1930, nå hjulpet frem av den alminnelige økonomiske politikken i kriseårene og den store arbeidsvandring fra jordbruket til byene. Tekstilindustrien ble Hernings merkevarenæring, en industrigren som lett kunne innpasses i det lokale og regionale næringsliv og nyte godt av de forholdsvis beskjedne krav til kapital og kompetanse.

Etterkrigstidens krise i tekstilindustrien ble avhjulpet av en planlagt internasjonalisering fra bedriftenes side. Dels betydde det mer eksport, og etter hvert som Danmark ble del av et større europeisk markedsområde, lokalisering av deler av produksjonen ut av landet til områder med lavere produksjonsomkostninger. Nå hadde Herning gått over fra å være en typisk omlandsby til en internasjonalisert industriby. Illeris gir, så å si ved å gå under huden av omformingen, et videre perspektiv på prosessen. Foruten nærmere angitte pionerer trekker han frem betydningen av entreprenørholdninger som del av den lokale og regionale kulturen, ikke ulikt det som drev frem jær- og sunnmørsindustrien i Norge og smålandsindustrien med sin Gnosjöeffekt i Sverige. Mot denne bakgrunnen blekner den tradisjonelle offentlige planlegging og politikk som forklaring på omformingen. Langt viktigere var de muligheter som åpnet seg med EF-medlemsskapet. I tillegg kom den lokale kostnadsbevisstheten og evnen til innovasjon og fleksibilitet. Godt forhold til konkurrentene fremmet endelig idéutviklingen.

Viktig for industrialiseringen i regionen som helhet var også diversifiseringen som delvis vokste ut av gammelt håndverk. Vindmølleindustrien hadde bakgrunn i krigstidens mekaniske industri og

vokste frem foruten i Herning også i andre byer i samme region. Denne industrien har også hatt sine svingninger, men med en renessanse på begynnelsen av 2000-tallet. Ringkøbing-området har samtidig hatt en notorisk utvikling og har medvirket til at det tidligere underutviklede området er blitt den sterkest industrialiserte region i Danmark med også et antall tre- og møbelfabrikker og en serie assorterte forbruksvareindustrier. Mot denne bakgrunn får Illeris klart frem at regionalpolitikk i klassisk forstand knapt har spilt noen rolle for utviklingsprosessen i denne byregionen overhode. Statens utenrikshandelpolitikk og de siste års energipolitikk har vært mest avgjørende.

«Fingerplanen» for Københavnsregio-nens utvikling. (Illustrasjon fra boken)

Københavnsregionens planlegging

Som tredje fortelling utdypes i boken planleggingsprosessen i København-området, som har en meget innfløkt historie. Regional planlegging startet her egentlig som et privat tiltak i 1928 gjennom en institusjon for trafikkplanlegging, Dansk Byplanlaboratorium, en tidstypisk måte å møte de største utfordringene i utviklingsprosessen på i dette området. Senere ble det sammen med noen andre organisasjoner dannet et Udvalg for planlægning av Københavnsregionen. Fra disse institusjonene vokste etter krigen Egnsplanudvalget frem, vedtatt av Folketinget og ledet av Peter Bredsdorff, senere av Sven Allan Jensen, og med uttalerett i planprosessen fra alle kommuner, først i Københavns amt, senere supplert med medlemmer fra naboamtene.

Hovedoppgaven for planleggerne var foruten å fastlegge byområdets dimensjonering lokaliseringen av den fremtidige utvikling. Det er dette som er bakgrunnen for den særdanske prinsipielle beslutning for storbyutvikling, den såkalte «fingerplanløsningen» med selve fingrene løpende ut fra sentralbyen som utbyggingsområder og områdene mellom dem som mer landlige miljø. Det var imidlertid lenge betydelig uenighet i Egnsplanudvalget om utbyggingsstrategien. Regjeringen måtte skjære igjennom og opprettet et utvalg for byutvikling, ikke bare gjeldende for København, men også andre storbyer. Prinsippene for utvikling kom til å basere seg på Fingerplanen og ble vedtatt i 1951, en strategi som vakte oppsikt internasjonalt i de toneangivende planleggingsmiljøene.

Fingerplanen måtte revideres flere ganger. Den viktigste endringen var utkrystallisering av avlastningssentra i fingrene, såkalte knutepunkt, av miljøhensyn orientert vest- sørvest. Men samtidig ble Vest-Amager og utviklingen av havnebassenget i sentralbyens nærhet gitt en viktig plass i planleggingen, i dette tilfelle under ledelse av politikere som Urban Hansen. Gjennom 1960- og 70-årene vokser arbeidsplassene, mest de som er lokalisert i sentralkommunen om ikke nødvendigvis i sentrum. På bakgrunn av dette ble Hovedstadsrådet opprettet mot slutten av århundret, og Folketinget vedtok en lov om regional planlegging. Dette er gjennomgående en vekstperiode. Det største avlastingssenteret Høje Taarup blir nå realisert. Senere fulgte så en periode med laber vekst og delvis avindustrialisering. Sentralkommunens industri ble særlig hardt rammet. Servicevirksomheter flyttet ut, mest nordover. Fra 1993 øker atter aktiviteten i København og konsolideres utover i de første 2000-årene. Innpendlingen får økt betydning. Frekvensen økte fra 47 prosent i 1970 til 62 prosent i 1962. Samtidig skjer som antydet ovenfor en statliggjøring av planleggingen. Fra 2007 begynte staten å sende ut landsplandirektiver, noe som også fikk betydning for viktige deler av den regionale struktur i Københavnsregionen. De enkelte regioner skal fra nå av utarbeide planer om overordnet generell utvikling uten som tidligere med presise bestemmelser om arealbruk. Fingerplanen blir nå lovfestet.

Som vi ser har planleggingen i dette område vært omskiftelig. Av varige resultater må nevnes at knutepunktmodellen er gjort gjeldende som utbyggingsprinsipp innen fingerstrukturen. Planlegging som prioriterer samfunnets helhetsinteresser har imidlertid hatt vanskelig for å få gjennomslag i Danmark dels til forskjell fra de nordiske naboer i øst og nord, til tross for Miljøministeriets sentrale rolle i den overordnede planleggingen av Københavnsregionen.

Dette hovedkapittelet er det mest omfattende i boken, gjennomgående godt formulert og forbilledlig illustrert, slik at leseren sitter igjen med klare bilder av omformingsprosessen. Skulle jeg komme med noen innvendinger måtte det være at det på en del punkter er en unødig opphoping av stoff. Noen forenklinger ville her ha tjent fremstillingen.

Fransk regionalplanlegging og regionalpolitikk

I denne fjerde fortellingen er planleggingsprosessen av franske politikere og byråkrater opprinnelig definert som «ordning av territoriet» (l’ameagement du territoire). Dermed ble regionalpolitikken sentral. På det regionalpolitiske område har også landet spilt en større rolle enn de fleste land. Illeris finner i dette utviklingsbilde flere paralleller med den danske utviklingen både i den generelle samfunnsstrukturen og i samfunnsutviklingen. Felles for begge landene er en stor, dominerende hovedstad og opprinnelig store regionale forskjeller, som i Frankrike særlig kommer til uttrykk øst og sørvest for en diagonal gjennom landet samt i Paris-området.

Ellers dominerer ulikhetene mellom de to landene; særlig statens rolle økonomisk og politisk. Statens rolle har i Frankrike helt fra merkantilismen fikk sitt gjennombrudd for ca. 400 år siden vært sentral og landet utviklet seg over tid til et av Europas mest sentralistiske land med en atomistisk kommunestruktur, eminent levendegjort i romanen og filmen Clochemerle (norsk: Et forargelsens hus). Først etter andre verdenskrig skjedde en forandring. Nye ideer sivet etter hvert inn. I denne sammenhengen fortjener tidsskriftet Plan under redaksjon av Philippe Lamour å nevnes, som pådriver for et planorientert næringsliv. Blant politikerne gikk de Gaulle og Jean Monnet i spissen for statlig planlegging.

Monnets plansekretariat innledet det sterkeste offentlige inngrep i næringslivet i noen vesteuropeisk stat. Noen virksomheter ble nasjonalisert. Monnet og Robert Schuman bidro til å skape skjelettet av det senere EF/EU, gjennom opprettelsen av det europeiske kull- og stålfellesskapet. Samtidig sørget de Gaulle i begynnelsen av 1960-årene for å få vedtatt et mer handlekraftig politisk og administrativt system og regionalpolitikken ble en del av dette. Begynnelsen var et storstilt prosjekt i Languedoc med omfattende offentlig inspirert nærings-utbygging som kunne minne om 1930-årenes TVA i Tennessee, USA. Resultatet ble imidlertid en høyst betinget suksess. Teoretikeren og politikeren Pierre Pfimlin gikk i spissen og var en drivkraft i å sørge for investeringer til industrien i utkantområder mer generelt, gjennomført på bred front først og fremst i Nord-Frankrike.

En samlet regionplan for Frankrike så dagens lys i 1962. DATAR (Délégation à l’aménagement du territoire et à l’action régionale), ledet av Olivier Guichard, ble et mektig sekretariat bemannet med mange gode teknokrater. En rekke statsinstitusjoner ble flyttet ut fra Paris-området, delvis basert på vekstpolteorien, og Jacques Delors som senere skulle komme til å spille så stor rolle innen EUs mer moderne planleggingsinstitusjoner, fikk ansvaret for store planleggingsoppgaver.

Det ble fortsatt satset på vekstpolstrategier, blant annet med store turisttiltak som virkemidler. Store industriprosjekter, lokalisert til havnebassengene i Sør-Frankrike, ble derimot passe vellykket. Særlig de store stålprosjektene vest for Marseilles fikk problemer, ikke så ulikt samtidige regionale tiltak i Sør-Italia. I stedet ble politikken lagt om mot de såkalte teknopoler. Særlig Sophia Antipolis vest for Nice ble et vellykket eksperiment. I dag er det ca. 100 teknopoler i landet, de fleste meget små. Samarbeidet med universiteter, så karakteristisk for USA, var imidlertid beskjedent Men DATAR og noen fremstående geografer fikk gjennomført dannelse av såkalte likevektsmetropoler (åtte av de største provinsbyene). Det var forutsatt betydelige ringvirkninger av disse tiltakene. Det skjedde bare delvis. Samtidig vokste naturverntanken frem. Miljøspørsmål som ble koplet til jordbrukspolitikken og den massive jordbruksstøtten innen EU-systemet ble også en viktig del av DATARs oppgaver.

Parisregionen ble utpekt som spesielt planleggingsområde. Paul Delouvrier ble utnevnt til å forestå et nytt planleggingssystem. Det bygde på overoptimistiske prognoser for folketallsutviklingen, en fordobling frem til 2000, noe som senere ble redusert. Det foreslåtte utbyggingsmønsteret var interessant. Nye byer var et viktig element i prosessen, men disse byene skulle ligge forholdsvis tett opp til de gamle, allerede bebygde områdene, i motsetning til planleggingen av New Towns i Storbritannia. Slik skulle hele Parisregionen bli ett felles bolig og arbeidsmarked. For å implementere planleggingen ble det foretatt store grunnoppkjøp.

Den desentraliserte næringspolitikken med hovedvekten på industri ebbet samtidig ut. Service ble som i Vest-Europa ellers den store vekstnæringen. Vinneren i det regionale Frankrike har vært den sørøstlige delen av landet – Provence sentrert om Nice, delvis Languedoc. Fra midten av 1990-årene var dermed Jean-François Graviers begrep «Paris og den franske ørken» (Paris et le désert français), som han hadde vakt en viss oppsikt med i sin bok fra 1947, ikke lenger en aktuell problemstilling. Veksten i Paris la ikke lenger resten av landet øde. I stedet ble de mellomstore byene støttet opp. Den nye polytekniske høyere utdanning bør i denne sammenheng fremheves som en nyvinning. Den ble bygd ut i toneangivende sentra utenfor Paris, således Lyon og Strasbourg. De siste tiårene har l’améneagement territoire, under Dominique

Vouchets ledelse, vært lagt på miljøspørsmål. Denne nyorienteringen har vedvart inn i den nåværende Sarkozy-epoken. Illeris konkluderer med at den endrede politikken har bidratt til å lette trykket i Parisregionen, uten at landets internasjonale posisjon er blitt svekket. DATAR er blitt mer moderne målrettet i sin politikk. Målene er endret fra en alminnelig industrialisering og utbygging av infrastruktur til å fremme menneskelige ressurser og innovasjon. Staten dominerer ikke lenger så sterkt som politisk aktør. Den må dele utformingen og styringen av politikken med regionale og lokale aktører og EU får stadig mer innflytelse. Denne del av boken kan til tider virke noe uoversiktlig, men temaet er da også et særdeles innfløkt planleggingsmønster.

Regional utvikling og regionalpolitikk i Europa

Illeris trekker i denne fortellingen trådene tilbake til 1958 og opprettelsen av EEC, forløperen for EF og senere EU. Inntil da hadde den regionale utviklingen i Europa vært preget av en sprangvis spredning av industrialisering – fra Den engelske kanal mot øst og sør. Utviklingen var lenge mest uttalt i områdene med store jern- og kullforekomster og i storbyene. Samtidig avtok betydningen av landbruket som sysselsettingskilde, til dels radikalt. I 1973 var sysselsettingen i de agrare næringene helt nede i 10 prosent i de mest industrialiserte landene. Industrialiseringen spredte seg fra de opprinnelige tyngdepunktene til andre landsdeler i de nye industrilandene. Denne omformingen hadde som forutsetning betydelige flyttebevegelser. Fraflyttingen fra småbyer og landsbygda var særlig uttalt i Sør-Europa, Irland, Skottland og Nord-Norden.

Dette utviklingsforløpet er en del av bakgrunnen og forklaringen på de anstrengelser som ble gjort på politisk hold for å skape større regionale likheter i de vesteuropeiske landene. Romatraktaten som trådte i kraft i 1958, og som videreførte samarbeidet som hadde blitt knesatt gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskapet, la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), fra 1965 De europeiske fellesskap (EF). Denne institusjonen utarbeidet etterhånden sin egen regionalpolitikk og søkte etter hvert å harmonisere denne med regionalpolitikken i de enkelte medlemslandene.

Ved slutten av 1980-årene var fraflyttingen redusert i de fleste regioner i Vest-Europa. Vinnerne ble Middelhavskysten og deler av Sør-England. Det sentrale Vest-Europa hadde opplevd en stadig økende befolkningskonsentrasjon til storbyene helt frem til 1970. Denne tendensen avtok i 1970-årene, et fenomen som av de daværende forskere ble betegnet som «counterurbanisation.» Senere har trenden igjen snudd. Illeris stiller seg på den bakgrunn sterkt tvilende til moturbaniseringen rent prinsipielt og som en generell trend, også på bakgrunn av at vekstratene ikke endret seg vesentlig.

Øst-Europa hadde fra omkring 1960 stor tilflytting til de nye større byområdene, særlig der storindustri ble utbygd og til dels fikk betydelige ringvirkninger. Forskjellen i BNP avtok mellom regionene i sin alminnelighet, særlig dramatisk fra 1960 til 1974. Senere har endringene vært mindre og svingende.

Oppsummerer vi regionalpolitikken fra EUs side fra 1990-årene til i dag må vi først stanse opp ved reformen av 1989, som hadde sin fremste talsmann i formannen i EU-kommisjonen, Jacques Delors. Reformen ble gjennomført under trykket av den økonomiske usikkerhet som preget 1980-årene. Foruten økende bevilgninger til regionale utviklingsformål ble hovedvekten nå lagt på de fire strukturfondene; det europeiske fond for regional utvikling, sosialfondet, landbruksfondet og fiskerifondet. Disse fondene kom til å følge prinsippet om partnerskap eller spleiselag slik at en regionalpolitisk bevilgning fra unionen forutsetter en tilsvarende fra det aktuelle medlemsland. Et nytt samhørighetsfond ble innført i 1993 og kom til å bety mye for de nye søreuropeiske medlemslandene.

Til samme periode hører traktaten om Den europeiske union, den såkalte Maastricht-traktaten 1991–1993. Den pålegger medlemmene tettere samarbeid, de såkalte tre søyler som omfattet overstatlig rettslig og indre samarbeid, økonomisk og monetær union og felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som en drivkraft bak alle disse endringene spøker EU-kommisjonen, makttyngdepunktet i den nye unionen. Andre drivkrefter er en begynnende industrialisering av småbyer og landdistrikter. Dette har gjort befolkningen i disse tidligere tilbakeliggende områdene stadig mer velstående og høylydte i sine krav. Samtidig stagnerer mange av de gamle tungindustriområdene og opplever fraflytting.

Når det gjelder EUs senere regionalpolitikk generelt er det viktigste vannskillet Lisboa-toppmøtet i 2000 som formulerte nye strategier og virkemidler for unionen, først og fremst kvalitet, utdannelse og kompetansebygging. I Göteborg ble miljøspørsmål føyet til målsettingene. Forskning, teknologioverføring, innovasjon og miljø er blitt inkorporert som del av strukturfondene og samhørighetspolitikken. Fra 2007 fikk vi konvergensmål og konvergens-støtte som omfatter de nye østeuropeiske medlemmene og Hellas og Portugal. Kriteriet for slik støtte er at BNP ligger under 75 prosent av EUs gjennomsnitt. Samtidig ble uttellingen fra samhørighetspolitikkens midler lavere for de mest utviklede landene.

I sin konklusjon om den EU-baserte regionalpolitikken er Illeris meget tilbakeholden og forsiktig når det gjelder vurdering av virkningene. Ulike

studier har gitt forskjellige resultater. Det har vært vekst i de nye medlemslandene, men de regionale ulikhetene har økt og konsentrasjonstendensene har tiltatt. På den annen side har det skjedd en erfaringsutveksling mellom de ulike aktørene som neppe hadde skjedd om ikke en eksplisitt regionalpolitikk hadde blitt ført fra EUs side.

Regionutviklingsteorier

Som del av fortellingene om den regionale utvikling og regionalpolitikken har også det teoretiske grunnlag sin plass. Illeris avrunder boken med en dyptpløyende oversikt over utviklings- og planleggingsteorier fra det han kaller brede teorier om regional utvikling slik disse ble formulert på 1950-tallet til dagens status med langt flere fasetter i det teoretiske grunnlag. Både de tidlige likevektsteoriene og Walter Isards innsats i formuleringene av disse, og divergensteorien, som først og fremst er Gunnar Myrdals fortjeneste, er gitt en bred omtale og forståelig fremstilling. Det samme er tilfelle med marxistisk teori og betydningen av næringsstrukturen. Også nyere økonomisk geografi og Paul Krugmans forsøk på å smelte sammen kjente elementer til en modellbasert teoribygging har fått sin fortjente plass. Illeris har likevel en kritisk holdning til denne nyere teoriutviklingen, som han betegner som virkelighetsfjern. Vi konfronteres videre med de ulike forsøkene på anvendelsen av lokaliseringsteori som forklaring på regional utvikling og hvor Alfred Weber og Walter Christaller er gitt en bred plass. Illeris konkluderer i denne sammenhengen med at de sektorpregede lokaliseringsteoriene likevel ikke har bidradd synderlig til forståelse av og forklaring på forskyvningen i lokalisering av næringsaktivitet i siste halvdel av 1900-tallet.

Økonomisk basis og de påfølgende multiplikatoreffektene utdypes grundig og den teoretiske bakgrunnen søkes også empirisk belyst ved empirisk forskning, blant annet fra USA.

Teorien om bymønstre og agglomerasjonsfordeler har spilt en avgjørende rolle for å forklare regional utvikling og regionalpolitiske tiltak. Illeris etterlyser her en mer solid empirisk kunnskap som kunne bidra til å underbygge både betydningen av agglomerasjonseffekten og hva som er mindre forsket på – agglomerasjonsulempene. Virkningene er imidlertid vanskelige å måle direkte og Illeris påstår at mange teoretikere har hatt en tendens til å overvurdere dem.

Fra disse teoretiske konstellasjoner er veien kort over til teorien om industrielle distrikter, klynger og forskningsparker som i boken er gitt en inngående kritisk vurdering. Denne kritikken er særlig skarp overfor Michael Porters innsats, som forfatteren betegner som upresis og mangelfull. Klyngebegrepet finnes likevel fortsatt gyldig. Betydningen av klynger for forståelse av den regionale utvikling i sin alminnelighet og virksomheters lokalisering i særdeleshet kan ikke overvurderes selv om det sterke fokus på det lokale næringsmiljøet ser bort fra viktige eksterne vekstkomponenter.

Endelig har ikke-økonomiske forklaringer sin plass, under dette kulturelle livsformer som skifter fra region til region. Den regionale utvikling og drivkreftene bak denne blir gitt en utvidet forståelsesramme gjennom å ta hensyn til den forskjelligartede utvikling av det sivile samfunn og de politiske strukturer gjennom historien. Livsformbegrepet slik vi møter det blant noen av dagens teoretikere, og som av mange kulturelt orienterte geografer fremheves som sentralt, har imidlertid sine begrensninger. Illeris spør på en overbevisende måte hvordan det mosaikkaktige lappeteppe av teoridannelser kan fange opp alle viktige faktorer og hvorfor én livsform er dominerende i noen regioner og en annen i andre. Her trengs det åpenbart en begrepsmessig og teoretisk opprydding.

Avsluttende bemerkninger

Boken til Illeris gir en lenge etterlengtet oversikt og analyse av regionalpolitikken og den regionale utvikling i et bredt europeisk perspektiv. Vi er vitne til en heller ukonvensjonell fremstilling av problemet, noe som umiddelbart burde vekke leserens interesse. Det kan selvsagt diskuteres hvilke emner som skal tas med i en slik oversikt. Det kunne for eksempel spørres om hvor det blir av den engelske utviklingen som har tilført regionalpolitikken varige verdier og har tjent som forbilde i flere andre land. Forfatteren må likevel sies å ha truffet spikeren på hodet i sitt utvalg av eksempler. At tyngden i fremstillingen innledningsvis er lagt på den danske utvikling er både forståelig og en riktig tilnærming sett på forfatterens bakgrunn. De øvrige utvalgte områdene er imidlertid nødvendig å belyse grundig i et verk som dette, ikke minst fordi de har bidradd til å løfte regionalpolitikken i en rekke andre land. Analysen av de valgte eksemplene utfyller også meget godt den innledende oversikten og gir den ytterligere spenst. De er også rimelige på bakgrunn av forfatterens egne erfaringer med emnet. Det gjelder ikke minst de to årene han tilbrakte ved EU-kommisjonen i Brussel, for øvrig utlånt fra forskningsinstituttet i København som på den tiden var hans arbeidsplass.

Professor Illeris har åpnet en skattkiste for potensielle lesere i det øvrige Norden. Men med de beskrivelsene og analysene boken representerer burde boken nå lengere ut. Den fortjener å oversettes til et verdensspråk. Det kunne etter den emne-messige orientering være fransk, men hvorfor ikke engelsk?

Referanser:

Gravier, Jean-François. 1947, Paris et le desert français. Le Portulan. Paris.

Hansen, Niles. 1991, Factories in Danish fields: How high-wage flexible production has succeeded in Peripheral Jutland. International Regional Science Review. 14.2 109-132.

Hjalager, Anne Mette, 1990, Det tekstilindustrielle kompleks i Herning. – I Internationalisering och regional utveckling. Rapport från ett symposium i Haikko 1989. 191-205 NordREFO. København.

Jensen, Sven Allan, 1990, Finger-planen:Tilblivelsen, oplevet fra gulvet 1945-50. Byplanhistorisk note 21. Dansk Byplanlaborato-rium, København.