Spiller høyere utdanningsinstitusjoner noen rolle for regional næringsutvikling? Til tross for forventninger om økt bidrag fra forskning til regional næringsutvikling, viser funn fra Buskerud, Vestfold, Agder og Raufoss at utdanning fortsatt er viktigst. I bedriftenes innovasjonsaktivitet er samarbeid med krevende kunder viktigere enn bidraget fra høyere utdanningsinstitusjoner1.

De siste årene har det blitt økte forventinger til at høyere utdanningsinstitusjoner, som universiteter og høgskoler, skal bidra mer til regional næringsutvikling. Disse forventningene er uttrykt gjennom en løpende debatt i media, gjennom ulike offentlige dokumenter og gjennom offentlig finansierte programmer. Et fellestrekk ved disse forventingene er at de er av relativt generell karakter og i noen tilfeller også urealistiske når det gjelder bidraget til innovasjon fra høyere utdanningsinstitusjoner. For å kunne si noe mer presist om innovasjon i næringslivet og høyere utdanningsinstitusjoners bidrag i denne forbindelse, må en først drøfte mulige roller for høyere utdanningsinstitusjoner, deretter ha en forståelse av hvordan innovasjon skjer i bedrifter og tilslutt vurdere hvordan samhandlingen mellom bedrifter og utdanningsinstitusjoner skjer i praksis. Disse spørsmålene er rammen for denne artikkelen.

Ulike roller for høyere utdanningsinstitusjoner

Vi skiller mellom fire mulige roller som kunnskapsorganisasjoner kan ha når det gjelder å stimulere regional næringsutvikling (Lester og Sotarauta 2007; Isaksen og Karlsen 2010). For det første kan disse være kilden til nye bedrifter gjennom akademisk spinn-off, som også kan gi opphav til helt nye næringer. Rolle nr. 1 anses ofte som sentral for universiteter, inspirert av blant annet Stanford universitetets betydning for framveksten av elektronikk- og IT-industrien i Silicon Valley i California. Den andre rollen omfatter at kunnskapsorganisasjoner kan bidra til å trekke investeringer og virksomheter til regionen utenfra og også bidra til at eksternt eide virksomheter blir værende i regionen. Oppgaven er da særlig å utdanne kandidater med relevant kompetanse og drive forskningsaktivitet som er sentral for bestemte næringer.

De to første rollene krever at universiteter og høgskoler er virkelig på høyden når det gjelder forskning og utdanning innen bestemte fagfelt. De to rollene omfatter i stor grad utvikling og spredning av teoretisk kunnskap, som ofte flyter lett over geografisk avstand. Det er derfor kunnskap som bedrifter kan hente mange steder, og der avanserte virksomheter søker etter de beste kunnskapsmiljøene som finnes. Spesielt større konsern har ressurser til å velge lokaliseringssteder eller samarbeidspartnere etter hvor den beste og mest relevante kunnskapen finnes. Det betyr at universiteter og høgskoler med begrensede ressurser må spisse seg på noen utvalgte fagfelt, om de vil ta på alvor de to første mulige rollene.

Den tredje rollen er å bidra med kunnskap og aktiviteter som er relevante for eksisterende bedrifter og næringer som vil bygge seg opp i nye produkt-, teknologi- eller markedsområder. Et eksempel er oljeleverandørindustrien i Agderfylkene som leter etter alternativ bruk av kompetansen sin, som følge av at oljemarkedet forventes å krympe på sikt. Den siste rollen består i at utdanningsinstitusjonene kan hjelpe til med å oppgradere eksisterende bedrifter og næringer gjennom småskrittsinnovasjoner. Denne rollen kan spilles gjennom konsulentoppdrag, oppdragsforskning og tilpasset undervisning og kursvirksomhet.

Høyere utdanningsinstitusjoner kan spille de fire rollene i ulik grad. En kan tenke seg at vekten kan legges på bestemte roller avhengig av hva slags næringsliv som dominerer i en region. En kan også tenke seg at ulike universiteter, høgskoler og FoU-institutter har en arbeidsdeling når det gjelder de fire rollene, for eksempel at ikke alle automatiskt tenker på rolle nr. 1 som det sentrale, men at en anerkjenner andre roller som mer sentrale for noen utdanningsinstitusjoner. De største universitetene i et land vil således ofte ha et fortrinn når det gjelder å kunne inneha den første rollen.

To innovasjonsmåter i næringslivet

Vi skal starte med å gjøre en enkel inndeling i to hovedtyper av innovasjonsmåter (Jensen m. fl. 2007). Begrepet er innført for å skille mellom noen hovedmåter som bedrifter innoverer på. Innovasjonsmåter viser til at bedrifter bygger opp kompetanse, lærer og organiserer innovasjonsprosesser på ulike måter internt i virksomheten. Men det viser også til at bedrifter bruker bestemte typer ekstern kunnskap og andre ressurser for å innovere, og dermed blant annet har behov for ulike former for støtte fra kunnskapsorganisasjoner.

Den første hovedformen for innovasjon betegnes som STI (Science, Technology, Innovation). Innovasjoner urvikles da først og fremst gjennom FoU-prosjekter. Innovasjonsmåten preger forskningstunge næringer, med bedrifter som har egne FoU-avdelinger, eller har små forskningsintensive spin-offbedrifter fra for eksempel universiteter. Det er snakk om bedrifter som er i produkt- og teknologiområder der forskningsaktivitet er påkrevd for å kunne konkurrere.

Innovasjoner i STI-bedrifter baseres på vitenskapelig kunnskap. Det er kunnskap som stort sett er kodifisert, det vil si at den er dokumentert i artikler, fagbøker, manualer og lignende. Kunnskapen er dermed i prinsippet universell. Den kan skaffes til veie over alt, men det krever at en bedrift har personer som besitter nødvendig forkunnskap til å finne fram til, hente inn og bearbeide denne typen kunnskap. Hvis det er tilfelle kan STI-bedrifter samarbeide i FoU-prosjekter med forskere og forskningsmiljøer over store avstander. Men selv når det er snakk om bruk og utvikling av vitenskapelig kunnskap kan bedrifter ha behov for geografisk nærhet til noen samarbeidspartnere. Det gjelder spesielt for bedrifter som bruker helt nye forskningsresultater i sin innovasjonsaktivitet. Bedriftene kan ha stor nytte av å være geografisk nær de forskningsmiljøene der ny kunnskap tidlig utvikles. De får da større muligheter for å utnytte kunnskapen før den bli mer allment tilgjengelig gjennom blant annet fagtidsskrifter, og de har større muligheter for å rekruttere personer som har vært med på å utvikle ny forskningsbasert kunnskap. Men den lokale, forskningsbaserte kunnskapen må stort sett holde verdensklasse om den skal være nyttig for STI-bedriftene. Gjør den ikke det, går bedriftene andre steder.

En annen hovedform av innovasjon er DUI (Doing, Using, Interacting). Denne måten å innovere på er sentral for bedrifter som ikke primært baserer sin innovasjonsaktivitet på vitenskapelig kunnskap, men heller på kunnskap ervervet gjennom lang erfaring med en bestemt type virksomhet. Det er snakk om bedrifter som innoverer for å løse praktiske problemer i egen produksjon eller tilpasse løsninger til bestemte krav hos kunder. Bedriftene finner løsninger hovedsakelig gjennom å koble eksisterende kunnskap, prøve seg fram og bruke erfaring fra ting de vet fungerer, uten nødvendigvis alltid å vite hvordan ting fungerer. Det er snakk om erfaringsbasert kunnskap, som i noen grad er taus. Kunnskapen er vanskelig å dele og formidle uten gjennom personlig kontakt, ting må diskuteres og vises ansikt-til-ansikt. Mye av innovasjonsaktivitet i DUI-bedrifter er derfor sterkt lokalt forankret.

Kunnskapsorganisasjoners rolle og innovasjonsmåter

Grovt fortalt synes de to første rollene som vi har beskrevet for høyere utdanningsinstitusjoner å være mest relevant for et STI-basert næringsliv, som er opptatt av å få tilgang på god forskning og høyt utdannede kandidater med relevant kompetanse (se figur 1). De to siste rollene til kunnskapsorganisasjoner er mest relevant for et DUI-basert næringsliv, som er opptatt av stadig forbedring av eksisterende aktiviteter og som er avhengig av tilgang til et spesialisert arbeidsmarked og god fagopplæring.

Figur 1 gir et forenklet bilde av virkeligheten. Men den får fram ett hovedpoeng: nemlig at kunnskapsorganisasjoner må tilpasse seg det regionale næringslivet. Det er ikke uten videre rolle nummer 1, etter mal fra de store forskningsuniversitetene i USA og England, som er hovedrollen som universiteter og høgskoler skal spille i forhold til det regionale næringslivet. Kunnskapsorganisasjoner bør inngå i en form for nasjonal arbeidsdeling, der rolle nummer 1 nok er mest relevant for de største universitetene og forskningsinstituttene i en nasjon.

Figur. 1 Skisse for tilpaning kunnskapsorganisasjoner – regionalt naeringsliv.

Samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og næringsliv

Modellen i figur 1 er et enkelt, analytisk rammeverk. Vi skal nå illustrere hvordan rammeverket kan brukes. Vi har sett på samhandling mellom høyere utdanningsinstitusjoner og fire næringsklynger: «Mikroelektronikkklyngen» i Vestfold, «Lettmetallklyngen» i Raufoss, «Systems Engineering» på Kongsberg (med leverandører også andre steder i Buskerud) og «Olje- og gassutstyrsklyngen» i Agder. De er alle deltakere i NCE-programmet (Norwegian Centres of Expertise). For å bli med i dette programmet må bedriftene i klyngen ha en stor eksportandel, være sterke innen sine områder og ha forutsetninger for innovasjon og fortsatt vekst.

Region IndikatorKongsbergVestfoldRaufossAgder
Betydningen av ulike interne kilder i bedriftenes innovasjonsarbeid:
– Erfaring opparbeidet gjennom det daglige arbeidet i bedriften1,531,381,311,39
– Informasjon og ideer fra tidligere systematisk FoU-arbeid2,471,921,692,34
Betydningen av eksternt samarbeid for bedriftens FoU aktivitet med:
– Kunder1,401,381,501,45
– Universitet/høgskole i regionen3,332,352,002,76
– Universitet/høgskole utenfor regionen3,132,352,002,82
Antall bedrifter som har deltatt i spørreundersøkelsenn=15n=28n=14n=39
Forklaring til tabellen: Bedriftene er bedt om å rangere hvor viktig de synes samarbeid er, fra svært viktig, ganske viktig, lite viktig til ikke brukt. Vi har gitt svarene en vekting fra 1 som er svært viktig til 4 som er ikke brukt/ikke relevant. Liten verdi betyr at bedriftene vurderer det som svært viktig, mens høy verdi betyr lite viktig.

Funnene fra studien viser at de fire klyngene er innovative. De fleste av bedriftene har introdusert nye produkter eller produksjonsprosesser i løpet av de tre siste årene. For å kunne si noe mer om hvordan bedriftene innoverer har vi i tabell 1 skilt mellom interne og eksterne forhold i bedriftenes innovasjonsprosesser. Mange av bedriftene har etablert egne FoU-avdelinger eller har ansatte som er øremerket for å jobbe med FoU-prosjekter. Viktige interne faktorer er erfaring opparbeidet gjennom daglig arbeid og ideer og informasjon fra tidligere systematisk FoU-arbeid. Den viktigste eksterne kilden til innovasjon er samarbeid med kunder. Samarbeid med universitet/høgskole er langt på nær så viktig.

Selv om høyere utdanningsinstitusjoner i regionene ikke bidrar direkte i innovasjonsprosesser, har de likevel en viktig rolle gjennom utdanning av kompetent arbeidskraft. Studien viser at rekruttering av lokal arbeidskraft er viktig. Det som er viktig er at de ansatte har god basiskunnskap som gjør de i stand til, etter en viss opplæringsperiode i bedriften, å bidra i bedriftens innovasjonsprosesser. Regionale utdanningsinstitusjoner må således ikke glemme sin viktige rolle med nettopp utdanning.

Funnene som presenteres i tabellen viser noen variasjoner mellom de fire regionene. På grunn av lite utvalg i enkelte av regionene er vi varsomme med å trekke entydige konklusjoner når det gjelder forskjellene mellom dem. Vi mener at likhetene mellom regionene er sterkere enn forskjellene.

Oppsummering: gjensidig tilpasning

Svarene fra intervjuundersøkelsen, sammen med en rekke intervjuer som vi har hatt med bedriftene, gir grunnlag for å trekke noen konklusjoner i forhold til spørsmålene som ble reist i innledningen.

For det første er det kombinasjonen mellom bedriftenes egen kunnskapsbase og samarbeid med kunder, som er drivkraften i bedriftenes innovasjonsprosesser. Den dominerende innovasjonsmåten er med andre ord det vi ovenfor kalte DUI-basert. Imidlertid er det verd å merke seg at bedriftene har et systematisk grep når det gjelder bruk av egen kunnskap og at de benytter seg av forskningsbasert kunnskap selv om de ikke nødvendigvis samarbeider så tett med høyere utdanningsinstitusjoner i selve innovasjonsprosessen.

For det andre må høyere utdanningsinstitusjoner avklare hvilken rolle de skal spille når det gjelder å stimulere innovasjonsaktivitet i det regionale næringslivet. I regionene som vi har undersøkt vil en viktig rolle være å bidra til oppgradering av det eksisterende næringslivet, som i utgangspunktet er lite forskningsintensivt. Utdanning, formidling av kjent kunnskap og konsulentoppdrag vil være sentralt i denne sammenheng. Den mer «glamorøse» rolle med å få til spin-off og forankring av eksternt eide enheter er viktig i forhold til noen typer bedrifter, men det krever at utdanningsinstitusjonene spiller i første divisjon når det gjelder forskning, som igjen betyr at det virkelig må satses på noen felter om de skal kunne fylle en slik rolle. Det igjen krever en avklaring av deres rolle i det nasjonale kunnskapssystemet, som vi ikke skal gå nærmere inn på her.

For det tredje krever kunnskapsflyt mellom akademia og næringsliv ikke bare tilpasning fra kunnskapsorganisasjonenes side. Næringslivet må også i mange tilfeller tilpasse seg for å kunne dra nytte av den regionale kunnskapsinfrastrukturen, utover det å rekruttere kandidater, som er viktig nok. Spesielt må de mange tradisjonelle DUI-bedriftene heve seg fra kun å drive innovasjoner integrert i annen aktivitet, til også å kunne definere noen strategiske innovasjonsoppgaver som gjør det mer mulig for eksterne forskere å bidra.

Referanser: