Begreper om by, bærekraft og samfunn er avklart for mange. Men forholdet dem i mellom reiser spørsmål som virker uklare for de fleste av oss: Hva er en bærekraftig by? Hva innebærer bærekraftig byutvikling? Kan planleggere og arkitekter bidra til «å bygge samfunn»?

Vi lever i en tid med store endringer, og våre oppfatninger om både fysiske og abstrakte omgivelser fornyer seg stadig. Mye av dette kan tilskrives globalisering, tekniske innovasjoner eller økonomisk utvikling.

Men noen ganger følger endringer ut ifra nye ideer eller ideologier som simpelthen springer ut ifra historiens utvikling. I kontrast til faktorene ovenfor utvikler ikke historien seg lineært. Den er produkt av stadige paradigmeskifter som tvinger nye perspektiver og tankesett på menneskene i sin tid. Dette gjelder også byplanlegging, som mange byer er blitt levende bevis på. Er vi klar for neste skifte?

Byen

Den moderne byen er problematisk. `ProblematiskŽ er her ikke ment som et negativt moralsk imperativ, men antyder en kompleksitet som visker ut byens tradisjonelle grenser og forvirrer forhold og innholdet av den hos dens innbyggere. Så, hvordan definerer vi en by?

Fysiologisk sett består en by av et geografisk avgrenset system befolket av mennesker. Platon definerer idealbyen som en konstellasjon av 5000 innbyggere. Aristoteles hevder at en ideell – eller bærekraftig – by ikke er større enn at innbyggerne gjenkjenner hverandre, men stor nok til å forsvare seg selv.

Grekerne oppfant bykvartalene og forestilte seg symmetriske triader av offentlig og privat karakter, med agoraen (torget) som det demokratiske kjernepunktet i byen. Det greske by-idealet ble konstituert av denne plassen – et åpent sted i bykjernen, hvor offentlige arrangementer fant sted.

Romerne bygde sine byer ut ifra prinsippet om Cardo og Decumanus. Som et ekko av himmelret- ningene utgjorde de prinsipielle akser i en streng romlig komposisjon beskyttet av ytre bymurer. Den romerske ekvivalenten til agoraen – forum – ble sentralt plassert i krysningspunktet mellom byens hovedakser, men på grunn av en svært hierarkisk sosial struktur representerte den ikke det samme demokratiske idealet som den greske agoraen.

I middelalderen utviklet byer seg hovedsaklig etter AristotelesŽ prinsipp. På slutten av 1800-tallet presenterte Ebenezer Howard sitt konsept om sam- menkoblede hagebyer, hver med en beregnet befolkningsmasse på 30.000 innbyggere. Noen få tiår senere designet le Corbusier sine skyskrapere for 2000–3000 mennesker som mikroenheter i byer på 2–3 millioner innbyggere. Kapitalismen og industrialisering hadde endret spillereglene for byens utvikling. Helhetlig tankegang ble erstattet av rasjonalisme for å effektivisere byen inn mot funksjonalismen og modernismen.

Men den moderne byen er hverken definert av en bestemt størrelse eller klare grenser. Det som pleide å være et primærområde for industriell

produksjon har nå blitt forvandlet til et diffust konsumpsjonslandskap. Begreper som byregioner, byspredning, transformasjonsområder og `urban fringeŽ er idag vanlige karakteristika av våre urbane omgivelser. Den (post)moderne byen kjennetegnes ved mangelen på klare grenser og intrikate blandinger av ulike sfærer. Det er en stadig større utfordring for dagens byboere å leve uten kulturell tilhørighet eller klart definerte grenser av rom.

‘Byen’ (Illustrasjon: Benjamin Barth)

Urbane områder endres gradvis ettersom virk- ningene av globalisering og migrasjon frambringer økonomisk, kulturell og etnisk differensiering og segresjon i byutviklingen. Med andre ord fører urbanisering til endring i livsstil og ulike subjektive opplevelser av byen. Samtidig gir bruk av `mentale kartŽ for å orientere seg i urbane omgivelser stadig større mening, som igjen skaper en kontekstuell forståelse av rom.

Byrom og stedsidentitet

Definisjonen av ‘rom’ er nokså uklar og inneholder betydninger fra et konglomerat av fagdisipliner: I naturvitenskapen er rom definert som noe absolutt og tredimensjonalt. Fenomenologien tar for seg lyd, tanker, følelser og kognitive opplevelser knyttet til rombegrepet. For filosofer er rom en kunnskaps- dimensjon og et forståelsesprinsipp. Sosiologer anser rom som et sosialt produkt og som et element i `sosial reproduksjonŽ. Antropologer definerer rom ut ifra historiske og relasjonelle forhold og argu- menterer dermed for at rom også er grunnlag for identifisering. Mer utbredt er geografenes tolkning: `den fysiske utstrekningen av ting eller definisjon av grenserŽ (Pløger 1997:11). Denne terminologien brukes også av planleggere i utformingen av byen.

Byutviklingsteorien var lenge preget av en rasjonell og målrettet tilnærming. Men siden 1970 tallet har marxistisk tenkning (marxistisk kritikk av byen som instrument for produksjon av kapital) bidratt til et sterkere fokus på sosio-økonomiske og sosiale prosesser i byene. Den framtredende kritikeren av denne retningen var sosiologen og filosofen Henri Lefebvre. Lefebvres marxistiske kritikk åpnet opp for å forstå urbaniseringsprosesser og dens ringvirkninger på en ny måte, i et sosialt perspektiv.

Den sosiale romforståelsen har fått et sterkere fokus i byplanteorien i nyere i tid. Lefbvre snakker for eksempel om det differensierte rommet (Pløger 1997:12). Denne forståelsen handler om at individualitet kan komme til uttrykk og gi ny mening til et sted, i motsetning til typiske byrom som tradisjonelt er dominert av kapitalistisk (re)produksjon.I denne sammenhengen blir byrommet en arena for individuelle uttrykk, hvor handlingene som blir utført på stedet er en serie av vekslende uttrykk. Ut ifra dette følger ideen om rommet som en levende prosess, og ikke en statisk enhet.

Lefebre var særlig opptatt av rettighetene til de som bodde i byer – rettigheter til utdannelse, arbeid, kultur, hvile, helse og bolig. Arbeidet hans

hadde stor innvirkning på byteori og byplanlegging, men også politisk økonomi, styresett, sosialpolitikk og på individets rolle i samfunnet.

By-torget har historisk sett blitt ansett som en sentral møteplass, og som et symbol på utviklingen av demokratiet gjennom folkemøter, felles aktiveter og fri handel. For grekerne var torget et demokratisk produkt avledet fra forbindelsen mellom byens fysiske struktur (urbs) og de sosiale forholdene i byrommet (civitas). Den sosio-romlige dynamikken som oppsto i forholdet i mellom urbs, civitas og polis (bystaten) var et uttrykk for et ønske om å utvikle en urban kultur (urbanitas) som representerte forholdet meldom lokalsamfunn, normer og sosial orden.

Nåtidens renessanse av urbanismen har få konnotasjoner til denne historiske forståelsen. `UrbanitetŽ referer generelt til det sosiale livet i byen og henviser i liten grad til spesifikke fysiske trekk i urbane omgivelser. I «The Production of Space» (1974) hevdet Lefebvre at «rom er et sosialt produkt» – en kompleks sosial konstruksjon basert på verdier og en `sosial meningsdannelseŽ, som påvirker vår oppfatning og bruk av steder.

Studier på sosiologiske aspekter ved rom-begre-pet, av neo-marxister som David Harvey, Manuel Castells og Edward Soja, tar for seg hverdagslivet i en urban kontekst og drøfter nye typer sosiale rom i den moderne byen. Kort sagt blir steder `lagetŽ på grunnlag av de sosiale relasjonene som definerer dem.

Sosiologen Dag Østerberg definerer urbanitet som en livsform `formet av kulturell dannelse og omgivelserŽ. Ifølge Østerberg er byutviklingen konstituert av det urbane liv og framveksten av urbane identiteter. I samsvar med Lefebvre, er urbanitet dermed en prosess som handler om sosial romproduksjon og stedsidentitet.

Fragmenteringen av urbane omgivelser leder til komplekse situasjoner og segresjon i byrommet. Dette forsterkes av globaliseringstrender: Økt mobilitet, nye kommunikasjonsmåter samt tilførsel av ulike kulturer og etniske minoriteter som følge av økt migrasjon er dominerende tendenser i byutviklingen idag. Begrepet tid-rom-kompresjon refererer til nye kommunikasjonsmønstre og samhandlingsformer som uungåelig preger byutviklingen i vår tid.

‘Sense of place’ (Illustrasjon: Benjamin Barth)

Sted som prosess

Ifølge geografen Doris Massey er én følge av globa- liseringen økende usikkerhet omkring byrommets betydning og hvordan vi forholder oss til urbane omgivelser (Pløger 1997:306), noe som fører til et større behov for `ekteŽ steder. Hun bruker begrepet `maktgeometriŽ for å beskrive hvordan ulike individer og samfunnsgrupper forholder seg til de ulike effektene av globalisering (eller fraværet av dem). Noen mennesker takler disse utfordringene lett, andre tjener på dem. Noen blir igjen fanget av dem uten selv å være klar over det. Massey understreker at steder er ikke lukkede enheter med en klar inn- og utside og at de har ikke én identitet men mange. Videre hevder hun at steder ikke er frosset i tid, men må anses som prosesser.

På grunnlag av logikken om at steder er prosesser kan vi argumentere for at stedsidentitet oppstår

ut ifra en dialog av handlinger på et spesifikt sted. Steder er ikke statiske, men har mange lag og endres over tid avhengig av hvilke erfaringer som konstituerer stedet. Dette kalles den sosiale kon- struksjonen av stedsdannelse og forklarer at byen er full av `progressive romŽ med ulik kontekstuell betydning.

«Kunsten å bygger byer»

Mens den sosiologiske forståelsen av byen er i utvikling, sitter arkitekter og planeggere fast i tradisjonell praksis. I samfunnsvitenskapen handler urbanisme-begrepet om forståelsen for kulturell betydning, hverdagslivets mønstre, tilpasningsprosesser til bymiljøet, konflikter, som har å gjøre med gatens former, nærmiljø og byplan.

I arkitekturen derimot, betyr urbanisme simpelthen «kunsten å bygge byer», eller vitenskapen om «utvikling av byen som metode for kontroll av urban transformasjon» (Pløger 1997:19). Med urbanisering forstår vi i vårt fag altså byutvikling som praktisk byggevirksomhet.

Den moderne byen utvikler seg organisk under oppsyn av profesjonelle planleggere. Mer enn halv- parten av verdens befolkning nå bor i byer, noe som vil øke proporsjonalt til 75 % i 2050. Matkriser, økonomisk kriser og pågående klimakrise minner oss om at vi må tenke nytt omkring utviklingen av våre bygde omgivelser. Men har planleggingsfaget utviklet seg like mye som byen selv? Jeg er ikke så sikker – både arkitektur- og planleggingsfaget strever med å holde tritt med utviklingen. For at byen skal være i stand til å møte de mange konsekvensene som følger av befolkningsvekst, kulturell blanding og segregesjon må vi tilstrebe en ny forståelse av hvordan byen fungerer. Det er allerede mange tiår siden Lefebvre hevdet at arkitekter og planleggere må «anstrenge seg i å tilstrebe en ny humanisme, en ny praksis, et nytt menneske, enn det av det urbane miljø» (Pløger 1996:76).

Et fokusskifte fra sektortankegang til å prioritere viktigheten av vitale og velfungerende systemer synes nødventig for å oppnå en helhetlig forståelse av byen. For bedre å forstå våre urbane omgivelser kan vi se til humanøkologien, en tverrfaglig underdisiplin av geografi, antropologi, psykologi, sosiologi og økologi som tar utgangspunkt i kompleksiteten av det urbane liv. Her utgjør menneskene bare én av mange arter i et begrenset system, akkurat som ethvert annet økologisk system. I denne kretsløps- tankegangen er prinsippet om holistisk tenkning, eller bærekraftig tilnærming, overordnet.

Bærekraft er et begrep som bringer ulike konnotasjoner hos forskjellige folk. Engasjementet for bærekraftig utvikling er stort. 0g både planleggere og arkitekter forstår at vi må fornye tankesettet vårt. Det har blitt sagt at «bærekraft handler om å ivareta framtiden i hjerte og sinn». Men vet vi egentlig hva bærekraftig byutvikling innebærer?

Kvantitative versus kvalitative kvaliteter

Bærekraftsdebatten blir dominert av energireduksjoner, transportreduksjon og karbonutslipp. Alle disse er kvantitative aspekter som er enkle å måle, tallfeste og dermed diskutere og argumentere for eller imot. De er viktige, men tegner ikke hele bildet.

De kvalitatitive verdiene handler om den humanistiske og sosiale dimensjonen ved samfunnet vårt, men de glimrer med sitt fravær i arkitekturdebatten. Som student kan jeg ikke la være å tro at dette er relevant for min forståelse av hvordan byer og bygde omgivelser utvikler seg. Enten vi snakker om et lite tettsted, storby eller verdensmetropol, er trivsel og gode omgivelser en viktig forutsetning for menneskelig framgang. Når vi som planleggere eller arkitekter i stor grad påvirker byens form, virker det også logisk at vi er opptatt av hvordan vi kan bidra til å skape gode og trygge omgivelser for folk med ulik bakgrunn. Hva er et attraktivt sted? Hva er et inkluderende sted? Hva utgjør sammenhengen mellom byens fysiske form og folks trivsel?

En bærekraftig by er først og fremst en vital by. En vital by er en by som – ved siden av å tilby sti- mulerende fysiske omgivelser – skaper gode arenaer for sosial samhandlig og interessante steder for individuelle opplevelser for befolkningen. Den er gjerne transporteffektiv og helst klimanøytral. Men bærekraftig byutvikling fordrer helhetlig tenkning, og de kvalitatitive argumentene glimrer med sitt fravær i arkitekturen. For å løfte opp fra det frem- herskende fysiografiske synet vi har nedarvet fra funksjonalismen, må vi sette mennesket i sentrum for byutviklingen.

Holistisk verdikart

Arkitekt og tidligere prosjektleder i NABU (nå: NAL Ecobox), Chris Butters, har utviklet et holistisk verdikart som illustrerer bærekraftbegrepets ulike dimensjoner. Verdikartets tre hoveddeler svarer til bærekraftbegrepets tre hovedprinsipper: økologi, økonomi og samfunn. Spesifiserte underkategorier for ulike aspekter som svarer til byggeprosjekter eller områdeutvikling tillater å vurdere hvert aspekt individuelt. Verdikartet fungerer dermed som et evalueringsverktøy for byggeprosjekter slik at man lettere kan nyansere ulike kvaliteter ved et gjennomført prosjekt. Det kan dermed fungere som en grafisk indikator for bærekraftsnivået i arkitekturpraksis, for eksempel om et nytt kontorbygg med lavt energiforbruk slår positivt ut på én del av ska- laen, selv om romlige, sosiale, estetiske eller biologiske kvaliteter er dårlige.

Holistisk verdikart (Illustrasjon: Chris Butters/NABU)

Nå har vi liten tradisjon for systematisk å evaluere bygg eller utviklingsprosjekter på denne måten. 0m det skyldes manglende evalueringsredskaper eller evne til holistisk vurdering skal ikke forfatteren gå inn på her. Dog er det liten tvil om at et grafisk evalueringsverktøy kan skjerpe bevisst- heten om et holistisk tankesett. Det må undertrekes at én modell sjelden makter å ivareta alle interesser eller relevante aspekter. Butters påpeker at modellen er relativt fleksibel, men likevel presis nok for å identifisere ulike kjerneinteresser og konfliktområ- der. Derfor vil verdikartet også kunne fungere som et effektivt kommunikasjonsverktøy, og bidra til å løfte nivået på fagdebatten omkring utviklingen av våre bygde omgivelser.

Å bygge samfunn

Avledet fra Lefebvres idé om å `strekke seg mot en ny humanismeŽ må vi som profesjonelle planlegggere omfavne og tilrettelegge for det sosiale livet i byen. Dette handler om å ta utgangspunkt i en demokratisk tanke og tilrettegge for at alle folk skal få ta del i byens liv. For å klare det må vi skape et mangfold av gode møteplasser i byen. Videre må man inkludere samfunnsgrupper som har vanskeligere for å delta i det offentlige liv – en vital by

avhenger også av deres deltakelse. For eksempel kan universell utforming være ett verktøy for å gjøre byen tilgjengelig for alle.

‘Gartnervirksomhet’ (Illustrasjon: Bernjamin Barth

Bærekraftig utvikling handler først og fremst om å ta utgangspunkt i de ressursene som allerede finnes. Ettersom byen er bygget av og for folk må det demokratiske elementet være en basal ressurs i bærekraftig byutvikling. At folk involveres i demokratiske prosesser er ikke noe nytt. Men hvis dette legges til grunn for byutviklingen representerer det et hamskifte fra `top-down-tankegangŽ til `bottomupŽ. Brukermedvirkning er flittig brukt av samfunnsarbeidere for å få tilgang til bedre lokalkunnskap og `planteŽ et slags eiendommelig ansvar og tilhørighetsfølelse hos brukerne. Slike metoder har vist seg å være avgjørende i å styrke lokalsamfunn og deres evne til å vokse og endre seg. Dette handler ikke bare om å bygge hus, men å bygge samfunn.

Gartnervirksomhet

I jakten på bærekraftig byutvikling kan ikke profe- sjonene som arbeider med og for utviklingen av våre bygde omgivelser operere uten samfunns- engasjement. Men kan vi bidra til å bygge samfunn?

I stadig skiftende byutviklingsprosesser handler bærekraftig byutvikling først og fremst om en tankemåte og tilnærming, for å lære hvilke ressurser som finnes tilgjengelig og hvordan man best kan utvikle dem. Både progressive rom, stedsidentitet og brukermedvirkning er konsepter i byutviklingsprosesser som må pleies over tid. Til forskjell fra lovgitte reguleringer og tallfestede energimål handler ikke disse prosessene om å konkludere med absolutte svar, men innordner seg under en større tanke om å dyrke byen.

Noen ganger er spørsmålene viktigere enn sva- rene. Hvis urbanisering handler om levende prosesser og ikke bare praktisk byggevirksomhet, hvorfor jobber ikke arkitekter og planleggere mer som gartnere?

Referanser:

Artikler

Action research literature 2006–2008: Themes and trends Dick, B: Action Research 2009; 7; 423

Challenging institutional barriers to community-based research Stoecker, R: Action Research 2008; 6; 49

e-PAR: Using technology and participatory action research to engage youth in health promotion Flicker, S., Male, O, Ridgley, Biscope, S., Lombardo, C., Skinner, H.A: Action Research 2008; 6; 28

FROM `TURNERISMŽ TO SOFT IMPERIALISM: the role of professionals in upgrading informal settlements Barth, Benjamin: Oxford Brookes University 2009

Empowerment og styringsformer i pleie- og omsorgsarbeid Jacobsen, Frode F., «Å leve med kronisk sykdom» 2007 p. 126-146

Making habitable space together with female Chinese immigrants to Hong Kong: An interdisciplinary participatory action research project Kwok, J.Y, & Ku, H.B: Action Research 2008; 6; 261

Multi-site action research: Conceptualizing a variety of multi-organization practice Fuller-Rowell, T.E: Action Research 2009; 7; 363

Network action research Foth, M: Action Research 2006; 4; 205

THE FORMALIZATION OF INFORMAL SETTLEMENTS Barth, Benjamin: Oxford Brookes University 2009

The role of citizen participation and action research principles in Main Street revitalization Silverman, R.M., Taylor, H.L. Jr. & Crawford, C: Action Research 2008; 6; 69

The paradox of participation in action research Arieli, D, Friedman, V.J, Agbaria, K.: Action Research 2009; 7; 363

Poverty and livelyhoods – whose reality counts? Chambers, R.:Environment and Urbanization 1994; 7; 173

Bøker

Aspen, J. & Pløger, J. 1997: På sporet av byen.Oslo, Spartacus Forlag.

Hamdi, Nabeel: Small Change

Hamdi, Nabeel: Housing Without Houses

Sarkissian, W. 2009: Kitchen Table Society. London, Earthscan

Steel, C. 2008: Hungry city: how food shape our lives. London, Vintage

Turner, J.F.C. 1976: Housing by People: Towards Autonomy in Building Environments,London, M.B. Publ.

Internett

http://en.wikipedia.org/wiki/Henri_Lefebvre

http://en.wikipedia.org/wiki/Human_ecology

http://en.wikipedia.org/wiki/Doreen_Massey_%28geographer%29

http://en.wikipedia.org/wiki/David_Harvey_%28geographer%29

http://en.wikipedia.org/wiki/Walter_Benjamin