I hovedverket til den franske sosiologen og filosofen Henri Lefebvre «The Production of Space»1 (1974) viser han hvordan våre omgivelser er betinget av samfunnets måter å produsere på. For marxisten Lefebvre var omgivelsene et like lovende grunnlag for å analysere og beskrive kapitalismen som det økonomiske systemet var for Marx. I Lefebvres behandling av rommet opptrer tre kategorier2 – «handlingsrommet» (som framstår ut fra vårt virke3), «det formelle rom» (som oppstår når det tilføres konseptuelle eller formende ideer4) og «det symbolske rom» (som av den enkelte oppleves gjennom assosiasjoner og symboler5). Det som bevirker egenskapene til disse tre kategoriene er etter Lefebvre måten vi produserer på.

Det var denne ideen som fikk meg til å stille spørsmål om hva i vår måte å produsere på som bevirket den radikale bortvendingen fra generalisten som planlegger i mellomkrigstida til spesialistveldet etter krigen. Her skjedde det utvilsomt et paradigmeskifte som var like påtakelig i Norge som i resten av den vestlige verden.

Ta for eksempel Raymond Unwins bok «Town Planning in Practice» (1911). Det er ingenting her som antyder at det nødvendigvis er en arkitekt som skriver. Dette er generalisten som føler forpliktelse for helheten – for trafikksystemet, for utnyttelses- graden, for gaterommet, for sosiale relasjoner osv. 0gså vår egen Sverre Pedersen stod i denne tradi- sjonen. Det han skriver i Byggekunst nr. 2 i 1943 om gjenreisningsplanene til Brente Steders Regulering har helhet og idé som selvsagt forpliktelse. Det er grunn til å spørre om det var nettopp denne for- pliktelsen til helhet og idé (konsept) som gjorde gjenreisningsbyene til det den danske arkitektur- teoretikeren Nils 0le Lund kalte «Nordens beste byplanprosjekt etter krigen».

Høyt verdsatt var også Unwin og Berry Parkers prosjekter både i England og i USA. Slike hagebyprosjekter fra de første tiår av 1900-tallet, som for eksempel «Radburn» (Clarence Stein og Henry Wright) eller «Forest Hills Garden» (Raymond Unwin og Berry Parker), har i dag de høyeste real estate values for boligområder i USA, og det 90 år etter bygging! I England er situasjonen ikke vesensforskjellig. Letchworth, Hamstead og Welwyn er populære bosteder. Den engelske geografen Peter Hall kalte sågar hagebyen «New Earswick» ved York6 «a small gem» og priste magien i slike omgivelser.

0gså i Norge kjenner vi flere tilsvarende eksempler. Ullevål Hageby (0scar Hoff og Adolf Jensen) i 0slo oppnår i likhet med sine artsfrender svært høye priser på eiendomsmarkedet. Hva var det altså som gjorde at en forlot denne suksesslinja? Etter Lefebvre må det ha vært måten vi produserer på. Det blir derfor nærliggende å spørre om det var noe som skjedde under annen verdenskrig som kunne bevirke slike grunnleggende endringer i måten vi i dag produserer omgivelser på.

Produksjonsoppdeling og produksjonsspesialisering

Hva var det som egentlig skjedde med produksjonen under annen verdenskrig? Jeg tror det blir nærliggende å peke på den gjennomgripende omlegningen som fant sted fra sivilproduksjon til krigsproduksjon. Dette lot seg sannsynligvis lettest gjøre ved utstrakt produksjonsoppdeling der delene til ulikt krigsmateriell ble produsert på industristeder som før krigen produserte noe som krevde liknende forutsetninger – for så, som i den globaliserte verden i dag, å bli skrudd sammen andre steder. Effekten av denne produksjonsmåten var som vi vet, enorm. Et eksempel; i løpet av tre og et halvt år produserte USA 860.000 krigsfly.

Neste spørsmål blir da: Tar en med seg denne suksesshistorien med fokus på spesialisten, når

Sverre Flack (Foto: NTNU)

gjenreisning og nybygging skal finne sted? En stod jo etter krigen overfor nesten like omfattende produksjonsoppgaver som da krigen brøt løs. Det er, ser vi på verden i dag, mye som tyder på at en gjorde nettopp det! Men da må vi spørre; er denne måten å produsere på like velegnet for bolig- og byutvikling som for produksjon av krigsmateriell?

Det er her jeg begynner å tvile; for hva skjer egentlig når et ganske alminnelig område i dag skal bebygges. La oss ta et tenkt eksempel: Vi forestiller oss i utgangspunktet et ganske så alminnelig område i utkanten av en by som søkes frigitt for utbygging. Først kommer landbruksmyndighetene inn, kanskje sammen med naturvernmyndighetene og kultur- minneetaten og introduserer et lappeteppe av ulike restriksjonsområder. Dernest kommer vegmyndig- hetene. Nye veger og mulige avkjørsler tegnes opp og naturligvis også planene for den nye hovedveg- traseen som ulykkeligvis deler området i to. Ingen har på dette tidspunkt ideer eller tanker for det som skal bygges. Alle ser kun sitt eget lille fagfelt.

Når byggeområder og veger er klarlagt i regule- ringssammenheng, kommer utbygger. I første omgang bygges boliger, ofte fordi det er det eneste entreprenøren kan – rekkehus, blokker og villaer – alt på hvert sitt sted. Vi har sett dette uttallige ganger før! Så flytter folk inn. Det blir etter hvert grunnlag for barnehage og forretninger – ja, kanskje enda mer, og hvor legges det? Naturligvis der biladkom- sten er best i tilknytning til den framtidige hovedvegen som nå snart skal bygges! 0mrådet fylles med folk. Stadig mer service blir mulig. Det er «bydels- senteret» som nå er i emning! Til slutt tenker et par bedriftseiere med lokalisering i sentrum at en like godt kan flytte ut til der folk bor. Dermed etableres nye bedrifter godt synlig fra den nye hovedvegen.

Det vi til slutt har fått er faktisk en fullverdig ny bydel med boliger, butikker, barnehager, skole, fritidsområder og arbeidsplasser, men alt ligger hulter til bulter i landskapet. Det er som å spise omelett, der en får egget, saltet og skinken hver for seg. Det metter, men ikke mer. Skyldes dette uføret at vi har tatt med oss spesialiseringsparadigmet fra krigs- produksjonen og lagt det til grunn for det Lefebvre i min oversettelse kalte «handlingsrommet» (The Spatial Practice) – altså det rom som oppstår ut fra måten vi produserer på? Jeg tror det.

Sammenheng og integrasjon

Ser vi derimot på det som ble bygget før annen verdenskrig, var situasjonen og tenkemåten en helt annen. Planoppgaven var selve bydelen sett under ett. Det var det menneskelige habitat i all sin kompleksitet som skulle bygges. Alt skulle henge sammen og være integrert innenfor en fattbar strukturell eller byplanmessig idé. Korte avstander til daglige behov var en selvfølge, og for de spesielle anledninger skulle banen inn til byen ikke være langt unna. En kan bare trekke fram Sverre Peder- sens skisse til hageforsteder og forstadsbaner i Trondheim og Strinda fra 1918 for å dokumentere hvordan en tenkte – både lokalt og regionalt.

Men ikke nok med det! En hadde også tanker for det sosiale samspill. Derfor ble det viktig å bygge ulike boligtyper som kunne tilfredsstille alle fra direktører til vanlige arbeidere. Målet var altså funksjonelt og sosialt mangfold innenfor ett og samme planoppslag. 0g i tillegg var det også noe som het det offentlige rom og ikke bare «møteplass». Dette kalte Lefebvre i min oversettelse «det formelle rom» (Representations of Space), som var et viktig anlig- gende i datidens planer. Dette rommet mistet i funk- sjonalismens kjølvann betydning og signifikans, og i tillegg har egeninteresser og deres funksjonelle krav gjort det vanskelig å samordne det vi bygger på en måte som gir positive romlige sammenhenger. En lyktes altså med alt dette i tida før annen verdenskrig – med andre ord en klarte å skape det Peter Hall kalte «gems» (edelstener) ut av et bydelsprosjekt.

Situasjonen etter krigen endret seg imidlertid ikke abrupt. Det eksisterte en slags overgangsfase. 0gså på 1950-tallet har vi nemlig eksempler på helhetlig planlegging, der ambisjonene var helhet, selv om resultatet ikke alltid ble slik en håpet. De engelske New Towns er et godt eksempel. Rommets betydning eller det jeg kalte «det formelle rom» var nå nedtonet, mens det funksjonelle – altså «handlingsrommet», ble desto viktigere. Dermed forsvant begrep som «edelstener» og liknende som betegnelse på sluttresultatet, men likevel, noe av den gamle helhetstanken var fremdeles levende. Se bare på planene for Lambertseter (Frode Rinnan) der arbeidsplasser, bybane og service inngår i en større helhet, men dessverre uten romlige kvaliteter! Det tok altså tid før den nye produksjonsmåten ble enerådende.

Spesialiseringsparadigmet

La oss nå følge denne nye produksjonsmåten eller rettere spesialiseringsparadigmet i vår tid og se hvordan det har spist seg inn i styre og stell – først på fylkesnivå. I artikkelen «Fylkeskommunens rolle, samordningsmyndighet og utviklingsaktør» i PLAN7 (1999) viser forfatterne med eksempel fra Telemark fylkeskommune hvordan samarbeidet mellom ulike statsetater og fylkeskommunen har artet seg. Utsagnene i artikkelen baserer seg stort sett på intervjuer. Først fremheves det at samarbeidsklimaet (det sosiale?) oppleves som godt, men at «det er statsetatenes eget regelverk og lojaliteten mot dette som er avgjørende for hvordan etaten fungerer som regional utviklingsaktør». Med andre ord: Når det gjelder konseptuelle ideer for utvikling som krever samordning, blir det vanskelig. En statlig representant uttaler liketil: «Fylkeskommunen er

ikke i stand til å gi føringer for vår virksomhet!» Til tross for noen hedelige unntak er spesialisthegemoniet på fylkesnivå åpenbart. Helhetlige regionale utviklingsideer blir derfor vanskelig å gjennomføre. Nye helhetlige ideer blir omstendelige og utvannete, hvis de overhode lar seg realisere. Likevel, det er slik vi har villet samfunnet. Lojaliteten gjelder delen, gjerne fastsementert i en eller annen særlov, ikke helheten! Alle vet det, men en repetisjon skader ikke som konklusjon: Vi taper uendelig mye ved ikke å kunne tenke og arbeide ut fra helhetlige, samordnete konseptuelle ideer både lokalt og regionalt!

Så mye til det offentlige8. La oss nå gå over til den privatstyrte delen av omgivelsesproduksjonen. Hvordan tenker eiendomsutviklerne? I artikkelen «Development Cultures and Urban Regeneration» i Urban Studies (2002)9 vises det til at de store eiendomsutviklerne i Storbritannia fokuserer monofunksjonelt med bruk av et svært generisk statistisk materiale for å overbevise sine investorer. Dermed forsvinner den komplekse og mangslungne byen ut av syne. Det heter: «fiancial institutions prefer investments in Prime London offices…» (p1187) og videre: Institutions put stringent, explicit require- ments on loans, including specifications about buildings. These specifications tend to consider the local marked as a statistical aggregate and do not necessarily take into account particularities… … Since lending institutions are not really local, it becomes difficult for even their local representatives to base decisions on an intuitive understanding of buildings or local marked, or on personal trust. Developers therefore have an incentive to build for this statistically marked, which sometimes makes it difficult to be innovative or even serve a small sector in the marked.» (p.1187)

0gså her ser vi åpenbart en form for spesialisering, men denne gangen med økonomiske parametre som har lite med byens kvaliteter å gjøre. På agendaen er ikke den gode by, men størst mulig avkastning til lavest mulig risiko. Investormarkedet overbevises altså best med erfaringsbasert statistisk materiale. Slike tall viser det som var, men aldri det som kan bli og er i seg selv hemmende for nytenk ning.10 Det er ikke forunderlig at eiendomsutviklere har fokus på penger. Spørsmålet er bare hvordan dette innvirker på byen. Blir resultatet nødvendigvis slik vi har sett, steder uten liv og mangfold både sosialt og funksjonelt? Jeg er usikker og lar spørsmålet stå åpent. Vi mennesker foretrekker nå en gang sammensatte og yrende bydeler, og når det anemiske ikke lenger selger, vil vel pengestrømmen kanskje måtte snu?

Generalist versus spesialist

Jeg har i denne artikkelen tatt opp noe så allment og feiret som fenomenet spesialisering, fordi en synes å ha glemt at «denne måten å produsere på» er ubrukelig i en rekke arbeidsoppgaver. Spesialistveldet forsø- ker å sette biter sammen til helheter. Det går vanligvis fint, men ikke i omgivelsesproduksjonen. For en planlegger eller arkitekt er dette ingen farbar vei. Utgangspunktet for deres «måte å produsere på» er nemlig helhet. De første strekene en arkitekt tegner, er streker som er ment å uttrykke nettopp denne helheten. Alt videre arbeid er egentlig videre konkretisering av denne helheten. Huset bygges, som vi vet, stein for stein, men huset planlegges som helhet.

Alt dette er selvfølgeligheter som enhver arkitekt eller formgiver kjenner til. Det tragiske er at «denne måten å produsere på» synes glemt i det spesialiserte storsamfunnet. Det finnes ingen respekt eller autoritet knyttet til denne arbeidsmåten. Resultatene av måten kan tiljubles, men selve arbeidsprosessen er for storsamfunnet uinteressant. Derfor tror en ikke lenger på generalisten i plansammenheng, som faktisk er den eneste som kan skape det vi forstår med gode steder. I dag arbeider generalistplanleggeren i et univers av spesialister der han/hun gis oppgaver som ikke lar seg løse på en akseptabel måte. 0rdet «samordning» blir derfor meningsløst når spesialistene står på sitt, og generalisten ikke er gitt den autoritet, anerkjennelse og myndighet som skal til for å skjære i gjennom og levere det alle vil – nemlig det gode sted!

Ved våre universiteter er spesialistveldet dyrket til det ekstreme, og det er gode grunner til det, fordi spesialisering har vist seg å være nøkkelen til all vitenskapelig framgang. Men for de i akademia som «produserer på den andre måten» kan tilværelsen ofte bli problematisk. For å oppfylle tellerkanter og sikre bevilgninger til institutt og fakultet foretas en «skinnspesialisering» som i seg selv kan virke fremmedgjørende og enda til uverdig.

Situasjonen er egentlig ganske forunderlig. Vi er åpenbart i vårt «handlingsrom» så knyttet til en måte å produsere på at vi faktisk har glemt at det finnes andre. Er vi missfornøyde med våre fysiske omgivelser, bør vi faktisk se på måten disse omgivelsene ble produsert på. Det er noe her som åpenbart ikke stemmer. At en ikke for lengst har innsett det, er intet mer enn forunderlig.

Tilbake til framtiden

Lefebvre ville analysere kapitalismen ved å undersøke de omgivelsene kapitalismen og andre samfunnssystem gjennom historien skapte. Det jeg forsø- ker er å vise at «måten vi produserer på» faktisk finner sitt nedslag i våre omgivelser og at vi kan forbedre omgivelsene bare ved å endre produksjonsmå- ten. Den gamle arkitektgeneralisten fra før krigen hadde en så lovende «måte å produsere omgivelser på» at jeg vil avslutte med å gjøre Leon Kriers ord til mine: «Fremad kamerater! Vi må tilbake!»