Har etterutdanning flyttet ut av akademiske og åpne fora og blitt mer bedriftsinternt? Markedet, det vil si bedriftenes egne premisser og betalingsviljen, bestemmer mer og mer hva som tilbys. Det virker på meg som dette er tilfelle, selv om jeg ikke har empiri som kan kvantifisere utviklingen. Men mine egne observasjoner gjennom de siste årene får meg til å stille spørsmålet.

Etterutdanning er en viktig del av utdanningsbildet i planlegging og har vært det i mange år. I 1965 etablerte Miljøverndepartementet sitt «Etterutdanningskurs i planlegging», som senere ble Samplan. Hovedansvaret var hos departementet, men med deler av opplegget delegert til høgskoler og forskningsinstitusjoner. Etter hvert ble tilbud til praktikerne utvidet flere steder. Grunnutdanning og videreutdanning, som alltid hadde vært arbeidsområdet for akademikere, fikk følge av etterutdanning og praksisrettede tilbud. Dette var en ønsket og kjærkommen utvikling. Det er alltid en fordel at de som blir utdannet til praksis (og deres lærere) får nærkontakt med den virkeligheten som de utdannes til. Få tiltak er bedre til dette formål enn å bringe praktikerne inn i undervisningsinstitusjoner, både som studenter og som bidragsytere. Det betyr også at etterutdanning blir sett på som et offentlig ansvar, åpen for alle kvalifiserte og interesserte deltakere.

Da jeg var leder for Samplan på 1990-tallet fikk jeg ofte forespørsel om jeg kunne tilby noe av det faglige innhold fra Samplankurset i andre sammen- henger. Forespørslene kom fra fylkeskommuner, regionråd og av og til fra kommuner som ønsket etterutdanning, men helt utenfor høgskoler eller universiteter. Det var her at jeg begynte å se den utviklingen som det skrives om her: etterutdanningstilbud «på arbeidsplassen» for en helt bestemt kategori medarbeidere, lukket for andre.

I 2002 overtok jeg formidlingsansvaret på Nordregio, Nordic Institute for Spatial Development. (Mange kjenner til institusjonene hvis portefølje ble overført til Nordregio: Nordplan, NordRefo, og Nogran). Til å begynne med hadde vi to programmer: URSA (Urban and Regional Studies Academy) og SIRIUS (samarbeidsprogram med European Policies Research Centre, Glasgow). Begge var tenkt som lengre etterutdanningskurs, åpne for alle, med flere sekvenser og forskjellige vinklinger – en slags «Nordplan light». Sirius ble gjennomført tre ganger som ni-dagers kurs, men det var meget vanskelig å rekruttere nok deltakere som ville betale hva det kostet til å gjennomføre et slikt kurs. URSA kom aldri i gang som tre ganger én-ukes kurs. Etter en intervjurunde med over 20 planleggingsinstitusjoner og skoler i alle fem nordiske land, ble det relansert som en serie tre-dagers moduler som kunne tas samlet eller hver for seg.

I vår undersøkelse hadde informantene understreket at det er forskjell mellom «behov» og «marked». Det var stor enighet om at det var ønskelig med omfattende, holdningsdannende etterutdanning med internasjonal innhold, men betalingsviljen hos arbeidsgiverne var ikke tilstede. Som én informant i Norge sa: «Hvis jeg tar et kurs i Norge, er det en avdelingssak, men hvis jeg tar et kurs i utlandet er

det en rådmannssak, selv om kostnaden er nøyaktig den samme.» Informantene understreket også at midler til etterutdanning var svært begrenset, og enda viktigere, at arbeidspresset på grunn av mang- lende fagfolk gjorde det vanskelig å få fri fra job- ben. Nordregio måtte innse at kun kortere, mer markedstilpassede tilbud var levedyktige.

Men også disse, kortere og mer «matnyttige» kursene var vanskelige å fylle med deltakere. Vi valgte til slutt å samle alle våre tilbud, inklusive andre forskningsprogramrelaterte seminarer under paraplyen «Nordregio Academy», og akseptere at slike internasjonale kurs var mulig kun med sponsorer. Samtidig skiftet vi fra et etterutdannings- eller opplæringsparadigme til en toveis, interaktiv formidling og kunnskapsutviklingstilnærming. «Knowledge brokering» ble vårt nye fokus, i erkjen- nelsen av at etterutdanning for et åpent nordisk marked var vanskelig å holde i gang.

Samtidig fikk vi oppdrag fra flere hold – län, fylker, Vägverket i Sverige, ESP0N i EU – som alle vil ha etterutdanningstilbud i regional utvikling, regional forskning m.m., og gjerne med internasjonale komparative trekk. Det vil si, vi ble bedt om å lage skreddersydde opplegg i nøyaktig de samme temaene som vi ikke klarte å selge på det åpne markedet. Jeg erfarte den samme tendens i mitt eget foretak i Norge. 0gså her fikk jeg oppdrag om å gjennomføre kurs og utviklingsprogrammer, og igjen var kundene institusjoner (0slo kommune, Trondheim kommune, Statens vegvesen) som ville ha etterutdanningsopplegg som de arrangerte selv for sine egne behov.

Denne utviklingen er helt forståelig. Institusjoner har flere grunner til å ha etterutdanning eller fagutvikling «i huset»:

  • Egne opplegg kan kontrolleres helt. 0ppdraget defineres, målene etableres, og tilbudet utvikles mellom tilbyder og kunden. Dermed er innholdet absolutt skreddersydd til de behovene, ønskene og budsjettet som oppdragsgiveren har.

  • Det er kostnadseffektivt. En konsulent, samt andre bidragsytere, leies inn til å gjennomføre kurs, seminar, eller en serie med moduler. Kanskje 30–40 ansatte kan delta, og kostnaden er omkring hva det ville koste å sende 5–10 på et tilsvarende opplegg eksternt.

  • Det blir synergieffekter av å ha mange på samme kurs samtidig. Læring på kurs går ofte i glemmeboka fordi deltakeren ikke får brukt sine nye kunnskaper og innsikter. Hun kommer fra et kurs med mye inspirasjon, men snart er det tilbake til arbeid som vanlig. Når mange deltar samtidig og får det samme nye påfyll er det mye lettere å påvirke praksis på arbeidsplassen som helhet.

Susan Brockett (Foto: Susan Brockett)

Men det er et stort tankekors med denne utviklingen: hva skjer med de mange fagfolkene som jobber i mindre kommuner og i mindre institusjoner? Egne skreddersydde tilbud er ingen mulighet for deres arbeidsplass: det er for få potensielle deltakere. De benytte seg av de åpne tilbudene skal de få faglige påfyll. Men samtidig er disse tilbudene truet når mange storbrukere får sine behov tilfredsstilt gjennom egne kurs. Markedet i Norge er ikke uendelig stort, og når flere etterutdanningstilbud blir «privatisert» ved å bli arrangert bedriftsinternt, blir mulighet til å tilby åpne kurs mer begrenset.

Senter for Etter- og Videreutdanning på UMB tilbyr nå et kurs i prosessledelse som har mye av det samme innhold som «in house»-tilbudet til Veg- vesenets Planleggerskole. Vil det bli tilstrekkelig mange som melder seg på for at kurset kan gjennomføres, eller er det for lite av markedet igjen når store institusjoner ordner selv for sine? Vi får se, men det vil være ugunstig dersom etterutdanning blir forbeholdt de som er store nok til å bære tilbudet selv.