Norsk planlegging står overfor flere utfordringer. Den store generasjonen av planleggere fra 1970- og 1980-årene er i ferd med å gå ut av arbeidslivet. Dessverre er det tynt i de nye rekkene som skal ta over. Kommunene, og da spesielt de små distriktskommunene, sliter med å få kompetente fagfolk til planleggerstillingene sine. Det er manglende samsvar mellom etterspørselen etter plankompetanse og rekrutteringen til flere av de planrettede utdanningene. Som Nils Aarsæther skriver her i bladet er problemet for så vidt ikke nytt, men det er blitt mer akutt ettersom behovet for fagfolk med plankompetanse ute i samfunnet ser ut til å øke.

Dette nummeret av PLAN tar for seg situasjonen for norsk planlegging og for norsk planleggerutdanning. Bidragene kommer fra utdanningsinstitusjo- nene, fra arbeidsgivere i offentlig og privat sektor som sysselsetter planleggere, og fra Miljøverndepartementet som er vårt plandepartement.

Bildet som tegnes er ikke entydig eller bare negativt. For eksempel har flere av de disiplinorienterte planstudiene god søkning av studenter. De som sliter med rekrutteringen er i første rekke de tverrfaglige og bredt orienterte plan- leggerutdannelsene. 0g ute i kommunene er det ofte høy kompetanse på det vi kan kalle samfunnsplanlegging. Det som først og fremst er mangelvare er fagfolk innen fysisk planlegging.

I Norge er planlegger ikke noe man er etter endt utdannelse, det er noe man kan bli etter hvert i kraft av interesse, erfaring eller videre- og etterutdannelse. Siden vi i Norge ikke har noe selvstendig, profesjonsbasert planleggerstudium lik for eksempel «planner»-utdannelsen i England eller USA, vil hver skole ha sin egen profil og sitt eget innhold på utdannelsen av planleggere. Tilbudet er både fragmentert og uoversiktlig.

Spørsmålet om hvor mange og hvor åpne veiene skal være inn til en jobb som planlegger er tatt opp i flere sammenhenger i dette nummeret. De fleste svarene heller i retning av stort mangfold – med fare for fragmentering av profesjonen. Samtidig ønskes en klarere profil på de enkelte utdanningene, for eksempel hva en arkitektplanlegger skal kunne som en arealplanlegger fra Ås ikke skal kunne.

Men det kommer også til uttrykk et ønske om at planlegging i større grad enn i dag må ha en felles faglig kjerne, og ikke bare være en sammenstilling av relaterte og relevante fag. 0gså sterkere satsing på etter- og videreutdanning som bygger på etablerte utdanninger – i kombinasjon med praksis – blir etterlyst.

Dette er hverken de endelige spørsmål eller de evige svar. Derfor er dette nummeret av PLAN ikke en avslutning på debatten, men en åpning for mer debatt om både planleggerutdanningen i Norge og planleggingens stilling i samfunnet generelt.

Velkommen til videre debatt!

Jens Fredrik Nystad Redaktør