Arkitekter har tradisjonelt hatt en sentral posisjon i norsk planlegging, men er det fortsatt slik? PLAN har snakket med rektor på Arkitektur- og designhøgskolen i 0slo, Karl 0tto Ellefsen, for å høre nærmere om hva skolen hans tilbyr av planrelevant utdanning, hvor i arbeidsmarkedet de nyutdannede arkitektene havner, og hvilke utfordringer planfeltet mer generelt står overfor.

Intervjuer: Jens Fr. Nystad

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) tilbyr utdannelse i arkitektur og landskapsarkitektur på bachelor- og masternivå. Dessuten har dere etter- og videreutdanning i urbanisme og arkitekturvern. Hvordan er disse studiene bygget opp, og er de på noe vis koblet til hverandre?

AH0 har satset på en gjennomgående arkitekturutdannelse, uten spesialisering. Den varer fem og et halv år, fram til diplom. De første tre årene er obligatoriske og innholder en ganske stor planleggings- komponent – et helt semester. De siste to og et halvt årene består av en individuell spesialisering. Vi har ønsket å tilby en master i arkitektur som er tradisjonell, i den forstand at den inneholder alt det som en arkitekt bør kunne. I tillegg er vi opptatt av å gi studentene mulighet for å spesialisere seg. 0g her er valgmulighetene store, så lenge studentene klarer å dokumentere en del formelle arkitekturferdigheteri diplomoppgaven sin. Vi har for eksempel hatt studenter som har tatt to semestre i samfunnsgeografi på Blindern som del av sin spesialisering.

Vi har imidlertid en fortløpende diskusjon om hvordan studiet vårt er lagt opp – om vi for eksempel bør åpne for en større grad av formell spesialisering, slik NTNU i Trondheim nå har gjort.

Urbanisme er en spesialisering som er lagt opp som etter- eller videreutdanning, gjennom en såkalt erfaringsbasert mastergrad. Den er lik enhver annen mastergrad, men den gir ikke automatisk kompetanse for opptak til doktorgradsutdanning.

Hva slags bakgrunn har urbanisme-studentene?

De fleste som begynner på masteren i urbanisme, har allerede tatt en master i et annet fag. Rundt halvparten har master i arkitektur, de andre fordeler seg blant annet på samfunnsvitenskapelige fag, ingeniørfag eller landskapsfag. Studentene som tar dette kurset er generelt folk som vet hva de vil, og som etterpå får gode stillinger.

Ja, hvor havner de etter endt studium?

Mange ender opp på byplankontorene rundt omkring, og til dels kommer studentene også fra byplankontorene når de begynner hos oss. Den nye direktøren i Norsk Form (Andreas Vaa Bermann; red. anm.) har en master i urbanisme, og to av våre nåværende doktorgradsstudenter kommer derfra. Vi har hatt et samarbeid med 0slo kommune som har gjort det mulig for kommunens ansatte å ta denne utdannelsen. Det er også en del folk fra eiendoms- bransjen som har vært hos oss, og som har en annen bakgrunn enn arkitektur.

Det høres da spennende ut ...

Karl Otto Ellefsen (Foto: Jens Fr. Nystad)

Jeg synes masterstudiet i urbanisme fungerer godt som en videreutdanning for et tverrfaglig og bevisst sjikt av kandidater. Vi har hatt en diskusjon om det skal være en engelskspråklig eller norskspråklig utdanning; vi har hatt både engelsk- og tyskspråklige studenter inne i programmet. Vi vurderer også om det skal være et konvensjonelt heltidsstudium eller være basert på deltidsstudier, eller begge deler. Dette har å gjøre med at etterutdanning i Norge må finansiere seg selv. Som regel må studieutgiftene dekkes av en arbeidsgiver, og da vil det ofte være mest aktuelt med en deltidsutdanning.

Men et deltidsstudium drar også med seg noen problemer. Studentene klarer seg godt og er entusiastiske helt fram til masteroppgaven de skal skrive. Men den krever en helt annen fordypning og konsentrasjon over lang tid, og studentene får ofte et problem med gjennomføringen av den siste del av masterstudiet.

Faller de fra, eller tar studiet lenger tid ...

Begge deler. Noen ganger må vi nærmest dra folk gjennom studiet for å få dem ferdige. Vi har også et frafall; studentene er fornøyde med det de har fått og føler at de ikke trenger selve graden. Egentlig er dette et strukturelt problem som er knyttet til organisering og finansiering av etterutdanning her i landet. Samtidig har AH0 en overordnet strategi om å satse på «life-long learning». 0g når jeg ser på framtiden til arkitektfaget, med behov for omstillinger og rasjonaliseringer, så tror jeg det vil være et stort behov for videreutdanning og omskolering.

Kan du være mer konkret om hva slags etterutdanningsbehov som endringene i arkitekturbransjen kan skape?

Ja, men la meg begynne i en annen ende: Vi gjennomførte en undersøkelse av kandidatene våre fra 2000 til 2005. Nesten alle de vi utdannet i arkitektur i denne perioden havnet i 0slo, og nesten alle av dem igjen endte opp i virksomheter som på en eller annen måte var knyttet til bygge- og eien- domsboomen på begynnelsen av 2000-tallet.

Var det ingen som havnet på den andre siden, blant dem som skal ta imot og behandle alle byggesakene?

Nei, veldig få. 0ffentlige arbeidsgivere har ikke vært konkurransedyktige, spesielt ikke når det gjelder lønn. Lønningene i det private har vært høye, og våre folk har nærmest blitt hentet ut fra studie- pultene fordi arbeidskraftbehovet har vært så stort og produksjonen måtte skje så raskt. De nyutdannede studentene har jo heller ikke fått kjedelige jobber, snarere svært ansvarlige stillinger som de til dels ikke var kompetente til å fylle. Dette private arbeidsmarkedet har vært stort og fristende og det tok altså en periode nesten alle kandidatene våre. 0g jobbene var i hovedstaden, så man trengte ikke omstille seg eller flytte.

Samtidig har muligheten vært ganske god for å etablere eget arkitektkontor i Norge. Landet flyter av melk og honning, det er masse penger i omløp. Samtidig er den norske byggebransjen preget av en rekke små, individuelle byggherrer. 0g vi har et spredt bosettingsmønster, så jobbene for arkitekter finnes nesten overalt. Mange små jobber, men godt betalte.

Og denne lykketilstanden vil ikke vedvære, tror du?

For det første tror jeg ikke volumet på byggeprosjekter blir like stort som før. Dernest vil karakteren av norsk byggevirksomhet endre seg – færre nybygg og mer ombygging, for eksempel energisparende ombygging. 0g så tror jeg at det vil skje en struktur- endring i bransjen, i retning av større og mer profesjonelle aktører. For eksempel ser vi nå at større

ingeniørbedrifter holder seg med arkitekturavdelinger. Dette vil etter hvert skape et arbeidsmarked med færre arbeidsmuligheter for arkitektene.

I tillegg ser vi en tendens til at studentenes interesser er i ferd med å forandre seg. Samfunns- interessen og samfunnsengasjementet er mye større enn det var bare for noen år siden. Nå pågår det en diskusjon innen arkitekturfaget som kan minne litt om den vi hadde i 1970-årene: Dreier arkitektur seg kun om å skape verk, eller er arkitektur et fag der ansvaret for de samfunnsmessige omgivelsene skal stå i sentrum? En slik holdningsendring merkes også andre steder, for eksempel i Norske Arkitekters Landsforbund.

I sum tror jeg at en økende andel av våre studenter i framtiden vil finne arbeid andre steder enn i den private byggebransjen i 0slo-området, og at dette også er noe de selv vil ønske å gjøre.

Hvordan skal dere møte disse struktur- og kultur- endringene rent utdanningsmessig?

Forsøket vårt på å utvikle et undervisningstilbud i landskapsarkitektur er et svar på det, i hvert fall et første svar. Når vi etablerte dette nye studietilbudet var det fordi vi så det som et samfunnsmessig behov, ikke fordi vi manglet studenter.

Har landskapsarkitekturstudiet vært en suksess så langt?

Det har vært stor interesse for studiet, også internasjonalt. Det skyldes at vi arbeider innefor et felt som kalles landskaps-urbanisme, altså gjenbruk av industrielle omgivelser og reparasjon av skadene som det industrielle samfunnet har påført det øko- logiske systemet. Vi har klart å knytte oss til noen av de ledende miljøene i verden på dette feltet, for eksempel amerikanske Harvard og MIT og Versail-les-skolen i Paris, som er en landskapsarkitektskole. Tilknytningen foregår gjennom gjesteprofessorer og invitasjon av internasjonale lærere.

Hva slags arbeidsdeling er det mellom dere og til- svarende miljø ved Universitet for miljø- og bio- vitenskap på Ås?

Det har nok vært en viss konkurranse mellom Ås og oss, for vi har vel «stjålet» studenter fra dem. Men vi ser et behov for å utvikle norsk landskapsplanlegging, og vi er opptatt av å skape en litt annen profil enn den de har på Ås. Det er to ting vi tror vi kan tilføre landskapsarkitekturen: det ene er vår urbanisme-innfallsvinkel, og det andre er at vi er bedre formgivere enn Ås.

Vi har likevel sett at vi på sikt ikke vil klare å bygge opp en god masterundervisning og et godt forskningsmiljø uten også å ha en grunnutdanning. 0g for å få til en slik grunnutdanning, må vi alliere oss med et naturvitenskapelig miljø. Vi kan ikke bygge opp et slikt miljø alene, hverken økonomisk eller faglig. Hvilken botaniker vil ønske å arbeide på AH0? I stedet har vi inngått et samarbeid med Universitetet i Tromsø om å etablere en felles grunnutdanning og en felles masterutdanning i landskapsarkitektur. Trolig vil dette samarbeidet involvere det nye kunstfaglige fakultetet der oppe. Fram til neste sommer skal det utredes helt konkrete planer, som styrene ved de to institusjonene skal ta stilling til i juni neste år. Gjennom kontakten med Tromsø kan vi få en sterkere nordområde- og klimaprofil på undervisningen, og dette kan i sin tur åpne nye muligheter for oss: Svalbard, Russland, Canada osv.

Lå oss gå tilbake til grunnutdanningen i arkitektur og hva den dekker når det gjelder planlegging.

Det er et semesterkurs som har sin bakgrunn i et kurs jeg utviklet på NTNU i Trondheim i 1990-årene. Tan- ken er at studentene skal bli konfrontert med komplekse problemstillingen, komplekse fysiske omgivelser, og at de skal bli kjent med den offentlige forvaltningen, gjennom å samarbeide med etatene i en konkret kommune. I år er studentene i Fredrikstad/Sarpsborg og arbeider med studieoppgaver knyttet til utviklingen i Nedre Glomma-regionen og den større 0sloregionen. I tillegg til denne praktiske biten har de to teoretiske fag: ett om byplanhistorie og ett innen planleggingskunnskap.

Hvis studentene så vil, kan dette være den eneste kontakten de får med byplanlegging og offentlig planlegging i løpet av et arkitekturstudium. En trenger ikke ta mer enn det for å få en mastergrad i arkitektur. Men det er mulig å ta mye mer.

Lærer studentene noe om roller og prosess innenfor planlegging?

Ja, men dette skjer først og fremst gjennom studiearbeidet ute i kommunene. Det gis ikke noen særskilt teoretisk undervisning om selve yrkesutøvelsen som planlegger, selv om for eksempel rolledelingen mellom det private og det offentlige blir problematisert i flere sammenhenger. Men vi har også det vi kaller profesjonskurser som del av masterutdanningen.

Går ikke dette mer på arkitektenes tradisjonelle yrkesroller?

Ikke bare, i forrige uke var studentene for eksempel hele dagen på bedriftsbesøk hos Asplan Viak. Men disse kursene er veldig praktiske og lite teoretiske.

Det virker som det finnes mange dyktige, engasjerte og kreative yngre arkitekter i dag. Men et tidsskrift som PLAN klarer ikke helt å få kontakt med dem ...

De fleste av dagens unge arkitekter har, for å si det litt enkelt, en prosjektbasert innfallsvinkel. De har ideer som de vil arbeide med, men de har ikke en institusjonell eller prosessuell innfallsvinkel, slik man siden 1970-årene har hatt innen planlegging. Likevel er de opptatt av mange av de samme tema- ene; stedsutvikling, bærekraft, omgivelser, Barents- regionen osv. Men de har en annen plattform for å diskutere problemene. 0g de tolker gjerne virkelig- heten i lys av eget prosjekt, og bruker denne tolk- ningen til å utvikle egne prosjekter.

Jeg vil gjerne høre dine synspunkter på planutdan- ningen og planleggingens stilling i Norge mer generelt. Hvor ligger de største utfordringene?

Det største problemet, rent kompetansemessig, er at kommunene er blitt «frarøvet» svært mye av den substansielle plankompetansen de tidligere hadde.

Jeg tenker for eksempel på hvordan vi rundt 1980 var 5–6 profesjonelle planleggere i det interkommunale plankontoret i Vesterålen, som et par småkommuner hadde gått sammen om. Det skapte et høyt faglig nivå, og et interessant arbeidsmiljø med kjempespennende jobber. Vi lagde generalplaner, reguleringsplaner og drev med byggeprosjekter. 0g vi hadde god kontakt med stat og fylkeskommune og et ryddig forhold til våre lokale politikere. Man kan selvfølgelig si mye om denne perioden. Men kompetansen var veldig høy. 0g det var ikke bare i Vesterålen det var slik. Ta min hjemkommune, Ringsaker. Den hadde på denne tiden mange arkitekter i sin forvaltning.

I dag er det normale at denne substans-kompe-tansen ikke finnes i kommunene lenger. Noen steder har landbrukskandidater overtatt, og de gjør sikkert en helt grei jobb, men de er ikke i stand til å vurdere omgivelseskvalitet. De klarer ikke å være noen god «bestiller» i forhold til konsulenter som leies inn. Tidligere hadde kommunene både egen faglig kapasitet, som de nå ikke lenger har, og de hadde bestiller-kompetanse. Den voldsomme utbyg- gingen som har foregått på fjellet de siste 20 år lar seg ikke forstå uten å ses i lys av forfallet i den kommunale plankompetansen. 0g hvis denne kompetansen skal heves, må arkitektene inn.

Prosesskompetanse er bedre ivaretatt i kommunene. Den har til en viss grad også vært prioritert, blant annet gjennom en sterk satsing på rådmannsnivået. På felter som strategisk kompetanse, næringsutvikling osv. svikter det ikke i samme grad i kommunene. De er ganske flinke til å drive langtidsbudsjettering og til å håndtere lovpålagte tjenester. Men det de ikke er tvunget til å gjøre, faller ofte igjennom i forhold til mer prioriterte oppgaver. Dette rammer blant annet det som i sin tid het fysisk planlegging, altså forming av de fysiske omgivelsene vi lever i. Her har det vært et kjempefall i kvalitet, spesielt i småkommunene.

Hvordan skal man klare å heve den arkitekturfaglige kompetansen i kommunene? Dette er vel et lønnsspørsmål, som du har vært inne på. Og små- kommunene er kanskje heller ikke alltid like attraktive som arbeidssteder ...

Jeg hører at folk høyt oppe i statsforvaltningen sier at den eneste løsningen er større kommuner, men selv har jeg stor tro på at småkommunene kan utvikle fellesfunksjoner og fellestjenester. Det må imidlertid lages et ordentlig «rom» for arkitektarbeid i kommunene. Jeg tror ikke dette kan gjøres ved at man leier inn private arkitekter utenfra; interessen til de som skal jobbe med dette må være knyttet til offentlig sektor, ikke eget kontor.

I fjor presenterte Kulturdepartementet en ny statlig arkitekturpolitikk. Den tar utgangspunkt i en forståelse der arkitektur blir sett som omgivelser. 0g den definerer norske omgivelser som et arkitekturproblem. Den nye arkitekturpolitikken er for så vidt bra, men den kommer sørgelig til kort når det gjelder kommunal planlegging. Tiltakene er langt fra til- strekkelige i forhold til problemets størrelse.

Jeg tror mange vil dele min problemforståelse. Derimot kan det være uenighet om medisineringen. Personlig er jeg for eksempel usikker på om vi trenger en planner-utdannelse i Norge, slik enkelte har tatt til orde for. Denne kompetansen finnes til en viss grad allerede i kommunene. Det kommunene trenger er kompetanse til å vurdere og forme de fysiske omgivelsene.

Betyr dette at du ikke ønsker noen ren profesjonsutdannelse i planlegging, slik det for eksempel er i England, men vil beholde ordningen vi har i Norge der mange ulike utdannelser kvalifiserer til arbeid innen planfeltet – enten man er arkitekt, ingeniør, jordskiftekandidat, geograf eller økonom?

Ja, jeg liker egentlig ganske godt den måten vi har det på i Norge. De ulike gruppene innenfor planfeltet har sin basis i hver sin etablerte faglige disiplin, samtidig som de har et felles grunnlag som gjør det forholdsvis lett å kommunisere på tvers av utdan- ningsgrensene. Denne flerfagligheten har jeg alltid opplevd som en ubetinget styrke.