Den store generasjonen av fagfolk som på 1970- og 1980-tallet gikk inn i planleggerposisjonene i offentlig sektor og på universiteter og høgskoler, er i ferd med å forlate yrkeslivet. I rekkene blant de som skal overta er det imidlertid langt tynnere, samtidig som etterspørselen etter planleggerkompetanse er økende, blant annet på grunn av nye plankrav. PLAN har snakket med ekspedisjonssjef Jarle Jensen i Miljøverndepartementets avdeling for regional planlegging for å høre nærmere om hvordan vårt plandepartement ser på utfordringene for norsk planlegging og planleggerutdanning og hva som bør gjøres.

Intervjuer: Jens Fr. Nystad

Kampen om dyktige fagfolk med plankompetanse er hard. Privat sektor konkurrerer med offentlig sektor, og situasjonen kan fort bli kritisk. Har Miljøverndepartementet noen synspunkter på hvordan man kan sikre samfunnets behov for plankompetanse – både på kort og på lang sikt?

Planlegging er det viktigste redskapet vi har for å skape en bærekraftig samfunnsutvikling og forvalte våre arealer og ressurser på en god, helhetlig og langsiktig måte. Vi er derfor helt avhengige av at det finnes tilstrekkelig med planleggingskompetanse til å dekke behovet i samfunnet generelt og i kommunene spesielt. Dette gjelder både den fysiske planleggingen og samfunnsplanleggingen. Innføring av ny plan- og bygningslov og naturmangfoldslov, samt nye utfordringer knyttet til samfunnsendringer og klima, øker behovet for flere og dyktige planleggere i samfunnet. Det gledelige ved dette bildet er at samfunns- og arealplanlegging er mer etterspurt enn noensinne!

Departementet er enig i at det utdannes for få planleggere i Norge til å dekke behovene både innen offentlig sektor og det private markedet. Utdanningen er til dels fragmentert, med svak kobling mellom fysisk planlegging, samfunnsplanlegging og forvaltning. Undersøkelser viser at mange kommuner mangler den nødvendige kompetanse og kapasitet til å kunne drive en offensiv og god planlegging, og flere strever med å gjennomføre de lovpålagte oppgavene. Vi ser også at de vitenskapelige miljøene innen planlegging gjennomgående er blitt færre og mindre over tid, noe som går ut over både undervisning av nye studenter og planforskningen.

Disse utfordringene har Miljøverndepartementet nå grepet fatt i. Gjennom et langsiktig og systematisk arbeid ønsker vi å utvikle strategier, virkemidler og tiltak som kan styrke planutdanningen og planforskningen – både på kort og lang sikt. Som et første initiativ har vi bedt NIBR, i samarbeid med øvrige relevante FoU-miljøer i Norge, om å komme med forslag til hvordan vi skal få dette til. 0pp-draget omfatter både grunn-, etter- og videreutdanning, samt forskning. Vi har også samarbeid med KS om dette gjennom SEVS, sekretariatet for etter- og videreutdanning, og FUS, forum for utdanning av samfunnsplanleggere.

Problemet med rekruttering gjelder ikke bare planleggerstillinger ute i praksis, men også på høgskoler

og universiteter. Flere av de regionale høgskolene har de senere årene lagt ned sine studieprogrammer i planlegging.

Hva kan gjøres for å styrke rekrutteringen til planleggerutdanningen, med sikte på å kunne dekke framtidens behov for plankompetanse? Og hvordan kan man styrke de tverrfaglige planstudiene, som i dagens utdanningssystem lett blir nedprioritert i forhold til fagspesialisering og disiplinstudier?

Det er mulig vi ikke har lyktes helt med å få fram hvor mange spennende muligheter det ligger i denne typen jobber, både for å utvikle seg faglig og kunne påvirke samfunnet. Kanskje bør vi først rette innsatsen mot de som allerede er i jobb som planleggere, og de som kan bygge på en pågående utdanning. Mange av studiestedene melder om grei søkning til sitt masternivå og stor etterspørsel etter etterutdanningstilbud. Et system med moduler som den enkelte kan velge, i tillegg til sitt hovedfag/sin disiplin for å supplere denne til en «fullverdig» planleggerutdannelse, kan være én vei å gå. Men det er selvsagt også viktig å styrke planleggingen som fag innenfor de etablerte studietilbudene, som for eksempel arkitekt- og ingeniørstudiene, geografi, planlegging osv. Vi er i dialog med flere studiesteder og ser fram til rapporten fra NIBR.

Norge mangler en profesjonsbasert planleggerutdannelse, slik man for eksempel har i Storbritannia og USA. I stedet er det mange ulike utdanninger som kan kvalifisere til jobb som planlegger: arkitekt, ingeniør, landskapsarkitekt, jordskiftekandidat, samfunnsgeograf, sosiolog, økonom osv.

Er den «norske modellen», med stor faglig variasjon, en styrke for norsk planlegging? Eller bør det være en større grad av profesjonalisering i planleg- gerutdannelsen, med et felles faglig kjerneområde?

Det er vanskelig å konkludere skråsikkert på dette spørsmålet, her vil jeg være åpen for ja takk, begge deler! Kanskje er det grunnlag for å etablere en formell utdanning for planleggere som supplement til den «norske modellen».

Samtidig har vi hatt gode erfaringer med denne modellen. De som har master innenfor et spesifikt fagfelt har gode forutsetninger for å gå i dybden på sitt felt i forhold til planlegging, og det er viktig. Men vi vet også at erfarne og gode planleggere uansett fagbakgrunn, har god kjennskap til og respekt for tverrfaglighet og helhet. Den kunn- skapen kan de ha fått enten ved å jobbe i større tverrfaglige miljøer, eller gjennom etterutdanning som for eksempel SAMPLAN.

Det er derfor svært viktig at vi har gode etterutdanningstilbud for dem som har en master eller bachelor i et fag og som faktisk jobber med plan-

legging, slik at de kan bli oppdatert på disse kjerneområdene. Hvilke kjerneområder dette skal være bør drøftes nærmere. For eksempel er følgende områder foreslått gjennom et prosjekt i Hordaland:

  • planrett

  • planprosesser

  • samfunnsplanlegging

  • natur og landskap

  • klima, forurensning og risiko

  • estetikk, arkitektur og kulturmiljø

  • stedsforming og teknisk infrastruktur

  • kart (inkl GIS) og eiendom

  • arealplanlegging.

Jarle Jensen (Foto: MD)

Kommunene klarer ofte ikke å konkurrere med privat sektor om kompetent arbeidskraft. Samtidig nedprioriterer mange kommuner planlegging til fordel for andre og lovpålagte oppgaver.

Hva kan departementet gjøre for å gi kommunene og fylkeskommunene tilstrekkelig plankompetanse til å sikre «en bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner»?

Situasjonen er forskjellig i de ulike kommunene og fylkeskommunene, men det er et generelt behov for å styrke kompetansen innen både fysisk planlegging og samfunnsplanlegging. I den nåværende regjeringens politiske plattform sier regjeringen at den ... vil sikre kommunenes kapasitet og kompetanse for å håndtere de nye plan- og miljøoppgavene. Miljøverndepartementet ser plan- og miljø- kompetanse som to sider av samme sak. Skal vi ha god planlegging som ivaretar de mange oppgaver og hensyn som plan- og bygningsloven angir, innenfor lovens formål om en bærekraftig utvikling, er miljøkompetanse i bred forstand en vesentlig del av plankompetansen.

Staten må fortsette veilednings- og kompetanseutviklingsarbeidet mot fylkeskommunene og fylkes- mennene, som har hovedansvaret for oppfølging av kommunene. Miljøverndepartementet har de siste årene hatt en betydelig innsats innen veiledning og opplæring av kommunene i ny plan- og bygningslov, blant annet gjennom egne opplæringsteam på fylkesnivået. Vi har også gitt tilskudd til prosjekter i Troms og Hordaland som utvikler et modulbasert system av «kurs» i regi av utdanningsinstitusjonene. Kursene kan sys sammen til en erfaringsbasert mastergrad. Tilbudet retter seg mot ansatte i kommune, fylke og regionale etater. Videre oppdaterer vi veiledningsmateriellet for alle deler av planleggingen etter plan- og bygningsloven, og fornyer internettsidene slik at informasjonen blir lettere til- gjengelig.

Men det er viktig å understreke at også andre departementer har et viktig ansvar for opplæring og kompetanseutvikling innenfor sine områder. Kom-munal- og regionaldepartementets satsing «Lokal samfunnsutvikling i kommunane» (LUK) og Helse- og omsorgsdepartementets «Helse i plan» har begge grensesnitt inn mot dette. Flere andre departementer, blant annet Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementet, har fokusert på kommunal plankompetanse som viktig innenfor sine ansvarsområder. KS er også på banen for å hjelpe kommunene på dette området, og vi har et godt samarbeid med dem gjennom de pågående prosjek- tene «Livskraftige kommuner» og «Framtidens byer». Sammen med flere andre departementer finansierer vi «Sekretariatet for videreutdanning i samfunnsplanlegging» som blant annet driver SAMPLAN.

Kommunene må også selv gripe fatt i kompe- tanseutfordringene gjennom å være kreative og prøve ut nye samarbeidsformer, blant annet interkommunalt samarbeid. Den nye plan- og bygningsloven understøtter slikt samarbeid.

Mangel på statlig samordning i plansammenheng blir også sett på som et problem i norsk planlegging. De enkelte departementenes politikk står ofte i konflikt med hverandre, til tross for planlovens pålegg om samordning av statlige oppgaver.

Vil Miljøverndepartementet ta noe initiativ for å bedre samordningen av statens politikk, på et nasjonalt og regionalt nivå?

Ny plan- og bygningslov innførte et lovbestemt krav om at regjeringen hvert fjerde år skal utarbeide nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Den nasjonale politikken som skal formidles etter denne bestemmelsen vil gi fylker og kommuner økt forutsigbarhet i planleggingen og være et grunnlag for statens medvirkning i planleggingen regionalt og lokalt. Miljøverndepartementet har ansvar for arbeidet og er sammen med de andre departementene allerede godt i gang. Vi legger opp til at forventningene skal fokusere på noen utvalgte områder, samtidig som de reflekterer et bredt bærekraftperspektiv. Klima og energi, by- og tettstedsutvikling, verdiskaping, natur, helse og oppvekstvilkår vil være noen viktige temaer. De nasjonale forventningene skal foreligge før 1. juli i 2011 og ligge til grunn for de nye fylkes- tingenes og kommunestyrenes arbeid med henholdsvis regionale og kommunale planstrategier.

Avslutningsvis har jeg lyst til å gi honnør til PLAN for at dette temaet nå tas opp i sin fulle bredde. Samtidig vil jeg understreke behovet for at alle gode krefter må spille på lag. Departementet tar derfor gjerne i mot kreative forslag til hvordan vi i fellesskap kan styrke plan- og miljøkompetansen i samfunnet, og skape enda større engasjement og interesse for planfaget.