Med vår krevende geografi og høye kostnadsnivå må Norge jobbe smart for å kunne hevde seg i den globale konkurransen. Vi må ha kunnskap og analysemetoder for å forstå vår styrke og hvordan vi best skal kunne utnytte den til nyskaping. Her har framtidsanalyser mye å bidra med. På regionalt nivå jobbes det allerede en god del med framtidsanalyser, men innsatsen på nasjonalt nivå er altfor svak i forhold til behovet.

Norge er et rikt og mangfoldig land på så mange måter. At vi i de senere år har blitt et av verdens rikeste land, er en viktig dimensjon. Men mer grunnleggende er mangfoldet i naturformer, kultur og folkelynne. Landet er i lengde og topografi stort, mens folketallet er lite. Svært mye av vårt næringsliv er direkte eller indirekte fortsatt basert på bruk av våre naturressurser på land og hav, men da i stadig mer avanserte former. Dette er mulig takket være stor og mangfoldig kompetanse hos folk i alle deler av landet.

Men vår rikdom er sårbar. Verdensøkonomien er i rask endring, de store konsernene blir enda større, og de ekspansive markedene ligger enda lenger fra oss enn tidligere. En sterk økende etterspørsel fra Kina og deres naboland i Asia, har i de seinere år vært de drivende faktorer i verdensøkonomien, noe som trolig blir enda mer markert fremover.

Norge har fått til mye til tross for våre krevende forutsetninger

Vårt høye lønnsnivå gjør at vi må være svært effektive og/eller bygge spesiell kompetanse inn i våre produkter, for å være konkurransedyktige. Vår geografiske beliggenhet er perifer, og vår lille befolkning gir også et meget begrenset hjemmemarked for vårt næringsliv. Vår interne struktur med spredt bosetting over hele dette langstrakte og topografisk kompliserte landet, er kostbar å drive. Mange av de mindre stedene eller regionene har et relativt ensidig næringsliv hvor bransjekriser kan slå sterkt ut.

Dette er strukturer og utviklingstrender som er utfordrende for Norge som helhet, og i enda større grad for store deler av det regionale Norge. Men ser en historisk på det i et videre geografisk perspektiv, er det slående hvor ulik utviklingen har vært i de forskjellige deler av verden, i forhold til hva som har vært forventet ut fra «objektive» forutsetninger. Det er nesten utrolig hvor langt de ulike delene av Norge har kommet, når en ser det i forhold til hva som har vært de økonomiske sentra i verden, og hva en skulle tro ville følge av «standard» utviklingsmønster i henhold til de tunge utviklingstrender som har vært.

Det er altså både viktig å være meget bevisst hvilke tunge drivkrefter og trender som kan forventes å komme, slik at en kan forberede seg på dem, samtidig som historien viser at det i realiteten er et stort rom for ulike utviklingsretninger innenfor rammene av de tunge trendene.

Vestens og Norges utfordringer i forhold til de framvoksende økonomier

Norge har vært svært heldig i de senere år. Den råvareklemmen som ekspertene var så redd for at vi

satt fast i med vår næringsstruktur, viste seg å være gunstig med de raske forskyvninger som har skjedd i den globale økonomien. «Finanskrisen» forsterket dette mønsteret.

Europa har vansker med å konkurrere innenfor forbruksteknologi hvor det er tale om svært store produksjonsvolumer, og hvor de nye ekspansive landene i Asia satser på å overta markedene og presser prisene. Norge har derimot hatt økende priser på sin eksport av råvarer til de samme ekspanderende økonomier. Samtidig har vi klart å bygge oss opp som en viktig eksportør av avanserte nisjeprodukter som er avledet av våre basisnæringer i råvaresektoren, og som er for spesiell eller for liten til at de store landene satser.

Dette siste bygger selvsagt på vår dyktighet, men mye er også hell, noe som bør være problematisk for et helt land å bygge sin fremtid på. Vi trenger derfor en mye sterkere og mer systematisk innsats for virkelig å kunne forstå våre styrker og hvordan vi skal kunne utnytte dem optimalt til nyskaping. Her har framtidsanalyser mye å bidra med.

Moderne bruk av framtidsanalyser – foresight

Framtidsanalyser er ikke noen enkel øvelse hvor en kan trekke ut klare konklusjoner ut fra allmenn konvensjonell visdom om hva som er riktig å satse på for ulike land eller regioner. Det er heller ikke tale om å komme fram til detaljerte produksjonsplaner som de gamle sovjetrussiske syvårsplanene. Slik fungerer ikke moderne framtidsanalyser, ei heller strategisk utviklingsplanlegging. Her brukes det kombinasjoner av ulike teknikker som i sum både skisserer ulike utviklingsforløp under ulike forutsetninger og hva som bør gjøres dersom forutsetnin- gene endres vesentlig. Dette gir både grunnlag for mer robuste antakelser og for sikrere planer om framtida, men samtidig også bedre beslutningsgrunnlag dersom viktige forutsetninger kastes om og planer må endres.

I de senere år er bruken av ulike teknikker i framtidsanalyser blitt systematisert under begrepet «foresight». De mest brukte teknikker er:

  • SWOT-analyser, hvor de kjente begreper fra strategisk planlegging som styrker, svakheter, muligheter og trusler er sentrale,

  • ulike scenarieformer,

  • ekspertbaserte surveyundersøkelser som Delphistudier,

  • ekspertpaneler eller paneler av representanter for berørte interesser, samt

  • analyser av samspillet mellom ulike viktige aktører.

Det er et viktig poeng ved de fleste foresight-teknikker at det legges vekt på å få til et tydelig deltakeraspekt.

For utdypende oppdatert stoff kan vises til Norges forskningsråds hjemmesider om foresight og PLAN nr 5/2008 (tittel: «Framsyn»). Foresight i ulike former benyttes for såvel stater, regioner og næringer/bransjer som enkeltbedrifter og samarbeidskonstellasjoner mellom bedrifter.

Hva gjør andre land?

Mange land har satset meget bevisst på en strategisk utviklingspolitikk, basert på omfattende bruk av forskningsbaserte framtidsanalyser. Særlig har mindre land som for eksempel Singapore og Danmark, vært aktive med betydelig positivt resultat, men også mange andre land har vært vesentlig mer aktive enn oss i slik metodebruk. Interessant er det også å merke seg at det er land med politisk ledelse av til dels svært ulik farge som gjør bruk av slike analyser, og at i de fleste landene er ikke bare forskningsmiljøene med, men også næringslivet deltar meget aktivt. Det er naturlig fordi næringslivet er viktige partnere for gjennomføringen av planene. Samtidig er de fleste av de større konsernene vel kjent med bruken av beslektede teknikker i planleg- gingen av egen virksomhet.

I en spesiell posisjon står EU, som stiller direkte krav om utarbeiding av regionale strategiske planer for å få tilgang til de regionale strukturfondene. Det kan sies en god del negativt om det byråkratiet og de enorme papirmengder som genereres gjennom dette arbeidet, men det er åpenbart at det samtidig har skjedd en stor kompetansebygging i strategisk planlegging og tenkning i alle deler av EU. Norge har et stykke på vei deltatt i dette arbeidet gjennom Inter-reg-programmene og i deler av metodeutviklingen, men våre systemer har ikke vært faglig utfordret på en tilsvarende forpliktende måte som EU-landene blir fra Brussel. Våre plansystemer lider derfor fortsatt av at de blir for lite forpliktende og dermed mindre interessante for de sentrale aktørene, enn hva som skjer i EU hvor penger følger med planene.

Hva bør Norge gjøre?

Hvilke konsekvenser har og bør dette framtidsbildet få for Norge og hvordan vi jobber med vår utviklingspolitikk nasjonalt og regionalt?

Først må det konstanteres at slikt analysearbeid har vært nedprioritert på nasjonalt nivå i Norge i mange år. Norge har gått fra å være et land med en bred og sterk plantradisjon i de første tiårene etter 2. verdenskrig, til å ha et relativt kortsiktig og smalt perspektiv på sin planlegging på nasjonalt nivå. Regjeringen har lagt fram langtidsanalyser i form av perspektivmeldinger for norsk økonomi, men disse har hatt en så liten temabredde at det mer langsiktige og helhetlige perspektivarbeidet i stor grad har vært knyttet opp til arbeidet med partipolitiske programmer og regjeringserklæringer.

Hvor unge mennesker vil etablere seg i framtida, blir helt avgjørende for den videre regionale utvikling. Det er ikke lenger bare arbeidsplasser som bestemmer bostedsvalget, det sosiale og fysiske miljøet og kultur- og annet tjenestetilbud får stadig større vekt. Her fra «ungdommelige» Grünerløkka i Oslo. (Foto: Picasa)

Hva gjøres regionalt?

På regionalt nivå har det jevnt og trutt vært arbeidet med fylkesplanene som fylkeskommunene har ansvaret for. Fylkesplanene har etter forholdene hatt atskillig betydning, ikke minst for å trene nøkkelaktørene på regionalt nivå i strategisk tenkning og samarbeid. Men fylkesplanene har hatt lite å støtte seg til fra nasjonalt nivå både i tilrettelagte data og faglig medvirkning, og har blitt mer varie- rende i kvalitet og dermed nytte, enn de kunne vært.

Hvorfor bør det satses nasjonalt på framtidsanalyser?

Etter min mening burde vi i Norge med vår store sårbarhet for endringer i omverden, være ekstra gode på slike framtidsanalyser: Det gjelder såvel hva de sterke drivkrefter og tunge utviklingstrender vil kunne ha for følger for landet, hvilket handlingsrom vi har, som hvordan dette skal utnyttes. Behovet for slike analyser for en offensiv politikk er enda større i det regionale Norge. Det bør imidlertid etter min mening være en nasjonal oppgave å sikre et godt felles grunnlag for den videre nasjonale politikk og de regionale og lokale politikker. Dette er både rasjonelt arbeidsmessig, vil sikre best mulig kvalitet i materialet, og gi et viktig bidrag til en fornuftig koordinering mellom nivåene

Alle land er ulike og i en viss forstand unike. Men det er vel etter hvert blitt en betydelig erkjennelse i Norge at vi er spesielle både med hensyn til styrker og sårbarhet. Dette gjelder særlig områder knyttet til næringsgrunnlag og infrastruktur. Blant annet gjør dette sammenlikninger med våre naboland, som vi tradisjonelt er vant til å måle oss mot, mindre meningsfulle, og kan ha den uheldige effekt at det kan holde oss tilbake i konvensjonell tenkning om næringsutvikling og innovasjon. En slik tenkning kan kanskje passe dem, men ikke i samme grad oss med spesielle forutsetninger.

I enda mindre grad enn i andre europeiske land kan vi altså kopiere andre lands løsninger. Vi kan la oss inspirere og få ideer, men ikke ha noen slavisk kopiering. Vi har derimot et særlig behov for å gå i dybden i forståelsen av våre konkurransefortrinn og hvordan disse kan styrkes og utnyttes. Her trengs det tverrvitenskapelig innsats fordi det ikke bare er spørsmål om økonomi og teknologi, men i høy grad også samfunnsvitenskapelig forståelse av

hvordan vi fungerer og hvordan vår organisering kan forbedres. Dette er selvsagt forhold som det har blitt forsket på lenge i Norge, men det er en mangel på oppdatert helhet og systematikk i innsatsen. Det er derfor gledelig at Norges forskningsråd har satset på at vi også i Norge skal få fagmiljøer innenfor forskningsverden som mestrer foresight-teknikker, og at denne innsatsen blir brukt blant annet i arbeidet med de regionale forskningsstrategier som det er stilt krav om er klar ved oppstartingen av de nye regionale forskningsfondene. Men denne nasjonale innsatsen må følges opp og forsterkes.

Vi må forstå styrker og svakheter ved vår sårbarhet

Sårbarhet er etter min mening et nøkkelbegrep i norsk sammenheng. Jeg bruker dette begrepet bevisst istedenfor ordet svakhet, for begrepet sårbarhet gir mer presist uttrykk for viktige særtrekk ved Norge, særtrekk som samtidig kan være både styrker og svakheter, betinget av hvordan de håndteres. Vår litenhet og perifere beliggenhet er gode eksempler på en slik dobbelhet.

Vi bør for eksempel bli enda flinkere til å utnytte vår «marginalitet», som små og perifere, til å bli en form for konkurransefortrinn. Vi har korte avstander sosialt mellom grupper og høy grad av tillit i samfunnet generelt. Vi har lært oss med vår utad- vendte økonomi til raskt å tilpasse oss til endringer på verdensmarkedene. Ut fra vår «litenhet» må vi jobbe medstrøms og se hvor vi kan finne nisjer innenfor de tunge trender i den globale økonomi som kan passer for oss med våre forutsetninger. Det er for eksempel åpenbart at dette har vi klart innenfor deler av oljeindustrien. Vi gjorde satsninger både fra næringslivet og det offentliges side på nisjer der vi hadde muligheter til å bli sterke og konkurransedyktige. Dette skjedde gjennom å bygge på fortrinn som vi har ervervet oss, som var rimelig robuste for endringer i markedene og som var så små at de større landene ikke fant dem interessante.

Framtida til det regionale – faren for fraflytting

Et viktig aspekt ved vår sårbarhet er vårt bosettingsmønster og dermed framtida til det regionale Norge. Dette er både en langsiktig og en mer kortsiktig problemstilling.

Den er langsiktig fordi et bosettingsmønster som vårt endrer seg langsomt. Folk over 30 år er som regel etablert med familie, bolig, arbeidsplass og nettverk. De flytter vanligvis ikke, og dersom de flytter, skjer det over relativt korte avstander slikt at etablerte relasjoner kan beholdes. Men en helt kritisk og dermed kortsiktig utfordring, er rekruttering av unge under 30 år. De står mye friere i etableringsvalg. De har som oftest vært «ute» fra hjemsted i forbindelse med utdanning eller arbeid, og har ofte møtt en partner fra et annet sted.

Rekruttering av ungdom er kritisk

Det er tydelig at de unge også fra distriktene er blitt mer bevisst på hva de ønsker av et godt liv. Mange er opptatt av å sikre best mulig at deres «livsprosjekt» blir en eller annen form for økonomisk og/eller sosial suksesshistorie.

Å forstå hvilke krav ungdommen i framtida vil stille til de steder hvor de vil etablere seg, er derfor særdeles viktig. Dette er komplekse problemstillinger. De kan også være «ustabile» over tid da de unge er meget følsomme for hva som er aktuelle trender i tiden. Det er ikke lenger bare arbeidsplasser som er avgjørende for bostedsvalg, selv om variasjonsbredde og muligheter for å realisere seg selv i yrkeslivet og ta i bruk sin utdannelse, trolig alltid vil være en viktig faktor. Sosialt og fysisk miljø og kultur- og annet tjenestetilbud synes å bli tillagt stadig større vekt. Dette er faktorer hvor distriktene både har en del viktige miljøkvaliteter, men også viktige svakheter på grunn av at bredden av tilbudene aldri kan bli så stor som i de mer folkerike strøkene. Disse svakhetene forsterkes dersom det er fare for sterk nedgang i folketallet og dermed også svekkelse av tjenestetilbudet i et område.

Et særproblem er den lavere prisutvikling for boliger i distriktene enn i de større byene. Det koster ikke så veldig mye mindre å bygge et hus i distriktene enn i byene, når en ser bort fra tomtekost- nadene, men det en får igjen for sitt hus er langt mindre enn i byene, dersom en skulle ønske å flytte. En del mulige tilflyttere til distriktene vil derfor vike tilbake for å ta en slik risiko for økonomisk å bli låst til å bo der for «alltid».

Resultater av forskningen på temaet er spri- kende. Særlig gjelder det de store forskjellene det er mellom hva folk sier om ønsket bosted og det faktiske flyttemønster. Det er derfor behov for mer dyptpløyende kunnskap om hvordan disse faktorer spiller sammen, og hvordan holdninger endrer seg over tid, både på individnivå og i samfunnet.

Hva kan regionale framtidsanalyser bidra med i en offensiv politikk?

Regionale framtidsanalyser vil kunne bli et viktig redskap for å øke treffsikkerheten av politikken ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget for beslutningene på et så komplekst politikkområde som regional- og distriktspolitikken. Gjennom et samarbeid om slike analyser mellom nasjonale og regionale fagmiljøer og myndigheter, kan en også få til felles faglige plattformer som vil lette koordineringen mellom nivåene.

Hva vil skje dersom det ikke tas nye grep?

Alternativet til en slik mer kunnskapsbasert og koordinert politikk er neppe å fortsette som før, til det er både utfordringene for distrikts- og regional-

politikken i så rask endring og presset fra konkurre- rende politikkområder om knappe offentlige ressurser for sterkt. De andre politikkområdene, som for eksempel omsorg og helse, vil være områder hvor en lettere vil se de konkrete resultater av politikken, enn hva en kan få fra effektmålinger av en kompleks og økonomisk marginal regional- og distriktspolitikk. Begrunnelsen for distrikts- og regional- politikken må derfor her komme mer i forkant og virke overbevisende ut fra framtidsanalyser. Evalu- eringene av disse virkemidler vil derfor være mer etterprøvninger av visse hovedstørrelser i framtids- analysene, og ikke forsøk på helhetlige evalueringer, til det er sammenhengene for vanskelig kvantitativt målbare.

Dersom det ikke gjøres slike offensive grep, vil det over tid trolig føre til holdninger om at det ikke nytter med en offensiv distrikts- og regionalpolitikk, og at en bør legge opp til en «tilpassingspolitikk» i forhold til sentraliseringen, og begrense seg til å hindre at de negative konsekvensene for enkeltindivider blir for store. Med en slik politikk- endring er det vanskelig å tro annet enn at når de tunge utviklingstrender og politikken i samfunneti realiteten går i retning av sentralisering, blir det meget raskt en selvforsterkende prosess. Ungdom- men vil ikke våge å satse på en framtid i distriktene, selv om de i for seg kunne ha tenkt seg det, og en får som resultat en tydelig uttynningsprosess i store deler av landet. Dette utviklingsmønsteret vil ikke bare være selvforsterkende, men også irreversibel. Det er åpenbart mye tyngre å få til ny bosetting enn å bevare og styrke den som er.

Personlig har jeg i mitt arbeide i departementet mange ganger gjennom årene kjent en slags angst for at utviklingen i Norge skal ta av i retning av en hypersentralisering. Det vil si at den i løpet av noen årtier fører til et svært konsentrert bosettingsmønster også i vårt land som i en del andre vestlige land som baserer mye av sin eksport på avansert bruk av sine rike naturressurser og har en liten befolkning i forhold til arealstørrelsen. Eksempler på denne er land som Island, Australia og Canada. Det er lett å avvise slik «angst» og si at det er skremselspropaganda, og at slik vil det ikke gå i Norge med våre spesielle forutsetninger, og eventuelt vil vi finne teknologiske løsninger som vil løse problemene. Men etter min mening kan ikke dette framtidsbildet avvises så enkelt, til det er de sentra- liserende krefter også i Norge så sterke at det skal til betydelige motkrefter for å balansere dem.

Hva vil de politiske mål bli i framtida?

Her er det altså spørsmål om politiske valg hvor bruk av framtidsanalyser kan spille en viktig rolle. Spørsmålet er om en virkelig vil satse på en offensiv distrikts- og regionalpolitikk i framtida i Norge.

Det er flere verdimessige og materielle grunner til å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i Norge. Verdimessig går det på vår identitet og selvforståelse både nasjonalt og regionalt. Det mangfoldet som levende bygder i alle deler av landet gir både i landskap og kultur, er enestående internasjonalt, og uten dette er Norge et ganske annet land enn det vi kjenner i dag. Men også næringsmessig med vår råvarebaserte næringsstruktur, er det meget viktig å ha en infrastruktur av en fungerende bosetting i alle deler av landet. Den store kapital som er investert i bygninger og annen infrastruktur også i distriktene, vil tape mye av sin verdi ved en rask sentralisering. Viktig er også at den store og verdifulle realkompetanse som finnes i den bofaste «voksne» befolkning, vil bli underutnyttet ved en slik prosess.

Et annet viktig aspekt som ikke lenger er så sterkt framme i diskusjonen, er beredskapsbehovet for matvarer. FNs matvareorganisasjon FAO har beregnet at dersom både befolknings- og velstands- utviklingen fortsetter som nå, er det behov for en økning av matvareproduksjonen på nærmere 50 % i global målestokk. Norge vil nok i overskuelig framtid ha penger nok til å kjøpe de matvarer vi trenger. Vi er også storeksportør av proteiner gjennom de ulike former for sjømat som vi selger ute. Men uansett dette vil det trolig på lengre sikt kunne bli et sterkt politisk og verdimessig press for at også vi ut fra hensynet til global solidaritet i størst mulig grad skal «brødfø» oss selv med landbruksvarer.I tillegg kommer miljøaspekter knyttet til fordelene med mer «kortreist» mat. For å få til slik ytterligere selvforsyning må landbruksmulighetene i distriktslandbruket utnyttes, og da må det være en bosetting der som gjør det mulig.

Denne bosettingsdiskusjonen gjelder ikke bare den «ytterste» periferi eller distrikter, men på lengre sikt kan også mindre og mellomstore byer få mye av samme utvikling. Det er derfor ikke bare spørsmål om distriktspolitikk, men en regionalpolitikk for en god regional balanse mellom de ulike delene av landet.

Konklusjon

Bruk av framtidsanalyser er «bare» et metodespørsmål. Men i en verden som er i stadig sterkere konkurranse, og hvor ingen unngår å bli berørt direkte eller indirekte, må vi med vår krevende geografi og vårt høye kostnads- og velferdsnivå, jobbe enda smartere enn de fleste andre land. Da må vi kjenne best mulig hvilke styrker vi har og som vi kan bygge på i forhold til framtidens utfordringer. Etter min mening er en mer offensiv bruk av forskningsbaserte framtidsanalyser en viktig del av å jobbe smartere!