Fylkesmannens miljøvernavdeling (FMM) er anerkjent som en streng, men solid og etterrettelig vokter av strandsonen. Denne oppfatningen må nyanseres etter en studie av saksbehandlingen av åtte dispensasjonssaker i Larvik kommunes skjærgård de siste to årene. Her framstår FMM som en til dels vilkårlig og forskjells- behandlende instans. Den vilkårlige atferden som FMM oppviser, er desto mer beklagelig siden FMMs faglige råd har betydelig autoritet i den kommunale saksbehandlingen. Dersom kommunen setter seg ut over dem, blir kommunens vedtak påklaget. Og urettferdigheten risikerer å bli enda mer grell.

Plan- og bygningslovens § 17.21 fastslår at det ikke skal etableres ny bebyggelse i strandsonen. Videre har fylkeskommunene og kommunene utarbeidet og vedtatt planer for hvordan den eksisterende bebyggelsen i strandsonen skal forvaltes. Her åpnes det for vedlikehold og utvikling av bygningsmassen innenfor gitte retningslinjer. Dette åpner for skjønnsutøvelse hvor begrepet «særlige grunner» står sentralt. Det er kommunens administrasjon og det politiske planutvalget som, sammen med fylkesmannens miljøvernavdelings fagfolk, skal stå for skjønnsutøvelsen. Med 19 fylker og mer enn 300 kommuner med strandlinje i et langstrakt land hvor strandsonen framstår mangeartet og langt fra utsatt for like stort utbyggingspress alle steder, er det rimelig at forvaltningen av strandsonen varierer. Innenfor et lite område, innenfor én kommune og dermed også én fylkesmanns miljøvernavdeling, bør det imidlertid kunne forventes en noenlunde ensartet forvaltning. Krav om forutsigbarhet og likebehandling fordrer dette – i hvert fall om tidsrommet hvor saksbehandlingen foregår er begrenset slik at det generelle synet i slike saker kan antas å ligge rimelig fast.

Undersøkelsesområde

Vi ville undersøke om situasjonen var slik, og valgte et område vi kjenner godt – øyene lengst vest i en av Vestfolds kommuner med den mest attraktive strandsonen, Larvik. Vi har som undersøkelsesperiode årene 2006–2008, og har konsentrert oss om søknader om riving av eksisterende hytte og eventuelle uthus og påfølgende nybygging samt om tilbygg til eksisterende hytte. Det gir oss åtte saker. I denne tidsperioden opptrer også en rekke andre typer saker; fra oppsetting av flaggstang, endring av eksisterende brygge, fasade- endring, utslippstillatelse, fradeling av tomt og grensejustering til etablering av platting/terrasse.I denne sammenhengen er saksbehandlingen og utfallet i disse ikke av interesse for oss.

Lovgrunnlag, lokale planer og retningslinjer

Det er, som allerede nevnt, generelt byggeforbud i strandsonen. PBL § 17-2 sier at

Bygning, konstruksjon, anlegg eller innhegning kan ikke oppføres nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann og kan heller ikke endres vesentlig. Forbudet gjelder også deling, herunder salg eller bortleie av ubebygd del (parsell eller tomt) av eiendom.

Kommuneplanens arealdel er hjemlet i PBL og skal følge opp den generelle bestemmelsen i § 17-2. Larvik kommuneplans arealdel 2003–2014 beskriver den politiske målsettingen som Larvik kommune har om å tillate moderat fortetting av fritidsbebyggelsen og om økning av arealgrensene for den enkelte hytte. Behovet for økning av arealgrensene begrunnes i planens kapittel 4.5 med at det naturlige kravet til størrelsen på hytter har økt over tid, og at Larvik kommune bør være mer i takt med andre Vestfold-kommuner når det gjelder tillatte arealgrenser.

Kommunen hadde derfor fram til 21.mai 2008 en rådgivende grense på 100 m2 BRA i strandsonen langs sjøen. Fra denne datoen i mai 2008 ble gren- sen redusert til 70 m2. Dermed kom kommunen, etter fem år, i pakt med Fylkesdelsplanen for Kyst- sonen i Vestfold hvor det i kapittel 5.5, prinsipper, heter (side 30):

Det bør innenfor virkeområdet for RPR-Oslofjor-den ikke tillates ytterligere utvidelse eller flytting av eksisterende hyttebebyggelse i strandsonen eller LNF området hvor hyttebygging ikke er tillatt. Dersom særlig grunner foreligger og gis dispensasjon bør maksimal hyttestørrelse i strandsonen være 70 m2 (BRA).

Særlige grunner – hva er det?

I utgangspunktet er alle endringer forbudt, og den enkelte som vil foreta endringer, må derfor søke om dispensasjon. Bakgrunnen for forbudet i strandsonen er at denne sonen normalt sett bør holdes fri for bebyggelse ut fra allmenne frilufts- og rekreasjonsinteresser, landskapshensyn og naturverninteresser. Hensynet til søkeren må veies opp mot hensynet til arealdisponeringen. For å kunne innvilge dispensasjon må det foreligge «særlige grunner»,jf. plan- og bygningsloven § 7.

En hyppig brukt formulering fra Vestfold FMMs side i brev med faglige råd til den kommunale saksbehandlingen er denne:

Uttrykket «særlige grunner» må ses i forhold til de offentlige hensyn som skal ivaretas gjennom planleggingen. For at lovvilkåret «særlige grunner» skal være oppfylt, må det foreligge spesifiserte, klare grunner som etter en nærmere konkret vurdering er av en slik tyngde at de kan slå igjennom overfor de hensyn bestemmelsen i plan- og bygningsloven er ment å ivareta. I dette ligger bl.a. at «særlige grunner» må være så spesielle og tungtvei- ende at en tillatelse ikke vil kunne skape presedensvirkning på tilsvarende søknader.

I Vestfolds Lille Grønne, en slags rettledning for blant annet søknad om og behandling av dispensasjoner, er særlige grunner utlagt på denne måten:

Særlige grunner vil kunne foreligge dersom det gjennom dispensasjon kan oppnås en uendret eller helst forbedret situasjon i forhold til allmenne hensyn. Eksempler på dette kan være:

  • Gjenoppbygging etter brann

  • Bebyggelsen samles på eiendommen; ikke spres

  • Bebyggelse og anlegg eller innretninger trekkes vesentlig tilbake fra strandlinjen

  • Bebyggelse og anlegg eller innretninger får en bedre landskapstilpasning og eksponerer seg mindre mot omgivelsene

  • Mindre byggetiltak som påbygg/tilbygg på baksi- den (landsiden) av eksisterende bebyggelse, uten vesentlige terrenginngrep eller fortrengende virkning

  • Etablering av felles bryggeanlegg med god landskapstilpassing der dette bidrar til sanering av enkeltbrygger

I den samme Vestfold Lille Grønne heter det at: Særlige grunner er normalt ikke:

  • Sosiale, helsemessige eller økonomiske grunner

  • Arv og/eller slektskapsforhold

  • Andre privatrettslige og personlige grunner,f. eks. behov for mer plass p.g.a. familieøkning

  • Det at man holder seg innenfor arealnormene i kommuneplanens retningslinjer er ingen særlig grunn i seg selv

Fylkesdelplanen for kystsonen i Vestfold slår fast (side 29) at:

Dersom det ikke foreligger en særlig grunn kan det ikke gis dispensasjon. Dersom det foreligger en særlig grunn, må det gjøres en konkret vurdering av om det skal gis dispensasjon. Selv om det foreligger en særlig grunn har søker ikke krav på å få en slik dispensasjon fra gjeldende plan. Kommunen står fritt til ikke å gi dispensasjon i det enkelte tilfelle, selv om søknaden tilfredsstiller kravene som retningslinjene stiller. Den eneste juridiske begrensnin- gen vil være at like saker skal behandles likt.

Fra Larvik kommunes side er en hyppig gjentatt formulering om «særlige grunner» denne:

For at lovvilkåret særlige grunner skal være oppfylt, må det foreligge spesifikke, klare grunner som etter en nærmere konkret vurdering er av en slik tyngde og karakter at de kan slå igjennom ovenfor det hensynet som plan- og bygningsloven og kommuneplanens arealdel er ment å ivareta. Vi viser i den forbindelse til at kommuneplanen har vært undergitt en omfattende beslutningsprosess, der så vel offentlige som private interesser har hatt mulighet til å delta. På denne bakgrunn skal det derfor ikke være noen kurant sak for bygningsmyndighe- tene å fravike disse gjennom dispensasjoner. Dette vil undergrave de intensjoner som ligger til grunn for planene og gi en svekket forutsigbarhet. Forhold vedrørende søkers person kan ikke utgjøre en særlig grunn. Larvik kommunes kystlinje er under et sterkt press hva angår fritidsbebyggelse og presset er størst

i de områdene som er mest attraktive for rekreasjon og friluftsliv. Press på gjenværende arealer øker. Kommunen har derfor gjennom sin restriktive holdning bl.a. med arbeidet med kommuneplanens arealdel, gått inn for å verne de gjenværende områder og sikre friluftsliv, natur og miljø. På denne bakgrunn vil ethvert byggearbeid kunne virke inn som tiltet- tende og forsterke inntrykket av privatisert område.

I kommuneplanens utfyllende bestemmelser § 13 vedr. fritidsbebyggelse i LNF-områder er det ingen bestemmelser. Det er derimot oppstilt retningslinjer, som kommer til anvendelse dersom det foreligger særlige grunner for dispensasjon. Disse retningslinjer inneholder bl.a. en arealbegrensning, og disse er ytterligere innskrenket fra 21 mai i år, fra 100 m² BRA til 70 m² BRA i strandsonen.

Utvidelse av frittstående bygninger som anneks og uthus/boder er spesielt lite ønskelig, sammenlignet med for eksempel et mindre tilbygg til eksisterende hovedbygning. Det bør av den grunn føres en svært restriktiv praksis med å dispensere for frittliggende anneks og uthus.

Saksbehandlingsgang

Startpunktet i den type saker vi her behandler, er at eieren (tiltakshaver) av en eksisterende hytte av ulike årsaker finner å ville gjøre endringer i den eksisterende situasjonen. Vedkommende sender en søknad til kommunen hvor det framgår hva som ønskes gjort. Kommuneadministrasjonen kan avslå denne søknaden direkte om den ikke finner særlige grunner til dispensasjon. Finner administrasjonen at dispensasjon kan diskuteres, lager den en sak til kommunens planutvalg eller tilsvarende organ med delegert myndighet fra kommunestyret. Dette utvalget behandler i tilfelle saken på grunnlag av innstilling fra kommunens planadministrasjon. Som ledd i arbeidet med innstillingen til planutvalget, innhentes uttalelse – gjerne kalt faglig råd – fra fylkesmannens miljøvernavdeling. Dersom innstillingen til Planutvalget er negativ, og Planutvalget i tråd med denne vedtar ikke å innvilge dispensasjon, har tiltakshaver anledning til å klage på vedtaket. Etter eventuell klage fremmer planadministrasjonen på ny innstilling til det politiske utvalget. Hvis utfallet her er positivt for tiltakshaver, kan så FMM påklage vedtaket, og nok en behandling i kommunale organer er påkrevet. Dersom innvendingene fra FMM ikke tas til følge, blir saken ført videre til behandling i et setteembete – et annet fylkesmannsembete. Når denne instansen har sagt sitt, er saken ført til ende.

Av dette framgår at det er tre sentrale enheter som – hver for seg og samlet – avgjør den skjebne som blir tiltakshavers søknad til del; to kommunale – kommunens planadministrasjon og kommunens politiske utvalg for plansaker – og ett statlig organ; fylkesmannen. Dessuten en fjerde aktør; hytte- eieren.

Det er FMM som er den sentrale aktøren i saksbehandlingsprosessen fordi miljøvernavdelingen etter først å ha gitt såkalt «faglig råd» – hvor etaten, i tillegg til rådene, også kan antyde at den vil følge opp saken om ikke kommunen følger rådene. I de åtte sakene vi har sett nærmere på i forbindelse med arbeidet med denne artikkelen, avgir FMM en slik erklæring i to (Eik2 og Bjørk). Etter positivt vedtak i Bjørk-saken fra kommunens planutvalg, følger FMM opp trusselen med å påklage, og setteinstans koples inn.

Empirien forteller at kommunens administrasjon i stor grad følger opp FMM hva gjelder spørsmålet om dispensasjon eller ikke, men er mindre lydhør når det gjelder ytringer fra FMM om vilkår for dispensasjon. Det kan gjelde ytringer om arealbegrensning, nei til sprengning, ønske om at bebyggelsen trekkes lenger bort fra strandlinjen osv.

Empirien

Alle de åtte sakene er beliggende i kommuneplanens arealdel lagt ut som LNF-område, sone C, hvor friluftsliv og/eller natur og landskapsvern er svært viktige bruksinteresser. Eiendommene ligger også i strandsoneavgrensningen for RPR-O (rikspolitiske retningslinjer for Oslofjorden) og for seks av de åttes tilfelle også i 100-metersbeltet langs sjø.

Tabell 1 forteller at av de åtte sakene vi her har studert, er det samstemmighet mellom kommune og FMM i fem saker. I én av sakene er det samsvar i oppfatningen om at dispensasjonssøknaden bør avslås, mens det altså i to saker er uenighet de to instansene imellom. Kommunen går for dispensasjon i sju av åtte saker, mens FMM går for dispensasjon i fem.

Vårt anliggende i denne artikkelen er imidlertid ikke først og fremst uenighet eller ikke mellom de sentrale behandlingsinstansene, men rimeligheten i de vurderinger og avgjørelser som foretas av de ulike instansene. I dette perspektivet må det søkes etter sakers behandling både blant sakene hvor de to instansene er enige og der de er uenige.

En framgangsmåte er å studere brevene med faglige råd – og eventuelle oppfølgende brev – som avgis fra FMM. Da er det én sak som utpeker seg som uvanlig i sin positive innstilling til dispensasjon (Ask) og to som utpeker seg i særlig negativ retning (Bjørk og Lerk). I Ask-saken er hele brevet fra FMM lagt opp for å bygge opp under en konklusjon om at dispensasjon bør gis. I Bjørk- og Lerk-sakene gjelder det motsatte. I begge disse sakene, men særlig i Bjørk-saken er det utsagn om sakskomplekset som er i utakt med de faktiske for- holdene, og som i Bjørk-saken også hardnakket opprettholdes helt til slutt i saksbehandlingen fra

FMM. Selv om kommunen gjentatte ganger presiserer at situasjonen er en annen.

*) Sakene Gran og Furu dreier seg om mindre endringer i forhold til eksisterende hytter; tilbygg på henholdsvis 4.2 m2 på en 44 m2 stor hytte og 10 m2 tilbygg på en 57 m2 stor hytte

Tabell 1. Kommunens og fylkesmannens innstilling til dispensasjon i de åtte undersøkte sakene.

Ask-saken er spesiell i sin saksbehandling også i forhold til behandlingen av nabohytta (Osp). Her arbeidet hytteeiere og deres arkitekt i fire år før FMM ble fornøyd. Mye av striden sto om størrelse og form på hytta. Enden på visa ble at FMM godtok en hytte på 75 m2, etter først å ha avvist en på 85. På nabotomten aksepterer FMM stort sett uten motforestillinger en 96 m2 stor hytte. Spesielt er det også at kommunen går inn for en slik stor utvidelse (fra 48 til 96 m2) kort tid etter at kommunen har redusert arealbegrensningen i retningslinjene fra 100 til 70 m2.

Tabell 2. Karakteristika ved tre saker samt utdrag av faglig råd fra FMM i disse sakene.

Likebehandling er det vanskelig å kunne snakke om. Ikke i forholdet mellom Ask og Osp og heller

ikke i forholdet mellom Ask og Bjørk. Heller ikke Lerk er spesielt likebehandlet eller rettferdig behandlet i forhold til Ask. I tabell 2 er FMMs konklusjon i de tre sakene sammenstilt – sammen med en kort presentasjon av noen sentrale nøkkeltall for hver av sakene.

Konklusjonen må bli at Ask har vært gjenstand for en særdeles velvillig behandling fra FMMs side, og at Bjørk og Lerk på den annen side har vært gjenstand for en særdeles ublid behandling fra den samme FMM (sammenliknet for eksempel med Rogn). Hvordan dette skal forklares, er ikke umiddelbart gitt. Det som umiddelbart kan slås fast er at Asks sak ble behandlet av en annen saksbehandler i FMM enn hva tilfellet er for alle de andre sakene vi her har studert. Brevet fra FMM ble også ekspedert midt i juli 2008 og undertegnet av saksbehandler (en rådgiver) og ko-signert av en naturverninspektør. Med andre ord ikke som vanlig er, at brevet med faglige råd signeres av fylkesmiljøvernsjef og ko-signeres av saksbehandler.

Den vanlige saksbehandleren i FMM (i de sakene vi her har studert) er mer enhetlig i sine brev med faglig råd, men graden av velvilje varierer også her. Det gir seg utslag i mild behandling av Rogn3 og tilsvarende streng behandling av Bjørk, Lerk og Eik4, uten at vi skal gå inn i en beskrivelse og drøfting av Rogn- og Eik-sakene her.

Sluttord

Jeg er ikke sikker på hva som bør være det «riktige» svaret i dispensasjonssaker i strandsonen. Jeg tror jeg er enig i nybyggingsforbudet; det vil si nei til bygging på nye tomter i strandsonen i de mest attraktive kystområdene i landet. Og jeg tror jeg er enig i at det må være anledning for dem som eier bebyggelse på slike kyststrekninger til å vedlikeholde og endre bygningsmassen innenfor gitte og rimelige grenser. Jeg tror også det er viktig at lokale forhold må ha avgjørende betydning for utfallet av slike saker. Mitt fremste anliggende er at det bør være stor grad av forutsigbarhet i slike saker og dessuten at likebehandling må være et ufravikelig krav. Tilfeldig saksbehandling som ender i klar ulikebehandling, er den sikreste veg til å undergrave tilliten og respekten for offentlig forvaltning og det politiske systemet.

Vår studie av saksbehandlingen av slike saker i en toårsperiode gir dessverre grunnlag for mistillit til offentlig saksbehandling. Nå er selvfølgelig åtte saker ikke spesielt mange. Undersøkelsens saker stammer imidlertid fra et begrenset område av landet, fra et begrenset tidsrom og representerer totalutvalget av saker i dette området i perioden. Når det i et slikt totalmateriale opptrer en så stor andel saker som bryter med det vi opplever som krav til forutsigbarhet og ulikebehandling, anser vi det som alvorlig. Det er også synd, siden det rokker ved vår oppfatning av å være i besittelse av et godt planverk og gode fagfolk.

Noter:

1 Alle henvisninger er til den plan- og bygningsloven som gjaldt på det tidspunktet byggesøknadene stammer fra (perioden fram til 2008). Det gjelder paragrafhenvisninger og eksempelvis uttrykk som «særlige grunner». Den nye plan- og bygningsloven har skjerpet kravene til vern av strandsonen, og gjort det klart at dispensasjon bare tillates hvis de hensynene som ligger bak forbudet ikke blir skadelidende, og fordelene alt i alt er større enn ulempene etter en samlet vurdering. For vår hovedproblemstilling om likebehandling og forutsigbarhet i søknadsbehand- lingen er også de foretatte endringene i lovgrunnlaget uten betydning.

2 Sakene er anonymisert ved å tildele søkerne navn hentet fra familien av norske trær.

3 Rogn-saken dreier seg om riving av en hytte på 55 m2 og en bod på 17.5 m2 for oppføring av en ny hytte på 79.2 m2 ca ti meter fra sjøen (litt lenger fra sjøen enn dagens hytte). Fasadelenge mot sjøen økes fra 6–7 til 16 meter. FMM uttaler at ny hytte endrer ikke forholdet til friområdet/bebyggelse, at den er trukket lenger bort fra sjøen/samler bebyggelse. Anbefaler 70m2 og mindre fasadelengde mot sjøen. Intet sies om eventuell oppfølging hvis ikke råd følges

4 Eik-saken dreier seg om riving av hytte på 31 m2 og bod på 9 m2 for oppføring av ny hytte på 61 m2. FMM finner ingen særlige grunner og fraråder dispensasjon og vil påklage et positivt vedtak (kan akseptere 40 m2 (som nå), samme mønehøyde og ikke sprenging. Disse vurderingene kan klart diskuteres i et likebehandlingsperspektiv forhold til den behandling andre har fått (eksempelvis Rogn )

Kommentar fra fylkesmannens miljøvernavdeling: (Pål Otto Hansen, fung. fylkesmiljøvernsjef)

Det er positivt med ekstern evaluering og undersøkelse av miljøvernavdelingens uttalelser til dispensasjonssøknadene i strandsonen. Dette er viktig i prosessen med å forbedre kvaliteten på arbeidet vårt. Miljøvernavdelingens uttalelser og vedtak bør på alle områder være konsistente og forutsigbare. En grundig og fagbasert evaluering med en forskningsmessig tilnærming til saksfeltet vil være et godt hjelpemiddel til å avdekke om dagens praksis er tilfredsstillende eller om kursen bør korrigeres. Etter vår mening gjøres dette i for liten grad i dag.

Vi vil imidlertid påpeke flere klare svakheter ved artikkelen. Det er flere feil i forutsetningene i artikkelen og feil i omtalen av de konkrete sakene. Blant annet gis tilsynelatende den lokalpolitiske målsettingen som gjaldt for byggeområder for fritidsboliger i kommuneplanens arealdel om moderat fortetting av fritidsbebyggelsen, også gyldighet for de områdene som omfattes av artikkelen. Disse øyene lengst vest i Larvik kommune er imidlertid i kommuneplanen avsatt til et helt annet formål, nemlig landbruk-, natur- og friluftsformål (LNF-formål). Videre er omtalen av saksbehandlingsprosessen delvis feil.

I artikkelen fremsettes det sterke påstander om en rekke av de aktuelle sakene miljøvernavdelingen har hatt til vurdering. Etter vår oppfatning begrunnes disse påstandene i svært liten grad. Når det

fremsettes påstander om blant annet «tilfeldig saksbehandling som ender i klar ulikebehandling», så må det stilles visse minstekrav til grunnlaget for karak- teristikkene. Etter en fornyet gjennomgang av alle de åtte sakene, mener vi at vi i hovedsak har utøvet et grundig faglig skjønn i uttalelsene våre. Saks- behandlingen har ikke vært vilkårlig og søkerne har ikke vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Når det gjelder Ask-saken, ser vi imidlertid i etterkant at vi burde ha frarådet denne dispensasjonssøknaden.

Fylkesmannens miljøvernavdeling har som oppgave å påse at kommunene følger opp den strand- sonepolitikken som regjeringen og Storting til enhver tid bestemmer skal gjelde. De ansatte hos miljøvernavdelingen kan ikke foreta personlige vurderinger av denne politikken. Vi merker oss imidlertid at artikkelforfatteren velger å tilkjennegi sine personlige synspunkter på dagens strandsonepolitikk i artikkelens sluttord. Etter vår mening svekker dette artikkelens troverdighet, da temaet faktisk er «rimeligheten i de vurderinger og avgjørelser som foretas av de ulike instansene.» Et slikt tema vil jo bare ha forskningsmessig interesse dersom det forstås som rimeligheten av miljøvernavdelingens uttalelser innenfor de rammer som lov og statlige styringssignaler for øvrig setter for dagens strandsonepolitikk, og ikke basert på forfatterens personlige oppfatninger om regelverket. (Innlegget er noe forkortet; red.anm.)

Kommentar fra Larvik kommune: (Tom Henning-Ruud, RE-leder, byggesak, landbruk og geodata)

Larvik kommune kjenner seg ikke igjen i Arvid Strands kritikk av fylkesmannen i Vestfolds miljø- vernavdeling.

Artikkelforfatteren beskriver Larvik kommunes arealdel 2003–2014 uriktig. Larvik kommune har gitt uttrykk for at det er behov for økning av hyttestørrelsen i områder avsatt til fritidsbebyggelse. Artikkelen kan gi inntrykk av at dette gjelder fritidsbebyggelse i områder avsatt til LNF-område.

Den fremsettes påstander i artikkelen uten at disse påstandene begrunnes tilstrekkelig. De enkelte omtalte byggesakene artikkelforfatteren viser til i artikkelen er forskjellige. Sakene gjelder alt fra riving og gjenoppføring av hytte til små tilbygg på 5 kvm. De er lokalisert forskjellig steder, fra blankskurte små holmer til å ligge inne i skogen 120 meter fra sjøen. Dette reiser av den grunn forskjellige problemstillinger. Ingen sak er lik og et vedtak har som hovedregel ingen presedensvirkning for andre saker.

Larvik kommune er av den oppfatning at fylkesmannen gir uttalelser som er godt faglig begrunnet, konsekvente og dermed forutsigbare både for Larvik kommune og for våre kunder. Dette medfører at Larvik kommune kan gi kundene råd på et tidlig tidspunkt for å oppnå et best mulig resultat. (Innlegget er noe forkortet; red. anm.)

Arvid Strand svarer:

Jeg konstaterer at mitt hovedanliggende i artikkelen – påvisningen av urimelig saksbehandling i Ask-saken – klokt nok støttes av fylkesmannens miljø- vernavdeling. Det er en helt sentral innrømmelse siden det var denne saken som etablerte den uroen som gjorde at jeg valgte å bruke tid på «stikkprøver» ved å sette meg grundig inn i et antall saker. Ask-saken er rett og slett «den svarte svanen» som gjør at tesen om forsvarlig og lik saksbehandling i disse tilfellene ble utfordret.

Jeg har ellers aldri vært i tvil om at sakene det dreier seg om befinner seg i LNF-område, og skriver også dette eksplisitt (første avsnitt under Empirien). Det er derfor overraskende at både FMM og Larvik kommune har lest meg annerledes.

Jeg er også overrasket over FMMs kommentar til mitt sluttord der jeg gir tilslutning til offisiell strandsonepolitikk og vårt solide norske planverk for å få fram at det ikke er dette jeg vil til livs. Ved å tilkjennegi sine vurderinger er det faktisk lettere for andre å vurdere sakligheten i det en bringer fram. Uten å gjøre det, kan det være mistanke om «vikarierende motiver». Mange av oss er oss dette todelte weberske1 poenget ganske bevisst. Det vil si at vi først velger våre fag og problemstillinger ut fra personlig engasjement og verdier, mens vi i selve vår faglige utøvelse tilstreber størst mulig saklighet og verdifrihet. «Sine ira et studio» (uten vrede og partiskhet) – et idealprinsipp for forsknin- gen så vel som for byråkratiet. Det var nettopp det som virket som en partiskhet i saksbehandlingen, som var mitt utgangspunkt. Det er prisverdig at fylkesmannens miljøvernavdeling så aktivt erklærer sin tilslutning til dette prinsippet, og i lys av dette ser at den konkrete saksbehandlingen (i Ask-saken) nok var uheldig.

Helt til slutt, vil jeg oppfordre Miljøverndeparte- mentet og Direktoratet for naturforvaltning å følge opp utsagnet fra FMM om at det er behov for mer forskningsbasert evaluering av praktiseringen av strandsonelovgivningen.

Note:

1 tysk sosiolog (1864–1920), makt, organisasjons- og byråkratiteoretiker bl.a.