For vel 40 år siden, i bladet Forskningsnytt nr. 2-3 i 1967, lanserte jeg en hypotese om befolkningskonsentrasjonens ubønnhørlighet. Den hadde sitt utgangspunkt i den faktiske utvikling i folketallet i byregionene, særlig i perioden 1950–1965, og den konkluderte med at samfunnsprosessene som påvirket arbeidsplassenes lokalisering og befolkningens valg av yrke og bosted var sterkere enn de politiske myndigheters styringsmuligheter, at utviklingen ville fortsette i samme spor som før og endog akselerere. Formålet med denne artikkelen er å etterprøve hypotesen ved å beskrive hvorledes folketallet i byregionene, har utviklet seg de siste 60 år, sammenliknet med resten av landet, på tross av motstrømmer og alle forsøk på å motarbeide utviklingen.

Forskning om befolkningsutviklingen i Norge etter 1900 hadde i sekstiårene avslørt et nytt syn på byutviklingen, kalt urbanisering. Fokus i analysene flyttet seg fra den enkelte bykommune til en forsterket befolkningsutvikling i byenes nabokommuner der innflyttere bosatte seg og pendlet til arbeidsplasser, mest i sentralkommunen, men også i andre tilgrensende kommuner. Begrepet byregion, definert som en pendlingsregion, karakteriserte denne utvikling i folketall og ny bebyggelse. Begrepet urbanisering, som også innebar at sysselsettin- gen i næringslivet var i sterk endring fra vareproduksjon til immaterielle næringer med tjenesteyting, administrasjon, finans og kunnskapsproduksjon, kultur mv., ble også knyttet til denne utvikling.

I kjølvannet av utviklingen har det gradvis skjedd en «mental urbanisering» som har påvirket levemåte og verdier både i byregionene og i resten av landet. Denne mentale endring har bare i liten grad fanget forskeres interesse. Det er ikke plass til å utdype denne side ved byveksten i denne artikkel. Det er imidlertid ikke tvil om at omstillingen har vært smertefull for mange som på ulike måter har mislikt og motarbeidet den, men med begrenset suksess.

Endogene og eksogene krefter

I tillegg til tallenes tale opp til slutten av sekstiårene ble hypotesen om befolkningskonsentrasjonens ubønnhørlighet begrunnet med kvalitative data om endogene (innenfra) og eksogene (utenfra) samfunnsprosesser. Disse påvirket både næringslivets utvikling og dets lokaliseringsbetingelser, med derav følgende behov for arbeidskraft. Metoden ble den gang oppfattet som uvitenskapelig her i landet. Men den har senere stått sin prøve, og er blitt benyttet også av andre forskere.

De kvalitative samfunnsprosessene lot seg ikke kvantifisere med tall. De var et resultat av en ønsket politisk og sosioøkonomisk utvikling for full sysselsetting med økonomisk vekst og velstand. Den teknologiske utvikling, med mekanisering, telekommunikasjoner, bilisme, stordrift og stadig nye innovasjoner mv. på mange saksområder, hadde såkalte external economies som sin forutsetning. De ble tilført det norske samfunn fra samfunnsendringer i utlandet. De kunne bare i beskjeden grad påvirkes av norsk politikk. Hver for seg var dette produksjonsfaktorer

som var ønsket i samfunnet som virkemidler til økt velstand og bedre levekår. Lokalise- ringsbetingelsene for disse produksjonsfaktorer var imidlertid større byregioner med mangfold.

De eksogene samfunnsprosessene påvirket også de endogene, som igjen påvirket befolkningens valg av bosted. Mekanisering i landbruk, fiske og andre naturbaserte næringer medførte at fristilt arbeidskraft måtte finne seg nye arbeidsplasser. Utdanningsnivået måtte heves for å skaffe kvalifisert arbeidskraft i nye næringer. Ungdom måtte bryte opp hjemmefra for å utdanne seg. De nye arbeids- plassene innenfor høyere utdannelse, forskning, administrasjon, finans og tjenesteyting av ulik slag, som er et resultat av den teknologiske utvikling, vokste også gradvis frem i de større byregionene i et samspill med hverandre og markedet.

Rådende samfunnssyn

Denne urbaniseringsprosessen var i motstrid til rådende samfunnssyn og verdier i mange kretser innenfor norsk samfunnsforskning og politikk, som ikke bare prioriterte mer rurale og tradisjonelle nasjonale verdier om uavhengighet, sjølråderett og kommunalt selvstyre, men som også hadde sterk tro på politikkens muligheter til å påvirke næringslivets utvikling og lokalisering med tilhørende arbeidsplasser.

Den politiske situasjon tilspisset seg da ungdom- men av 1968-generasjonen begynte å organisere seg i protest mot både det ene og andre, internasjonalt og nasjonalt. Da spørsmålet om landets forhold til Europa kom på den politiske dagsorden ved at det ble aktuelt å søke om medlemskap i EF, oppsto en uhellig allianse mellom de såkalt venstreorienterte ungdommer og folk i mer tradisjonelle rurale og nasjonale kretser som fikk en felles fiende å kjempe mot.

Førtiårsjubileet for dannelsen av Nei til EF, 28. august 2010, ble bare feiret i beskjedenhet. Selvtil- fredsheten over resultatet av folkeavstemmingene tilsa at Nei-folket trygt kunne hvile på sine laurbær. Meningsmålingenes solide flertall for fortsatt Nei gav tro på at «seieren» var vunnet for alltid. Som en av stifterne av Ja til EF i 1972 er også jeg enig i at den norske folkesjel er så selvopptatt og seiglivet at det vil være et Nei-flertall i uoverskuelig fremtid. En omkamp vil være bortkastet tid og krefter.

Men var det en seier i ordets dypeste forstand, eller var det en såkalt Pyrrhos-seier? Og eventuelt – seier for hvem? Samfunnsutviklingen etter 1972 har rullet videre i omtrent samme spor som før folkeavstemmingen, både i Europa og i Norge.

Stopp sentraliseringa!

Dette slagord fra Nei-siden var et av de mest dominerende før og etter EF-avstemmingen i både 1972 og 1994. Slagordet rettet seg både mot Brussel og mot den samfunnsutvikling som i etterkrigstiden før 1968 hadde foregått i Norge, med modernisering og effektivisering av både næringsliv og mange andre sider av samfunnslivet. På nasjonalt nivå rettet slagordet seg i første rekke mot den økende tilflytting til sentrale strøk. Virkemidler som kunne stoppe tilflyttingen har imidlertid vært mangelvare, på tross av mange og stadig tilbakevendende forsøk. Offentlige serviceinstitusjoner har bare hatt tidsbegrenset effekt. Det samme har statlig styrking av infrastrukturen i utkantkommuner. Det private næringsliv har gått sine egne veier, selv om det har vært tilbudt mange lokkemidler for å lokalisere seg i distriktene.

Stavanger er en av byregionene i Norge som har opplevd den sterkeste befolkningsveksten i etterkrigstiden. Folketallet har mer enn fordoblet seg på 50 år. Bildet viser litt av bydelen Tjensvoll. (Foto: Stavanger Aftenblad)

På regionalt nivå motarbeidet man etableringen av større og mer spesialiserte sykehus og fødestuer, uten å innrømme at dette var en nødvendighet for å redusere dødelighet og for å følge med i den medisinske utvikling. På lokalt nivå var man ikke bare mot nedleggelse av små skoler, men også mot utvikling av større skoler, som var nødvendig både av økonomiske grunner og for å øke kunnskapsnivået ved innføring av 9-årig skole i sekstiårene. Noen var endog mot etablering av Universitet i Tromsø fordi dette ville forsterke tilflyttingen til byen og svekke distriktskommunene i nord.

Paradokset ved disse protester var og er at det har vært full tilslutning både i Stortinget og blant folk flest om innføring av både niårig skole og videregående skole for alle. Stortinget har også innsett nødvendigheten av større og mer spesialiserte sykehus. De fleste tiltak som er satt i verk for å

skape andre arbeidsplasser utenfor byregionene har ikke hatt den ønskede effekt.

Mye tyder likevel på at spenningsforholdet mellom desentralisering og sentralisering, mellom sentrum og periferi, mellom privat og offentlig sektor, synes å ha evig liv her i landet. Man er tilhenger av kvalitetsmålet, men ikke av betingelsene for å nå det. I helsesektoren ble dette sist demonstrert ved nedleggelse av fødestuen i Lærdal i 2009. Også i Oslo protesterer man, riktignok forgjeves, mot nedleggelse av Aker sykehus til fordel for Ahus, 20 km lenger øst. Og i mange kommuner er protester mot nedleggelse av små skoler fortsatt et tilbakevendende problem som mange steder «tvinger» kommunestyrene til å opprettholde skoler med få elever.

Det beste (eller verste?) som er oppnådd med protestene er å forsterke gamle stridsspørsmål om overordnet myndighet. Ønske om uavhengighet uten innbanding fra utenforstående står sterkt. Pro- testbevegelsene har bidratt til å legitimere både en venstreorientert populisme og senere en høyre- orientert populisme, to bevegelser av samme rot (selv om venstresiden misliker selskapet). Protest- bevegelsenes bidrag i lokaliseringsdebatten har imidlertid neppe vært annet enn å forsinke en utvikling som har tvunget seg frem med en naturlovs kraft. Noen ganger påfører de samfunnet store omkostninger som kunne vært benyttet til mer nyttige investeringer i infrastruktur og velferds- tjenester. Hvorledes ville Norge i dag sett ut hvis alle protestene hadde vunnet frem? Spørsmålet forblir ubesvart.

Byregionenes avgrensing

Det finnes ingen offentlig definert og vedtatt avgrensing for de enkelte byregioners geografiske utstrekning. Den første avgrensing ble gjort ved Utvalg for byplanforskning i 1967 (nåværende NIBR), med utgangspunkt i pendlingsdata fra Oslo-regionen 1960. Det var og er umulig å trekke en skarp grense. Pendlingen til en sentralkommune avtar gradvis med avstanden til byen. Men ett sted må grensen trekkes. Som et hovedprinsipp ble det i den første undersøkelsene bestemt at kommunene – for å tilhøre byregionen – måtte ha minst 20 prosent utpendlere til sentralkommunen eller en av de andre kommunene i regionen. Noen ganger var det imidlertid hensiktsmessig å sette grensen lavere.

Dataene viste at for Oslos del sank pendlingsin- tensiteten i 1960 raskt når man kom mer enn 25–40 km fra sentrum, avhengig av jernbaneforbindelsen og kollektivbetjeningen med buss. I mindre byregioner var avstanden 10–20 km. Felles for dem alle var at de mest sentrale kommunene økte sitt folketall, men utenfor 20–prosents kommunene var det vanligvis stagnasjon eller nedgang i folketallet. Arbeidstakere flyttet nærmere sentrum for å forkorte arbeidsreisen.

Som en arv fra mellomkrigstiden tilsa den byplanpolitiske tankegang i 1960-årene (før bilis- mens og velstandens gjennombrudd) at hensynet til en kostnadseffektiv kollektivtransport og ressursbesparende infrastruktur krevde en forholdsvis kompakt bebyggelse rundt de større byene. Derfor var det hensiktsmessig å hindre at pendlingsomlandet ble for omfangsrikt. Dette bebyggelsesprinsipp lå da også til grunn for Oslos generalplan av 1960 og et generalplanforslag for Bergenshalvøya.

Etter omlag 20 års politiske forberedelser strandet forsøkene på å lage et mer kompakt bebyggelsesmønster inn i de nærmeste Akershus-kommu-nene. Etter 1970 vant kommunene i Akershus og i de fleste andre byregionene over ønsket om en planlagt kompakt bebyggelse i forlengelsen av de opprinnelige sentra. Alle kommunene ville stå fritt til å lokalisere nye boliger hvor som helst innenfor egne kommunegrenser, uten hensyn til kollektivtransport, skoleskyss eller kostnadene ved infrastruktur mv.

Denne politikken har likevel ikke forhindret at det er de nærmeste kommunene til de gamle bysentrene som har hatt den sterkeste befolknings- tilveksten. Senere offentlige dokumenter har imidlertid hatt andre hensyn enn disse i by- og regionalpolitikken og ved omtale og avgrensing av regioner/byregioner og funksjonelle regioner. Disse begreper brukes ofte i utvannede og tvetydige sammenhenger med distriktspolitiske formål.

Den manglende overordnede styring av bebyg- gelsesutviklingen sammen med den økte privatbilisme har imidlertid ført til at pendlingen har tiltatt i omfang også fra noen kommuner utenfor de først definerte byregionene, med tilhørende sterk økning i folketallet. Disse er kalt randsonekommuner. For Oslos del var dette åpenbart allerede i 1960. Likevel valgte man den gang, av administrative hensyn med tanke på overordnet styring, å begrense Oslo byregion (Hovedstadsregionen) til Oslo/Akershus fylker. Noen få kommuner i Østfold og Buskerud hadde allerede i 1960 atskillig utpendling til Oslo uten at det var naturlig å regne dem til byregionen. Denne gang er de med i statistikken som randkommuner.

Også andre steder finnes det kommuner med sterk urbaniseringsgrad som supplerer listen av de første byregionene. Dette gjelder for eksempel på Ytre Sunnmøre, der fire kommuner med et ekspan- derende, teknologisk sterkt næringsliv har hatt en sterk vekst. Fordi de mangler et felles sentrum og har sterke bånd til Ålesund, er de betegnet som randsonekommuner til Ålesund. Også Mandal, Eigersund, Stjørdal og noen kommuner rundt Bergen mv. er gitt en slik betegnelse.

Tallenes tale 1950–2010 1

I undersøkelsen fra 1967 ble det registrert at 23 byregioner hadde over 20.000 innbyggere i 1960. Flere av dem hadde i en femtiårs-periode hatt svak befolkningstilvekst. Men i perioden 1950–1960 hadde alle unntatt to en vekst i folketallet vesentlig sterkere enn landsgjennomsnittet. Elleve byregioner hadde mellom 10.000 og 20.000 innbyggere. Alle med en betydelig vekst i samme periode. Det ble prognostisert at også flere av disse hadde et betydelig vekstpotensiale. I 1950 bodde til sammen 51,8 prosent av landets befolkning i de 23 byregionene med mer enn 20.000 innbyggere, mens4,1 prosent bodde i de 11 byregionene med 10.000– 20.000 innbyggere.

Det ble forventet at byregionene med over 20.000 innbyggere, og særlig de største, ville være mest attraktive i fremtiden, på grunn av størst mangfold i næringsliv og sosioøkonomiske levekår med et allsidig arbeidsmarked. I 2010 hadde da også seks av dem fått mer enn 20.000 innbyggere, til sammen 28 (denne gang er Tønsberg og Horten (Borre) slått sammen som én byregion).

Tabell 1. Folketall og andel av befolkningen 1950–2010 i tre utvalgte områdetyper.

Tabell 2. Endring i folketallet i tre områdetyper i absolutte tall og prosent 1950–2010.

Fordi formålet med denne undersøkelse er å etterprøve den gamle hypotesen, så langt teknisk mulig med hensyn til grensejusteringer, er det benyttet identiske grenser med tilbakeføring fra 2010 for byregionene i de år som er undersøkt. I tabell 1 og 2 er det gjort en sammenfatning av befolkningsutviklingen i tre kategorier av bebyggelsestyper:

  • 28 byregioner med over 20.000 innbyggere i 2010

  • 5 gjenværende byregioner fra undersøkelsen i 1967 som fortsatt har mindre enn 20.000 innbyggere

  • 12 randsoneområder med sterk vekst

Tabell 1 viser at de 28 byregionene som i 2010 hadde mer enn 20.000 innbyggere, omfattet69,5 prosent av landets befolkning. I 1950 hadde de samme byområdene 58,0 prosent. De 12 randsone-

områdene hadde i 2010 økt sin andel av befolkningen til 5,2 prosent. Legger vi til folketallet i de 6 gjenstående små byregionene, ser vi at 76,3 prosent av landets befolkning bor i de mest urbaniserte områdene, mot 23,7 prosent i resten av landet. I 1950 bodde mer enn 35,7 prosent av befolkningen utenfor byregionene og deres randsoner, så endrin- gen har vært betydelig de siste 50 år.

Mellom 1950 og 2010 økte folketallet i Norge med 48,2 prosent, fra 3.278.600 til 4.858.200 innbyggere (se tabell 2). Sterkest var veksten i byregionene med mer enn 20.000 innbyggere, 77,4 prosent. For de tre områdetypene samlet var økningen i folketallet 76,0 prosent. I resten av landet var det tilbakegang i folketallet (÷1,8 prosent). I tabellen er tallene aggregert til tyveårs-perioder. Utviklingen har gått i bølgedaler, år for år, periode for periode, avhengig av mange forhold, demografi, konjunkturer, innvandring m.v.

I begynnelsen av 1970-årene, med oljekrise og krise i skipsfarten og i 1980-årene med jappetid, bankkrise og begynnende boligkrise, var økningen i folketallet i de tre områdetypene svakere enn i de andre periodene. Særlig i 1970-årene ble det hos mange tent håp om at det var lyktes å snu utviklingen. Folketallet i Oslo kommune gikk endog tilbake. Men både politikere og mange fagfolk lot seg lure. Årsaken var ikke å finne i politiske tiltak, men i sviktende boligpolitikk og utflytting i hovedsak til Akershus og randsoneområdet som økte i folketall.

Dynamikken i befolkningsutviklingen

I en nærmere analyse av årsakene til konsentrasjonen, som det er mange grunner til å anta vil fortsette også de nærmeste år, må man ta utgangspunkt i flyttepotensialet som finnes i rurale strøk og små byregioner/tettsteder i de enkelte fylker og dyna- mikken som ligger i næringsstruktur og sosio- økonomiske forhold i de større byregionene.

Her finner man først at fylkene nord for Sør-Trøndelag lenge har hatt tilbakegang eller ubetydelig økning i folketallet. Befolkningskonsentrasjonen i Tromsø, Bodø og Alta har imidlertid demmet opp for en større utflytting fra de nordligste fylker. I de to fylkene nord på Vestlandet har folketallet samlet sett stagnert, med Sogn og Fjordane i tilbakegang. Vekstkraften i Ålesund med omgivelser sammen med Molde har imidlertid reddet Nordvestlandet fra en større tilbakegang i folketallet.

Også i de to innlandsfylkene på Østlandet har folketallet stagnert, på tross av en ikke ubetydelig tilvekst i Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum. Langs kysten øst for Lindesnes har alle byregionene en betydelig vekst, mens innlandskommunene har stagnert eller er i tilbakegang. Her må byregionene konkurrere med hverandre om tilflyttere hvis de skal vokse utover naturlig tilvekst. (Selv om det til denne artikkel ikke er benyttet data om aldersfordeling, tilsier demografisk logikk at mesteparten av utflyttingspotensialet fra innlandskommunene er uttømt. Den relativt yngste befolkning finnes i byregioner i vekst.)

Et viktig kjennetegn ved urbaniseringsforløpet (konsentrasjonen), som inngikk i analysen fra 1967, var at det hadde flere faser. Sysselsettingen i landbruket var i tilbakegang. I en tidlig fase, i Norge opp til 1950, ble det dannet tallrike tettsteder/byer, noen større enn andre, i et hierarkisk system. Dette ble beskrevet som lokal og regional konsentrasjon. Hver for seg hadde tettstedene/byene et større eller mindre omland med rurale næringer. Fra dette omland kom tilflyttere i økende grad til byen/tettstedet. Etter hvert som tiden gikk ble noen byer større enn andre i en regional konsentrasjon, ved at folk flyttet videre til større byer/byregioner.

Med dannelsen av nasjonalstater ble vanligvis hovedstedene dominerende over de andre byregionene. De fikk nasjonale funksjoner med spesielle arbeidsplasser som det ikke var behov for andre steder. Disse har igjen hatt ringvirkninger til nye næringer som gradvis også kunne forplante seg til andre deler av landet.

Byutviklingen i Norge kjennetegnes ved et slikt utviklingsforløp, som er blitt forsterket de siste60 år og som må kunne forventes å fortsette. Noen byregioner vokser seg større enn andre av flere årsaker, ikke minst geografisk beliggenhet. De kan hente sin tilvekst både fra det nærmeste rurale omland og fra mindre byregioner, særlig i de nærmeste omgivelser. Flere av de mindre byene/tettstedene med et mer begrenset omland har nådd sitt maksimum. Det samme gjelder noen av byregionene med 20.000 innbyggere eller flere. Også enkelte av disse har eller er i ferd med å stagnere.

Denne prosessen ble, med støtte i Christallers sentralstedsteori og andre teorier, beskrevet som en suksessiv flytting – først fra landsbygd til nærlig- gende små tettsteder og senere videre til større. Noen ganger foregikk flyttingen også fra landsbygd eller mindre tettsteder direkte til de største stedene. Øverst på den hierarkiske stigen står en hovedstad eller annen metropol, som henter innflyttere fra alle deler av landet, fra byregioner, rurale områder og fra utlandet.

Det er i et slikt perspektiv vår tids regionale byutvikling i Norge må analyseres. Når man retter søkelyset mot de enkelte byregionene (uten randkommuner) viser det seg at syv av de 28 byregionene som i 2010 hadde mer enn 20.000 innbyggere hadde enn svakere vekst i folketallet enn landsgjennomsnittet i perioden 1950–2010 (Nedre Glomma, Hamar, Gjøvik, Halden, Ringerike, Kristiansund og Steinkjer). I perioden 1990–2010, som var preget av en uvanlig sterk vekst i folketallet på

grunn av innvandring, hadde 13 av de største byregionene svakere vekst enn landsgjennomsnittet. De fleste av dem har likevel tilstrekkelig størrelse til at de også på lengre sikt vil kunne forsvare en plass i størrelseshierarkiet.

Hvilke egenskaper og hvilken beliggenhet er det som kjennetegner byregionene som taper for de andre i prosentvis økning? Noen av dem på Østlandet taper åpenbart i konkurranse med Hovedstadsregionen. Men Moss og Drammen er også sterke vekstregioner som har fordel av nærheten til Oslo. Det samme kan man trolig si om de tre byregionene i Vestfold. Disse har så sterke funksjonelle bånd til hverandre at de under tvil kan kalles én byregion med omlag 200.000 innbyggere til sammen. Bebyggelsesmønsteret mangler imidlertid den tetthet og de urbane kvaliteter som tifredsstiller krav en til storby med bærekraft.

Harstad, Kristiansund, Steinkjer, og Kirkenes har alle en isolert beliggenhet med begrenset omland. Heller ikke næringsstrukturen i disse tilsier at de har muligheter for videre befolkningsøkning av betydning. Nord-Trøndelags rurale karakter, og Steinkjers beskjedne størrelse og begrensede mangfold, har medført at hele fylket har kommet i skyg- gen av Trondheim, som dermed har et stort befolk- ningsunderlag for videre vekst. Kirkenes kan være et mulig unntak på grunn av politiske forhold. En eventuell økning i folketallet her må komme fra langveisfarende folk. Noen storby blir det neppe. I Finmark er det Alta som på grunn av sin sentrale beliggenhet (og trolig også klima) har hatt størst vekst.

Stavanger (145,6 %), Kristiansand (124,0 %), Tromsø (160,6 %) og Bodø (153,3 %) er de byregionene som har hatt den sterkeste befolkningstilvekst i perioden 1950–2010. Folketallet er mer enn fordoblet på 50 år. De har alle en beliggenhet som gjør at de dominerer hver sine landsdeler, samtidig som de på grunn av fremtidsrettet næringsstruktur og andre urbane kvaliteter er fristende flyttemål av folk fra hele landet. Med et mulig unntak for Bodø er det disse byregionene som sammen med Oslo-regionen, Bergen og Trondheim vil ha størst vekstpotensiale i fremtiden. Selv om disse tre har hatt mindre vekst i prosent enn de fire ovenfor har de, sammen med Stavanger, på grunn av sin størrelse hatt størst vekst i absolutt folketall. Hovedstadsregionen alene har økt folketallet med en halv million innbyggere siden 1950, litt mer enn i de 6 andre til sammen.

Har noen vunnet og andre tapt?

Hypotesen om konsentrasjonsprosessens ubønnhørlighet ble fremsatt før oljefunnene i Nordsjøen. Men det er neppe tvil om at oljealderen både har påskyndet og forsterket utviklingen mot konsentrasjon i bosettingsmønsteret. Det samme har innvandring. Uten å gi seg inn på verdivurderinger om gode eller dårlige sider ved den samfunnsutvikling som har funnet sted må det være tillatt å henvise til at norske politikere og mange andre liker å sole seg i FNs bedømmelse om Norge som verdens beste land å bo i.

Men er det noen eller noe som har tapt eller blitt offer for denne samfunnsutvikling, som har berørt og påvirket oss alle sterkt?

Om dette kan det være mange meninger. Denne forfatter vil mene at den mest negative konsekvens er at natur og økologisk miljø er den store taper. Vi har ikke klart å skape byplanmønstre etter klassiske byplankriterier som er ressursbesparende og mer kostnadseffektive enn dagens bebyggelsesmønster. Den store byggevirksomhet med økt boligstandard som har fulgt i velstandens kjølvann har skjedd på grunneieres og nærsynte kommunale særinteressers premisser, godt støttet av liberale markedskrefter.

Resultatet er blitt at unødvendig store arealer er blitt nedbygget til skade for naturens mangfold, ved at veier og bygninger er spredt over store områder. Unødig store ressurser medgår til infrastruktur, og anleggene fordyres. Et slikt bebyggelsesmønster er avhengig av privatbilisme og dermed sammenheng- ende oljebruk og forurensing. Det reduserer sterkt muligheten for at nødvendig transport kan erstattes med kollektive transportmidler. Det har hittil stått i veien for at vannbåren varme fra fornybart brensel kan erstatte elektrisitet som oppvarming, og det både fordyrer og vanskeliggjør innsamling av avfall, til oppvarming og gjenbruk. Også jordvern med tanke på fremtidig matproduksjon er blitt skadelidende.

Når vil norske politikere ta inn over seg, at dagens sammenstruktur er fundamentalt forskjellig fra 1960-årenes? En desentralisert rural politikk har for lenge siden utspilt sin rolle, uten å bli erstattet med en tidmessig urban politikk for en ressursbesparende og klimavennlig politikk.

Note:

1 De data som er benyttet i denne artikkelen er hentet fra Norsk samfunnsviten- skapelig datatjenestes kommunedatabase. NSD er ikke ansvarlig for analyse av dataene eller for de tolkninger som er gjort her.