I senere tid har norsk samfunnsdebatt nok en gang vært preget av konflikten mellom by og land, mellom distriktene og sentrum.

Først var det striden om lokalsykehusene som forårsaket rabalder. Så var det kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsetes debatt om motmakt og det enkelte oppfattet som «Oslo-hets» fra hennes side. Deretter fulgte oppgjøret om kraftmastene i Hardanger, som mange vestlendinger så på som en kamp mot hovedstadens politiske maktelite. På sensommeren skapte Statistisk sentralbyrå høy temperatur med sine fylkesfordelte tall over verdiskapingen pr. innbygger. Og senere i høst skal Stortinget diskutere ny rovdyrpolitikk . . .

Selv om disse konfliktene ikke nødvendigvis henger sammen, har de én ting til felles: Det handler om lokale interesser og posisjoner som står opp mot de mer nasjonale interessene.

Konflikten mellom sentrum og periferi er ikke av ny dato. Ja, enkelte forskere vil ha det til at motsetningen går helt tilbake til Norges samling, da bøndene i Trøndelag samlet seg mot Olav den hellige, som kom rekende fra Sverige og ville bli konge. Det endte som kjent i slaget på Stiklestad. At distriktene står mot sentrum, og by mot land, er heller ikke noe særnorsk fenomen. Andre steder kan slike konflikter til og med være enda sterkere enn i vårt forholdsvis homogene samfunn.

I Norge har sentrum/periferi-dimensjonen tradisjonelt hatt stor betydning for politiske verdier og for kulturelle holdninger som målsak, avholdssak og andre «rørsler». Fortsatt finnes det målbare kulturforskjeller mellom by og land, slik Ottar Hellevik viser i dette nummeret av PLAN. Men bosted kan bare forklare en del av forskjellene, andre sosiale faktorer, som alder og utdanning, veier tyngre.

Når det gjelder den regionale utviklingen i Norge, fortsetter sentraliseringen. Den er likevel svakere enn før på grunn av høy innvandring og et rekordstort fødselsoverskudd, som har ført til en forbedret flyttebalanse mellom sentrale og perifere områder. I 2009 og første halvår 2010 har befolkningsutviklingen vært positiv i både by- og bygderegioner. For første gang siden 1980 har folketallet samlet sett gått opp i spredtbygde strøk. Og færre kommuner har hatt nedgang i folketallet de siste årene enn på lenge.

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete kan derfor med en viss rett peke på positive tendenser når det gjelder den regionale befolkningsutviklingen, selv om hun her i bladet ikke legger skjul på problemene distriktene står overfor – med fraflytting, fødselsunderskudd og forgubbing.

Det kan imidlertid være farlig å stirre seg blind på de siste to–tre års utvikling, som attpåtil er sterkt preget av ekstremt stor netto innvandring. Hvis vi i stedet ser på utviklingen de foregående 50 år, er bildet ganske entydig preget av det Tor Fr. Rasmussen i sin artikkel kaller «befolkningskonsentrasjonens ubønnhørlighet». Og hvis vi følger Tor Selstad og hans blikk inn i framtiden, kan det regionale Norge i 2030 være ytterligere polarisert, med hyperurbanisering i sentrum og stagnasjon i periferien.

Dersom vi skal unngå en slik utvikling, er det lett å være enig med det statsråden skriver i sitt innlegg: «Me må ha eit sterkare samspel mellom byar, deira omland og mindre stader. Klarer me ikkje det, blir det vanskeleg å ta heile landet i bruk.»

Sagt på en annen måte: By og land må spille på lag hvis vi skal hindre at Norge deler seg i to.

Kanskje burde vi ta på alvor Henrik Wergelands ord: «Vi ere en Nation».

Jens Fredrik Nystad Redaktør