Nasjonale turistveger er et gigantisk prosjekt i norsk målestokk. Store statlige overføringer og lokal satsing skal bidra til å trekke turister fra alle verdenshjørner til Norge med fornyet styrke. Atten vegstrekninger er valgt ut. Samtlige av disse går gjennom områder som turistvegprosjektet karakteriserer som «det ypperste av norsk natur». Men imøtekommer prosjektet dagens endrete syn på og bruk av landskapet?

Stilt overfor stadig større konkurranse, har reiselivsbransjen og myndigheter vært nødt til å tenke nytt for å snu turiststrømmen. En nedgang innen reiselivsbransjen gir store konsekvenser for syssel- settingen i distrikts-Norge, og prosjektet Nasjonale turistveger har derfor som en av hovedmålsetnin- gene at næringslivet i distriktene skal styrkes, og at turistvegsatsingen skal gi ringvirkninger og fremme verdiskapning i distrikts-Norge (Prosjektdirektiv 2004).

Norske landskap har vært et mål for turister i mer enn 150 år. Gjennom hele denne tiden har fjorder, fosser og fjell hatt attraksjonskraft nok i seg selv. Som på de fleste områder i samfunnet stilles det nå stadig større krav til innhold og opplevelser. Grensen for hva som fanger vår interesse synes å forskyves – blant annet som et resultat av at vi kontinuerlig bombarderes med inntrykk gjennom ulike medier. Vi er blitt vant til å «underholdes». I denne virkeligheten kan det synes som de norske landskapene i ferd med å bli for kjedelige – turistene etterspør mer.

Moderne arkitektur ble virkemiddelet som skulle bøte på dette. Ved å kombinere nasjonalromantiske, «jomfruelige» fjord-, fjell-, og kystlandskap med arkitektur fra vår tid, oppstår noe helt nytt. Denne artikkelen tar for seg landskapssynet i turistvegprosjektet, hvordan arkitektur fra vår tid påvirker opplevelsen av tradisjonsrike landskap, og i hvilken grad Nasjonale turistveger synes å ta opp i seg de krav og forventninger som stilles av dagens og morgendagens turister.

Nasjonalromantikken og et endret landskapssyn

Rundt 1820 kom det norske landskap på moten. Storslagne naturfenomen som fjell, fjorder og fosser ble «oppdaget» av vitenskapsmenn og kunstnere som reiste rundt i landet. Opplevelsene formidlet de senere gjennom reiseskildringer, billedkunst og vitenskaplige registreringer. Borgerskap fra både inn- og utland fulgte begeistret etter. De voldsomme natur- opplevelsene spilte på hele følelsesregisteret: ærbø- dighet, glede, begeistring og frykt, men ikke minst følelsen av å være liten i møte med elementene; overvunnet og beseiret av en natur som vanskelig lot seg temme. Sublimitet (opphøyethet) ble et nytt, estetisk begrep for å beskrive disse naturmøtene.

Nasjonalromantikken som epoke (med et høydepunkt rundt 1850) skulle vise seg å få stor betydning for norsk kultur- og reiseliv. Etter flere hundre år under dansk herredømme lette man etter det norske, noe som kunne dekke behovet for en felles norsk identitet. Bondekulturen, som mange steder hadde overlevd i nesten uendret form gjennom generasjoner, ble på mange måter svaret på denne søken. Bøndenes kultiverte landskap ble, sammen

Voldsom natur vakte frykt og begeistring. Stetind i tåke av Peder Balke (1864), Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Nasjonale turistveger I Norge

  • Statens Vegvesen utvikler 18 vegstrekninger til turist- attraksjonen «Nasjonale turistveger». Attraksjonen skal markedsføres samlet fra 2012.

  • I 2009 oppfyller seks av strekningene de høge kvali- tetskravene som stilles i turistvegsatsingen. Innen 2016 skal alle 18 være godkjent som fullverdige Nasjonale turistveger.

  • Turistvegene omfatter til sammen 1.600 kilometer og varierer i lengde fra 27 kilometer til 194 kilometer. Halvparten av strekningene ligger langs kysten, mens den andre halvparten preges av fjord og fjell.

med «den ville natur», en del av det norske turistlandskapet. Borgerskapet med sin bykultur ble grepet av et nasjonalromantisk svermeri.

Nasjonalromantikken ga naturen og landskapet en egenverdi. Naturen var det ekte, det rene – det jordiske paradis. Ved å oppsøke naturen, fant man seg selv. Man ble et helt menneske. Lengselen etter dette antok for mange nesten religiøse dimensjoner. Reisene de foretok kunne sammenlignes med pile- grimenes reiser til hellige steder. Den urørte natur manglet nok raffinement, men kunne foredles gjennom å «temmes».

Den ensomme vandrerens kontemplative opplevelse der han skuer ut over det norske fjelllandskapet, ble utgangspunktet for begrepet nytel-

Nytelseslandskap – også i dag. (Foto: adrenaline.no)

seslandskap (brukt av etnolog Oddlaug Reiakvam i arbeidet med landskapsfotograf Knud Knudsens fotografier fra 1880-tallet) (Christensen 2002). På denne tiden var om lag åtti prosent av den norske befolkningen sysselsatt i primærnæringene. I bondesamfunnet var synet på landskap knyttet opp mot nytte og produktivitet. Landskapet hadde kun verdi dersom det ga noe av seg – var nyttig. Med nasjo- nalromantikken beveget man seg fra dette landskapssynet over i en periode der nytelsesaspektet fikk stadig større plass – dette som en motsats til de som levde av og/eller tett på landskapet. Et slikt «innenfra-perspektiv» på landskapet dannes gjennom bruk og nytte (Christensen 2002). Der landskapsopplevelsen knyttes til «nytelse» (fritid, på gjennomreise, betrakte, beundre) vil den i større grad karakteriseres av et «utenfra-perspektiv». Denne tilnærmingen til natur og landskap er utgangspunktet for landskapssynet i Turistvegprosjektet. Målgruppen, primært bil- og rundreise- turisten, vil ha en annen landskapstilnærming enn den fastboende.

Liten grad av tilrettelegging for turister ved Brigsdalsbreen i 1906. Breen er attraksjonen! (Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum)

Nasjonale turistveger og landskapssyn

En turist vil i de fleste sammenhenger ha et utenfra-perspektiv på landskapet. Nasjonale turistveger tar utgangspunkt i «rundreise med bil» som produkt og «den romantiske rundreiseturist» som målgruppe (Stikbakke 2009).

Som turister trer vi ut av våre hverdagslandskap, reiser vekk og oppsøker nye steder – og nye landskap. Attraksjonene er det som danner grunnlag for turisme, og kan defineres som «... et fortettet uttrykk for hva turisten er på leting etter» (Jacobsen & Viken 1999). Attraksjoner er som regel utslags- givende for at man reiser og hvor man reiser (ibid).

I Norge er det meste av reiselivet naturbasert. Den viktigste attraksjonen siden turismens spede begynnelse har vært og er naturen og det særegne landskapet. Fossefall, fjorder og fjellandskap har vært selve fundamentet i den reiselivsutvikling som har funnet sted både lokalt og nasjonalt.

Tilrettelegging har gjort det mulig, men også attraktivt å være turist i Norge. På den ene siden har det bestått i å gjøre attraksjonene tilgjengelige. Veg- og jernbaneutbygging og drift av fergeruter har hatt avgjørende betydning. På den andre siden har man økt attraktiviteten ved å bygge rasteplasser, toalettfasiliteter, parkeringsplasser og annet som bidrar til den gode reiseopplevelsen. Svært mange av Turistvegprosjektets tiltak dreier seg da også om nettopp dette: Småskala tiltak i ny form og «innpakning» som betyr mye for reiseopplevelsen, men lite for landskapsopplevelsen.

Det er først og fremst de større turistvegtiltakene som påvirker landskapsopplevelsen. Omfanget av tiltakene, men også til en viss grad en sekvensering av strekningene, vil bidra til dette.

Å kjøre turistvegstrekningene byr på to helt ulike opplevelser: Den ene består i å være underveis, der landskapsopplevelsen foregår gjennom bilvinduet, i fart – og med bilen som et beskyttende «skall». Den andre får vi når vi stopper bilen og går ut. Landskapet sanses på en annen måte.

Reisen

Turistvegene leder turisten gjennom «det ypperste av norsk natur» (Prosjektdirektiv 2004). Det meste av strekningen oppleves fra bilen, gjennom bilvinduet og i fart. Når hastigheten øker inntreffer flere ting:

  • Førerens konsentrasjon er i stor grad er på veien. Landskapet får mindre oppmerksomhet.

  • Synsfeltet snevres inn.

  • Forgrunnsdetaljer forsvinner ved høye hastigheter. Kun de store landskapstrekkene registreres (Olsen 2003).

Å oppleve landskap fra et kjøretøy i fart, er en kompleks persepsjonsprosess (Espanol Echaniz 2007). Fart gir en filmatisk opplevelse av landskapet. En biltur gjennom vakre landskap kan til en viss grad sammenlignes med å sitte i lenestolen og se på tv i sin egen stue; man sitter varmt og godt og er beskyttet fra vær og vind og andre sanseinntrykk enn de rent visuelle (Hagman 2000).

Tiltakene langs de ulike strekningene representerer på mange måter reisens høydepunkt. De utgjør reisens referansepunkt, det vil si: «…sterkere inntrykk som skiller seg fra resten av omgivelsen» (Statens Vegvesen 2006). Disse er plottet inn fysisk på kartet og mentalt hos den veifarende, og medvirker til at den reisende «drives» framover – fra tiltak til tiltak. Områdene imellom kan med det oppleves som mindre verdifulle. Noen har allerede definert hva som er mest severdig. Det man opplever fra bilvinduet kan likevel fungere som et viktig førsteinntrykk som kan utdypes når man går ut av bilen (Espanol Echaniz 2007).

Farten påvirker det man oppfatter langs veien, og fokuspunktet flyttes fram. De små detaljene åpenbarer seg først utenfor bilen. (Foto: Kristin Evjen)

Stedet: fra forgrunn til bakgrunn

I det øyeblikket bilen stopper, man åpner bildøren og går ut, endrer opplevelsen av landskapet seg vesentlig. Den filmatiske opplevelsen av omgivelsene opphører. Fra ståstedet, et fast punkt, utfolder panoramaet seg eller man omsluttes av landskapet. Alle sanser settes i sving for å erfare stedet. Lyd, lukt og følelsen av vær og vind bidrar til å fylle ut det bildet man har dannet seg gjennom bilvinduet.

Men på mange av stoppestedene får de jomfruelige landskapene konkurranse: Blikket trekkes mot arkitekturen. Det tilførte, menneskeskapte, kjemper med naturen om oppmerksomheten. Avhengig av størrelse, omfang og grad av monumentalitet, overtar arkitekturen i en del tilfeller «scenen» mens landskapet skyves i bakgrunnen. Dette påvirker i sin tur landskapserfaringen. I disse tilfellene blir landskapet i beste fall en kulisse som framhever den nye attraksjonen. Turistens oppmerksomhet fanges av form og materialbruk som opptrer i skarp kontrast til det opprinnelige landskapet.

Perspektivet

Fra landskapsarkitekturteorien hentes ideen om å se på verden som en blanding av «de tre naturer».

Hva er i fokus for turistens oppmerksomhet – landskapet eller arkitekturen? Fra planlagt rasteplass og utsiktspunkt med toalett på Gaularfjellet i Sogn og Fjordane. (Illustrasjon: Code Arkitektur)

Den første natur er villmarken, det urørte. Den eksisterer nå mer kun som en konstruert gjengivelse eller idé, fordi det knapt finnes en flekk igjen på jorda som sivilisasjonen ikke har berørt i en eller annen form.

Den annen natur, alteram naturam, ble introdusert allerede av Cicero for det som ikke lenger var urørt, men menneskelig påvirket.

Den tredje natur er hagen, parken. Med fram- veksten av hagekunst som selvstendig kunstform utover 1500-tallet, oppsto behovet for å beskrive dette nye som var langt mer planlagt, komplekst og sofistikert i sitt uttrykk enn bare «berørt natur» (Hunt 2000).

Overføres denne teorien til Turistvegprosjektet, kan vi tenke oss at tiltaket (arkitekturen) representerer «hagen» – den sofistikerte og komplekse tredje natur. Veien blir den andre natur i dette bildet; så absolutt berørt natur, funksjonell, men uten det «raffinement» vi finner i den tredje natur. Den første natur, det ville og uberørte, er nærmest bærende for Nasjonale turistvegers konsept: Det sofistikerte, planlagte og komplekse som kontrast til, og i samspill med, «villmarken».

Renessansens siktlinjer og barokkens aksiale hager bidro til å skape perspektivet. Hagen, den sofistikerte tredje natur var betrakterens utgangspunkt og ståsted. Den menneskelige kontroll avtok med avstanden fra huset og det opparbeidede.

Ved å plassere Nasjonale turistveger inn i dette teoretiske rammeverket, vil vi kunne anta at ved å betrakte naturen fra «hagen» (tiltaket, arkitekturen), følge siktlinjen via den andre natur (veien) og videre ut i «villmarken», skapes en distanse som «frigjør forestillingsevnen og idealiserer motivet» (Geelmuyden 2008). Der turistvegtiltakene nå er etablert, vil betrakterens utgangspunkt flyttes fra den andre natur (veien) til den tredje natur (tiltaket). Kontrasten uttrykt gjennom det planlagte og opparbeidede forsterker følelsen av avstand til naturen, noe som igjen idealiserer og styrker vår oppfatning av hva som er «villmark».

Kanskje kan dette paradoksalt nok føre til at naturen oppfattes som mer natur, nettopp fordi vi mobiliserer vår egen forestilling om hva som er natur (Dokk Holm 2006)? I så fall er perspektivet et virkemiddel som kan nyttes i planleggingen av nye tiltak.

Fra betrakter til bruker. Mot en ny landskapstilnærming.

Fra 1980-tallet gjør et nytt fenomen seg gjeldende i Norge. De første fornøyelsesparkene åpner, og disse skiller seg fra det naturbaserte reiselivet ved at de er selvstendige attraksjoner som i liten eller ingen grad tar utgangspunkt i eller samspiller med omgivelsene. Parkene ble det første svaret på turistenes krav om noe mer enn bare natur og landskap i reiselivssammenheng i Norge. Fra og med denne perioden ser man en helt annen grad av regi og tilrettelegging både av attraksjoner og landskap. Fra «nytelseslandskapet» beveger vi oss nå gradvis over i «opplevelseslandskapet».

I rapporten «Basehopping – nasjonale selvbilder – sublime opplevelser» (Mæland 2004), tar forfatte- ren for seg en gruppe ekstremsportutøvere som er drevet enda lenger i sin søken etter «noe mer». Her finnes ingen ting igjen av nasjonalromantikkens passive og distanserte landskapstilnærming, samtidig er landskapet et av de viktigste elementene i attraksjonen. Basehopperne tar utgangspunkt i og er i en kontinuerlig interaksjon med omgivelsene. Attraksjonen endrer karakter fra å være naturen i seg selv (i nasjonalromantisk reiselivstradisjon) til å bli opplevelsen i naturen.

Eksempel på nyere naturbruk. (Foto: www.folk.uio.no)

Samtidig med dette, skjer det en framvekst av det som innen økonomisk teori kalles experience economy (opplevelsesøkonomi) (Pine & Gilmore 1999). Det går ut på at etterspørselsmønsteret etter hvert dreies i retning av mer abstrakte varer. Fra tidligere å etterspørre varer og tjenester, går etterspørselen nå i retning opplevelser – dette som et resultat av en tid preget av økt personlig frihet og god økonomi. Opplevelsene blir viktige for vår identitet og selvoppfattelse – de bidrar til å forme historien vi ønsker å fortelle om våre liv. Kunden vil med dette som utgangspunkt definere verdien ut fra graden av opplevelse for ham/henne personlig, og det igjen styrer betalingsvilligheten (Flagestad 2006).

Reiseliv som bransje er preget av tjenesteproduksjon. Reiselivsprodusenten tar betaling for den tjenesten han selger, men differensierer lite ut ifra opplevelsen dette gir den enkelte. Ved å selge en opplevelse istedenfor tjenestene som leder til en opp- levelse, vil betalingsvilligheten øke blant de turistene som ønsker denne opplevelsen på sin «livs-cv». I rapporten «Developing creativity in tourist experiences: A solution to the serial reproduction of culture?» (Richards & Wilson 2006) tar man dette enda et skritt videre ved å foreslå at «varen» som tilbys kun skal være det «kreative råmaterialet» turisten trenger for selv å produsere sine egne opplevelser. Dette forutsetter en helt annen og langt mer aktiv og dynamisk bruk og tilnærming til omgivelsene enn det både Turistvegprosjektet og andre reiselivsprodukter legger opp til.

Svært mye tyder altså på at det går mot endringer når det gjelder bruken av natur og landskap, og at dette er starten på en prosess som bidrar til å redefinere det eksisterende landskapssyn bygget på nasjonalromantikkens idealer. Der den nasjonalromantiske tradisjonen står for en overflatisk og til dels passiv tilnærming, tar Mælands rapport utgangspunkt i en type turisme som legger opp til en langt mer aktiv bruk av landskapet. (Basehopp brukes i denne sammenhengen kun som et eksempel. Andre aktiviteter kan være rafting, offpisteskiing eller ekstrem-sykling, men også aktiv gårdsferie, spa-opphold eller malekurs i naturskjønne omgivelser.) Landskapet er utgangspunktet for og rammen om opplevelsen, men er ikke lenger opplevelsen i seg selv. Norsk natur kan dermed få et annet meningsinnhold for generasjoner etter oss.

Nasjonale turistveger – et prosjekt for fremtiden?

I min masteroppgave (Evjen 2010) konkluderer jeg med at Nasjonale turistveger baserer seg på et nasjonalromantisk landskapssyn, der den visuelle tilnærmingen til natur og landskap fremdeles står sentralt. Elementer av det moderne, representert i prosjektet gjennom samtidsarkitekturen, er ikke nok for å imø- tekomme endringene innen synet på og bruken av natur og landskap. Etterspørselen dreies i stedet i større grad mot opplevelsen som den egentlige «vare». Opplevelsesturistens mål er å skape «historien om sitt liv» gjennom identitetsskapende aktiviteter og opplevelser. Dette omfatter også å tilegne seg ny lærdom, som igjen bidrar til å skape varig endring hos den enkelte. Denne type turisme fordrer mindre fysiske uttrykk (bygninger etc.) som krever vedlikehold og «går ut på dato», og er også bedre tilpasset hyppige endringer i et omskiftelig samfunn (Richards & Wilson 2006). Landskapet vil spille en stor rolle også i fremtidens reiseliv, men det vil inntas i større grad – ikke betraktes på avstand slik påvirkningen fra det nasjonalromantiske landskapssynet i Nasjonale turistveger legger opp til.

Referanser:

Christensen, A. L. (2002). Det norske landskapet: om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk perspektiv. Oslo: Pax. 352 s. s.

Dokk Holm, E. (2006). Fagert ved veien. Byggekunst (08/06): 9-11.

Espanol Echaniz, I. (2007). Infrastructure and landscape: Roads, T-FLOR 2007:10. Strasbourg: Council of Europe. 53 s.

Evjen, K. (2010). Nasjonale turistveger. Refleksjon over et samtidsfe- nomen. Ås: UMB, Institutt for landskapsplanlegging. 61 s.

Flagestad, A. (2006). Opplevelsesøkonomien på vei: Magma. Tilgjengelig fra: http://www.sivil. no/magma/2006/03/0115.html (lest 01.04.2009).

Geelmuyden, A. K. (2008). Landskapsarkitekturteori. Ås: Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (forelesning 01.02.2008).

Hagman, O. (2000). Bilen, naturen och det moderna: om natursy- nens omvandlingar i det svenska bilsamhället. Stockholm: KFB. 200 s. s.

Hunt, J. D. (2000). Greater perfections: the practice of garden theory. London: Thames & Hudson. XIII, 273 s. s.

Jacobsen, J. K. S. & Viken, A. (1999). Turisme: stedet i en bevegelig verden. Oslo: Universitetsforl. 336 s. s.

Mæland, S. (2004). Basehopping - nasjonale selvbilder - sublime opplevelser. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 15 (1-2): 86-100.

Olsen, I. A. (2003). Landskab og landskabsarkitektur: en antologi om tidens tanker. Frederiksberg: Biofolia. 214 s. s.

Pine, B. J. & Gilmore, J. H. (1999). The experience economy: work is theatre & every business a stage. Boston, Mass.: Harvard Business School Press. XII, 254 s. s.

Prosjektdirektiv. (2004). Satsingsområdet Nasjonale Turistvegar 2002-2015. Oslo: Vegdirektoratet. 31 s.

Richards, G. & Wilson, J. (2006). Developing creativity in tourist experiences: A solution to the serial reproduction of culture? Tourism Management, 27 (6): 1209-1223.

Statens Vegvesen. (2006). Konsekvensanalyser. Oslo: Statens Vegveseb. 290 s.

Stikbakke, H. (2009). Intervju med delprosjektleder Helge Stikbakke. Lillehammer (januar 2009).