ja, ville det med – men gjøre det? lyder et velkjent sitat fra Peer Gynt. En skulle tro Peer snakket om jordvern. Vi planlegger og vi vedtar, men gir dispensasjoner med romslige hånd hver gang noen med penger eller annen makt forlanger det. Hvorfor?

Jeg kan starte med en helt dagligdags avisoverskrift i Hamar Arbeiderblad, på første side den 17-4-2010: – «Gardbrukerne Ingeborg Flagstad og Peder Hørsand Flagstad mister mye åker og får mer trafikkstøy hvis E6 i Akersvika flyttes.»

Problemet privatiseres

Her er vi ved en viktig del av problemet. Vi privatiserer perspektivet. Landbruk er blitt en næringsgren på linje med alle andre, som finansnæring, industri, frisørvirksomhet og en uendelighet av andre. Grovt sett startet det med handelsjordbruket.

I en verden hvor stadig flere mennesker dør av sult, eller lever mindreverdige liv fordi de ikke kan skaffe seg tilstrekkelig ernæring, er det først og fremst vi som mister dette åkerarealet, ikke bare Ingeborg og Peder. Med «vi» mener jeg både «men- neskeheten» i sin alminnelighet, og oss nordmenn spesielt. Samt, i dette tilfelle oss hedmarkinger; som for å få firefelts E6, ofrer av landets beste jord på «fremskrittets» alter.

Kostnaden ved slike valg reduserer vi til spørsmål om tapt inntekt for en enkelt familie. Journalis- ten vet hvor han har sine lesere, så det er ingen grunn til å harselere over ham eller avisa. Vi lesere får virkeligheten servert slik vi ønsker å se den.

Hovedutfordringen ligger i vår verdioppfatning

I en verden som er i ferd med å kollapse på grunn av overforbruk, ikke minst av transport og med- følgende oljeforbruk og CO2-utslipp, mener vi likevel at det er helt nødvendig å bygge stadig bedre veier. At noen familier langs den nye veien dermed «får mer trafikkstøy», og at det må rives endel hus og hytter, er selvfølgelig trist for de som blir rammet. Det er definitivt likevel det minste av de problemene som er knyttet til utbyggingen. Hovedutfordringen ligger i den verdioppfatningen vi har. Som blant annet gjør det «nødvendig» stadig å bygge mer vei.

I dette tilfelle legger vi først og fremst vekt på transporttid, ulykkesrisiko, samt ulemper for de som direkte rammes av utbyggingen. Ikke årsaken til den enorme veksten i transport og transportbehov. Eller konsekvensene på lang sikt. Altså for våre barnebarns barn.

Samme problemstilling gjelder all utbygging, det være seg av næringsliv, boligområder, hytter eller rekreasjonsanlegg. Eller for den del, av skoler og sykehus – uten å at jeg skal gå videre i den debat- ten. Den raser jo nær sagt over hele landet, bemerkelseverdig fri for perspektivet jordvern.

Rent logisk kan vi nok akseptere jordvern som viktig for oss. Men følelsesmessig er vi mye mer opptatte av kortsiktige mål. Sammenlign for eksempel den offentlige debatt om barnehageplasser med den om jordvern. Den siste er nesten fraværende. Alene denne sammenlikningen forteller mye om hvor kort vi tenker.

La meg for ordens skyld, før vi går videre, få tilføye at norsk matjord biologisk sett er meget produktiv,

Dyrket mark må ofte vike for utbyggingen av nye veianlegg, som her i nordre Vestfold. (Foto: Jordvernforeningen i Vestfold)

og at landet vårt er velsignet med rikelig tilførsel av vann. Derfor er den norske jorda verdifull. Også sett i internasjonal sammenheng.

Fine planer, men ...

I min tid som regionplanlegger, på 1960-og 1970-tallet, besluttet vi her i Hamar-regionen å gå inn for et relativt sterkt jordvern. Jeg sier relativt, for jordvernet måtte tidvis vike, for, som det heter i slike situasjoner, «samfunnsmessige hensyn». Forut planen som ble vedtatt lå det mer enn ti års arbeid og politiske forhandlinger/kompromisser. I ettertid kan vi bare konstatere at det gamle munnhellet «det er lett å si halleluja, verre å gjøre det» også gjelder denne saken.

Det første avvik fra planen var utbyggingen av Rudshøgda. Ironisk nok var det bondesamvirket, representert ved Hed-Opp slakterier, som dro det hele i gang ...

Noen år før Hedmarksplanen ble vedtatt, hadde jærbuene fått sin Orstadby-plan. Det var da Unnleiv Bergsgaard var regionpansjef for Nord-Jæren. Jeg var nesten misunnelig, for det var en utrolig god plan, både sett som byplan, trafikkplan og jordvernplan. Hvis den hadde blitt gjennomført, er jeg overbevist om at byplanleggere fra det ganske land, og mange fra utlandet også, ville kommet hit for å lære, og la seg inspirere. Men den ble ikke vedtatt.

Trolig var den for framsynt. Dertil krevde den ekte interkommunalt samarbeid. Men, som vi alle vet, det er langt fra vakker retorikk til konkrete realiteter. Det problemet finner vi overalt der men- neskene har dannet samfunn.

I 2000 kom det en ny fylkesdelplan for Nord-Jæren. Jeg tillater meg å sitere et par linjer fra en kommentar jeg skrev i forbindelse med et foredrag i Rogaland jordvernforening i 2006:

«Ikke med ett ord nevnes Jæren som matvare- produsent, eller i den sammenheng, Jærens rolle i en sikkerhetspolitisk sammenheng. Man skulle tro planforfatterne ikke aner hva ordet globalisering innebærer. Eller at Jæren er en del av verden. Det eneste planen har å bidra med, er å henvise til ’nasjonale mål for vern av slike arealer’. Det virker som om planforfatterne ber om unnskyldning for at ikke planleggingen kan skje ensidig på utbyggers premisser.

For planen er helt ensidig opptatt av ’Byen som økonomisk dynamo’. Det er bare den, som i henhold til planens totale innhold, har ’et stort potensiale til å … sikre innbyggerne en høy livskvalitet’. Framtidig matforsyning er, i h.h.t planen, irrelevant i denne sammenhengen.

På side 28 i dokumentet finner vi i klartekst det som vi hittil har kunnet lese mellom linjene: ’I Jær- regionen vil høy tetthet være det viktigste bidrag til jordvern’. Og med det selvtilfredse utgangspunktet er det, som allerede nevnt, overhodet ikke drøftet seriøst å finne fram til utviklingsretninger, som kan føre framtidig byutvikling over mot uproduktiv mark.»

Hvorfor er det så vanskelig å ta jordvern på alvor? Jeg tror svaret for en stor del ligger i vår nesten religiøse tro på økonomisk vekst, målt som overskudd i kroner og øre. I et slikt regime er jordbruket lite verdt.