Mye tyder på at vi i de siste årene har vært vitne til et stadig økende konfliktnivå mellom stat og lokalpolitikk i planspørsmål. Særlig gjelder dette for saker om bruk versus vern. Med utgangspunkt i forvaltningen av strandsonen forsøker vi å belyse noen sider ved denne konflikten.

Moter er en del av livet, i vitenskap som i politikk. Den klassiske kuhnske tilnærmingen til dette er, at for vitenskapens del, dreier det seg om paradigmer og om en kumulativ vekst i innsikt (Kuhn 1962). Slekt føder slekt, stigende evne den når. Noen ganger stilles dette modernistiske credo i et underlig lys, og planleggingen gir som politikkens og vitenskapens felles praksisfelt gode eksempler på dette.

Om det ikke er livshjulets gjentakelser som frembyr en bedre forståelsesmodell, kan det i alle fall være på sin plass å forsøke pendelen som metafor for en mer upretensiøs tilnærming til et svært slå- ende trekk ved dagens planpraksis, nemlig at staten på det ene saksfeltet etter det andre setter foten ned for lokal og regional plan- og politikkmyndighet.

Fra fjorårets og årets politiske sakskart kan vi med ståsted i Agder hente: forvaltning av strandsonen, rødlistede arter, villreinen, snøskuterbruken, boligbyggingen, distriktspolitikken, og sist, uthavnene, hvor riksantikvar Jørn Holme med utgangspunkt i en sak i Brekkestø (Dagens næringsliv 15. mai 2010) vil frede tretti uthavner i landsdelen.

Mistillit til lokalt skjønn

Felles for disse politikkområdene er at nasjonale myndigheter gir uttrykk for mistillit til at saksområ- dene kan forvaltes forsvarlig med utgangspunkt i lokale planprosesser og lokalt politisk skjønn. Ikke sjelden fortolkes statens posisjon og gis konkret innhold av fylkesmannsembetene, noe som i seg selv er med på å bringe temperaturen opp i sakene regionalt og lokalt.

Grunnlaget for den nasjonale bekymring kan også variere svært i sin forankring. Et ytterpunkt representeres av saker som viser til klimahensyn. På et seminar i regi av Miljøverndepartementet i Tønsberg i 2008 uttalte daværende ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet, Tom Hoel, at klima- hensynet skulle være den overordnede føring for all areal- og transportplanlegging i landet.

Vi står her overfor en tung internasjonal politisk tendens som ikke desto mindre kan gi seg ganske originale lokale utslag: Fylkesmannen i Aust-Agder har på klimapolitikkens vegne utfordret et i norsk sammenheng så hegemonisk område som distriktspolitikken. Dette har han gjort ved å reise innsigelse mot realiseringen av to boligfelt, ett på Moisund i Evje og Hornnes og ett i Iveland (Fædrelandsvennen 5. februar 2010 og 9. april 2010) fordi etableringen av disse boligfeltene ville bidra til økt pendling. Vi snakker her om lokalsamfunn med begrenset egendekning av arbeidsplasser i utkanten av «Agderbyen».

Prinsipielt er holdningen til disse utbyggings- sakene i Indre Agder viktig av to grunner. For det første prøver de klimapolitikkens posisjon vis-à-vis distrikts- og regionalpolitikken. Det kan med grunnlag i regjeringens distrikts- og regionalmelding (St. meld 25 (2008–2009) ss. 19–23 og 65–66) argumenteres for at nasjonal politikk legger opp til å styrke

og utvide bo- og arbeidsmarkedsomlandene gjennom regionforstørring som middel til å skape demografisk bærekraftige lokalsamfunn. Fylkesmannens innsigelser argumenterer mer enn implisitt for at så ikke er tilfelle dersom det kan føres klimaargumenter til torgs.

For det andre er disse sakene interessante fordi de spisser spørsmålet på mesonivå i forvaltningen, og da i regional stat. Innsigelsene opphever den kommunale råderetten over politikkspørsmålet og flytter dette over til fylkesmannens meklingsarena. I disse sakene er det også allment kjent at det konkrete og prinsipielle spørsmålet knyttet til sakene på forhånd ikke hadde vært drøftet i regjeringen, noe som i sin tur har skapt nasjonale politiske spenninger.

Brevet fra Riksantikvaren angående den nevnte sak i Brekkestø representerer et motsatt ytterpunkt. Vel kan det her føres tunge argumenter om kulturarv, men brevet som er undertegnet av Jørn Holme selv, bærer i form og innhold nærmest preg av å være en raptus. På bakgrunn av «...bekymringsmeldinger fra naboer...», uten å ha «...hatt anledning til å befare eiendommen på forhånd....» finner Riksantikvaren å snu i en sak han tidligere har uttalt seg annerledes om, vel vitende om at han «...heller ikke er rette myndighet i klagesaksvurde- ringen...» i en sak som gjelder oppføring av en bygning i Brekkestø. (Riksantikvaren 2010). Som viktigste argument anfører Riksantikvaren hensyn til natur- og kulturmiljø i 100-metersbeltet. Saken har vakt lokalpolitisk oppsikt, mest fordi den virker så løst fundert fra Riksantikvarens side. Slikt sett er det ytterligere oppsiktsvekkende at den brukes som grunnlag for et bredere og mer prinsipielt politisk utspill for vern av uthavner få dager senere (Dagens næringsliv 15. mai 2010).

De fleste saker vil ligge mellom disse ytterpunk- tene med hensyn på hvordan de legitimeres. La oss se på noen av dem.

Slaget om strandsonen

Med sommeren kommer strandsonen i medienes søkelys igjen, ikke bare på grunn av alle de aktiviteter vi liker å bedrive der, men vel så mye for de politiske slag som utkjempes om herredømmet over den.

Allerede 29. april i år hadde Kommunal rapport et større oppslag om at Sveio kommune ønsket større lokal råderett i strandsonepolitikken. Kommunen er blant de 24 kommuner som har protestert mot å bli plassert i den mest restriktive av kategori- ene i regjeringens nye forslag til differensiert strandsoneforvaltning. Kommunen, som har ordfører fra Arbeiderpartiet, krever større lokal råderett og hevder at den knebles i bestrebelsene på å skape vekst og utvikling lokalt. Saken er på mange vis et ekko av saker som fylte avisene kysten rundt i fjor med innspill om samme tema.

I dette nummeret av PLAN har Sissel Rogne (2010) en artikkel der hun diskuterer hva som skjer når en prioritert sommerfuglart, klippeblåvingen, skal forvaltes i møte med et kommunalt plansystem. Hun påpeker at tiltakene som foreslås mer synes å høyne konfliktnivået mellom kommunal planlegging og nasjonal politikkutøvelse enn å fylle de behov som den nasjonale handlingsplanen for vern av truede arter er utformet for å møte.

Og det er ikke bare langs sjøen at konfliktene oppstår. I en kronikk i Nationen i vår rettet Mikaela Vasstrøm (2010) søkelyset mot forvaltningen av villreinsstammen. Hun hevder at denne forvaltningen befinner seg i en legitimitetskrise fordi lokale og regionale myndigheter inviteres med på beslutningsprosesser der deres egne interesser til slutt overkjøres av nasjonale beslutningstakere som begrunner sine posisjoner like ugjendrivelig som naturvitenskapelig. Dermed blir forvaltnings- regimene, argumenterer hun, verken bærekraftige eller legitime.

I forvaltningspolitisk sammenheng kan det hevdes at en rekke norske planarenaer de siste årene er blitt slagsted for et oppgjør mellom lokalister og sentralister, og det kan argumenteres for at pendelen har svingt ganske entydig i statlig retning. Det er nærliggende å analysere de utviklingstrekkene vi beskriver ovenfor i lys av en slik tendensiell utvikling. Strandsoneforvaltningen er særlig egnet til å eksemplifisere våre poenger.

Governance nede for telling ...

Governance har vært de siste par tiårs mantra for politikk- og forvaltningsutvikling her til lands som i resten av verden (Thörn 2010). Det lokale selvstyret skulle møte staten på like fot i ulike modeller for forhandlet flernivåstyring. Vi må overordnet skille mellom governance som en normativ tillemping av en mykere og mer dialogbasert styrings- og planpraksis og som analytisk kategori for å forstå viktige egenskaper og utviklingstrekk i de geografiske styringskjedene. Det er primært den siste varianten vi beskjeftiger oss med i det videre.

Amdam og Bukve (2004) setter governance opp mot government og argumenterer med at det er govenance-modellen som er på offensiven. De kopler riktignok primært denne analysen til utviklingsplanleggingen som sjanger og hevder at denne fremstår som nærmest hegemonisk ved midten av tiåret. Analysen har ekstra vekt fordi den fremmes som en oppsummering ved Regionalforsknings- programmets (REGUT) avslutning. Bukve (2005: 207–9) påpeker likevel annensteds at statlig sentralisme står sterkere i Norge enn i mange andre europeiske land og at det derfor er svært sterke motkrefter som utfordres.

Ved midten av dette tiåret når arbeidet for en

Brekkestø i Lillesand kommune er en av tretti gamle uthavner langs Sørlandskysten som riksantikvar Jørn Holme vil frede. (Foto: Jens Fr. Nystad) 42 Plan 3-4/2010

sterkere folkevalgt regional styringsmodell sin kulminasjon (Knudsen 2005). Den påtenkte region- reformen blir aldri gjennomført, men forvitrer i stedet til en mindre oppgaveendring for fylkeskom- munen. Tilbake står staten og kommunene som hovedaktørene i styringskjeden, med staten som den udiskutabelt sterke part. Kommunene er mer og mer blitt effektueringskommuner for nasjonal politikk enn autonome politiske aktører (Flo 2003). Det var staten og rikspolitikerne i allianse med sterke embetsverk som slo tilbake ambisjonene om en regionreform. Det kan derfor være opportunt å spørre seg om det nå er en mer selvbevisst stat som etter de få årene som er gått siden regionreformens kollaps, ter seg i maktutfoldelse overfor kommunenivået. I så fall ligger governance som praksis nede for telling, i alle fall på de arenaer som har tyngde i plansammenheng.

Og staten har i denne sammenheng gode allierte helt inn i den enkelte kommuneadministrasjon. Skjeggedal (2004) ser på det han kaller naturfor- valtningens diskurskoalisjon som noe som strekker seg fra Miljøverndepartementet via fylkesmennenes miljøvernavdelinger til kommuneadministrasjonene. Miljøforvaltningen, og det planleggingsregimet den inngår i, hevder han, er sterkt knyttet til et rasjonalistisk styringssystem med Miljøverndepartementet som øverste instans. Dette regimet er ikke tilpasset den type forhandlingsbasert planlegging som govenance-tilnærmingen legger opp til. Dette dreier seg ikke først og fremst om vilje og innstilling fra miljøforvaltningens side, men om to systemer som ikke har forutsetninger for å spille sammen. Miljøplanleggingen er underlagt juridiske og politiske føringer som går dårlig sammen med utviklings- planleggingens mer prosessorienterte og mindre regelbundne form. I så måte er Vasstrøms (2010) påpekning av et åpenbart demokratisk underskudd i villreinforvaltningen egentlig ikke annet enn hva vi skulle forvente å finne. Og frontlinjen går altså mellom forvaltning og politikere i den enkelte kommune.

To ulike sfærer

Miljøplanleggingen og utviklingsplanleggingen hører til hver sine sfærer. Mens den første har en klar styringskjede oppover mot Miljøverndepartementet, er utviklingsplanleggingen koplet til kommunene og fylkeskommunene som semiautonome planorganer. Deres departement, Kommunal- og regionaldepartementet, er for planformål mer å regne som en nasjonal diskusjonspartner enn en foresatt. Utviklingsplanleggingen er tett koplet til det kommunale selvstyret og dette selvstyrets behov for å uttrykke seg, samt til fylkeskommunenes rolle som regional utvikler.

Her ligger det en betydelig kime til konflikt både nasjonalt og lokalt. Nasjonalt sto slaget i sin tid om hvor ansvaret for lokal og regional planlegging skulle ligge, i Kommunal- eller Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet gikk av med seieren og fikk ansvaret for planleggingen fra departementets opprettelse i 1982. Dette handlet ikke bare om praktisk plassering, men vel så mye om syn på hvilke perspektiver som skulle ha forrang i planpolitikken. Mye tyder på at denne historiske konflikten nå er forsterket og brakt til et punkt der spenningene utfordrer systemets legitimitet. Det er et polariseringens tegn i tiden når Høyre og Erna Solberg tar til orde for at planansvaret bør føres over fra MD til KRD (Kommunal rapport 14. mai 2010), og når Liv Signe Navarsete i tydelige ordelag krever endringer i strandsonepolitikken fra egen regjering (Bergens Tidende 2. desember 2009).

Nyliberalisme på norsk

Det kan også legges et videre idépolitisk perspektiv på de konfliktene vi nå bevitner. Vi kommer da ikke utenom den nyliberale bølge som feide over hele den vestlige verden ved overgangen mellom 1970-og 1980-tallet. Neoliberalismen må i Norge primært forstås på bakgrunn av den begrensede frihet som velferdsstaten har gitt governance-styring og regionaliseringsprosessene, der eksempelvis Brundt-lands-regjeringens «Aksjon frihet» forsøkte å kolonisere høyre-bølgen ved å ta eierskap over de neoliberale forsøk på å begrense «Statens ubegrænsede Magt og ret» (Sejersted, 2009:226).

Til tross for høyre-bølgen på 1980-tallet kan det likevel argumenteres for at vi i Norge ikke har opplevd noe sterkt neoliberalt paradigmeskifte (Amdam 2004, Harvey 2005), men at det snarere har skjedd en justering av kursen ved at neoliberale ideer er kjedet sammen med, men først og fremst blitt dominert av, allerede eksisterende tenkemåter i miljøplanleggingen. Her peker Krogstad (2007) helt riktig på at nyliberalismen har løpt sammen med andre intellektuelle og politiske strømninger og laget nye konstellasjoner. Vi kan her også vise til Sassens (2007) påpekning av tendensen til at de statlige byråkratier øker sin makt på politikkens bekostning verden om.

Den statlige posisjon er at det eksisterer et skille mellom allmennhetens og miljøets interesser på det nasjonale og på det regionale/lokale plan, noe som rettferdiggjør at det nasjonale skjønnet skal gå foran det regionale og lokale. Når regimet strammer grepet overfor de lokale, endogene prosesser, kan dette fra én side sett forklares ved måten neolibera- lismen er gjort meningsfull på i Norge. I strandsonespørsmålet betjener miljøplanleggingsregimet seg fortsatt av en nokså fastlåst tilnærming til politikkfeltet, der hensynet til allmennhetens interesser primært kan ivaretas ved å redusere utbyggingen i

Strandsonen er i økende grad blitt en kamparena mellom nasjonale og lokale interesser, spesielt i saker som angår vern eller bruk. Loshavn i Farsund kommune er et av de best bevarte trehusmiljøene i Agder-fylkene og én av de gamle uthavnene langs Sørlandskysten som Riksantikvaren nå vil frede. (Foto: Jens Fr. Nystad)

strandsonen, mens andre tilnærminger til politikkfeltet i stor grad har blitt stående uprøvd.

Mange av de konflikter som er knyttet til miljø- og arealspørsmål i lokal og regional planlegging speiler en styringsmessig dualisme eller tvekamp mellom to syn i norsk planlegging. Denne konflikten har tiltatt de senere år, fordi en rekke miljøspørsmål har blitt flagget som så viktige at de har blitt oppfattet som ultimative krav fra overordnet myndighet inn i lokale planprosesser. Dermed blir de lokale medvirkningsmekanismene lite verd og de lokale partnerskapene rene skinnarrangementer.

I en del av litteraturen om planleggingen rundt miljø- og arealsaker fremstilles saksfeltet ofte som nedenfra-initiert: Mobiliseringer av typen LA 21 kan gi inntrykk av at miljøplanleggingen skapes nedenfra og legitimeres gjennom et bredt lokaldemokratisk engasjement (Harvold 2004). Den institusjonelle ramme miljø- og arealplanleggingen står i, forteller derimot en annen historie. Miljøspørsmål gis forrang gjennom nasjonal politikk, enten ved henvisning til konkrete bestemmelser eller ved å tolke styringssignaler som for eksempel i strandsonesaker ofte er de såkalte strandsonebrevene eller fylkesmennenes kumulative og koordinerte praksis.

Allmennhetens voktere

Et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen ble innført i 1965 da det ble tatt inn i plan- og bygningsloven. Bakgrunnen var at strandområder ble oppfattet som en knapp ressurs som all- mennheten hadde et økende behov for tilgang til. At akkurat bygging i strandsonen ble så viktig i spørsmålet om allmennhetens tilgang, skyldtes at bygninger ble ansett å være store og irreversible stengsler som i neste omgang ofte la grunnlaget for andre typer inngrep. Etter hvert er andre hensyn enn allmennhetens tilgang kommet til, som økologiske og landskapsestetiske hensyn.

Ved å få oppslutning om en forståelse av naturen, representert ved 100-metersbeltet, som truet av utbyggingsinteresser, representert ved grunneiere og private utbyggere, lyktes planleggingsoptimis- tene i å definere forholdet mellom natur og samfunn. Privatisering eller snikprivatisering introduseres som en trussel mot allmennhetens interesser. Det er interessant å merke seg at en allerede nå begrenser problemstillingen på en slik måte at hensynet til allmennhetens interesser primært kan ivaretas ved å redusere utbyggingen i strandsonen. Andre systematiske måter å beskrive og skaffeseg kunnskap om hva allmennhetens interesser i strandsonen består i og hvordan denne kan sikres, fortrenges.

I denne plankjeden etableres Fylkesmannen, Miljøverndepartementet og planutvalgene i kommunene som obligatoriske passeringspunkt (Johnsen 2004), der ethvert vedtak om utbygging som strider mot byggeforbudet må passere. Den nye plandelen i plan- og bygningsloven, som ble iverksatt 1. juli 2009, representerer et forsøk på å styrke den statlige kontrollen med utviklingen (Stokke et al., 2008). Med Bruno Latour (Johnsen 2004) kan vi si at et styringssystem må være i balanse for å kunne fungere etter hensikten. Dette forutsetter fremst allmenn politisk legitimitet. Det kan nå være grunn til å reise spørsmål om dette er tilfelle, om denne legitimiteten bæres av den norske politiske

modellen, eller om forskyvningene mellom statlig og lokal makt har drevet så langt i statlig retning at systemet selv fremstår som ustabilt.

Lokal definisjonsmakt

Overslag fra new public management eller annen type semifristilt myndighetsutøvelse spiller utvilsomt inn når government overkjører governance.I strandsonespørsmålet er det i tillegg snakk om at den statlige styringskjeden i sin klassiske form tirrer opp de lokalpolitiske instinktene.

For vi må, når nyliberalismen diskuteres som kilde til plankritikk, også gå inn på den folkelige, og for så vidt liberale, kilde til lokalmakt som i Norge ligger i historikken rundt det kommunale selvstyret og den lokalpolitiske mobilisering. Denne kom til å prege hele det nittende århundre i norsk politikk. Makt- og demokratiutredningen ble åsted for en heftig debatt om denne tradisjonens livskraft og hvorvidt den i dag fremstår som svekket i forhold til tidligere (NOU 2003:19, ss.26 ff). Men det kan ikke herske tvil om at mye av den mobilisering som i dag skjer mot økt statlig pregning av lokale og regionale planprosesser, skjer med utgangspunkt i denne idépolitiske tradisjonen mer enn med utgangspunkt i noen uttalt nyliberalisme.

Vi kjenner dårlig de mekanismene som styrer prioriteringen av de nasjonale politikkområdene innbyrdes, og det eksisterer heller ikke noen allment akseptert nomenklatur som forteller oss hvilke politikkprioriteringer som er overordnet andre. Det kan være mange grunner til at det er slik. Én av dem er vissheten om at depresisering og uklarhet i seg selv er viktige instrumenter for politikkutøvelse.

Det kan likevel virke som om det i plansammenheng utvikles en diskurs der noen aktører har mer definisjonsmakt enn andre i forhold til å tolke frem hvilke politikkområder som til enhver tid skal ha forrang. Det kan kastes fram en tese om at fylkes- mennene etter hvert har fått en slik rolle. I så måte er det interessant å notere seg at strandsonepolitikken i seg selv ikke plasserer seg øverst i priroriteringshierarkiet. Helt generelt synes strandsonepolitikken særlig å hente legitimitet fra allmennhetens behov for tilgang til rekreasjon og friluftsliv og dernest til vern av spesielle natur- og landskapstyper.

Dette kan spesifiseres ytterligere. Rogne (2010) viser hvordan vern av en sommerfuglart utløser streng praktisering av byggeforbud i strandsonen selv om det ikke er godtgjort at dette er noe relevant tiltak. Vern av truede arter må antas å stå over strandsonehensyn som kilde til politisk handling. Mens altså klimaspørsmålet trolig, som referert innledningsvis, er det politikkområdet som i dag aspirerer til å rangere over de aller fleste andre politikkområder.

Med de rådende om enn tentativt argumenterte fortolkninger av politikkområdenes innbyrdes stilling, ville det ikke overraske om en innskjerpet strandsonepolitikk kan falle som klimapolitikkens neste offer, selv om vi ikke har fått noen klare eksempler på dette ennå.

Ensidig fokus på virkemidler

Når det kommer til utbyggingshensyn kan en litt forenklet si at det er en dominerende oppfatning fra statens side at ansvaret for den uheldige utbyggingen ligger på kommunene som ikke ser ut til å ta problemet alvorlig nok, og som er utsatt for et press fra private grunneier- og utbyggerinteresser. Samtidig har fylkesmannen og staten enten for få virkemidler eller de utnytter ikke disse godt nok til at summen av utbyggingen holdes nede på et nivå som er i tråd med Stortingets intensjoner med byggeforbudet. I forklaringene rettes altså søkelyset mot virkemidler og anvendelsen av disse, særlig i kommunene. Det som fortrenges her er problemstillinger som tar for seg uheldige effekter av selve idéen om byggeforbud som virkemiddel

  • Det er opprettet et omfattende og ressurs- krevende byråkrati.

  • Det foregår langdryge og konfliktskapende prosesser mellom lokalt og statlig eller regionalt nivå.

  • Vedtak har ikke alltid legitimitet, noe som svekker tilliten mellom befolkning og offentlige myndigheter.

  • Presset på strandsonen kan også tenkes å ha økt som et resultat av at byggeforbudet bidrar til å gjøre området til et knapt gode, som dermed øker i verdi.

  • I ly av byggeforbudet kan det ha vokst frem tilpassingsløsninger som ikke nødvendigvis følger de folkevalgtes intensjoner. Bebyggelse høyt over havnivå bak 100-metersbeltet kan eksempelvis sies å bryte med landskapsestetiske hensyn.

  • Den helhetlige og langsiktige planleggingen kan lide under en forvaltningspraksis som enten består av brannslukking eller har form av et spill mellom aktører som gir tilfeldige eller urettferdige løsninger, muliggjort av et uklart lovverk og uklar ansvarsfordeling.

Det er i seg selv et paradoks dersom miljøplanleggingen slik den i dag drives, fortrenger lokalt initiert og basert kunnskapsproduksjon som kunne ha bidratt til en bedre og mer legitim forvaltning av kystsonen.

Vi vil avslutningsvis presisere denne bekymrin- gen i noen punkter:

Den idépolitiske arven i Norge bygger på en utvikling av balanse mellom lokal og statlig maktutøvelse. Institusjonelt går denne historikken tilbake til

1837 og innføringen av det kommunale selvstyret. Etterkrigstiden har bevitnet en rekke bølger der stat og kommuner har vunnet maktpolitisk terreng vis-à-vis hverandre. Mye kan tale for at vi i dag befinner oss ved ytterkanten av en pendelbevegelse der staten har «upper hand». Men denne statlige posisjonen må antas å være midlertidig og ustabil.

Det politiske handlingsrommet i kommunene oppleves av mange innenfor lokalt styre og stell til å være lite når det gjelder lokal tjenesteproduksjon. De store kommunale tjenestesektorene fremstår som så gjennomregulerte av nasjonale regler og standarder og så tunge å bevege økonomisk at kommunepolitikernes evne til å påvirke dem er minimal (Flo 2003). Med plan- og utviklingssfæren er det noe annet. Her har lokalpolitikerne sin kompetanse og sin mulighet til å forme lokalsamfunnet. Så er det nettopp her den nye statlige given setter inn og legger begrensninger på lokalpolitikkens siste frirom ved i detalj å spesifisere nye betingelser og beskrankninger for arealforvaltningen.

Den økte statlige sentralismen legitimerer seg gjennom bekymringer som påberoper seg allmenne interesser. Vi vil alle strandsone, fjellfauna, villrein, rødlistede arter og uthavner vel. Spørsmålet er ikke om vi trenger vern eller at kapitalsterke krefter må temmes i naturens og allmennhetens tjeneste. Spørsmålet er om det er de sentrale embetsverk som fremst er i stand til å ta disse oppgavene på alvor, i ytterste fall med «...bekymringsmeldinger fra naboer...» som lokalt furnert ammunisjon. Troen på at lokale eller regionale politiske organer vil opptre ansvarlig, avskrives nærmest à priori. Det går ikke an å la fjellkommunene forvalte villreinen selv. Det skal etableres regionalt differensiert strandsoneforvaltning, men da bare med kategorier som stat og storting har godkjent. Kommuner og fylkeskommuner kan ikke overlates dette viktige arbeidet selv. Posisjonen er i bunn og grunn så under- kjennende for lokalt skjønn og regionale kompetansemiljøer at den i seg selv kunne fordre en ny distriktskommisjon.

Den politiske geografi i Norge nærer seg på et tilfang av synsmåter som både i partipolitisk spredning og med hensyn til regional maktbalanse i lengden ikke kan oppebære en så sterk statlig styring av innenrikspolitiske politikkområder som dem vi her bevitner. Det er ikke bare i Høyre og Senterpartiet den aktuelle (miljø-)planleggingens tour de force gir umiddelbar åndenød. Også for Arbeiderpartiet vil en videreføring av de politiske planfremstøt vi innledningsvis refererte, innebære et snarlig behov for en frihetsdebatt med parallell til den partiet gjennomgikk på 1980-tallet (Sejersted 2009, Tjernshaugen 2006).

Under planleggingsdebattens storhetstid uttalte Gunnar Berge fra Stortingets talerstol: «Jeg tror spesielt at en større kontroll over bank- og kreditt- vesenet sett i sammenheng med en ordning med etableringskontroll vil gi oss «full offentlig kontroll» med lokaliseringen av nye bedrifter (Stortinget 1973:2913).» Nyliberalismen la etter hvert en demper på denne ekstreme planambisjonen, og storebrorspøkelset ble jaget inn i skapet. I lys av den siste tids utspill fra departementer og andre nasjonale myndigheter, kan en spørre seg om spøkelset er på vei ut av skapet igjen, nå ikledd grønn drakt.

Referanser:

Amdam, Roar (2004): Multiaktørplanlegging i i norsk regionalpolitikk. I Amdam, R. og O. Bukve (red.): Det regionalpolitiske regimeskiftet – tilfellet Noreg. Trondheim: Tapir.

Amdam og Bukve (2004): Regionalpolitisk regimeendring og regional utvikling. I Amdam, R. og O. Bukve (red.): Det regionalpolitiske regimeskiftet – tilfellet Noreg. Trondheim: Tapir.

Bergens Tidende 2. desember 2009: «kjemper mot strandsonevernet»

Bukve, Oddvar (2005): Norske regionalistar – kan dei samlast bak ei reform? I Knudsen, Jon P. (red.): Sterke regioner – forskning og reform. Bergen: Fagbokforlaget.

Dagens næringsliv 15. mai 2010: «Vil frede sørlandsperler»

Flo, Yngve (2003): Det lokale og det nasjonale. Statleg politikk overfor det lokale og regionale styringsverket frå 1900 til i dag. Rapport 65: Oslo: Maktutredningens rapportserie.

Fædrelandsvennen 5. februar 2010: «Fylkesmannen stansar utbygging på Moisund»

Fædrelandsvennen: 9. april 2010: «Nekter boligfelt på bygda»

Harvey, David (2005): A Brief History of Neoliberalism. Oxford: Oxford University Press.

Harvold, Kjell (2004): Den «tredje plan» – norske kommuners tilpasning til lokal Agenda 21. I Amdam, R. og O. Bukve (red.): Det regionalpolitiske regimeskiftet – tilfellet Noreg. Trondheim: Tapir.

Hoel, Tom (2008): Politikk for kjøpesentra og samordnet areal- og transportplanlegging. Foredrag på Miljøverndepartementets nettverkssamling regional planlegging og utvikling (For Morten Wasstøl). Tønsberg 21. mai 2008.

Johnsen, Jahn Petter (2004): Latour, natur og havforskere – hvordan produsere natur? Sosiologi i dag. 2004 (2): 47–67.

Kommunal rapport 29. april 2010: «Krever selvstyre i strandsonen»

Kommunal rapport 14. mai 2010: «Høyre vil ta naturen tilbake fra staten»

Knudsen, Jon P. (2005): Et bredt partipolitisk forlik er nødvendig og mulig. I Knudsen, Jon P. (red.): Sterke regioner – forskning og reform. Bergen: Fagbokforlaget. Krogstad. Erlend G. (2007): Dogmer om nyliberalismen. Samtiden. 2007(2):114–121

Kuhn, Thomas (1962): The Structure of Scientific Revolutions. Chicago: University of Chicago Press.

NOU (2003:19): Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Riksantikvaren: Brekkestø, gnr/bnr 5/1, Lillesand kommune, oppføring av bolighus – ny vurdering. Brev til Fylkesmannen i Aust-Agder. 27. april 2010.

Rogne, Sissel (2010) Sommerfuglen som kan velte en kommunes arealplan. PLAN 2010 (3-4): xx-xx.

Sassen, Saskia (2007): Globalisation, the State and the Democratic Deficit. http://www.opendemocracy.net/node/34067/pdf

Sejersted, Francis (2009): Den liberale vending. Nytt norsk tidsskrift. 2009 (3-4): 226–237.

Skjeggedal, Terje (2004): Fragmenteringas glasur: Regional planlegging i teori og praksis. I Amdam, R. og O. Bukve (red.): Det regionalpolitiske regimeskiftet – tilfellet Noreg. Trondheim: Tapir.

St.meld. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet.

Stortinget (1973): «3.–4. mai – 1) Mål og midlar i distriktsutbygginga. 2) Regional- politikken og lands- og landsdelsplanlegging». Stortingstidende. Forhandlinger i Stortinget nr. 364. Stortinget, Oslo, s. 2853–2938.

Stokke, Knut Bjørn et al (2008): Hvorfor fortsetter nedbyggingen av av bynær strandsone? www.utmark.no: Lillehammer: Østlandsforskning.

Thörn, Håkan (2010): A ŽPolitical TurnŽ in Sociology? Acta Sociologica vol.53(1):73–80.

Tjernshaugen, Karen R. (2006): Hellige kyr på slaktebenken. Nyorienteringen i Arbeiderpartiet på 1980-tallet. Masteroppgave i historie. Universitetet i Bergen: Historisk institutt.

Vasstrøm, Mikaela (2010): En demokratisk forvaltning? Kronikk. Nationen 9. mai 2010.