Kunnskapen og verdiene som historisk hagekunst og landskapsarkitektur kan tilføye dagens arealplanlegging er fortsatt undervurdert og for lite brukt. Dette til tross for at historiske hager og parker kombinerer naturlige og kulturelle verdier på en spennende måte. Artikkelen gir en oversikt over disse verdiene i historiske hager og parker. Den diskuterer også perspektiver og strategier for forvaltningen av slike historiske grøntanlegg og hvordan verdiene kan styrkes og brukes i fremtidige planer.

I Norge finnes hagekunst fra ulike tidsepoker, i varie- rende størrelser og tilstand. Historisk hagekunst er for eksempel klosterhager fra middelalderen, borgerlige storgårder fra 1700-tallet, kongelige parker fra 1800-tallet, byparker fra 1900-tallet og moderne grøntanlegg. I utgangspunktet er en hage historisk den dagen den er ferdigstilt og den utvikler seg. Hagekunst innebærer alltid bruken av vegetasjon – i motsetning til arkitekturen. Plantene utvikler seg i naturlige vekstsykler gjennom en sesong og gjennom flere hundre år. Denne dynamikken gjør det vanskelig å definere, identifisere og forvalte hagekunst.

Det er et mål å ta vare på kulturarven i form av historiske bygninger, gjenstander og minner. Det er verdiene i et grøntanlegg som avgjør om en hage eller en park virkelig er et kulturminne og dermed verdt å bevare. I mange tilfeller har en historisk hage en kunstnerisk verdi. Dette innebærer at hagen skiller seg ut på grunn av ny, videreutviklet eller omgivelsestilpasset særegen design. om det virkelig kan defineres som kunst er ofte avhengig av nå- tidens refleksjon over fortiden. Den historiske utviklingen viser om et kunstverk var unikt i sin tid eller grunnleggende for utviklingen av en ny stilart og ny mote. Historisk hagekunst forener naturlige og kulturelle verdier. For å definere og bevare hagekunst trengs derfor en refleksjon over i hvilken grad menneskelig innflytelse over naturen har vært nød- vendig for å styre og forvalte dynamikken i en hage.

Verdiskapning – betydning av historiske grøntanlegg for kultur og natur

I kulturminneforvaltningen er en kunstnerisk verdi én av mange relevante verdier for å bevare en hage eller park. Disse er ofte kombinert for å danne grunnlag for en vernestatus. Riksantikvaren har utviklet en liste over naturlige og kulturelle verdier av historiske grøntanlegg (Riksantikvaren 2008):

  • Grunnleggende verdier: historiske parker og hager som en kunnskapsbase, både når det gjelder kulturell utvikling og økologiske samspillet.

  • Natur og kultur som grunnlag for opplevelse, livskvalitet, identitet og tilhørighet.

  • Natur og kulturelle verdier i historiske parker og hager som har nytte for markedsføring og økonomisk utnyttelse.

Hagekunst og landskapsarkitektur gjenspeiler et komplekst samspill mellom estetiske, sosiale, tekno- logiske, økonomiske og politiske aspekter i bestemte tidsepoker. Hager og parker av som ble anlagt av trelast- og handelsborgerskapet på 1700- og 1800-tallet

Hovedbygningen ved Ullevål gård, Oslo. Parken fungerte opprinnelig som en demonstrasjon av dannelse, velstand og rang. (Foto: Annegreth Dietze-Schirdewahn, 2010)

kan gi innsikt i noe av denne kompleksiteten. Denne borgerlige hagekunsten tar utgangspunkt i det engelske og tyske borgerskapet. Norske hager fra denne tiden gjenspeiler utvekslingen mellom disse ulike kulturene og nasjoner. De norske hageeiere og deres gartnere reiste for å innhente kunnskap, moter og teknikker. Hage-entusiastene var pionérer: de importerte ny hagekunst, nye planter og moderne elementer til sine hagemiljøer (de Jong 2005). Resultatet var at norske hageanlegg fra denne tiden ikke bare var kopier av europeiske anlegg. Landskapsparken og den såkalte engelske stilen var den nye moten. Hageanleggene skulle være så naturlige som mulig.

Den norske presten Jacob Nicolay Wilse skrev i 1777: «Man bør ey efterfølge den Engelske Smag i at efterabe Naturen i sin Vildhed; her hvor Naturen selv, endog i dette er saa nær tilstede, vilde det stikke alt for slet af; derimot maatte det tillades desmeere ved Kunsten at forstille Kunstens Gienstande» (Wilse 1777). Wilses publikasjoner er et viktig speil for hagekunsten på slutten av 1700-tallet i Norge. Kunstige elementer var vanlig i borgerlige hageanlegg i hele Europa. I Norge ble dette formspråket utviklet videre. Klima, topografi og egne behov dannet rammen for det nye formsprå- ket. Spesielt plante- og materialbruken skilte seg fra borgerlige hageanlegg i andre land (Dietze 2006).

De nye hagemoter ble spredt fra borgerskapet til vanlige mennesker. Velstående hageeiere var de dri- vende krefter i hagemoten, og middelklassen imiterte deres smak og vaner. De lavere klassene kopierte stilene fra middelklassens hager (Quest- Ritson 2003). Dette skjedde igjen med en tilpassing til personlig ønsker og økonomi. Dermed ble det enkelte hagekunstverk en endring og videreutvikling av hagekultur og moter.

Hageeieren målte verdiene av en hage i form av prestisje og makt. Det å få vise frem en hage var en vesentlig drivkraft for ny hagekunst. Befolknings- endringer, svingninger i industri og handel og endringer i lovgivningen var forhold som påvirket utviklingen av hagekunst (Quest-Ritson 2003). Hager er ofte statussymboler. Rundt 1800 brukte John Collett på Ullevål gård (Oslo) parken for å demonstrere sosiale aspirasjoner, livsstil, dannelse, velstand, makt og sosial tilhørighet. Han holdt store fester i parken til Ullevål med underholdning og bevertning. Gjes- tene var embetsmenn, handelsmenn og politikere fra det høyere borgerskapet på den tiden.

Laftet hus i parken til Baroniet Rosendal, Hardanger – uttrykk for en nasjonal patriotisme. (Foto: Jochen Schirdewahn, 2005)

Borgerskapet introduserte også politiske symboler og patriotisme i sin hagekunst. Noen av de første ideene om et selvstendig Norge finner vi i hagekunsten. I flere anlegg, som Bogstad, Stubljan, Ullevål (alle Oslo) og Baroniet Rosendal (Hardanger) ble laftete bondehus innført i hagene som et viktig estetisk element. I 1805 fantes det på Ullevål et slikt bondehus, kalt Vulcanus-templet eller eremittboli- gen. Lignende hus ser man også i andre europeiske hageanlegg. Men i Norge brukte hageeierne artefakter fra sin egen nasjonale historie, og de kopierte ikke bare utenlandske forbilder.

Presentasjonen av nasjonale elementer kan forklares med den begynnende patriotisme i Norge. Collett understreker disse tendenser ved også å bruke nasjonaldrakter for statistene i parken. En dansk embetsmann Hans Birch Dahlerup, kan fortelle at «dandsende Karle og Piger, klædte i maleriske National- eller Schweitzerdragter» underholdt gjestene på en hagefest på Ullevål (Dahlerup 1908). Dette virker først som et hyggelig skuespill, men er en brisant politisk uttalelse når man reflekterer over tiden og motivene for en slik demonstrasjon overfor danske besøkende.

På Ullevål, Bogstad eller Baroniet Rosendal fantes det et annet viktig motiv som kan sees i en patriotisk kontekst: Ferme ornée eller ornamented farm. Konseptet stammer fra England og innebærer at hele anlegget med pryd- og nyttedelene skal sees som en enhet med flytende overganger. Skillet mellom hagekunst og jordbruk/hagekultur var den gangen mye mindre enn i dag. Nyttedelen ble ikke gjemt bort, men brukt for opplysning av befolkningen, utvikling av nye driftsformer og innføring av nye plantearter og dyr. Formidlingen og videreut- viklingen av hagekulturen var avgjørende for å vise en vellykket introduksjon av en ny hagestil og dermed hagekunst. En låve, en åker eller beitende dyr i parken var en del av forskjønnelsen. Besøkende ble vist rundt også i nyttedelene av anlegget.

Å innføre konseptet av Ferme ornée eller ornamented farm passer også til tidens ånd – i Europa, men spesielt i Norge. Den norske befolkningen hadde lenge vært avhengig av dansk kornimport. Under napoleonskrigene stoppet importen på grunn av blokade. Dermed fikk Norge store problemer med å forsyne den egne befolkningen. Det norske borgerskapet så behovet for fornyelser i jordbruk og hagebruk for å bli uavhengige av den danske forsyning. Konseptet Ferme ornée svarte til behovet og viser dessuten innføringen av andre europeiske hagestiler. Ullevål (1793) er et av de første eksempler på et Ferme ornée, Baroniet Rosendal (1855) er sannsynlig det siste og mest gjennomtenkte. Rosendal viser fortsatt betydningen av landskapet som en kunstnerisk ramme for hagekunsten på 1700- og 1800-tallet. Et slikt kunstnerisk tilnærming i hagekunsten som inkluderer både prydanlegg, kjøkkenhager, jordbruket

Ferme ornée-konseptet innebærer at hele hageanlegget med pryd- og nyttedeler skal sees som en enhet. Her beitende dyr ved Avlsgården på Baroniet Rosendal, Hardanger. (Foto: Annegreth Dietze-Schirdewahn, 2005)

og kulturlandskapet rundt gjør en forvaltning og bevaring av anleggene i dag svært krevende.

Etter hvert blir noen grøntanlegg mer offentlig tilgjenglig og dette har betydning og motivasjon for endringer i hagekunsten. Anleggets funksjon er helt avgjørende for å definere mote og å introdusere enkelte hageelementer. Folkeparken på Bygdøy fra 1800-tallet er et eksempel på en offentlig park som skulle opplyse besøkende om nye vekster og hagemoter, men også gi rom og mulighet for rekreasjon, friluftsliv og sosial blanding. Grunnlag for dette i hagekunsten ble allerede skapt med opplysnings- tiden på 1700-tallet. Formidling av kunnskap stoppet ikke i overklassen, men ble gitt videre til andre sosiale klasser i samfunnet. Dermed fikk en ny hagestil innpass i alminnelige hageanlegg.

Hagekunstens betydning i dagens samfunn

Dagens hagekunst kan følge noe av det samme mønster som man finner i historien. Anleggene er et speil av samfunnet. Formspråk av anleggene styres av estetiske, sosiale og politiske aspekter.

Et hageanlegg kan representere eierens status– uansett om eieren er privat eller offentlig. Også for en rådmann, saksbehandler eller museumsbestyrer kan et landskapsarkitekturprosjekt ha et element av «selvutfoldelse». Status og symbolkraft av hagekunst kan gi status for landskapsarkitekten og eieren av anlegget.

Sett med dagens øyne har hagekunst som kulturarv verdier for opplevelsen, forståelse og formidling av historien og som et sted som formidler tilhørighet og identitet. Vi er også opptatt av naturens egenverdi. Det å verne «uberørt» eller den «ville natur» har lenge vært en viktig oppgave i naturvern. I praksis finnes ikke lenger «uberørt natur» i Europa. I en viss grad er det biologiske mangfoldet nært knyttet til bruken av landskapet. Det vi kaller for «natur» i dag har sitt utgangspunkt i en økologisk og kulturell dynamikk (Plachter 2003). Noen forskere mener begrepet «landskap» er bedre egnet enn begrepet «natur». Naturviterne beskriver natur med fokus på funksjon. Begrepet landskap omfatter derimot også estetiske og teleologiske aspekter. I en slik sammen- heng har alle enkeltdelene en hensikt. Målet er å se landskapet som helhet og ikke bare som en ansamling av biotoper (Trepl 1998). Historiske grøntanlegg kan med sine kulturelle aspekter bidra til en bedre forståelse av naturen som et økosystem.

Historiske grøntanlegg har også egenverdi som genressurs. Hageeiere og gartnere ønsket å introdusere plantenyheter. Særlig i landskapshager på 17- og 1800-tallet innførte hageeiere mange nye eksotiske arter som også finnes i dagens grøntanlegg eller har forvillet i landskapet. Mange av dem representerer en viktig del av biologisk mangfold, men kan også være en trussel mot lokale arter (Fylkesmannen i Akershus 2010).

Parken med kjøkkenhagen og landskapet på Baroniet Rosendal. Hardanger. (Foto: Jochen Schirdewahn, 2005)

Parken på Baroniet Rosendal, Hardanger. Bortsett fra fjellet og fossen i bakgrunnen er alle elementer/ vegetasjon sammensatt av mennesker. (Foto: Jochen Schirdewahn, 2005)

Overgang fra eng, gressplen i parken til Bogstad gård, Oslo. (Foto: Annegreth Dietze-Schirdewahn, 2006)

Plantelister fra 1700-tallet, for eksempel fra Bogstad gård, eller fra 1800-tallet fra Bygdø kongsgård, formidler denne variasjonen (Dietze 2006). På Baroniet Rosendal kan man fortsatt delvis oppleve dette mangfoldet. Biologisk mangfold i historiske anlegg er avhengig av skjøtsel og den menneskelige og kulturelle påvirkning på økosystemene. Hager og parker inneholder elementer som eng og gressplen, trær (solitær, lunder og skog, kratt) og busker, dammer og mindre vann, murer og bygninger. De enkelte elementene kan vise ulike kvaliteter av skjøtsel, og dette igjen øker muligheter for å skape ulike habitater (Kowarik 1998). Historiske grøntanlegg kombinerer streng geometrisk design (for eksempel i barokk) med naturlig formspråk (landskapspark) med forskjellige biologiske sjikt som representerer kulturelle endringer gjennom tiden. Disse lagene har ingen faste grenser, men interagerer. Den autentiske karakter av grøntanlegget (alderen av hageelementer) og veksten av naturen (planter i hagen) er sett som høye verdier både i naturvern og kulturminnevern.

Perspektiver og fremtidige forvaltningsstrategier

Bevaring av hagekunst krever ofte ressurser. Derfor er det viktig å få frem at hagekunsten i historiske grøntanlegg kan ha økonomiske verdier for by- og regionalplanlegging. Hagekunst kan være et virkemiddel til økonomisk utvikling av steder. Areal- politikken har foreløpig i alt for liten grad evnet å utnytte dette potensialet.

Historiske hager og parker er viktig for kulturell markedsføring og for reiselivet. Særlig naturaspektet har i dag et stort potensial som grunnlag for lokal verdiskaping. De fleste mennesker bor i tettbebygde strøk og mange av disse ønsker å oppleve «uberørt natur». En undersøkelse i Tyskland viser at 36 % av befolkningen er interessert i «naturferie» (FUR 2006). Sunt klima og naturopplevelser er viktig for denne gruppen (Job-Hoben og Erdmann 2008). Hagekunst reflekterer forholdet mellom oss mennesker og vårt miljø og hvordan vi lever med naturen. De nordiske landene har unike muligheter til å formidle denne naturlige og kulturelle dynamikken som reiselivsprodukt.

Hagekunst og landskapsarkitektur kan derfor også legge grunnlag for lokal utvikling og stedskunnskap. Vi mangler imidlertid grunnleggende forskning om hvilken relevans historiske grøntanlegg har som attraksjon og identitetskaper for en bydel, et tettsted eller en region. Derimot er verdien av historiske boliger oftere analysert. I denne sam-

menheng henvises det gjerne til betydningen av «kulturmiljøet» hvor hagekunst og landskapsarkitektur kan være en viktig del av en helhet. Mange mennesker har stor nytte og glede av å bo eller arbeide i eldre og vedlikeholdte eiendommer i «areas with a positive character». Grøntanleggene spiller en rolle for denne positive opplevelsen.

Ifølge en engelsk undersøkelse kommer en godt vedlikeholdt park eller kulturlandskapet i nærområdet på fjerde plass på listen over faktorer som påvirker boligprisene (English Heritage 2009). Omgivelser som har vokst varsomt og bærer preg av historien, forsterker lokal egenart og identitet og er en nøkkel til bærekraftig samfunnsutvikling. Et historisk miljø, inkludert historiske parker og hager, fremmer den lokale og regionale stedsforståelsen og kan være et fortrinn i konkurransen med andre steder (Brandt 2006). Men historiske miljøer trenger også vedlikehold fra både privat, offentlig og frivillig sektor (English Heritage 2009).

Det avgjørende når det gjelder forvaltning av historisk hagekunst er å kjenne til både naturlige og kulturelle verdier i det enkelte grøntanlegg. En hage eller park er dynamisk og under kontinuerlig endring. Begrepet «dynamisk» er imidlertid ikke alltid like klart. I kulturminneforskningen og -forvaltnin-gen er estetiske aspekter ved vegetasjonen i fokus, mens biologisk mangfold og vern av økosystemer står sentralt innen naturvern. Disse to ulike tilnærmingene gjør skjøtsel og forvaltningen av historiske grøntanlegg til en faglig utfordring.

Naturforvaltningen har en grunnleggende idé om at menneskelig påvirkning bør begrenses til et minimum. Men naturverdiene i historiske grøntanlegg er avhengig av kontinuerlig bruk og utnyttelse. Og slike anlegg trenger ofte en mer omfat- tende skjøtsel for å bevare både kultur- og naturverdiene enn det naturforvaltningen ønsker.

Et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren, Norsk Institutt for kulturminneforvaltningen (NIKU) og Institutt for landskapsplanlegging (ILP) ved UMB slår fast at et grøntanleggsregister er grunnleggende for å gjøre forvaltning og planleggere oppmerksomme på verdifulle anlegg, slik at de kan bevares helt eller delvis. Riksantikvaren og ILP har etablert et register på ca. 400 anlegg fra 1980-tallet, og Riksantikvaren har gjennomført et pilotprosjekt om registre over mulige verneanlegg i Hedmark, Sogn og Fjordane og Tromsø i 2009.

Kunnskap om verdifulle grøntanlegg er i dag lite vektlagt innenfor kulturminneforvaltningen. Denne kunnskapen må bli mer synlig og tilgjengelig dersom forvaltningen av de grønne kulturminnene våre skal kunne bli bedre. Kunnskap om kulturhistorisk verdifulle grøntanlegg har en klar egenverdi, men er også knyttet til læring og lokal verdiskaping, jfr. Verdiskapingsprogrammet 2006-2010 i regi av Miljøverndepartementet. Fagmiljøene og alle typer eiere og brukere vil ha stor nytte av et slikt grøntanleggsregister som vil inneholde informasjon både om anleggenes historie og om tidligere og nåværende forvaltningspraksis. Riksantikvaren foreslår å sammenfatte spesielt verdifulle grøntanlegg i en tematisk verneplan (Riksantikvaren 2008).

Monumenter eller enkelte plantearter kan ikke beskyttes uten at de framstår som elementer i sine naturlige omgivelser. En vellykket strategi for bevaring av historiske grøntanlegg må derfor omfatte både slike enkeltelementer, større kulturmiljøer og økosystemet. For å forene den ulike tenkningen i natur- og kulturforvaltningen kunne kanskje begrepet kulturlandskap bli en «common communication and action base» (Plachter 2003). Kulturlandskapet kan defineres som et landskap påvirket av mennesker og natur («combined works of nature and og man») i både bylandskap og landbrukslandskap med tre hovedkategorier:

  1. Clearly defined landscape designed and created intentionally by man

  2. Organically evolved landscape

  3. Associative cultural landscape

Verdien av å sikre hager, parker eller til og med byrom er lite synlig i arealpolitikken i dagens Norge. Og debatten om bevaring av kulturlandskapet inkluderer i liten grad hagekunst. En kulturlandskapsdefinisjon som omfatter «garden and parkland landscapes constructed for aesthetic reasons» (UNESCO 2010) kan imidlertid synliggjøre den betydning hagekunsten har for kulturlandskapet, og dermed styrke hagekunstens status i norsk planlegging og forvaltning.

Historiske grøntanlegg formidler historie og skaper lokal identitet og tilhørighet. De færreste nye landskapsarkitekturprosjekter bygges på et tomt eller historieløst sted. Ny hagekunst og landskapsarkitektur har derfor alltid en forhistorie, og det er først i møtet med historien de nye prosjektene blir levende («their individual encounters with history that bring [them] alive», Brown 2000). Planlegge- ren, arkitekten eller landskapsarkitekten er imidlertid sjelden klar over hvilke verdier som over tid har vokst fram på stedet. Å kunne gjenkjenne og identifisere dette krever bred innsikt i norsk hagekunst-, vegetasjons- og kulturhistorie. Enn så lenge er forskning, formidling og forvaltning på feltet bare i sin begynnelse.

Litteratur:

Brandt, A.: Strategisches Marketing für Gärten und Schlösser. In: Brandt, A. & von Bothmer, W. & Rohde, M. (utgiver): Diesseits von Eden. Hinstorff, Rostock 2006.

Brown, J.: The Pursuit of Paradise. HaperCollins, London 2000.

Dahlerup, H. B.: Mit Livs Begivenheder. København 1908.

De Jong, E.: Of plants and gardeners, prints and statues: reception and exchange in Northern European Baroque garden culture. In: Conan, M. (utgiver): Baroque Gardens: Emulation, Sublimation, and Transgression. Dumbarton Oaks, Washington D.C. 2005.

Dietze, A.: Garden Art and the Bourgeoisie 1750–1850. University of Life Sciences, Ås 2006.

English Heritage: The Economic Value of the Historic Environment. www.english-heritage.org. uk/heritagecounts_old/newpdfs/ DATA1.pdf

FUR [Die Forschungsgemeinschaft Urlaub und Reisen]: ReiseAnalyse 2006. Statistics Tourism Germany. www.fur.de/fileadmin/user_upload/ FUR_Ergebnisse_2006.pdf

Fylkesmannen i Akershus: Hage rømlinger. Oslo 2010.

Job-Hoben, B. og Erdmann, K. H. : Naturschutz und Gesundheit. In: DGGL [Die Deutsche Gesellschaft für Gartenkunst und Landschaftskultur]; Garten und Gesundheit. Callwey, München 2009.

Kowarik, I.: Historische Gärten und Parkanlagen als Gegenstand eines Denkmalorientierten Naturschutzes. In: Kowarik, I.; Schmidt, E. og Sigel, B. (utgiver): Naturschutz und Denkmalpflege. vdf Hochschulverlag AG, Zürich 1998.

Plachter, H.: Landschaftsgärten – Ein Anliegen des Naturschutzes? In: Rohde, M. & Schomann, R. (utgiver). Historische Gärten heute. Edition Leipzig 2003.

Quest-Ritson, C.: The English Garden – A Social History. Penguin Books, London 2003.

Riksantikvaren: Forvaltning av historiske parker og hager i Norge. Riksantikvaren, Oslo 2008.

Trepl, L.: Die Natur der Landschaft und die Wildnis der Stadt. In: Kowarik, I. & Schmidt. E. & Sigel, B. (eds.) Naturschutz und Denkmalpflege. vdf Hochschulverlag AG, Zürich 1998.

UNESCO 2010: Cultural Heritage, History and Terminology. UNESCO 2010 http://whc.unesco.org/en/ culturallandscape/.

Wilse, J.N.: Maanedlige Afhandlinger i Hensigt paa det sande, nyttige og behagelige. Christiania 1777.