Landskapet er viktig for folk. Det er bakteppet for våre liv og reflekterer samspillet mellom natur og kultur gjennom historien. De fleste vil på oppfordring kunne gi sin mening om hvorvidt et landskap er vakkert eller ikke. Men hva er det vi vektlegger i denne vurderingen? Hva gjør et landskap mer vakkert enn et annet? Og hva skjer med den visuelle kvaliteten når landskapene endrer seg?

Landskapene i hele den vestlige verden har vært i sterk endring gjennom det siste hundreåret, som en følge av endringer i jordbruket og sterk urbanisering. Etter hvert som landskapene er kommet under økt press, er fokuset på landskap og folks oppfattelse av landskapene blitt stadig sterkere. Forskere fra en rekke fagfelt har undersøkt ulike landskapskvaliteter og menneskers forhold til og opplevelse av landskap og ulike landskapselementer. Forskning har også koblet landskapsopplevelse til folkehelse og påvist at vakre landskap og natur gir positiv effekt på menneskers helse (Velarde et al. 2007, Nordh et al. 2009).

Den europeiske Landskapskonvensjonen fra 2000, ratifisert av Norge som første land i oktober 2001, har bidratt til økt fokus på landskap også i politikk og planlegging. Konvensjonen gjenspeiler en felles forståelse av at landskapene i vår del av verden er under press, at landskapenes ulike kvaliteter er i endring, og at dette krever oppmerksomhet fra politikere, planleggere og forvaltning. Landskapskonvensjonen vektlegger folk flests oppfattelse av landskap, og inkluderer både spektakulære og hverdagslige landskap. Formålet med den europeiske landskapskonvensjonen er å verne, forvalte og planlegge landskap og organisere europeisk samarbeid på disse områdene (Council of Europe 2003). Landskapskonvensjonen er generell og åpner for ulike tolkninger, betydninger og verdier av landskap. Det etterspørres metoder for å måle og overvåke landskapenes kvaliteter, ikke bare i forhold til produksjon, men også, økologi, kulturarv og estetiske kvaliteter. Hvordan kan forskningen møte dette?

Økende bruk av landskapsindikatorer

Bruken av landskapsindikatorer har økt drastisk de siste tiårene, og et mylder av indikatorer er tatt i bruk for å måle ulike landskapskvaliteter. Mange av disse er ment å si noe om visuelle kvaliteter. Over-våkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap» (3Q) i regi av Skog og landskap, tar i bruk en rekke visuelle indikatorer. Gjennom 3Q-programmet er 1400 prøveflater overvåket siden 1998 (Mathisen & Fjellstad 1998). 3Q gir verdifulle bidrag til forståelse av hvordan ulike kvaliteter ved norske landskap endrer seg og har påvist store endringer av det norske kulturlandskapet blant annet i forhold til gjengroing, en endring som er viet mye oppmerksomhet også i media de siste årene (se egen artikkel; red. anm.).

En utfordring med bruken av indikatorer for å måle landskapets visuelle kvaliteter, er imidlertid at storparten av de visuelle indikatorene som er i bruk i utgangspunktet er utviklet for å måle andre landskapskvaliteter og funksjoner, for eksempel innen landskapsøkologi. Dette har den følge at det ofte kan være vanskelig å tolke indikatorverdiene på en

Inntrykket av naturlikhet og ivaretakelse kan ofte gå på bekostning av hverandre (Foto: Mari Sundli Tveit)

meningsfull måte i et landskapsestetisk perspektiv. Det blir rett og slett vanskelig å vite hva indikatorene indikerer, og ikke minst hva det betyr i form av endret landskapsopplevelse for folk flest. En viktig oppgave blir dermed å koble indikatorene til hvordan folk oppfatter landskapet, med utgangspunkt i landskapsestetisk teori. Slik kan det etableres rammeverk som kan hjelpe planleggere og forvaltning å måle og overvåke landskapskvaliteter med verktøy som fanger opp landskapene slik folk oppfatter dem.

Forskere har gjennom et stort EU-finansiert prosjekt med seks partnerland (Portugal, Frankrike, Storbritannia, Sverige, Sveits og Norge) forsøkt å etablere et slikt rammeverk, det såkalte VisuLands-rammeverket (Tveit et al. 2006, Ode et al. 2008, 0de et al. 2010). En bred litteraturstudie avdekket ni nøkkelkonsept som beskriver det visuelle landskapet. For hvert av disse nøkkelkonseptene ble det identifisert landskapselementer og indikatorer som kan brukes til å måle og overvåke det visuelle uttrykket. En håndbok for visuell landskapsanalyse etter VisuLands-rammeverket er under utarbeiding i et norsk-svensk samarbeid. Systemet har blitt utprøvd i forbindelse med det svenske landskapsovervåkningsprogrammet NILS (Nationell Inventering av Landskapet i Sverige). Tilnærmingen har også vært benyttet i forbindelse med konsekvensutredning i Norge og i landskapsanalyser i forsk- ningssammenheng. En rekke av indikatorene har også vært testet i preferansestudier for å undersøke kobling til landskapspreferanser. Målet er at VisuLands-rammeverket skal kunne være et verktøy til bruk innen planlegging, i ulike former for visuell landskapsanalyse. Rammeverket vil for eksempel kunne være svært nyttig i konsekvensanalyser og landskapsovervåking.

Ni nøkkelaspekter ved det visuelle landskapet

De ni nøkkelaspektene identifisert i VisuLands-rammeverket er karakteristika ved landskapet som i landskapsestetisk teori og empiriske studier har vist seg å ha betydning for folks oppfattelse og estetiske vurdering av landskap. De ni nøkkelaspektene er: ivaretakelse, naturlikhet, koherens, kompleksitet, historisitet, billeddannelse, åpenhet, forstyrrelse og forgjengelighet.

Ivaretakelsesaspektet innebærer et inntrykk av aktiv menneskelig skjøtsel av landskapet, inkludert de menneskeskapte elementene i det (se blant annet Nassauer (1992) og Sheppard (2001)).

Naturlikhet på den annen side handler om til- synelatende naturlikhet, altså ikke nødvendigvis identisk med økologisk naturlighet (se for eksempel Lamb & Purcell 1990, Coeterier 1996, Ode et al. 2009).

Koherens er et uttrykk for sammenheng mellom de ulike elementene i landskapet, en helhet med fravær av forstyrrelse (se for eksempel Strumse 1994, Palang et al. 2000, Stamps 2004).

Landskapets kompleksitet er sum og mangfold av landskapselementer og romlige mønstre (se for eksempel Wherrett 1998, Bolliger et al. 2003, Stamps 2004).

Historisiteten er et uttrykk for den historiske kontinuiteten i landskapet og mangfoldet av historiske elementer (Coeterier 2002, Darlington 2002, Fairclough et al. 2002).

Billeddannelse er et uttrykk for landskapets evne til å skape et sterkt mentalt bilde, enten gjennom tilstedeværelse av spektakulære eller ikoniske landskaps elementer eller gjennom landskapets helhet. Billeddannelse er nært beslektet med «spirit of place» og «genius loci» (se for eksempel Lynch 1960, Litton 1972, Norberg-Schulz 1980, Bell 1999).

Landskapets åpenhet defineres av siktlinjer og størrelse og form på landskapsrom og perseptuelle enheter (Coeterier 1994, Strumse 1994, Tveit 2009).

Forstyrrelser i landskapet oppstår når elementer ikke oppfattes å passe i konteksten og helheten brytes. Forstyrrelser er ofte relatert til midlertidige eller permanente konstruksjoner eller intervensjoner av menneskelig karakter, men kan også være naturskapte (Bell 1999, Pachaki 2003).

Forgjengelighet i landskapet kommer for eksempel til uttrykk relatert til vær og klima eller annen sesongvariasjon i vegetasjon og arealdekke (Litton 1972, Hull & McCarthy 1988, Morgan 1999).

De fleste landskap vil ha flere av de nevnte aspektene som en del av sitt visuelle uttrykk. Man vil for eksempel kunne si at et landskap har høy grad av koherens og ivaretakelse, eller koherens og naturlikhet. Aspekter som står i motsetning til hverandre vil være forstyrrelse og koherens, og også til en viss grad naturlikhet og ivaretakelse. De samme land- skapselementene vil også gå igjen som viktige for flere av nøkkelaspektene. Vann vil for eksempel ofte bidra til inntrykk av både naturlikhet og koherens, samt ha ulike forgjengelige uttrykk med vær og årstid. Samspillet mellom de ulike aspektene er viktig å forstå for å kunne tolke indikatormålinger av landskapets visuelle uttrykk på en meningsfylt måte.

Datakilder for visuell analyse

En stor andel av de visuelle analysene og landskapsovervåkingen som foregår i Europa, er som nevnt basert på indikatorer, og svært ofte med kartbaserte data. I disse dager er et felles system for infrastruktur for geografisk informasjon (Inspire) under utarbeiding, med mål om interoperabilitet for geodata og geodatatjenester til bruk i blant annet landskapsovervåking. Hvis slike data skal kunne brukes i forbindelse med oppfyllelse av Landskaps-

Et landskap med høy grad av ivaretakelse og historisitet; fra gravhaugene i Borre, Vestfold. (Foto: Mari Sundli Tveit)

konvensjonens ønske om å inkludere folks landskapsopplevelse i planleggingen, er det av avgjø- rende betydning at det eksisterer gode koblinger mellom data og indikatorer og teori og at geo- dataene foreligger i en oppløsning som er relevant for det menneskelige perspektiv. Det er også avgjø- rende at arealdekke-kategorier er meningsfulle og enhetlige i et visuelt perspektiv.

Uansett vil kartbasert landskapsanalyse komme til kort i store deler av den visuelle analysen, fordi mange av de mest relevante visuelle indikatorene i forhold til landskapsopplevelse ikke vil finnes i ordinære kartfestede data, for eksempel via Norge Digitalt. For eksempel vil forhold knyttet til skjøtsel og billeddannelse kreve feltstudier i tillegg til geodata. En grundig visuell analyse bør gjøre nytte av flere datakilder, både kartdata, ortho-foto, land- skapsfotografier og feltstudier. Bruk av flere kom- pletterende datakilder ligger til grunn for visuelle analyser ved hjelp av VisuLands-rammeverket. Norge ligger også langt fremme når det gjelder laser-skannede data fra skogsområder og satelitt- genererte vegetasjonsdata, som kan være nyttige bidrag i visuell landskapsanalyse.

Samme landskap oppfattes ulikt

Alle disse aspektene ved det visuelle landskapet har vist seg å være viktige for folks landskapspreferanser. Hvordan folk vektlegger de ulike aspektene og hvorvidt de vurderes positivt eller negativt, vil være forskjellig fra person til person og mellom grupper av personer. For noen aspekter ved det visuelle landskapet vil tolkningen være mer kulturbetinget enn for andre. For eksempel er det påvist at skjøtsel og naturlikhet vurderes i stor grad ut ifra erfaring og kunnskap. I en studie fra Østlandet med en

Rundballer – forstyrrelse for noen, tegn på ivaretakelse for andre (Foto: Mari Sundli Tveit)

gruppe studentrespondenter fra landskapsrelaterte fag og en «folk flest» gruppe, tilla studentene de småskala naturlike landskapene positiv vekt, mens «folk flest» responderte positivt på åpne, sterkt skjøttede landskap, mens de naturlike landskapene ble oppfattet som «rotete» av denne gruppen. Flere forskere har avdekket betydning av kunnskap for preferanse for ulike landskapselementer, og blant annet argumentert for tilstedeværelsen av en økologisk estetikk (Gobster et al. 2007).

Hvordan landskap og landskapselementer oppfattes vil også være avhengig av kontekst, for eksempel vil det samme elementet kunne oppfattes som en naturlig del av et urbant landskap, men som en forstyrrelse

i et naturlikt landskap. Oppfattet åpenhet vil også være relativ og avhengig av forventning. I europeisk perspektiv er for eksempel selv de mest åpne norske landskap relativt småskala.

Det pågår mye forskning som vil styrke forståel- sen av hvordan landskap oppfattes og hvilke landskapselementer som er spesielt viktige for folk. Øyenbevegelsesstudier er en interessant ny metodisk tilnærming innen landskapsforskning, der øyets bevegelser registreres, mens respondenten observerer landskap. Øyets fokuseringer (rekkefølge og lengde på fokuseringer) i landskapet registreres, og slik får vi ny kunnskap om hvilke elementer i landskapet vi ser på når vi blir bedt om å evaluere landskapets estetikk, kategorisering eller ulike landskapskvaliteter. Funn så langt viser at eksperter ser på andre elementer enn folk flest når landskapene vurderes. Dette er i tråd med tidligere funn fra for eksempel preferansestudier, som har vist forskjeller mellom eksperter og folk flest i estetiske vurderinger av landskap. Slike funn underbygger behovet for transparente verktøy i landskapsanalyse, slik at informasjon om hvilke elementer som er vektlagt i analysen er lett tilgjengelig.

I og med at folk til enhver tid vil kunne reagere ulikt på ulike landskapselementer ut i fra bakgrunn og kontekst, vil det oftest være hensiktsmessig å se på den visuelle analysen som en analyse av utgangspunktet for folks landskapsoppfattelse. Hvilke verdier det visuelle landskapet tillegges vil være avhengig av den enkeltes tolkning, selv om det finnes både universelle og grupperelaterte fellestrekk. I mange tilfeller vil det også være politiske beveggrunner for hvilke visuelle kvaliteter man ønsker å bevare, jamfør fokuset på å bevare åpen- heten i det nederlandske landskapet (Coeterier 1996) og ønsket om å bevare de åpne seterland- skapene i den norske fjellheimen.

Det er derfor viktig å merke seg at indikatorer ikke vil gi objektive svar på landskapets estetiske verdi, men at de kan bidra til forståelse av endringer og dermed gi viktige innspill til landskapsfor- valtingen. Bruk av indikatorer i landskapsanalyse er mest hensiktsmessige i landskapsovervåkings- øyemed, og til sammenlikning av før og etter situasjon i scenarioanalyser og konsekvensanalyser. Alt i alt kan indikatorbasert landskapsanalyse gi nyttige bidrag til landskapsforvaltningen, men bruk av indikatorer må skje med omhu og med betydningen for folks landskapsoppfatning for øyet.

Referanser:

Bell, S. 1999. Landscape: pattern, perception and process. London, E & FN Spon. Bolliger, J., Sprott, J. C., et al. 2003. Self-organization and complexity in historical landscape patterns. Oikos – Oxford 100(3): 541–554.

Coeterier, J. F. 1994. Cues for the Perception of the Size of Space in Landscapes. Journal of Environmental Management 42(4): 333–347.

Coeterier, J. F. 1996. Dominant attributes in the perception and evaluation of the Dutch landscape. Landscape and Urban Planning 34(1): 27–44.

Coeterier, J. F. 2002. Lay people’s evaluation of historic sites. Landscape and Urban Planning 59(2): 111–123.

Council of Europe (2003). Presentation of the European Landscape Convention. Strasbourg, Council of Europe.

Darlington, J. 2002. Mapping Lancashire’s historic landscape: the Lancashire Historic Landscape Characterisation programme. Europe’s Cultural Landscape: archaeologists and the management of change. In: Fairclough, G. and Rippon, S. (Eds). Exeter, Short Run Press Ltd: 97–105.

Fairclough, G., Lambrick, G., et al. 2002. Historic Landscape Characterisation in England and a Hampshire case study. Europe’s Cultural Landscape: archaeologists and the management of change. In: Fairclough, G. and Rippon, S. (Eds). Exeter, Short Run Press Ltd: 69–83.

Gobster, P. H., Nassauer, J. I., et al. 2007. The shared landscape: what does aesthetics have to do with ecology? Landscape Ecology 22(7): 959–973.

Hull, R. B. & McCarthy, M. M. 1988. Change in the landscape. Landscape and Urban Planning 15(3–4): 265–278.

Lamb, R. J. & Purcell, A. T. 1990. Perception of naturalness in landscape and its relationship to vegetation structure. Landscape and Urban Planning 19(4): 333–352.

Litton, R. B. 1972. Aesthetic Dimensions of the Landscape. Natural Environments: Studies in theoretical and applied analysis. In: Krutilla, J. V. (Eds). Baltimore, John Hopkins University Press: 262–291.

Lynch, K. 1960. The image of the city. Cambridge, MIT Press & Harvard University Press.

Mathisen, H. F. & Fjellstad, W. (1998). Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap. Årsrapport 1998. Østfold, Oslo/Akershus, Vestfold. NIJOS rapport/99. Ås, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging: 62.

Morgan, R. 1999. Some Factors Affecting Coastal Landscape Aesthetic Quality As- sessment. Landscape Research 24(2): 167–184.

Nassauer, J. I. 1992. The appearance of ecological systems as a matter of policy. Landscape Ecology 6(4): 239–250.

Norberg-Schulz, C. 1980. Genius loci: Toward a phenomenology of architecture. New York Rizzoli.

Nordh, H., Hartig, T., et al. 2009. Components of small urban parks that predict the possibility for restoration. Urban Forestry & Urban Greening 8(4): 225–235.

Ode, Å., Fry, G., et al. 2009. Indicators of perceived naturalness as drivers of landscape preference. Journal of Environmental Management 90(1): 375–383.

Ode, Å., Hagerhall, C. M., et al. 2010. Analysing Visual Landscape Complexity: Theory and Application. Landscape Research 35(1): 111–131.

Ode, Å., Tveit, M., et al. 2008. Capturing Landscape Visual Character Using Indicators: Touching Base with Landscape Aesthetic Theory. Landscape Research 33(1): 89–118.

Pachaki, C. 2003. Agricultural Landscape Indicators. A suggested approach for the scenic value. Agricultural impacts on landscapes: Developing indicators for policy analysis- NIJOS/OECD Expert Meeting – Agricultural Indicators, Oslo, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging.

Palang, H., Alumäe, H., et al. 2000. Holistic aspects in landscape development: a scenario approach. Landscape and Urban Planning 50: 85–94.

Sheppard, S. R. J. 2001. Beyond Visual Resource Management: Emerging Theories of an Ecological Aesthetic and Visible Stewardship Forests and landscapes – lin- king ecology, sustainability and aesthetics, IUFRO Researh Series. In: Sheppard, S. R. J. and Harshaw, H. W. (Eds). Wallingford, CABI Publishing. No. 6: 149–172. Stamps, A. E. 2004. Mystery, complexity, legibility and coherence: A meta-analysis. Journal of Environmental Psychology 24: 1–16.

Strumse, E. 1994. Environmental Attributes and the Prediction of Visual Preferences for Agrarian Landscapes in Western Norway. Journal of Environmental Psychology 14(4): 293–303.

Tveit, M., Ode, Å., et al. 2006. Key concepts in a framework for analysing visual landscape character. Landscape Research 31(3): 229–256.

Tveit, M. S. 2009. Indicators of visual scale as predictors of landscape preference; a comparison between groups. Journal of Environmental Management 90(9): 2882–2888.

Velarde, M. D., Fry, G., et al. 2007. Health effects of viewing landscapes – Landscape types in environmental psychology. Urban Forestry & Urban Greening 6(4): 199–212.

Wherrett, J. R. (1998). Natural Landscape Scenic Preference: Techniques for evaluation and simulation. Aberdeen, Robert Gordon University, Macaulay Land Use Research Institute.