Naturmangfoldloven introduserte begrepet prioriterte arter da den trådte i kraft i juli 2009. Begrepet har betydning for forvaltning av vårt biologiske mangfold, selv om vi foreløpig har lite erfaring med praktiseringen av loven. Arealforvaltning er en av de viktigste faktorer for bevaring av vårt biologiske mangfold. Nå har vi fått den første handlingsplanen for bevaring av en utrydningstruet art; klippeblåvinge-sommerfuglen. Den reiser vesentlige spørsmål ikke bare om hvorledes man skal velge ut de prioriterte artene. Hvordan setter man bevaringsmål? Og hvilke konsekvenser vil dette ha for kommunal arealplanlegging og arealforvaltning?

Naturmangfoldloven skal fremme vern av norsk natur og biologisk mangfold gjennom bærekraftig bruk. Lovutkastet ble presentert i NOU 2004:28, et dokument på 850 sider som kun ble lest av «spesielt interesserte». Følgelig var ikke lovutkastet gjenstand for debatt i kommunene, verken på saksbehandler- eller på politisk nivå. Sammen med plan- og byg- ningsloven blir den sentral for den kommunale arealforvaltningen.

Nå er forskriften for bevaring av 12 prioriterte arter ute på høring med frist 23. juni (se Direktoratet for Naturforvaltning). Den sjeldne og fredede sommerfuglen klippeblåvinge er en av disse. For- skriften gir juridisk status til handlingsplanen som skal utarbeides. Høringsfristen for handlingsplanen for klippeblåvinge var mai i år. Høringsprosesser er vesentlig for informasjon, oppdatering og debatt om mål og virkemidler.

Handlingsplan for klippeblåvinge

Direktoratet for naturforvaltning har i forbindelse med fredning av sommerfuglarten klippeblåvinge utarbeidet en nasjonal handlingsplan for å bevare arten. Målet er å etablere 4–5 populasjoner i Norge, selv om det er vanskelig å se noen faglig begrunnelse for dette antall. Det er i dag dokumentert en populasjon av arten i Torpbukta i Halden kommune, og med siste dagers funn av 4–5 sommerfugler, én i 2009 og 11 i 1996 er det også holdepunkter for at det finnes en populasjon i Tvedestrand.

Handlingsplanen beskriver i noen grad hvorledes myndighetene vil sikre vern av klippeblåvinge: streng praktisering av byggeforbudet i strandsonen, og noen fysiske tiltak. Denne artikkelen bygger på Tvedestrand kommunes høringsuttalelse til handlingsplanen, der jeg bidro med innspill.

Kommunal arealforvaltning

Tvedestrand kommune er en viktig høringsinstans i saken av flere grunner. De foreslåtte tiltakene vil i realiteten frata kommunen råderetten over kommunearealet, og bør følgelig være godt begrunnet. Kommunen har tidligere reagert kraftig på Fylkes- mannens miljøvernavdelings overprøving av minimale byggearbeider i etablerte bomiljøer med tvilsom faglig begrunnelse. Handlingsplanen er det første konkrete dokument om vern av en truet og prioritert sommerfuglart, basert på fagkunnskap om arten. Dessverre ser det ikke ut til primært å ha blitt en handlingsplan for klippeblåvinge, men et politisk innlegg i strandsonedebatten. Grunnen er det mang-

Klippeblåvinge (Scolitantides orion) er en av de mest sjeldne dagsommerfuglene i Norge og står på den nasjonale rødlisten fordi den har hatt stor tilbakegang flere steder.

lende samsvar mellom foreslåtte tiltak og beskrevet kunnskap om klippeblåvinge.

Lokaldemokratiets plass i arealforvaltning

Tvedestrand kommune har reist spørsmål om lokaldemokratiets plass i Norge. Selv om staten i en viss utstrekning er gitt myndighet til å instruere de enkelte kommuner, er det alminnelig anerkjent at kommunene selv skal forvalte sitt område. Dette gjenspeiles også i NOUen som vektlegger betyd- ningen av at forvaltningen skal foregå på lavest mulig nivå og i samarbeid med de berørte parter (NOU 2004:28 s 196). Spørsmålet berører også Norges folkerettslige forpliktelser etter Europarådets charter om lokalt selvstyre hvor dette prinsippet er nedfelt (se artikkelen til Cruickshank og Knudsen i dette nummer).

I tillegg til kunnskap om de biologiske og andre lokale forhold knyttet til vernetiltakene, vil det også ha betydning for gjennomføringen av de enkelte tiltakene at det er kommunen selv som har bestemt hva som skal skje. Dersom kommunen ikke selv utarbeider de konkrete retningslinjer for eventuelle tiltak, vil dette kunne medføre hindringer for tiltakets effektivitet og utførelse.

Utkast til forskrift sier derimot klart at det er Fylkesmannen som er forvaltningsmyndighet og at dette ikke vil ha vesentlige administrative konsekvenser for kommunene. De skal imidlertid være behjelpelig med å få ut informasjon til beboere som har prioriterte arter på sin eiendom. At dette vil berøre mange privatpersoner som bor i området, omtales ikke.

Artsforvaltningsmessige kommentarer til handlingsplanen

Handlingsplanens beskrivende del av kunnskapsgrunnlaget er grundig og systematisk. Den får frem sommerfuglens komplekse liv og samspill med spesielle maurarter og blomster. Oppsummert kan vi si at:

Handlingsplanen viser med all tydelighet hvor lite som er kjent om hvilke faktorer som er viktig for klippeblåvingens habitat.

Rapporten beskriver på en god måte hva slags kunnskap man har om klippeblåvinge. Det er ikke noen klarhet i hvilke typer klipper den trenger eller om disse må være i strandsonen. Klippeblåvinge er funnet i mange forskjellige typer innlandshabitater og langs kysten i Europa, og i Sverige snakker de om innlandspopulasjoner og kystpopulasjoner. Uklarhet gjelder også vertsplanter og maurøko- systemene1. Det eneste som synes klart er at klippeblåvinge liker spesielle blomster og ikke minst smørbukk, til tross for at denne planten produserer alkaloider som er giftige for å hindre for omfattende beiting. Denne planten er vanlig i strandsonen.

Handlingsplanen fremhever også de store kunnskapsmangler om klippeblåvingens habitatvalg og årsakene til dens tilbakegang som begynte for 50 år siden i Skandinavia. Slik kunnskap er viktig for å kunne etablere nye bestander. Vertsplanten for klippeblåvinge, smørbukk, er under ingen omstendighet begrensende. Fra Sverige har man sett fra lignende sommerfugler at en vertsplante (klokkesøte) var avgjørende for overlevelse, mens i England var det en maurtype. Dette faktum er ikke berørt i handlingsplanen, til tross for at det er kritisk for en levedyktig bestand.

Det er ikke drøftet hva som skal til for å gi en robust populasjon av klippeblåvinge i Tvedestrand.

Det påpekes i oversikten utarbeidet av SABIMA og Norsk Entomologisk Forening av 2008 at det er gjort funn i Tvedestrand av enkelte eksemplarer av sommerfugler i 1996 og i 1992. Siden blåvinge er en variert og artsrik sommerfuglgruppe er det viktig å skille mellom hva som bare er observasjoner og det som er vel dokumentert. Det fremgår av handlingsplanen at det etter intens leting etter klippeblåsommerfugl i tre år og under gode forhold (s. 20), ble funnet ett eksemplar. (Dette ene eksemplaret skal være lagt til oppbevaring i kjøleskap i påvente av fotografering.) At handlingsplanens tiltaksdel er utarbeidet som om det eksisterer en populasjon av klippeblåvinge i Tvedestrand, uten å gå nærmere inn på den faktiske situasjonen, er en alvorlig svakhet.

I slutten av mai i år, etter at høringfristen var utløpt, ble det funnet og dokumentert fire eller fem klippeblåvinge i Tvedestrand. Dette forandrer bildet noe og indikerer at det kan være en populasjon i kommunen. Handlingsplanens mål er imidlertid å etablere fire–fem populasjoner, men uten å gå inn på hvorledes dette tallet fremkommer, eller hvor de bør være («vi bør ha funnet/etablert minst fire–fem forekomster av klippeblåvinge i Norge og med god geografisk spredning»). Hvor mange eksemplarer skal til for å gi en populasjon? Og en robust populasjon?

Her er vi ved selve kjernen for hvorfor handlingsplanen for klippeblåvinge ikke holder et godt nok faglig nivå. Den drøfter ikke hvorfor, hvorledes eller hvor hen man skal etablere populasjoner fra grunnen av. Bestanden i Halden er den som er dokumentert i Norge i dag, og dette må man ta hensyn til ved artsforvaltningen av denne særdeles sjeldne sommerfuglen. Men hvorfor drøftes det ikke at klippeblåvinge kan finnes andre steder enn i strandsonen, slik tilfelle er i andre land? Dersom vi skal lykkes med å bevare det biologiske mangfoldet, må det være realisme i handlingsplanene,

med nøye tilpasninger av leveforhold for den truede arten. Dette krever solid kunnskap om svært mange faktorer.

Hvordan etablere en populasjon?

For å etablere levedyktige populasjoner på nye områder, må det benyttes introduksjon. Men hvis det skal skje en flytting av eksemplarer fra andre vernede populasjoner (les Halden), når denne sommerfuglen er så sjelden, vil jeg nærmest kalle det miljøkriminalitet. Vi vet nemlig svært lite om hva som skal til for dens overlevelse.

Det er kjent at flytting av eksemplarer av blå- vingearten Maculinea orion er gjort med hell fra Öland i Sverige til Dartmoor i England. Her var det imidlertid utført grundig forskning og kartlegging over lang tid. Handlingsplanen drøfter imidlertid ikke muligheten for at en slik overføring kan medføre smitte og ytterligere fare for utryddelse av eventuelle viktige og/eller gjenlevende utrydningstruede arter. Den tar heller ikke opp faren for innavlsdepresjon og sårbarhet for miljøforandring og sykdom hvis populasjonen når under en viss kritisk størrelse med hensyn til genetisk variasjon. Dette kan være én av årsakene til nedgangen i antall blå- vinger i Halden-området.

Handlingsplanen for skjøtsel er for enkel.

Den fremste grunnen for tilbakegangen i populasjonen av klippeblåvinge i Norge antas å være gjengroing. Dette er ikke usannsynlig fordi gjen- groingen begynte omtrent samtidig med nedgangen i antallet klippeblåvinge, for rundt 50 år siden. Faktadelen i handlingsplanen trekker imidlertid frem mange sider ved det komplekse økosystemet som klippeblåvinge er avhengig av og viser til at også andre faktorer sannsynligvis er medvirkende.

Gjengroing og dagens landbrukspraksis utgjør et økende problem fordi slåtteenger og kanter langs ferdselsårer tilplantes eller gror igjen. Det fører i sin tur til et redusert mangfold av ville planter. Handlingsplanen foreslår derfor tiltak mot gjengroing i form av tilskudd av midler til hugst og eventuelle beitedyr som geiter for bevaring av klippeblå- vingens mulige habitat. Det drøftes imidlertid ikke hvorledes man skal få de rette blomster- og maurarter slik at klippeblåvinge får et robust økosystem. I stedet beskrives omfattende hogst i strandsonen, der det ikke er gjort funn av klippeblåvinge, og ikke nok med det; her er planen detaljert og foreslår bruk av betenkelige sprøytemidler som Roundup for å hindre ettervekst.

For forvaltning av utrydningstruede sommerfugler i komplekse økosystemer er dette oppsikts- vekkende. Dette sprøytemidlet har vist seg farligere enn antatt og kan i seg selv påvirke det kompliserte økosystemet for sommerfugl. Nylig er det for eksempel vist at slike glyfosatbaserte sprøytemidler har negative effekter også på humane celler2, og flere andre tidligere arbeider indikerer mulige negative effekter i både akvatiske og landlige økosyste mer3.

De historiske funnene av klippeblåvinge i Tvedestrand er gjort i umiddelbar nærhet av hus og veier – i det åpne kulturlandskapet. En robust forvaltning av klippeblåvinge kan derfor tape på et ensidig fokus på strandklippene i Ulevågkilen og Åsstø, slik handlingsplanen legger opp til.

Klippeblåvinge og strandsonepolitikken

En handlingsplan for klippeblåvinge burde etter min mening inneholde analyser og drøfte mulige tiltak ut fra kunnskap, også fra andre land, om artens liv. Med bakgrunn i denne kunnskapsdelen skulle man foreslå forvaltningsplaner eller handlingsplaner. Disse burde bli gjenstand for en politisk prioritering som tar hensyn til mange ulike faktorer, herunder de biologiske fakta, mangel på kunnskap og andre samfunnsmessige avveininger.

Handlingsplanen bygger imidlertid ikke på noen slik analyse eller drøftelse. Den hopper helt ensidig over på «enkle skjøtselstiltak» for å hindre gjengroing i strandsonen og drøfter strenge begrensninger i ferdsel, uten å si noe om hvor stort areal som er nødvendig. På den ene side er det ikke begrunnet at eksisterende ferdsel plager sommerfuglene, siden den ikke er menneskesky. Men det fremholdes på den andre siden at økt interesse for sommerfuglen kan føre til økt ferdsel, og dermed utgjøre en trussel. Dette er imidlertid ikke avhengig av om strandsonen er privatisert eller ikke, og følgelig heller ikke knyttet til den konfliktfylte debatten om hva som kan tillates i 100-metersbeltet i strandsonen.

Konklusjon

Det er vanskelig å se noen sammenheng mellom den gode og detaljerte faktadelen i handlingsplanen for klippeblåvinge og de tiltak som foreslås. Planen mangler begrunnelse for hvorfor akkurat 4–5 populasjoner/lokalisasjoner for klippeblåvinge ønskes etablert, og hvor og hvorledes disse skal etableres. Det kan nesten virke som om vern av klippeblå- vinge blir sett på som et innspill i strandsonepolitikken, og ikke som et mål i seg selv.

Gitt det høye konfliktnivået som er knyttet til forvaltningen av strandsonen mener Tvedestrand kommune at det bør legges stor vekt på informasjon, dialog og involvering av de berørt parter for å finne frem til relevante mål og gode løsninger. Det kan gi økt engasjement rundt bevaringen av klippeblåvinge, og samtidig blir det mulig å drøfte handlingsplanen for klippeblåvinge på et faglig grunnlag, uavhengig av den konfliktfylte strandsonedebatten.

Noter:

1 http://www.artdata.slu.se/rodlista/ Faktablad/scol_ori.PDF

2 Gasnier et al. 2009; Benachour og Seralini, 2009

3 f.eks. Solomon and Thompson, 2003; Ono et al. 2002; Blackburn and Boutin, 2003