Den rødgrønne regjeringen slo i Soria Moria-erklæringen fast at den ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Dermed stadfestet den en utvikling som allerede hadde vært på gang en stund, først med etableringen av Barentssamarbeidet i 1993 og deretter med stortings- meldingen om «nærområdepolitikken» som Bondevik I-regjeringen la fram i 1998, og som dekket mange av de samme saksfeltene som «nordområdepolitikken». Dette ble fulgt opp av daværende utenriksminister Jan Pettersen i Bondevik II-regjeringen, som i 2003 nedsatte et eget nordområdeutvalg.

På kort tid har imidlertid de rødgrønne med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen klart å gjøre nordområdepolitikken til «sin». En nordområdestrategi ble lagt fram i 2006, mens neste trinn i denne satsingen ble presentert i mars 2009. Nordområdepolitikken tar opp i seg både den kalde krigens sikkerhetspolitikk og 1990-tallets bistandsorienterte russlandspolitikk. Samtidig er petroleum og ressurs- og miljøovervåking kommet inn som nye og viktige saksfelt.

Dette nummeret av PLAN ser nærmere på regjeringens nordområdesatsing og på forventningene den har skapt, spesielt i nord. Vi tar også for oss nordområdenes utfordringer og muligheter i videre forstand og ser blant annet på økonomi og leveforhold i hele det arktiske området.

Mange har oppfattet nordområdesatsingen som nærmest synonymt med viljen til å investere i Nord-Norge. Ikke minst tidligere kommunalminister Åslaug Haga nøret opp under landsdelens forventninger, ved nærmest å sette likhetstegn mellom nordområdepolitikk og distriktspolitikk for Nord-Norge.

Kritikken har ikke uteblitt; som Høyre-leder Erna Solberg spurte under fjorårets budsjettbehandling: «Er det virkelig slik at alt som foregår nord for Trondheim er en del av regjeringens strategiske satsing på nordområdene?» Også fra Arbeiderpartiets egne fylkespolitikere i nord er kritikk blitt reist. Som to av dem skrev i et avisinnlegg: «Dessverre ser man en tilfeldig sammensatt smørbrødliste for diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt».

Kommunalminister Liv Signe Navarsete slår imidlertid fast her i bladet at nordområdepolitikken kommer i tillegg til, og ikke må blandes sammen med den generelle distrikts- og regionalpolitikken eller sektorpolitikken på ulike felter. Hun er også tydelig på at nordområdesatsingen er et prosjekt for hele landet, og ikke bare for Nord-Norge. Det dreier seg om å ivareta våre strategiske interesser i nord. Og det dreier seg om å utnytte det ressursmessige potensialet i nord, til glede selvfølgelig for vår nordlige landsdel, men også for resten av Norge.En viss usikkerhet knytter seg likevel til nordområdenes utvikling framover.

Issmeltingen i Polhavet har fått enkelte til å snakke om nye skipsfartsruter mellom Europa og Asia, noe som kan gi muligheter for norske havner og norsk næringsliv. Troen på at klimaendringene er i ferd med å åpne Polhavet for internasjonal skipsfart kan imidlertid vise seg å være forhastet. Isforholdene endrer seg fra år til år, og havet vil uansett være islagt om vinteren. Mye tyder på at det vil være sterke begrensninger på kommersiell bruk av disse havområ- dene i lang tid framover.

Så er det mange som venter på et nytt oljeeventyr i nord. Men ikke bare er regjeringens standpunkt til videre oljevirksomhet i Nord-Norge og Barentshavet uavklart og preget av uenighet mellom regjeringspartiene. Utbyggingen av det enorme Shtokman-feltet i russisk sektor, som skulle gi store ringvirkninger på norsk side, er nå skutt ut i det blå. Og dyr utvinning av gass i Barentshavet er blitt langt mer usikker i konkurranse med ny og billigere teknologi for produksjon av skifergass.

Kanskje er det på sin plass med en smule nøkternhet mens vi venter på det nye «Klondyke» ...

Jens Fredrik Nystad Redaktør