Internasjonal litteratur viser ofte til betydelige forskjeller i innovasjonsevne mellom store og små byer, urbane og rurale regioner. I Norge er det derimot små forskjeller i innovasjonsevne mellom store og små byer, men større forskjeller i FoU-ressurser, radikal innovasjon, nyetableringer og internasjonalt samarbeid. Tesen i denne artikkelen er at både næringsgeografiske og politisk-institusjonelle forhold bidrar til et regionalt balansert innovasjonsmønster i Norge.

Økt globalisering og kunnskapsøkonomiens utvikling har ført til et sterkere søkelys på regionale fortrinn, kunnskap og innovasjon som grunnlag for økonomisk vekst og utvikling. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot storbyenes fortrinn og roller som kreative sentra og vekstmotorer i denne økonomien, og har gjort at klassiske teorier om vekstpoler og byhierarkier har fått en viss renessanse. I andre deler av litteraturen beskrives imidlertid et mer komplekst bilde av små og store byer med ulike fortrinn og roller som kompetanse- og innovasjonsentra som kompletterer hverandre i kunnskapsøkonomien. Her er fokus mer rettet mot perspektiver på bynettverk og bysystemer uavhengig av byhierarkiet som sådan.

Regionale fortrinn

Et sentralt utgangspunkt i faglitteraturen er hva som skaper regionale fortrinn og innovasjonsevne (se Maskell m.fl.1998, Cooke 2002, Buck m.fl. 2005, Florida 2005, Asheim m.fl.2006). I litteraturen omtales ofte ulike delaspekter av feltet, men særlig fem typer av elementer står sentralt. Den ene er (i) ressursgrunnlaget som særlig omfatter egenskaper ved humankapitalen og kompetansebasene. Andre typer som naturressurser, kulturarv etc. kan også være viktige, men verdien og utnyttelsen av dem krever humankapital og kompetanse. Den andre byggeblokken er knyttet til (ii) agglomerasjonsøkonomi, dvs. samlokaliseringsfordeler og effekter knyttet til forsterket læring, kompetanseoppbygging og innovasjon i næringsmiljøer og -klynger. Her belyses og drøftes fordeler og effekter av henholdsvis næringsdiversitet kontra spesialisering, og ulike typer av disse. Det tredje elementet er knyttet til egenskaper ved (iii) kunnskapsflyten og utvekslin- gen av kunnskap både intra- og ekstraregionalt. Videre er (iv) institusjonell kapabilitet av betydning, dvs. evne til samhandling mellom aktører i regionen om kunnskapsdeling, felles innovasjons- og utviklingsmål og tiltak. Endelig er regionens (v) attraktivitet vesentlig, altså evne til å ta vare på, opprettholde og tiltrekke seg ressurser (mennesker, kompetanse, bedrifter, kapital etc.).

Disse fem elementene påvirker hverandre gjensidig samtidig som de påvirkes av regionens belig- genhet, tilgjengelighet og rolle i en nasjonal og internasjonal kontekst. Ulike egenskaper og kombinasjoner av byggeblokkene gir opphav til et stort mangfold av ulike regioner med sine spesifikke fortrinn og potensial. Det antas imidlertid at hoved- elementenes egenskaper og sammensetning er systematisk forskjellig i henholdsvis storbyer, mindre byer og småsteder.

Storbyenes fortrinn og innovasjonsevne knyttes særlig til størrelse, diversitet og attraktivitet. Det hevdes å danne grunnlag for omfattede «spill-over»

som resulterer i høye innovasjons- og nyetableringsrater, mange radikale innovasjoner og utvikling av nye næringer. Ulemper og utfordringer knyttes til kompleksitet, fragmentering og svake koplinger mellom kunnskapsmiljøer og næringsliv.

Småbyenes fortrinn knyttes i større grad til spesialisering innenfor én/få bransjer eller verdikjeder hvor det er utviklet høy kompetanse og konkurranseevne over tid. Innovasjonsprosesser handler her først og fremst om stegvise forbedringer som gir økt effektivitet og produktivitet i etablerte produksjoner. Ulemper og utfordringer for småbyene er i første rekke sårbarhet ved ensidig spesialisering, fare for innlåsing, behovene for økt tilkopling til eksterne kunnskapsmiljøer, økt jobbskaping og større diversitet.

I rurale strøk er fortrinn knyttet til utnyttelsen av spredte naturressurser, stabil arbeidskraft og lave produksjonskostnader. Innovasjonsnivået beskrives som lavt og dominert av forbedringstiltak i produk- sjonen via teknologikjøp og kompetanseheving. Ulemper knyttes til ensidighet, tynne næringsmiljøer og svak attraktivitet, og spesielle utfordringer knyttet til kompetansetilgang, nyetableringer og jobbskaping.

Disse tre regiontypenes fortrinn og innovasjonsevne danner i neste omgang et territorielt ubalansert innovasjonsmønster. Tødtling & Triple (2005) sammenfatter det slik:

  • Storbyenes diversifiserte miljøer og store FoU-ressurser gir høyere innovasjons- og vekstrater, større andel radikale innovasjoner og høyere vekstrater i nye kunnskapsintensive næringer enn i andre regionale miljøer.

  • Småbyenes spesialiserte miljøer og beskjedne FoU-ressurser gir svakere innovasjonsrater generelt, og svakere vekstrater i nye kunnskapsintensive næringer spesielt. Gruppen er imidlertid svært variert.

  • Figur 1. Oversikt over teoretiske perspektiver på regional innovasjon og utvikling.

    Rurale regioner preges av «tynne miljøer» og små FoU-ressurser, som gir lite innovativ aktivitet og svak jobbskaping i nye kunnskapsintensive næringer.

Regionale fortrinn og innovasjonsmønstre i Norge

Urbaniseringsgraden i Norge er på nivå med gjen- nomsnittelig urbaniseringsnivå1 i Europa, selv om vi har en større geografisk spredning av byer og tettsteder (Foss et.al. 2006). Den norske by- og regionstrukturen er blitt betegnet som monosentrisk med én dominerende hovedstad på den ene siden, og et stort antall småbyer og steder på den annen side. Det er imidlertid de små- og mellomstore byregionene som har flest bosatte og bedrifter i Norge, og tilnærmet like mange arbeidsplasser som hovedstaden og storbyene til sammen. I det følgende skal vi se nærmere på viktige egenskaper ved regionale fortrinn og innovasjonsmønstre med utgangspunkt i fem hovedkategorier av regioner; hovedstadsregionen, storbyene for øvrig (Stavanger, Bergen, Trondheim), mellomstore byregioner, små- byregioner og småstedsregioner.

Regionale kompetanse- og FoU-ressurser

De fem regiontypene har systematisk ulikt ressursgrunnlag. På den ene siden er de regionale miljøene av svært ulik størrelse, både målt i antall individer og enheter (bosatte, sysselsatte, bedrifter, organisasjoner), FoU-ressurser og personer med høyere utdanning (se tabell 1 og 2).

Vel så viktig er de store kvalitative forskjellene man har mellom regionene. Noe forenklet kan dette illustreres med regiontypenes nærings- og sektorspesialiseringer som viser et systematisk mønster av regional spesialisering og arbeidsdeling (se tabell 2).

Hovedstaden er spesialisert innenfor kunnskapsintensiv tjenesteyting, kreativ tjenesteyting, finansiell tjenesteyting og FoU-intensiv industri. Storbyene for øvrig er sterkere spesialisert innen middels FoU-

Tabell 1. Nøkkeltall for regiontypene. (Datakilde: SSB Bedrifts- og foretaksregister)

Tabell 2. Regiontypenes nærings- og sektorspesialiseringer. (Datakilde: SSB Bedrifts- og foretaksregister)

intensive industrier (maritim, olje/gass, maskin) foruten kunnskapsintensiv tjenesteyting og FoU. Mindre byer er spesialiserte i ulike typer av industri, men her er stor indre variasjon i spesialiseringene. Halvparten er imidlertid spesialisert innenfor kunnskapsintensive næringer (dvs. middels FoU- og FoU-intensive industrier samt kunnskapsintensiv tjenesteyting). Småstedene er stort sett spesialiserte innen primærnæringer og relatert FoU-svak industri. Utover dette finnes det naturlig nok mange nyanser for enkeltregioner og landsdeler som vi ikke kan berøre her. Regionale spesialiseringer er utviklet over lang tid på grunnlag av regionale fortrinn og konkurranseevne, og representerer tunge strukturer og føringer for framtidig utvikling.

Regional næringsspesialisering gjenspeiles også i regionale forskjeller i kompetanse- og FoU-ressurser. Hovedstaden er ressursmessig i en særstilling, men også de øvrige storbyene er godt forspent med en høy andel og et stort antall personer med høyere utdanning og ansatte i kreative yrker samt tilknytning til næringer med varierte kompetansebaser. Ser vi på FoU-investeringer og FoU-ressurser er konsentrasjonen til hovedstaden og de større byene enda sterkere. Dette henger naturlig nok sammen med at hoveddelen av kunnskapsinstitusjoner og FoU-intensive bedrifter er lokalisert i storbyene, selv om disse ofte har det nasjonale nærings- og samfunnslivet i ulike regioner som sitt nedslagsfelt og samarbeidsområde.

Regionene har også ulike finansieringsressurser for FoU og innovasjon. Generelt øker FoU-ressursene

Tabell 3. FoU- og kompetanseressurser i ulike regiontyper. (Datakilde: SSB Bedrifts- og foretaksregister, befolkningsregister og FoU-data)

Tabell 4. Sektorvise innovasjonsrater i ulike regiontyper. (Datakilde: SSBs FoU- og innovasjonsundersøkelse 2007)

per capita systematisk med økende regionstørrelse. Den offentlige andelen av FoU-midler er størst i typiske storby- og distriktsfylker, mens den private FoU-andelen er størst i «mellomliggende» fylker med en stor industrisektor. Ser vi imidlertid på hvordan bedrifter finansierer innovasjon, øker imidlertid betydningen av offentlig finansieringsstøtte markant med fallende størrelse på det regionale næringsmiljøet (Langeland 2009, 0nsager et.al. 2009).

Innovasjonsrater og -former

Regionale innovasjonsrater (målt i andel bedrifter med ulike typer innovasjon2) øker bare litt med økende regionstørrelse for alle typer innovasjon unntatt prosessinnovasjon. Det er imidlertid betydelig variasjon i innovasjonsrater innenfor gruppen av småby- og småstedsregioner, men dette tildekkes av aggregerte oversikter som måler gjennomsnittsnivåer for hver av gruppene.

Selv om forskjellene i ratenivåer er ganske små mellom regiontypene, ser vi at hovedstaden og storbyene ligger på et klart høyere relativt nivå enn småbyer og småsteder når det gjelder radikal innovasjon (patenter), og i noen grad markeds-og produktinnovasjoner (se tabell 5).

Mer dissaggregerte regionale analyser for ulike

Tabell 5. Innovasjonsformer og innovasjonsrater i ulike regiontyper. (Datakilde: SSBs FoU- og innovasjonsundersøkelse 2007)

næringer viser at de større byregionene primært har systematisk høyere innovasjonsrater innen lite kunnskapsintensiv privat service (handel, hotell/ restaurant, kraft/vann etc.) og til dels i kreativ tjenesteyting, mens det innenfor industri og kunnskapsintensiv tjenesteyting er små regionale forskjeller i rater.

Innovasjonssamarbeid og områder

Av bedrifter med innovasjon på landsbasis (38 %) har halvparten innovasjonssamarbeid3 med andre organisasjoner (dvs. 19 %). Mens andelen bedrifter med innovasjon øker noe med økende regionstørrelse (se tabell 5), er det omvendt for innovasjonsamarbeid (se tabell 6), dvs. andelen faller med økende regionstørrelse. I mindre byer og på små- steder har hoveddelen av de innovative bedriftene innovasjonsamarbeid. Hva slags type samarbeidspartere som er viktige ved innovasjon varierer lite med hvor bedriftene er lokalisert, dvs. det er verdikjedeaktørene (leverandører, kunder/klienter) som er viktigst for bedrifter i alle regiontypene.

Det er noe større forskjeller når det gjelder geografiske samarbeidsområder ved innovasjon. Med økende regionstørrelse øker innovasjonssamarbeidet geografiske utstreking. For bedrifter på småsteder er det regionale nærområdet viktigst, for små- og mellomstore byer er resten av landet viktigst, mens for større byer er det internasjonale viktigst. Det er nærliggende å knytte dette til ulikheter i foretaks- og bransjestrukturer. Ellers viser data at særlig kunnskapsintensive bedrifter, uavhengig av lokalisering, er integrerte i komplekse flernivå og -sekto-rielle innovasjonssamarbeider der mange ulike geografiske nivåer og sektorer inngår.

Nyetableringer og dynamikk

Innovasjon kan også måles gjennom nyetableringer, selv om dette er en litt grov indikator fordi man vet lite om fordelingen mellom imitasjonsbedrifter og nyskapende bedrifter. Andelen nyetableringer, bruttodynamikk og nettotilvekst gir imidlertid et inntrykk av bedriftsmiljøers vekst- og fornyelsesevne. Bildet er ganske entydig: fornyelsestakten i bedriftsmiljøet øker med størrelsen på regionmiljøet. Forholdet kan forklares med at agglomera- sjonseffektene øker med regionmiljøets størrelse og diversifisering, dvs. potensialet for nyetableringer og avskallinger øker når innslaget av «morbedrifter/ institusjoner» øker. Økende regionstørrelse innebæ- rer også at lokalmarkedets volum og differensiering øker, noe som åpner for flere etableringsmuligheter i ulike typer delmarkeder sammenliknet med i små lokalmarkeder. Endelig er det slik at større regioner også har en høyere andel nye vekstnæringer, som igjen slår ut i høyere nyetableringsrater.

Faktorer som hemmer innovasjon

Andelen bedrifter med hemmende faktorer mot innovasjon øker systematisk med fallende regionstørrelse, selv om nivåforskjellene ikke er veldig store. For alle regiontyper er de viktigste faktorene som hemmer innovasjon økonomiske (for høye innovasjonskostnader og mangel på finansiering) og personellmessige forhold (holde på og/eller rekruttere kvalifisert personale). For andre faktorer er imidlertid nivåforskjellene mellom ulike regiontyper større. Etterspørselsusikkerhet, andre bedrifters markedsdominans og mangel på informasjon oppleves som mer hemmende for en større andel bedrifter på småsteder enn i storbyer.

Dette er forhold som kan forklares med agglomerasjonsfordeler, dvs. at tilgangen på spesialisert og variert informasjon og kunnskap, kvalifisert arbeidskraft, finansiell kapital og samarbeidspartnere øker med økende størrelse på det regionale miljøet. Økende regionstørrelse gir et større, mer allsidig og spesialisert arbeidsmarked og tjenestetilbud til bedriftene.

Tabell 6. Viktige samarbeidspartnere og -områder ved innovasjon. (Datakilde: SSBs FoU- og innovasjonsundersøkelse 2007)

Attraktivitet og institusjonell kapabilitet

Analyser av attraktivitet målt ved hjelp av flytting og «flyttebalanser» har i senere år gått i favør av de største byene, spesielt for unge voksne og folk med høyere utdanning. Noen få mindre byer har også vært relativt attraktive. For institusjonell kapabilitet er datagrunnlaget tynnere, men casestudier tyder på denne varierer lite systematisk etter regiontype.

I CKI-prosjektet har vi sett på regionale fortrinn, innovasjonsystem og innovasjonspolitikk i fire store byregioner og fire små og mellomstore byregioner.

I alle disse regionene har en regionalt forankret innovasjons- og utviklingspolitikk (kommunal, fylkeskommunal og inter-kommunal) blitt mer fram- tredende det siste tiåret. Evnen og omfanget av samhandling om næringsinnovasjon i disse regionene synes imidlertid ikke primært å være betinget av størrelsen på de regionale næringsmiljøene, men av ulike tradisjoner for samarbeid (mellom bedrifter, bedrifter-FoU/UoH-institusjoner, offentlig-privat sektor). Erfaringer med og tilgang på statlige midler til lokal/regional innovasjon og utvikling synes også å ha hatt en viss betydning for offentlig-privat samarbeid om innovasjon og utviklingstiltak.

Tabell 7. Oversikt over etableringsrater og bedriftsdynamikk i ulike regiontyper. (Datakilde: SSB Bedrifts- og foretaksregister)

Innovasjon og næringsvekst

Sammenholder vi innovasjons- og nyetableringsra- tene med vekstratene i privat sektorsysselsetting i korresponderende periode finner vi en viss sam- menheng med regiontypenes størrelser, med unntak for hovedstaden som har langt svakere utvikling i privat sektor enn det innovasjons- og nyetable- ringsratene skulle tilsi. Underlaget viser at hovedstaden har hatt et sterkere konjunkturelt tilbakeslag med svakere samlet vekst enn øvrige byregiontyper i de fleste bransjene i den aktuelle måleperioden.

Tabell 8. Andel bedrifter (%) som oppgir ulike hemmende faktorer mot innovasjon som «svært viktige» eller «nokså viktige». (Datakilde: SSB/innovasjonsundersøkelsen 2007)

Sammenfatning og konklusjoner

Det finnes store forskjeller i regionale innovasjonsressurser i Norge, som ikke motsvares av tilsvarende forskjeller i regionale innovasjonsrater i næringslivet. For innovasjon samlet er det riktignok en viss forskjell mellom ytterpunktene hovedstaden (40/564 og småstedene (34/41), men det er liten forskjell mellom store byer (37/50) mellomstore byer (38/51) og små byer (36/51). Dette relativt jevne regionale mønsteret bryter noe med det som ofte rapporteres i internasjonal litteratur om større regionale forskjeller.

Flere forhold påvirker det norske mønsteret, men to forhold synes å være særlig viktige. For det første har vi en næringsgeografi som bidrar til å jevne ut forskjeller i regionale innovasjonsrater mellom små og store næringsmiljøer. Disse kan beskrives slik:

  • Hovedstaden har svært store FoU- og kompetanseressurser og er allsidig spesialisert innenfor kunnskapsintensive tjenester. Til tross for dette har regionen bare litt høyere totale innovasjonsrater enn andre regiontyper i landet (og ellers mindre enn andre nordiske hovedsteder), selv om ratene for radikal innovasjon, nyetableringer og internasjonalt innovasjonsamarbeid er klart høyest her. Mye av FoU-ressursene i regionen er imidlertid knyttet til institusjoner og foretak med et nasjonalt nedslagsfelt.

  • Storbyene forøvrig (Stavanger, Bergen, Trondheim) er spesialisert i bransjer som er knyttet til sterke nasjonale næringsklynger (maritim, olje/ gass, blå/grønn matsektor). De har også store forsknings- og kompetanseressurser, hvorav en betydelig del er rettet mot klynger også utenfor egne regioner. Innovasjonsratene (og nyetable- ringsratene) ligger noe under hovedstadens (og andre nordiske storbyer), og må også betegnes som middelmådige gitt regionenes ressurser.

  • De mange små- og mellomstore byene (61 stk.) har andelsvis like mange bedrifter og sysselsatte som de fire største byene tilsammen. Dette er blandete industri- og service-byer, med spesialisering innenfor industri (ressurs, teknologi) i tillegg til primærnæringer og reiseliv. Dette er næringer som ofte er integrert i overregionale verdikjeder preget av et betydelig konkurranse- og innovasjonspress. Mange av byene er spesialisert innenfor FoU-intensiv industri og/eller kunnskapsintensiv tjenesteyting, som er de mest innovasjonsintensive sektorene på landsbasis utenom FoU. I disse byene finnes også noen av de mest innovative miljøene i landet innenfor sine bransjer, og som oftest er disse integrert i et større FoU-samarbeid. Samlet bidrar dette til at innovasjonsratene i små- og mellomstore byer ligger på nivå med storbyene, og relativt høyt med tanke på de formelle innovasjonsressursene.

  • Småstedsregionene (96 stk) er spredt lokalisert i landet og er i hovedsak spesialisert innenfor ressursnæringer, foruten teknologiindustri og opplevelsesnæringer. Sysselsettingen i offentlig sektor har størt betydning i disse regionene. Innovasjonsratene ligger imidlertid bare på et litt lavere nivå enn byregionene.

Den andre faktoren som bidrar til å jevne ut forskjeller i regionale innovasjonsrater er politisk-institusjonelle forhold, som på ulike måter understøtter desentralisert næringsinnovasjon. Vi har en åpen økonomi der stort sett hele næringslivet er konkurranseksponert. Både nærings-, innovasjons-, regional- og velferdspolitikken har en innretning som, både intendert og uintendert, bidrar til å understøtte innovasjonsevnen også utenfor hovedstaden og de største byene. Den nasjonale innova- sjonspolitikken er rettet mot nasjonale fortrinn og klynger og har et betydelig nedslag i små- og

Tabell 9. Innovasjons-, nyetablerings- og vekstrater i ulike næringer og regiontyper 2004–2008. (Datakilde: SSB Bedrifts- og foretaksregisteret, FoU- og innovasjonsundersøkelsen 2007)

mellomstore byer, der mange av bedriftene i klyn- gene er lokalisert. Innenfor innovasjons- og regio- nalpolitikken er det ellers utviklet et desentralisert virkemiddelapparat og støtteordninger som kopler lokalmiljøene til nasjonale kunnskapsnettverk. Man har også en bevisst statlig skjevfordeling av utviklingsmidler til regioner utenfor hovedstaden og de største byene.

Samlet bidrar dette til innovasjonsevne i etablerte bedrifter og næringsmiljøer i mange av landets mindre byer og steder. Samtidig er en offensiv velferdspolitikk bidrar med på å skape flere arbeidsplasser og mer robuste småsamfunn rundt om i landet. 0gså dette er en viktig betingelse for desentralisert kreativitet og næringsinnovasjon.

Artikkel baserer seg på deler av CKI-prosjektet, som ble gjennomført av Heidi Aslesen (Nifu-Step), Frants Gundersen (NIBR), Arne Isaksen (HiA), Ove Langeland (NIBR) og Knut Onsager (NIBR). En større del av prosjektet er publisert i NIBR-rapport 2009:32.

Referanser:

Asheim, B. T. (2006) (red.), Constructing Regional Advantage: Principles – Perspectives – Policies. Report pf DG Research Expert Group on ‘Constructing Regional Advantage’. European Commission, Brussel.

Aslesen, H. W. og Isaksen, A. (2009), «Knowledge Intensive Business Services as Knowledge Mediators in Different Regional Contexts: The Case of Norway». Kommer i Doloreux, D. (red.), Knowledge Intensive Business Services: Geography and Innovation. Ashgate.

Isaksen, A. og Onsager, K. (2009), «Regions, networks, and innovative performance: the case of knowledge intensive industries in Norway». Kommer i European Urban and Regional Studies.

Cooke, P. (2002): <k>Knowledge Economies. Clusters, learning and cooperative advantage. <k>Routledge, London.

Cooke, P. og Simmie, J. (2005): <k>Knowledge, Innovation and Competitiveness of Cities. <k>Chapter 6 in Buck et al.: Changing cities. Rethinking Urban Competitiveness, Cohesion and Governance. Palgrave Macmillan.

Frenken, K., Van Oort, F., and Verburg, T. (2007) Related variety, unrelated variety and regional economic growth. <k>Regional Studies, <k>41(5): 685–698.

Florida, R. (2005): Cities and the Creative Class. Basic Books, New York.

Foss, O., Juvkam, D., Onsager, K. (2006): Små – og mellomstore byer og regional utvikling. Litteraturstudie. Nibr-notat 2006:111.

Gundersen, F. og L. Solheim (2002) <k>Regionalisering av FoU-statistikken. Doku- mentasjon og tilrettelegging, <k>Notater 2002:19, Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Maskell, Peter, Heikki Eskelinen, Ingjaldur Hannibalsson, Anders Malmberg og Erik Vatne: (1998): Competitivness, localised learning and regional development. Specialisation and properity in small open economies. Routledge London.

Langeland, O (2008) «Finansiering av innovasjon: Kunnskapsbedrifter og innovasjonsbarrierer». Kapittel 14 i Isaksen, A., Karlsen, A., Sæter, B. (2008) (red.)

Onsager, Aslesen, Isaksen og Langeland (2009/10): «Urban regions: knowledge, innovation and policy in Norway». NIBR-rapport 2010:5 kommer.

Tödtling, F. and Trippl, M. (2005), «One size fits all? Towards a differentiated regional innovation policy approach». <k>Research Policy, <k>34: 1203-1219.

Noter

1 Dvs. 78% bor i byer og tettsteder.

2 All innovasjon omfatter her nye eller vesentlige forbedrede produkter/ tjenester, markedsinnovasjoner og patenter introdusert, foruten produksjons- og distribusjonsprosesser samt organisasjonstyper, tatt i bruk i perioden 2003-2006.

3 Med samarbeid menes her aktiv deltaking i felles FoU og andre innovasjonsaktiviteter med andre organisasjoner. Innkjøp av FoU-tjenester og rent kontraktarbeid uten aktivt samarbeid fra begge parter omfattes ikke.4 Det første tallet angir %-andelen bedrifter med (all) innovasjon, og det andre %-andelen sysselsatte i bedrifter med (all) innovasjon.