Innovasjon er stadig viktigere for økonomisk vekst. Særlig for høykostland som ikke kan konkurrere på pris, er evnen til å fornye seg avgjørende for så vel regioners utvikling som for næringslivets konkurranseevne. Økt internasjonal konkurranse driver derfor alle velutviklede land til å omstille seg til mer kunnskapsbaserte samfunn. Det vil si til å utvikle et mer kunnskaps- intensivt næringsliv, til økt satsing på skole og utdanning, på forskning og utvikling samt på å utvikle en mer aktiv innovasjons- og vekstpolitikk.

Moderne økonomi kan langt på vei beskrives som en innovasjonsdrevet økonomi der kunnskap, teknologi og nyskaping i økende grad antas å bestemme konkurranseevnen i næringer og regioner. Denne forstå- elsen kommer til uttrykk i moderne teknologi- og innovasjonspolitikk, men også i regionalpolitikken. Kunnskap løftes fram som den viktigste produksjonsfaktor i økonomien til forskjell fra klassisk økonomi hvor naturressurser, arbeid og finanskapital utgjør de sentrale produksjonsfaktorene.

Sentralt i kunnskapsøkonomien er også at institusjoner er viktige for å forklare økonomisk utvikling. Særlig er dette tydelig i begreper som nasjonale og regionale innovasjonssystemer som er viktige institusjoner for å bøte på svakheter ved markedsøkonomiske systemer.

Et tredje sentralt aspekt ved kunnskapsøkonomien er læring. Lundvall uttrykker dette slik: «kunnskap er den mest grunnleggende ressursen i en moderne økonomi, og tilsvarende er læring den viktigste prosessen» (Lundvall 1992).

Hva er en kunnskapsøkonomi?

Det finnes ingen standard definisjon på en kunnskapsøkonomi. Ifølge den offisielle 0ECD-definisjo-nen er det «en økonomi som er direkte basert på produksjon, distribusjon og bruk av kunnskap og informasjon» (0ECD 1996). Vitenskaplig kunnskap, ny teknologi og endrede organisasjonsformer antas i økende grad å være bestemmende for yteevnen i en slik økonomi og for konkurranseevnen til foretak og næringer, og dermed for vekst og velferdsnivå i nasjoner og regioner. Innovasjon forutsetter at en kan tilegne seg ny kunnskap og avlære gammel kunnskap. Dette er spesielt viktig for vekst og utvikling i en kunnskapsøkonomi siden etablert kunnskap eldes raskt. Da blir det viktig effektivtå kunne skape, dele og overføre ny kunnskap (Lundvall og Johnson 1994). Et lands eller en regions kapasitet til å gjøre seg nytte av kunnskapsøkonomien avhenger av hvor raskt en kan utvikle en «lærende økonomi» der både individuell og organisatorisk læring står i høysetet.

Det finnes mange forklaringer på framveksten av en kunnskapsøkonomi. Forhold som nevnes er gjerne:

  • Globalisering av økonomien og intensivering av konkurranse som fører til økt press på foretak for raskere tilpasning, nyskaping og større tempo i produksjonsprosessen.

  • Spesialisert kunnskap forankret i organisasjonsprosesser og rutiner blir viktigere for å hanskes med økt globaliseringspress og hurtig teknologiutvikling.

  • Kunnskap som produksjonsfaktor veier stadig tyngre i alle næringer, men særlig i kunnskaps- intensive foretak.

  • Økt bruk av informasjons- og kommunikasjons- teknologi som gjør det lettere og billigere å kommunisere og samordne aktiviteter.

Fremveksten av kunnskapsøkonomien har ført til sterk vekst i kunnskapsrelaterte jobber, flere kunn- skapsintensive foretak, produkter og tjenester, og til viktige endringer i nærings- og arbeidslivet. Det har vært et markert skifte fra lavkvalifisert og varebasert produksjon til høykvalifisert og tjenestebasert vekst. Samtidig er økonomien blitt sterkere globalisert ved at foretakene i økende grad opererer i produksjons- og arbeidsmarkeder med internasjonal vare- og tjenesteflyt og produksjonssamarbeid og investeringer over landegrenser. En mer kunn- skapsintensiv produksjon har også ført til at større byer og urbane områder er blitt viktigere for økonomisk aktivitet på bekostning av mer perifere regioner.

Norge – lav innovasjon og høy vekst

Norge kommer dårligere ut enn de andre nordiske land i internasjonale målinger av innovasjonsaktivitet. Mens Finland, Sverige og Danmark ligger på topp i verden, ligger Norge under gjennomsnittet blant EU-landene, og det har gått feil vei de siste årene. Norge rangeres lavt på høyteknologi og på resultater, sluttprodukter og kunnskapsgenerering basert på forskningsaktivitet. Det samme er tilfelle for produkt og prosessinnovasjon og entreprenørskap. Norge rangeres derimot høyt på betingelser for innovasjon (utdanningsnivå og bredbånd) og gjennomsnittlig for patenter.

Norge domineres av små og mellomstore foretak i lavteknologiske næringer. Slike foretak kan likevel være innovative; et eksempel i så måte er klesprodusenten Moods of Norway som med sine designklær kombinerer norsk kulturarv med internasjonale motetrender. Bedriften har utmerket seg med et nyskapende konsept og en innovativ markedsstrategi. (Foto: Moods of Norway)

Til tross for at Norge skårer lavt på tradisjonelle mål for forskning, teknologi og innovasjon, har vi høy økonomisk vekst og arbeidsproduktivitet. Dette betegnes som «det norske paradokset». Det forklares gjerne med at innovasjonsundersøkelsene ikke gir et fullstendig bilde av evnen til innovasjon. Disse fokuserer sterkt på industrielle høyteknologisektorer, mens nyskaping i tjenestesektoren og stegvis (inkrementell) innovasjon ikke fanges opp. Norge domineres av små og mellomstore foretak i ressursbaserte, lavteknologiske næringer som ikke er FoU-intensive i tradisjonell forstand.

Næringer som oppdrett og olje/gass bruker imidlertid avansert teknologi og kunnskap, og deres verktøy og kompetanse er ofte basert på forskning, direkte eller indirekte. Foretak kan derfor være innovative selv om de ikke har store FoU-investeringer. Sosiale faktorer kan også være sentrale for innovasjon og vekst. Faktorer som sosial likhet, gode samarbeidsordninger i arbeidslivet, velferdsordninger som reduserer usikkerhet og letter omstillingsprosesser bidrar til effektiv kunnskapsflyt mellom

Mens FoU hoper seg opp i sentrale strøk, er innovative foretak jevnere fordelt. Den norske design- og klesbedriften Moods of Norway, med egne butikker i Tokyo og Los Angeles, har hjemmebase i Stryn i Sogn og Fjordane. (Foto: Moods of Norway)

foretak og sektorer. 0ECD peker på at gode rammevilkår som nært samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og foretak sammen med åpenhet og stor aksept for teknologiske endringer i arbeidslivet, trolig er viktig for innovasjon og vekst i Norge (0ECD 2007).

FoU hoper seg opp, innovasjon er mer spredt

Det er store regionale forskjeller i forskning og utviklingsarbeidet (FoU) i næringslivet. 0slo og Akershus svarer for 41 prosent av samlet FoU-aktivitet mens de fire nordligste fylkene til sammen står for under fire prosent av egenutført FoU. De regionale forskjellene avspeiler i stor grad ulik næringsstruktur i ulike regioner og fylker. Mens FoU hoper seg opp i sentrale strøk, er fordelingen av innovative foretak som driver med stegvise pro-dukt-, prosess- eller organisatoriske forbedringer jevnere mellom fylkene. Fylker med lav FoU-aktivitet som Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms, har en andel innovative foretak dels på samme nivå eller høyere enn mange andre fylker. Finnmark skårer imidlertid lavt på både FoU og innovasjon.

Kunnskapsøkonomi og foretaksutvikling

Foretak som evner å lære av egne handlinger og utvikle ny kunnskap i samspill med interne og eksterne aktører, er helt sentrale i en endringsorientert kunnskapsøkonomi. Dette er foretak som evner å reorganisere ressurser, som effektivt anvender ny teknologi og kunnskap, utvikler produkter som markedet aksepterer, og som effektiviserer produksjon

og distribusjon. Foretak som ikke makter å henge med i denne utviklingen vil før eller siden bli utkonkurrert. Dersom dette er en realistisk beskrivelse av framtidens konkurranseklima, vil norske foretak og de fleste regioner, stå overfor mange utfordringer.

Innovasjon er kjennetegnet av usikkerhet og av kollektive, kumulative og interaktive prosesser. Usikkerhet fordi en aldri vet om en nyskapende teknologi eller en ny organisasjonsform vil fungere etter intensjonen, eller bli akseptert i markedet. Kollektiv fordi det fordrer at fragmentert, spesialisert kunnskap må integreres organisatorisk gjennom interne prosesser i foretak, i samhandling mellom foretak og eksterne aktører og mellom offentlige og private kunnskapsprodusenter. Kumulativ fordi ny kunnskap og kompetanse bygger på en grunnmur av etablert kunnskap og krever vedvarende finansiell støtte. Interaktiv fordi innovasjonsaktivitet krever en aktiv og vedvarende dialog og samhandling mellom mange ulike aktører.

Innovasjoner har primært karakter av småstegsforbedringer av eksisterende produkter, mer rasjonell organisering av produksjonsprosesser, gradvis mer effektiv bruk av energi osv. Noen ganger skjer det radikale innovasjoner der det skapes nye produkter eller prosesser som i sjeldne tilfeller også kan gi opphav til svermer av nye produkter og foretak i helt nye næringer, eksempelvis innen bioteknologi.

Innovativ aktivitet handler ikke bare om å skape ny kunnskap, men også om vår evne til å ta i bruk ny, men etablert teknologi eller prosedyrer. Slike ferdigheter omfatter vår evne til å forstå og absorbere kunnskap som er ny for oss og å implementere denne i eksisterende virksomhet. I en liten, åpen økonomi som den norske, vil det aller meste av ny kunnskap, nye komponenter eller tjenester ha sitt opphav utenfor landets grenser. Hurtig spredning, integrering og anvendelse av ny, importert teknologi, for eksempel avansert datateknologi og -programmer, vil derfor spille en viktig rolle i en kunnskapsøkonomi.

Hva er kunnskap?

Mange timers strev over matematikk eller praktisk øvelse for å perfeksjonere et håndverk, forteller oss at en grunnleggende forståelse av et fenomen gjerne krever stor og vedvarende innsats der innsikt bygges steg for steg. En definisjon av kunnskap kan være «en tilstand av forståelse», mens kompetanse kan forstås som en kapasitet til å håndtere et problem på en adekvat måte. For å ha kompetanse på et felt er det ikke nok å ha kunnskap om problemet, men også evne til å løse det.

I foretak er kunnskap og kompetanse nedfelt i hodene på de ansatte, i rutiner og prosedyrer som benyttes i organisasjonen, i patenter eller «bedrifts- hemmeligheter». Noe av dette er eksplisitt kunnskap der prinsipper/innsikter er vel forstått og beskrevet og derfor mulig å formidle gjennom håndbøker, bruksanvisninger eller vitenskaplige artikler. Slik kunnskap kan relativt lett formidles og spres selv om tilegnelse krever spesifikke innsikter hos motta- keren. Andre typer kunnskap kaller vi taus for å tilkjennegi at dette er kunnskap som primært sitter i hodet på folk, eller som er dypt nedfelt i komplekse rutiner som «sitter i veggene» i mange organisasjoner. Tilegnelse av slik kunnskap er gjerne erfaringsbasert der kunnskap overføres via dialog og praksis fra den erfarne til den uerfarne.

Utvikling av ny kunnskap i et moderne samfunn krever kunnskap som både er eksplisitt og taus, basert på vitenskaplige prinsipper så vel som praktiske erfaringer. Kompleks kunnskap krever spesialisert og dyp innsikt på smale felt slik vi finner det i spesialiserte ingeniørdisipliner i større foretak eller i samspillet mellom spesialiserte leverandører og en bruker. Utvikling av interne og ekstern nettverk som kopler ulike disipliner og kompetanser sammen, er derfor i tiltakende grad et viktig element i kunnskapsutviklingen.

I et kunnskapssamfunn har det offentlige en spesiell rolle i å utvikle generisk, eksplisitt kunnskap gjennom offentlig støttet forskningsaktivitet og formidling til nye generasjoner gjennom skole og universitetssystemer, eller ved oppdrags- og formidlingsvirksomhet rettet mot næringslivet. Denne kunnskapskomponenten fungerer som et fellesgode og er en viktig del av samfunnets kollektive infrastruktur. For et konkurranseutsatt foretak er kunnskap derimot en viktig konkurransefaktor og en ressurs foretaket vil beskytte. Utvikling av ny kunnskap krever gjerne vedvarende innsats og tunge investeringer. Skulle denne innsatsen lekke ut som et fritt gode til konkurrerende foretak, vil ethvert foretak slutte å investere i ny kunnskap. En funge- rende arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor er derfor viktig, likedan reguleringer som beskytter intellektuelle ressurser.

Deler av nyetablert kunnskap vil uvilkårlig lekke ut som et mer eller mindre fritt gode. Eksempelvis overføres foretaksspesifikk kunnskap kostnadsfritt når ingeniører i konkurrerende foretak utveksler erfaringer seg i mellom, eller når arbeidstakere skifter jobb. Vi kaller dette kunnskapseksternaliteter. For samfunnet er det ofte viktig at ny kunnskap skapes og tas i bruk hurtig. Det fremmer økonomisk utvikling. For konkurranseutsatte foretak derimot, er en slik lekkasje et toegget sverd – som mottaker av kunnskap er fri flyt et gode, som kunnskaps- produsent et onde. Patenter, hemmelighold eller karantenetid for personell, er typiske metoder for å beskytte foretaksspesifikk kunnskap. Andre beskyttelsestiltak

Moods of Norway har gått fra fattig gründerbedrift med en liten butikk på Stryn til internasjonal merkevare- suksess på få år. Den eventyrlige utviklingen har gjort bedriften til et undervisnings-case på Harvard Business School i USA. (Foto: Moods of Norway)

kan være juridiske kontrakter som følger salg av produkter eller tjenester.

Utvikling av ny kunnskap innebærer at en ikke på forhånd kan vite hva resultatet blir eller hva som faktisk er problemet som skal løses. Fragmenter av spesialisert kunnskap må gjerne innhentes og samordnes for å finne fram til løsninger. Slik kunnskap finnes i ulike avdelinger innenfor et foretak eller blant personell hos kunder, leverandører, kon- sulenter osv. En interaktiv, dialogbasert kommunikasjon er gjerne nødvendig for å utvikle fragmenter av etablert kunnskap til ny kunnskap. Dette innebærer igjen at nye og mer fleksible organisasjonsformer må utvikles, - organisasjonsformer som kan omformes etter behov. En konsekvens er at foretak i kunnskapsøkonomien må utvikle ny kompetanse på kontinuerlig endring av egen virksomhet og nye ferdigheter for samhandling med ulike parter utenfor foretaket. Kunnskapsøkonomien er derfor også gjerne en nettverksøkonomi.

Kunnskapsdeling, innovasjon og geografiens betydning

Kunnskapsdeling og nyskaping krever ofte bruk av taus kunnskap fra ulike kompetansefelt, og derav samhandling mellom aktører som gjerne arbeider i forskjellige institusjoner. Formidling og deling av taus kunnskap fordrer også «ansikt-til-ansikt» møter og utvikling av tillit mellom partene.

Regioner eller territorielle samfunn er viktige arenaer som muliggjør slike personlige møter over lengre tid. Regioner danner også institusjonelle rammer for samhandlingen. Slike rammer fremmer dialog gjennom felles språk og kultur, utvikler tillit basert på felles etiske rammer, og fungerer som sanksjonssystemer mot aktører som misligholder åpenhet og tillit. Sosiale mekanismer som disse kan bidra til lavere transaksjonskostnader ved utvikling av produktivitetsfremmende arbeidsdeling mellom parter og fleksibel kunnskapsdeling og hurtig spredning og utvikling av ny kunnskap. Slike former for relasjonsbygging ligger bak argumenta- sjonen om klyngeutvikling og hvorfor spesialiserte produksjonssystemer utvikles i spesifikke territorier.

Deler av den akademiske litteraturen argumenterer for at kunnskapsdeling slik den utspilles i hete- rogene bysamfunn eller homogene industrielle distrikter, primært foregår innenfor rammene av disse territorielle samfunnene. Geografisk nærhet mellom partene blir derfor viktig. Andre hevder at det er vel så viktig å hente inn ny kunnskap fra eksterne kilder, gjerne fra utlandet, og utnytte denne kunnskapen i utvikling av ny, problemspesifikk kompetanse. Utvikling av informasjonskanaler til områder av verden som besitter den beste kunnskap på spesifikke felt er derfor viktig. Det er gjerne større, ressurssterke foretak som best evner å fange opp denne kunnskapen og spre den via interne

flernasjonale nettverk. I dette perspektivet blir storforetaket dermed en viktig kanal for distribusjon av ny kunnskap til lokale klynger av foretak. Innova- sjonsundersøkelser viser også at store foretak er klart mer innovative enn små foretak.

Spesialisert kunnskap, integrert gjennom ulike former for institusjonaliserte nettverk anses dermed som viktig for kunnskapsutviklingen for svært mange foretak. Likedan evnen til endring og fleksible tilpasninger internt så vel som i forhold til eksterne samarbeidspartnere. 0m innovasjonsprosesser har et lokalt, regionalt eller internasjonalt preg er det derimot tvil om.

Innovasjonspolitikk i en kunnskapsøkonomi

Innovasjon i kunnskapsøkonomien assosieres gjerne med høyteknologiske næringer, forskning og utvikling og konsentrasjon av kunnskapsarbeidere i urbane områder og storbyer. Norge passer dårlig inn i dette bildet. Vi har ingen internasjonale storforetak i høyteknologiske næringer, ingen internasjonale toppuniversiteter eller forskningsinstitusjoner og en liten befolkning hovedsakelig bosatt i små og mellomstore byer og tettsteder. Norge skårer også lavt på tradisjonelle mål for innovasjon (FoU), men høyt på innovasjonssamarbeid, kunde- og leverandørrelasjoner, vi har en godt kvalifisert arbeidskraft og er flinke til å ta i bruk ny teknologi. Med en næringsstruktur dominert av lavteknologiske bransjer, og små og mellomstore foretak som har sin styrke i erfaringsbasert, inkrementell prosessinnovasjon, kan det derfor virke rimelig å satse på en høy grad av nyskapning i mindre forskningsintensive næringer og på å utvikle foretakenes innovative kapasitet og kunnskapsbaser.

I en kunnskapsøkonomi er utvikling og overføring av kunnskap viktig. Det offentlige spiller her en viktig rolle ved å sørge for utdanning og forskning og ved å stimulere til møteplasser mellom foretak, myndigheter og forskning. Kunnskapsutveksling fordrer en åpen tilnærming til innovasjon og til god flyt av ideer innen og mellom foretak. Kunnskapsflyt kan sikres gjennom velutviklede nasjonale og internasjonale nettverk, men innovasjon fordrer også langsiktig oppbygging av spesialisert kunnskap og kompetanse i foretakene. Det er nødvendig for at foretaket skal kunne absorbere ny kunnskap og utvikle kompetanse som igjen kan brukes til å utvikle nye produkter og tjenester. Det siste har det vært lagt mindre vekt på i innova- sjonsforskningen, mens nettverk er sterkt betont. Både i Norge og i andre vestlige land domineres innovasjonspolitikken av en systemtilnærming med vekt på samhandling mellom offentlige og private aktører, der politikkens viktigste oppgave er å redusere systemsvikt og å styrke regionale eller nasjonale utviklingspotensial. Systemsvikt antas å skyldes ledelsessvikt i foretak eller manglende teknologisk forståelse (kapasitetssvikt); svakheter i FoU-systemet (institusjonell svikt); manglende samarbeid og «innlåsning» (nettverkssvikt) eller svakheter ved regulering, kultur og sosiale verdier (svikt i rammevilkår).

I nyere norsk innovasjonspolitikk suppleres det systemiske perspektivet med økt fokus på tverrsektoriell koordinering samtidig som politikken er blitt mer regionalisert. Målet er å få en mer helhetlig og bedre tilpasset territoriell innovasjonspolitikk. 0m den treffer utfordringene i kunnskapsøkonomien, er mer usikkert. For å svare på det trengs en mer detaljert analyse av det norske innovasjonssystemet med fokus på næringsmiljø og institusjoner, aktører og virkemidler. En slik analyse må granske om nasjonale og regionale innovasjonssystemer er gått ut på dato, hvilke virkemidler som virker eller ikke virker, og hvor og når de virker. Den må også undersøke hvem som er sentrale aktører i kunn- skapsflyten i en globalisert økonomi, om det er multinasjonale selskaper, universitets- og forskningssystemer eller nettverk av foretak i urbane eller rurale omgivelser, innenfor eller utenfor næringsklynger. Endelig må søkelyset rettes sterkere mot den betydning foretakenes evne til å tilegne seg og utnytte kunnskap, har for innovasjon.

Referanser:

Bathelt, H., Malmberg, A. & Maskell, P. 2004, Clusters and knowledge: Local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation. Progress in Human Geography, 28:31-56

Burton-Jones, A, 1999, Knowledge Capitalism, Business, Work, and Learning in the New Economy, Oxford University Press, Oxford.

Fagerberg, J., Mowery, D.C. and Nelson, R.R. (eds.), The Oxford Handbook of Innova tion, Oxford University Press, Oxford.

Lundvall, B. Å. (1992): National systems of Innovations – Towards a Theory of innovation and Interactive Learning. Pinter Publishers. London.

Lundvall, B-Å and B. Johnson (1994): «The Learning Economy». Journal of Industrial Studies, 1, 2, p. 23-42

OECD (1996): Science, Technology and Industry Outlook. Paris.

OECD (2007): Economic Survey of Norway 2007. Paris