Moderne økonomi beskrives ofte som en innovasjonsdrevet økonomi, der kunnskap, teknologi og nyskaping blir stadig viktigere for den økonomiske veksten og for konkurranseevnen. Økt internasjonal konkurranse driver derfor alle høyt utviklede land til å satse på mer kunnskapsintensivt næringsliv, på utdanning og forskning, og på å utvikle en mer aktiv vekst- og innovasjonspolitikk.

Som 0ve Langeland og Eirik Vatne skriver her i bladet, kommer denne forståelsen til uttrykk også i regionalpolitikken. Styrking av regionale næringsmiljøer og -klynger og regionalt FoU, som for eksempel de regionale forskningsfondene som ble opprettet fra siste årsskifte av, er blitt viktige biter i det regionalpolitiske virkemiddelapparatet.

Dette nummeret av PLAN gir en forholdsbred bred og grundig gjennomgang av ulike sider ved kunnskapsøkonomiens vesen og innovasjonspolitikkens utforming og utfordringer. Et flertall av artiklene er knyttet til Norges forskningsråds program for Demokrati, styring og regionalitet (Demosreg), som blant flere hovedtemaer tar for seg økonomisk utvikling og strukturelle omstillingsprosesser.

Innovasjon forbindes gjerne med høyteknologiske næringer og konsentrasjon av kunnskapsnæringer og høyt utdannet arbeidskraft i storbyer og andre urbane områder. En hovedkonklusjon fra artiklene i bladet er at Norge passer forholdsvis dårlig inn i dette bildet. Vi skårer lavt på tradisjonelle mål for forskning, teknologi og innovasjon, med har likevel høy økonomisk vekst og høy arbeidsproduktivitet. 0g vi har dessuten et relativt balansert regionalt innovasjonsmønster i Norge.

Det «norske paradokset» forklares med at evnen til innovasjon ikke nødvendigvis er begrenset til industrielle høyteknologisektorer, men at også små og mellomstore foretak i ressursbaserte, lavteknologiske næringer, som Norge er dominert av, kan være innovative. Samtidig finnes det en rekke politisk-institu-sjonelle forhold, for eksempel støtteordninger som kobler lokale og regionale næringsmiljøer til den nasjonale kunnskapsflyten og innovasjonssamarbeid, som bidrar til å understøtte desentralisert næringsutvikling og innovasjonsevne.

En annen hovedkonklusjon er at innovasjoner ikke er regisserbare prosesser som kan planlegges eller styres i detalj. Dette har å gjøre med selve innovasjonsforløpets egenart. Vi snakker om interaktive prosesser som foregår i komplekse samspill mellom ulike aktører og institusjoner, og der det alltid vil være en betydelig grad av usikkerhet knyttet til utfallet. Innovasjon er altså ingen standardisert eller linjær prosess som kan manipuleres, og innovasjonspolitik- ken må følgelig tilpasses den aktuelle konteksten den skal inngå i. Det finnes ikke en one size fits all-politikk, som passer i alle sammenhenger.

Spranget fra teori til praksis i innovasjons- og regionalpolitikken, fra bruk av analytiske begreper og -verktøy til politikkutforming, kan med andre ord være problematisk.

Jens Fredrik Nystad Redaktør