Regionale næringsklynger og regionale innovasjonssystemer er viktige analytiske begreper innen flere fagfelt. Begrepene har også inspirert utforming av virkemidler innen særlig nærings- og regionalpolitikken. Artikkelen framhever at velkjente eksempler på klynger og innovasjonssystemer ikke uten videre kan brukes som oppskrifter for virkemidler i alle typer av regioner. Artikkelen diskuterer hvordan begrepene, brukt som faglige briller, kan bidra til innsikt i viktige sider ved næringslivet i en region og gjennom det gi grunnlag for å utvikle virkemidler tilpasset ulike situasjoner.

Begrepene regionale næringsklynger og regionale innovasjonssystemer er i utgangspunktet analytiske begreper. Begrepene er utformet som redskaper for å forstå mer av hva som skjer i næringslivet i en region, spesielt hvordan bedrifter i samarbeid seg imellom og i samarbeid med universiteter, høgskoler og andre organisasjoner kan styrke konkurranseevnen.

Fra analyse til politikkutforming

Begrepene ble også raskt tatt i bruk av personer med ansvar for å utforme politikk og virkemidler som skal stimulere utviklingen av næringslivet i land og regioner. Den amerikanske økonomen og Harvard-professoren Michael Porter har vært sentral i å popularisere begrepet regional klynge, og har argumentert for at mye av næringspolitikken bør gå ut på å støtte utviklingen av gode klynger.

Det finnes imidlertid noen fallgruver på veien fra å bruke begrepene som faglige redskaper for å forstå enkelte sider ved næringslivet, til redskaper for å utforme virkemidler som skal gjøre næringslivet mer innovativt, effektivt og konkurransedyktig. Mye av populariseringen av begreper som klynger skjer gjennom historiefortellinger, der his- toriene kommer fra velkjente og vellykkede klynger. Det er mye å lære av andres erfaringer, men det er en tendens til å kopiere virkemiddelbruk fra de velkjente, men ofte svært atypiske, eksemplene. Fag- litteraturen konkluderer med at det er feil å ta virkemidler fra ett område for bruk uten videre andre steder, som kan ha helt andre typer næringsliv og institusjoner. Det eksisterer ikke en one size fits allpolitikk; ikke én type politikk som passer i alle sam- menhenger (Tödtling og Trippl 2005). Virkemidler og arbeidsmåter må derimot tilpasses spesielle behov og forutsetninger i ulike områder.

Artikkelen søker å trekke fram kjernen i begrepene regionale klynger og regionale innovasjonssystemer. Med den bakgrunnen diskuteres hva som kan være viktig lærdom fra begrepene i arbeidet med utvikling av næringslivet eller én bestemt næring i et område.

Hvordan avgrense regionale næringsklynger?

Innovasjonslitteraturen slår fast at bedrifter sjelden innoverer i isolasjon. Innovasjon skjer gjennom et nettverk av bedrifter og gjerne også andre aktører. Bedrifter kobler sammen ideer, informasjon og kunnskap fra egen virksomhet og fra andre. Klynger og innovasjonssystemer omfatter nettverk av aktø- rer som kan stimulere læring, innovasjon og konkurransestyrke for deltakende bedrifter.

Boks 1: Definisjon av virkelige klynger (Malmberg og Power 2006)

For å diskutere hvordan klynger og innovasjonssystemer kan stimulere bedrifters innovasjonsevne, er det viktig å avklare innholdet i begrepene. Boks 1 viser hvordan virkelige klynger kan avgrenses dersom en tar store deler av klyngeteorien på alvor. Nå advarer imidlertid opphavsmennene til sammen- fatningen av kriteriene i boks 1 mot å bruke en så streng definisjon av klynger i forskning og politikkutforming. Advarselen synes å bunne i at en streng definisjon kan medføre at kun anerkjente, vellykkede regionale klynger blir gjenstand for studier og virkemiddelbruk. En streng definisjon kan også innsnevre forskerspørsmålene i analyser av klynger og aktuelle virkemidler for å stimulere virkemåten til klynger, for eksempel slik at en konsentrerer seg om klyngebedrifters lokale koblinger og forsterking av disse.

Advarselen til Malmberg og Power (2006) er betimelig. På den annen side er det også grunn til å advare mot en for vid definisjon av klynger, for eksempel til noen få virksomheter som oppfyller kriterium 1. Med en vid definisjon av klynger, kan en tenke seg at aktører i et område og en næring som ikke har noen klyngeegenskaper, eller noen særlig muligheter for å utvikle slike, bruker klyngebegrepet som grunnlag for politikkutforming. En strengere definering av klynger i dette tenkte tilfellet kunne ledet politikkutformere i andre, og kanskje mer fornuftige, retninger når det gjelder å utvikle virkemidler tilpasset næringslivet i dette området. Aktørene kunne da konkludere med at den relevante strategien ikke er å satse på klyngeutvikling: Vi har små sjanser for å utvikle noen virkelig klynge, la oss benytte andre strategier.

Det siste kriteriet i boks 1 må omskrives når en diskuterer strategier for politikkutforming. Politikk kan ikke alltid gå ut på å støtte videre utvikling av klynger som allerede har fått det til. Det meste av faglitteraturen omfatter imidlertid på hvilken måte eksisterende (om ikke nødvendigvis vellykkede) klynger kan utvikles videre gjennom spesielt tilpassede virkemidler (Borrás og Tsagdis 2008). Det er i mindre grad snakk om å utvikle nye klynger fra «intet», men derimot å bygge videre på eksisterende aktiviteter. Dette understrekes nettopp av Porter (1998) når han gir anbefalinger om politikk ovenfor regionale næringsklynger: ’Government (…) should reinforce and build on existing and emerging clusters rather than attempt to create entirely new ones. (…) To justify cluster development efforts, some seed of a cluster should have already passed a market test’ (Porter 1998: 89). Kriteriene i boks 1 kan altså ikke brukes som absolutte kriterier for hvilke typer klynger som fortjener støtte. Kriteriene kan heller brukes som retningslinjer for hvor klyngestrategier kan være relevant, det vil si for hvor det er potensial for utvikling av regionale klynger.

Oppgraderingsmekanismer: Klyngeteoriens kjerne

Selv om kriterium 4 er for streng både for analyseformål og til bruk i politikkutforming, refererer det til klyngeteoriens kjerne: Fungerende regionale klynger har noen oppgraderingsmekanismer som stimulerer kunnskapsoppbygging og innovasjonsaktivitet i klyngebedrifter. Mekanismene kan beskrives på ulike måter. Her konsentrerer vi oss om tre hovedtyper av mekanismer (opprinnelig beskrevet av Reve og Jakobsen, 2001). Det er ikke slik at alle gode klynger nødvendigvis har alle tre meka- nismene. Klynger er ulike og kjennetegnes av ulike typer oppgradering.

Én oppgraderingsmekanisme betegnes innovasjonspress. Innovasjonspress består i at et område har krevende kunder som stiller strenge krav til sine leverandører. Hvis flere leverandører i en klynge konkurrerer om å levere til den krevende kunden, kan leverandørene presse hverandre til å bli stadig bedre. Dersom konkurransen omfatter å komme opp med nye løsninger og mer effektiv drift, vil det presse fram innovasjoner.

En skal imidlertid ha i mente at innovasjonspress opprinnelig knyttes til Porters studie av nasjonale næringsklynger fra 1990. Mekanismen er som oftest lite relevant i små, regionale klynger og små land, der viktige bedrifter gjerne finner sine krevende kunder og strategiske leverandører utenfor klyngen, og ofte også utenfor nasjonen. Likevel kan dynamiske klynger ha noen internasjonalt konkurransedyktige bedrifter som kan være krevende kunder for andre aktører i klyngen, både leverandører,

Den amerikanske økonomen Michael Porter er kjent for sin teori om næringsklynger, – en geografisk sammenklumping av like eller relaterte virksomheter. (Foto: worldpress)

ulike servicebedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Den andre oppgraderingsmekanismen viser til at tilsvarende bedrifter i et område sammen kan opparbeide noen felles innsatsfaktorer, enten bedriftene samarbeider om det eller ikke. Mange bedrifter vil bidra til å lære opp arbeidskraft, og det vil oppstå et lokalt marked for spesialiserte leverandører, kon- sulenter, transportører, og for spesialisert kurs og utdanning på ulike nivåer. Innovasjonsprosesser kan forsterkes når klyngebedrifter har kunnskap om og nærhet til slike felles innsatsfaktorer.

Mye spesialisert kunnskap kan utvikles og deles i en klynge, som er den tredje oppgraderingsmekanismen. Når virksomheter spesialiserer seg og driver med det samme over lang tid, kan det gi grunnlag for utvikling av ny kunnskap, dersom ikke aktørene blir for fastlåste i gamle vaner. Det er gode vilkår for kunnskapsflyt i fungerende regionale klynger. Kunnskap spres for eksempel når arbeidstakere bytter arbeidsplass og tar med seg gode løsninger fra en bedrift til en annen. Kunnskap spres når bedrifter kopierer gode løsninger hos nabobedrifter, utvikler løsningen et skritt videre, som igjen kan forbedres gjennom kopiering og eksperimentering i en tredje bedrift. Videre kan kunnskap spres når bedrifter spinner av fra andre bedrifter og kunnskapsorganisasjoner og kommersialiserer eksisterende ideer og kunnskap.

De tre oppgraderingsmekanismene finnes også utenfor klynger, men kan forsterkes når bedrifter ligger geografisk nære hverandre. Det sentrale i forhold til politikkutforming er ikke om næringer i et område tilfredsstiller bestemte krav, for eksempel til antall bedrifter, til å utgjøre en klynge, som er en statisk betraktningsmåte. Det viktige er i hvilken grad næringsmiljøer har, eller kan utvikle, oppgraderingsmekanismer, som er en dynamisk måte å analysere klynger på. Analyse av slike mekanismer er én måte for å finne fram til styrker og svakheter ved klyngers evne til å stimulere konkurranseevnen til klyngebedrifter. Det kan igjen gi grunnlag for å tenke gjennom hvordan en kan stimulere virkemåten til bestemte klynger.

Regionale innovasjonssystemer

Regionale klynger defineres ganske vidt av blant annet Porter til å omfatte både bedrifter og ulike typer av organisasjoner. Det kan imidlertid være analytisk fruktbart å avgrense regionale klynger til bedriftsklynger, og bruke begrepet regionale innovasjonssystemer som en videreføring av klyngebegrepet. Regionale innovasjonssystemer består av to delsystemer. Det ene omfatter en regions bedrifter, som kan utgjøre én eller flere klynger. Det andre delsystemet består av den kunnskapsmessige infrastrukturen med universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, forskningsparker, teknologisentre osv. Begrepet synes å ligge bak mye av utformingen av både VRI-programmet (Virkemidler for regional FoU og innovasjon) og de nye regionale forsknings- fondene.

Modellen med regionale innovasjonssystemer framhever at innovasjonsprosesser forsterkes dersom det skjer flyt av kunnskap på ulike måter mellom de to delsystemene, for eksempel dersom høyskoler har relevante utdanningsløp og forskningsprosjekter i forhold til behovene i en regions næringsliv. Modellen påpeker samtidig at regionale systemer er åpne. Kunnskap som benyttes i innovasjonsprosesser kan komme fra kilder både innenfor og utenfor regionen. Bedrifter deltar i nasjonale og globale verdikjeder og kunnskapsnettverk, og får ideer og informasjon fra leverandører og kunder, som er viktige eksterne samarbeidspartnere ved innovasjon for de fleste bedrifter.

Modellen med regionale innovasjonssystemer er enkel, men kan være god å tenke med. Den kan for eksempel videreføres i analyser av hvilke roller regionale høyskoler kan spille for å stimulere innovasjonsevnen i en regions næringsliv. Det er for eksempel spørsmål om hvilke aktiviteter som

Boks 2: Fire ulike roller for universiteter/høyskoler (Lester og Sotarauta 2007)

er sentrale ved en høyskole, gitt særtrekk ved en regions næringsliv.

Rollen til kunnskapsorganisasjoner

For å analysere det spørsmålet nærmere, skjelnes det i boks 2 mellom fire mulige roller til universiteter og høgskoler når det gjelder å stimulere regional næringsutvikling. For det første kan universiteter og høgskoler være kilden til helt nye næringer når forskning resulterer i nye bedrifter eller patenter. Det anses ofte som en sentral rolle, inspirert av blant annet Stanford-universitetets betydning for framveksten av elektronikk- og IT-industrien i Silicon Valley i USA. Empiriske studier viser imidlertid at universiteter sjelden gir direkte opphav til kunnskapsbaserte, regionale klynger (Mowery og Sampat 2005).

Den andre rollen går ut på at universiteter og høyskoler kan bidra til å trekke investeringer og virksomheter til en region utenfra og bidra til at eksternt eide virksomheter blir værende. 0ppgaven er da særlig å utdanne kandidater med aktuell kompetanse og drive relevant forskningsaktivitet. Det tredje er å hjelpe eksisterende næringer over i nye produkt-, teknologi- eller markedsområder. Et eksempel er oljeleverandørindustrien på Agder som leter etter alternativ bruk av kompetansen sin i tråd med at oljemarkedet forventes å krympe på sikt.

Rolle nr. 2 og 3 kan ha blitt mer sentrale etter som den åpne innovasjonsmodellen har vunnet mer innpass, som enkelt sagt betyr at virksomheter baserer mer av sin innovasjonsaktivitet på eksterne kilder til ideer, kunnskap og teknologi (Chesbrough 2003). Kildene kan finnes på de beste universitetene og forskningsmiljøene hvor som helst i verden. Noen bedrifter har imidlertid nytte av å være nær kunnskapskildene, både for å få tidlig tilgang på ny kunnskap, før kunnskapen blir allment tilgjengelig gjennom for eksempel fagtidsskrifter, og for å kunne rekruttere høyt kvalifisert arbeidskraft. Sentral kunnskap innen bioteknologi er forskningsbasert og transporteres lett elektronisk. Likevel samles bioteknologisk industri i noen store klynger i ulike deler av verden, blant annet for å være nær der ny kunnskap utvikles.

Den siste rollen består i at universiteter og høyskoler kan hjelpe til med å oppgradere eksisterende næringer gjennom småskrittsinnovasjoner. Rollen kan utøves gjennom konsulentoppdrag, oppdragsforskning og regionalt tilpasset undervisning og kursvirksomhet.

Rolle tilpasset regioners næringsliv

Universiteter og høyskoler vil ha alle de fire rollene i ulik grad. Hvilke roller som er mest aktuelle kan variere mellom høyskoler ut fra hva slags næringsliv som dominerer i en region. En måte å skille mellom ulike typer næringsliv på er å analysere næringers dominerende innovasjonsmåte (Jensen m. fl. 2007). I den enkle versjonen skilles det mellom to hovedtyper av innovasjonsmåter. Én type betegnes Science, technology, innovation (STI). Den er utbredt i ganske forskningstunge næringer, med bedrifter som har egne FoU-avdelinger, eller har små forsk- ningsintensive spinoff-bedrifter fra for eksempel universiteter. Bedriftene samarbeider nært med universiteter og forskningsinstitutter. Det er snakk om virksomheter som er innenfor produkt- og teknologiområder der forskningsaktivitet er påkrevd for å kunne konkurrere.

Den andre hovedtypen av innovasjonsmåter betegnes for Doing, using, interacting (DUI). Innovasjonsaktiviteten baseres da primært ikke på forskningskunnskap, men på kunnskap ervervet gjennom lang erfaring med en bestemt type virksomhet. Det er snakk om bedrifter som innoverer for å løse praktiske problemer i egen aktivitet eller tilpasse løsninger til bestemte krav hos kunder.

De to innovasjonsmåtene betegner selvfølgelig grove kategorier. Men det får duge i denne sam- menhengen for å illustrere et poeng: Regioner har forskjellig næringsliv, som blant annet innoverer på noe ulike måter. Det stiller ulike krav til regioners kunnskapsorganisasjoner når det gjelder å støtte opp under innovasjonsprosesser. I grove trekk kan de to første rollene i boks 2 være mest relevante for et STI-basert næringsliv, som er opptatt av å få tilgang på god forskning og høyt utdannede med relevant kompetanse. De to siste rollene synes mest relevant for et DUI-basert næringsliv, som er opptatt av stadig forbedring av eksisterende aktivitet.

Bildet kompliseres ved at en også må ta hensyn til arbeidsdelingen mellom regionale høyskoler og nasjonale forskningsmiljøer som NTNU, SINTEF og

FFI. Det må også understrekes at begrepene og modellene som presenteres først og fremst er et rammeverk å tenke innenfor, og der fasiten ikke er gitt på forhånd. Rammeverket kan kanskje være nyttig når en tenker gjennom forholdet mellom regionale høyskoler og næringslivet, slik at en unngår at for eksempel rolle nr. 1 ubevisst alltid framstår som høyskolers primære oppgave når det gjelder å stimulere regionalt næringsliv.

Men globalisering ...

Så langt har vi konsentrert oss om det regionale nivået. Det kan hevdes at det regionale har fått mindre betydning i takt med økende økonomisk globalisering. Globalisering fører blant annet til at kunnskap flyter lett over landegrenser, gjennom Internett og i globale produksjons- og kunnskapsnettverk. Bedrifter i Kina kan få tak i den samme kunnskapen, det samme moderne produksjonsutstyret og de samme ekspertene som norske bedrifter. Mange empiriske studier viser videre at bedrifter først og fremst inngår i nasjonale og internasjonale nettverk med leverandører, kunder og andre samarbeidspartnere, snarere enn i regionale nettverk. Det har igjen ført til slutninger om at regionale klynger og innovasjonssystemer er lite relevante begreper for å fange opp de viktige utviklings- trekkene i dagens globale næringsliv.

Argumentet må imidlertid ikke trekkes til den andre ytterligheten: at det regionale nivået nå er helt uten betydning. Globaliseringen har gjort mange produksjonsfaktorer, som kodifisert kunnskap, lettere tilgjengelig over alt. Men det kan igjen ha gjort unike og lokalt forankrede faktorer, somer vanskelige å utnytte uten å være på bestemte steder, viktigere. I en studie av de seks første Norwegian Centres of Expertice framkom det at mange bedrifter mente de kunne klart seg like bra utenfor disse miljøene (Isaksen 2009). En annen lokalisering vil gi større nærhet til kunder, leverandører, konkurrenter og lavere kostnadsnivå. Mange bedrifter spesifiserte imidlertid som betingelse for å flytte at den faglære arbeidskraften og nøkkelmedarbeidere måtte flytte med, og det samme gjaldt den tekniske kulturen, som blant annet ligger i holdninger og taus kunnskap hos arbeidskraften. Det er forhold som vanskelig kan flyttes på og som det er vrient for konkurrenter andre steder å kopiere.

Eksemplet får fram at betydningen av det regionale nivået kan undervurderes når en kun ser på bedrifters formelle nettverk. Flyt av kunnskap i lokale arbeidsmarkeder og i uformelle sammenhenger er også sentralt for mange bedrifter. Det kan derfor argumenteres for at bedrifter trenger både regionale og globale koblinger. Disse har ulike formål, og det er miksen av det regionale og globale som er viktig.

Lokalt og globalt

Betydningen av både regionale og globale forhold er popularisert gjennom begrepsparet local buzz og global pipeline (Bathelt m. fl. 2004). Local buzz eller lokal summing peker på at bedrifter kan få med seg mange ideer og mye informasjon og kunnskap så å si gratis gjennom å være lokalisert der det foregår mye relevant aktivitet, som i dynamiske, regionale klynger. Her fanges informasjon opp i mange sam- menhenger, fordi det er her viktige ting innenfor bestemte bransjer skjer.

Næringsmiljøer må imidlertid ikke bli for regionalt nærsynte, det vil si ha nok med seg selv og sine lokale samarbeidspartnere. Det kan låse bedrifter fast i gammeldagse løsninger. Miljøer må skaffe gode kontakter med eksterne bedrifter og kunnskapsorganisasjoner for å få inn impulser, informasjon, kunnskap og krav utenfra. Det vil ikke si at alle bedrifter i for eksempel en klynge skal ha globale pipeline. Det er viktig at klynger har noen ressurssterke bedrifter som kan inngå i «lærende» globale nettverk. Det er bedrifter som kan fungere som kunnskapsmessige «døråpnere» for næringsmiljøet som helhet. Bedriftene henter inn avansert kompetanse utenfra som bearbeides og spres til andre bedrifter i klyngen, blant annet via local buzz.

Rammeverket knyttet til local buzz og global pipeline reiser flere spørsmål om innovasjonspolitiske virkemidler. Global pipeline viser til at bedrifter og klynger i økende grad er del av globale verdikjeder og kunnskapsnettverk. De fleste klynger vil da bare inneha noen av aktivitetene som inngår i verdikjeden for klyngenes hovedprodukter. Et viktig spørsmål er hvor norske bedrifter og klynger kan plassere seg i globale verdikjeder. Hva kan norske klynger konkurrere om i en global økonomi? 0g hva slags virkemidler er sentrale for å styrke unike, lokale faktorer for å makte den globale konkurransen?

Perspektiver å tenke med

Artikkelen understreker at teorier om regionale klynger og innovasjonssystemer, og velkjente eksempler på slike fenomener, ikke gir oppskrifter på hvordan for eksempel en ’riktig klynge’ skal se ut, eller hva som kan gjøres i hvert tilfelle for å styrke en regions næringsliv. Det er snarere snakk om analytiske begreper og modeller som gir ett perspektiv på regional næringsutvikling. Det er begreper og modeller som kan være gode å tenke med når en skal analysere situasjonen i en region, næring, klynge osv. Det er analyser som videre kan gi grunnlag for å vurdere hva som kan være relevante virkemidler i ulike tilfeller. Budskapet er derfor at begrepene kan fungere som nyttige redskaper også for politikkutvikling, men at det krever at en prøver å utkrystallisere kjernen i begrepene.

Referanser:

Bathelt, H., Malmberg, A. og Maskell, P. (2004), Clusters and knowledge: local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation. Progress in Human Geography, 28, 1: 31–56.

Borrás, S. og Tsagdis, D. (2008), Cluster Policies in Europe. Edward Elgar.

Chesbrough, H. W. (2003), The era of open innovation. MIT Sloan Review, Spring: 35–41.

Isaksen, A. (2009), Innovation Dynamics of Global Competitive Regional Clusters: The Case of the Norwegian Centres of Expertice. Regional Studies, 43, 9: 11559-1166.

Jensen, M. B., Johnson, B., Lorenz, E. og Lundvall, B. Å. (2007), Forms of Knowledge and Modes of Innovation. Research policy, 36: 680–693.

Lester, R. K. og Sotarauta, M. (2007) (red.), Innovation, Universities, and the Competitiveness of Regions. Tekes, Helsinki. Technology Review: 9-30.

Malmberg, A. og Power, D. (2006), True clusters. A severe case of conceptual headache. I Asheim, B. m. fl. (red.), Clusters and Regional Development. Routledge.

Mowery, D. C. og Sampat, B. N. (2005), Universities in National Innovation Systems. I Fagerberg, J. m. fl. (red.), The Oxford Handbook of In novation. Oxford University Press.

Reve, T. og Jakobsen, E. W. (2001), Et verdiskapende Norge. Universitetsforlaget, Oslo.

Tödtling, F. og Trippl, M. (2005), One size fits all? Towards a differentiated regional innovation policy approach. Research Policy 34: 1203-1219