I 1979 uttalte statsminister 0ddvar Nordli at de nordiske velferdsstatene hadde utryddet fattigdommen. Levekårene i Norge hadde bedret seg betrak- telig etter andre verdenskrig, og fram til slutten av 1900-tallet anså de fleste fattigdomsproblemet i landet som løst.

Siden 1990-årene har imidlertid fokuset på fattigdom som samfunnsproblem fått en «gjenfødelse» i Norge, og i dag er fattigdom kommet høyt på den politiske agendaen igjen, slik Tone Fløtten og Axel West Pedersen skriver i sin artikkel her i bladet. De peker blant annet på at fattigdomsspørsmålet var den viktigste saken i valgkampen foran stortingsvalget i 2001. 0g i 2005 programfestet den nye rødgrønne regjeringen at fattigdommen i Norge skulle avskaffes innen 2009.

0mkring 450.000 mennesker i Norge lever i dag under EUs relative fattigdomsmål. Det betyr at de tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten i landet – den inntekt som deler befolkningens inntektsnivå i to slik at halvparten har en inntekt som er høyere enn medianinntekten og den andre halvparten lavere. For en enslig person ligger denne fattigdomsgrensen på ca. 150.000 kroner. Blant dem med lav inntekt er det en sterk overrepresentasjon av minstepensjonister, sosialhjelpsmottakere, ikke-vestlige innvandrere, langtidsledige og unge arbeidsledige.

Selv om andelen fattige i Norge har holdt seg forholdsvis stabil i de siste ti årene, har likevel antall fattige økt, som følge av befolkningsveksten. Spesielt har det vært en sterk økning i antall barn som lever i fattigdom i Norge – fra 50.000 til 85.000 i perioden fra 2000 til 2006 – ifølge en nylig publisert undersøkelse. Nær halvparten av disse barna har ikke-vestlig bakgrunn, og i enkelte av 0slos bydeler er 20–30 prosent av barna fattige.

Som Ådne Cappelen og Erik Storm viser i sin artikkel, er inntektsfordelingen i Norge relativt jevn, men den har blitt noe skjevere de siste tyve årene. Dette skyldes både en skjevere fordeling av lønnsinntekter over tid og at kapital- og næringsinntektene, som hovedsakelig kommer den rikeste del av befolkningen til gode, har økt mer enn andre former for inntekt. Det skyldes også at enkelte of- fentlige stønadsordninger, som er viktige for den fattige del av befolkningen, ikke har holdt tritt med den alminnelige inntektsutviklingen i samfunnet. 0g som Cappelen og Storm skriver: «Når man velger å føre en liberal innvandringspolitikk, vil man måtte se i øynene at man også rekrutterer personer til Norge som i en periode vil måtte arbeide seg opp fra den nedre del av inntektsfordelingen.»

Kampen mot fattigdom har fra regjeringens side i stor grad vært knyttet til det som kalles «arbeidslinja» i norsk politikk – at flere av dem som i dag er avhengig av trygd skal få tjene sin lønn gjennom arbeid. Altså ulike tiltak som tar sikte på å få folk ut i arbeidslivet, styrke opplæring og utdannelse, hindre frafall i skolen osv. Men selv om de fleste kanskje ønsker seg en jobb å gå til, med egen lønn, er det mange som ikke makter å delta i yrkeslivet. 0gså de må sikres et rimelig grunnlag for livsopphold.

Dagens satser for langvarig sosialhjelp er i mange tilfeller så lave at stønaden kan bli en «fattigdomsfelle». Den rådgivende normen for stønad til livsopphold (ekskl. boutgifter) er 5100 kroner pr. måned for enslige, men halvparten av kommunene opererer med satser som ligger under dette. De lave satsene, som begrunnes med at man ikke skal fristes til en trygdet tilværelse, kan lett virke mot sin hensikt ved at folk ikke har tilstrekkelig psykisk eller fysisk overskudd i hverdagen til å komme seg ut av klienttilværelsen. Som Dag Westerheim i Velferdsalliansen sier i intervju her i bladet: «Den som tror at man kan sulte folk ut i arbeid, kjenner menneskene dårlig!»

Sammen med en rekke andre organisasjoner og fagforeninger har Velferdsalliansen reist krav om en rettighetsfestet SIF0-norm på sosialhjelpen, det vil si at satsene i sosialhjelpen gjøres lik over hele landet og fastsettes med utgangspunkt i de årlige beregningene til Statens institutt for forbruksforskning (SIF0) over hva ulike typer husholdninger trenger som et minimum for å overleve. For en enslig person er det ca. 7200 kroner i måneden, ikke medregnet boutgifter.

I påvente av et slikt rettighetsfestet inntektsgulv oppsøker stadig flere trengende institusjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og Fattighuset i 0slo, for gratis utdeling av mat, klær og andre nødvendighetsartikler . . .

Jens Fredrik Nystad Redaktør