I rike Norge øker tallet på fattige, til tross for den rød-grønne regjeringens løfte om å utrydde fattigdommen. PLAN har snakket med Johanna Engen, talskvinne for Fattighuset i 0slo, som opplever stadig større pågang av hjelpetrengende.

Fattighuset i Oslo er en selvhjelpsorganisasjon – av fattige, for fattige. Men er det virkelig behov for en slik institusjon? Vi lever jo i verdens beste og rikeste land . . .

Ja, og det er nettopp det som gjør det hele så absurd og paradoksalt! Mer enn 400.000 mennesker i dette landet lever under fattigdomsgrensa til EU, og av dem er 85.000 barn. I enkelte av 0slos bydeler har nesten hvert tredje barn fattige foreldre.

Hvem kommer til Fattighuset for å få hjelp?

De som ikke har råd til varm middag på bordet hver dag, ikke kan reise på ferie, eller ikke kan sende barna sine i bursdagsselskaper. Det er besteforeldre som ikke har råd til å kjøpe julepresanger eller bursdagspresanger. Det er sosialklienter, uføretrygdede og minstepensjonister, asylsøkere, aleneforeldre, småbarnsforeldre, rusmisbrukere. Mennesker i alle aldre og av begge kjønn som trenger det, kommer til oss.

Hva kan dere hjelpe dem med?

Vi kan hjelpe dem med mat, som vi deler ut hver fredag. 0g de kan komme til oss på mandager og tirsdager å få klær, sko, leker eller bøker. Eller pynteting, sengetøy, kaffeservise. De kan kommer hit å få låne en symaskin og sitte å sy, eller de kan få låne en vaskemaskin og vaske tøyet sitt. Vi har data- maskiner der folk kan surfe på nettet eller søke på jobber eller sende e-post til venner og familie, og vi har en liten kafé.

I tillegg har vi en advokat som kommer én gang i uka og som kan bistå med juridisk hjelp, vi kan gi våre besøkende tilgang til sykepleier og frisør, vi har en følgetjeneste for de som kvier seg for å oppsøke NAV eller sosialkontoret eller likningskontor. 0g alt er selvfølgelig gratis på Fattighuset!

Gratis, sier du, men alt koster, jo. Dere har vel en betydelig offentlig støtte?

Vi får 100.000 kroner i året av 0slo kommune og 350.000 kroner av staten. Men dette dekker ikke engang utgiftene våre til husleie. I tillegg skal vi betale strøm, telefon og Internett, og vi skal drifte en bil som er ute på veien fra tidlig om morgenen til sent på kveld for å hente og bringe varer.

Er det private bidrag som holder dere gående?

Blant folk flest er det en utrolig solidaritet og giverglede! Mange enkeltpersoner har faste månedlige trekk som går til Fattighuset, fra 50 kroner og oppover. 0g vi får for eksempel støtte fra musikkfestivaler som Bjølsenfestivalen, som gav oss overskuddet sitt på 18.000 kroner, mens en danseband-galla i Magnor med både norske og svenske band samlet inn 30.000 kroner til oss. Dessuten får vi pengegaver

fra private bedrifter, for eksempel Eiendomsspar ved Christian Ringnes som i stedet for å gi julegaver til forretningsforbindelsene sine sendte 250.000 kroner til Fattighuset. I tillegg samarbeider vi med matleverandører som Kiwi, Fjordland og Synnøve Finden.

På denne måten klarer vi å holde hodet over vannet. Men staten og kommunen burde komme mye tyngre inn for å bistå Fattighuset økonomisk. Vi gjør faktisk mye arbeid for dem og avlaster dem. Jeg kan for eksempel nevne at sosialkontorene i flere av 0slos bydeler ringer og vil sende klientene sine ned til oss for at de skal få mat og klær. 0g de er selvfølgelig velkomne her. Men det burde vel være kommunens ansvar å sørge for at folk her i byen har det de trenger.

Alle dere som jobber på Fattighuset – får dere lønn for arbeidet?

Nei, nei – her er det ingen som får lønn. Alt er basert på frivillighet og idealisme. 0g alle som hjelper oss og bruker tiden sin her, de er også fattige. De aller fleste av dem har kommet hit første gangen nettopp for å få hjelp selv.

Noen lurer kanskje på hvorfor vi som jobber på Fattighuset ikke har arbeid ute i samfunnet og tjener penger. Det er ikke fordi vi er late og ikke vil stå opp om morran, eller fordi vi vil snylte på det offentlige. Men som meg selv er det mange her som er uføretrygdet og for syke til å få lønnet arbeid. Her kan folk komme når de vil, har de en dårlig dag er det bare å være hjemme. Det kan du ikke i en fast jobb. Andre er «på vent», de får ikke hjelp av NAV, de er sosialklienter, de svever i et tomrom, og de kan bruke tid til å hjelpe oss her.

Gode hjelpere gjør klar til fredagens matutdeling på Fattighuset i Oslo. Det er ikke uvanlig at opptil 450 mennesker kommer innom huset de fire timene matutdelingen pågår. Johanna Engen nr. to fra høyre på bildet. (Foto: Jens Fr. Nystad)

Det sosiale miljøet betyr kanskje også mye?

Ja, jeg liker å bruke tiden min her på huset – til å hjelpe andre mennesker og være del av et sosialt liv der vi prater, ler og gråter sammen, i stedet for å sitte alene hjemme og stirre i veggen og gruble over problemene mine. Det er veldig mye hjertevarme og humor blant folka her, og jeg har fått venner for livet gjennom Fattighuset.

Fattigdom har fra gammelt av vært tabu- og skambelagt . . .

0gså i dag er det skammelig å være fattig, uansett om vi er ofre for en samfunnsskapt fattigdom! En blir gjerne sett på som en taper i samfunnet og fattigdommen som noe selvforskyldt, selv om en bare er blitt gammel og syk, og det er ingen god følelse. Vi blir ekskludert fra det andre ser på som et normalt samfunnsliv; du har ikke råd til å gå på kino

Brukergruppene på Fattighuset er sammensatt. Mange innvandrere, asylanter og østeuropeere kommer hit for hjelp. I tillegg får huset besøk av enslige, trygdede, rusmisbrukere, alkoholikere, psykisk syke og vanlige nordmenn. (Foto: Jens Fr. Nystad)

eller teater, du kan ikke dra på ferie, du kan ikke gå på restaurant sammen med venner. Du sover dårlig på grunn av bekymringer, og du er blakk ti dager før trygda kommer og kjøleskapet er tomt.

At politikerne i Norge ikke klarer å gjøre noe med dette, er ubegripelig!

Er det lettere å ta imot hjelp av Fattighuset enn av det offentlige apparatet?

Kanskje litt. Men for alle fattige er det et stort skritt å gå for å få hjelp. Det har noe med identitet og selvfølelse å gjøre. Terskelen kan være høy – høyere enn Mount Everest – før folk tar mot til seg og kommer til oss på Fattighuset.

Kampen mot fattigdom er plassert høyt på den politiske dagsorden. Men tiltakene virker øyensynlig ikke . . .

Når den rød-grønne regjeringen gikk til valg for fire år siden, lovet de å fjerne fattigdommen – med et pennestrøk. Men det klarte de altså ikke! Jeg mener at politikerne har feilet fra a til å, for folk er like fattige som før, og det blir bare flere og flere av oss.

Etter min mening er den beste fattigdomspolitik- ken å sette opp minstepensjonen, uføretrygda og sosialhjelpsatsene slik at folk slapp å være avhengig av fornedrende – og fordyrende – hjelpetiltak. Satsene burde økes til et nivå som ga folk et pusterom.

I stedet for å tenke på å overleve fra dag til dag, kunne de gå til frisør og til tannlege. Gå på kurs, få seg en utdannelse og komme seg ut i verden å få seg en jobb.

Men ville ikke høyere stønadssatser bare gjøre det mer attraktivt for folk å gå inn i en trygdet tilværelse?

Vi hører ofte det motargumentet. For eksempel sa Erna Solberg i en debatt en gang at hun var imot å øke sosialhjelpsatsene, for da ville alle bli sosialklienter. Nå vet ikke jeg hvilken verden hun lever i, men i vår verden er det ingen som har noe ønske om å være sosialklient. De aller, aller fleste ønsker seg jobb, de ønsker å leve et skikkelig liv. At det kan finnes noen slabbedasker som ønsker å snylte på samfunnet, er godt mulig. Men den store hopen er ikke det! Fattigfolk flest er skikkelige mennesker som står opp om morran. Men hva står de opp til? Ingenting!

«Når krybben er tom, bites hestene», heter det. Hva med en organisasjon av fattige? Har livet i Fattighuset vært stormfullt?

Ja, det har gått noen stormer gjennom lokalene! Sånn blir det vel bare i en slik organisasjon. Men ting har roet seg. Stormene har stilnet, det er ikke en gang en mild bris her. I dag kan vi med stolthet si at Fattighuset fungerer. Vi driver en middels stor bedrift nesten uten midler. 0g vi får det til.

Kan Fattighuset i Oslo være en modell for andre byer?

Ja, det tror jeg. Tilsvarende tiltak i andre europeiske land er gjerne knyttet til veldedige og kristne organisasjoner som Caritas, Frelsesarmeen og Røde Kors. Vår modell med en brukerstyrt organisasjon for fattige, er ganske unik. 0g representanter for fattig-organisasjoner i EU-landene som jeg har møtt, ble veldig imponert når vi fortalte om Fattighuset.

Nå som det nærmer seg jul: Hvilket juleønske har du på vegne av Norges fattige?

At regjering og storting ikke må glemme de 400.000 fattige i Norge som trenger mer penger, trygghet, og omsorg. 0g at de tenker på hvordan de skal hindre at de 85.000 barna som lever i fattigdom, arver foreldrenes fattigdomsproblemer når de vokser opp – fordi de har droppet ut av skolen og gått inn i voksenlivet uten utdanning, som sosialklienter.

Fattigdom i Norge

  • Vi snakker som regel om relativ fattigdom der grensene regnes ut fra hva som trengs for å leve et anstendig liv sammenlignet med resten av befolkningen.

  • Fattigdom bergenes ut fra medianinntekten.

  • Mellom 3 og 8 prosent nordmenn regnes som fattige avhengig av hvilken definisjon man bruker:

  • Bruker vi EU-definisjonen er lavinntektsgrensen (60 prosent av mediangjennomsnittet) for en enslig person 149.000 kroner.

  • For OECDs lavinntektsdefinisjon (50 prosent av mediangjennomsnittet) vil lavinntektsgrensen for en enslig person være om lag 103.000 kroner.

  • Til sammenligning var gjennomsnittet av minstepensjonen til enslige folketrygdpensjonister i perioden 2005–2007 på om lag 114.000 kroner.

  • 85.000, eller 8 prosent, norske barn lever under fattigdomsgrensa. 32.000 er barn av eneforsørgere. Barn av foreldre med lav utdanning, løs tilknytning til arbeidslivet og ikke-vestlige bakgrunn er utsatt.

  • Oslo har nesten dobbelt så høy fattigdomsrate blant barn som i resten av landet. Det er flest fattige på Østlandet, og færrest på Vestlandet.

  • Statens Institutt for Forbruksforskning – SIFO – anslår at en voksen person trenger minst 7200 kroner i måneden for å leve på et rimelig forbruksnivå. Da er ikke boutgifter medregnet.

  • I flere kommuner er støtteordningene mellom 1000 og 2000 kroner lavere enn dette. Et av de fattiges viktigste krav er innføring av like støtteordninger i hele Norge.

  • Mennesker som lever i absolutt fattigdom mangler tilgang til helt grunnleggende basisbehov som mat, klær, husly og tilgang på grunnutdanning og primær helsetjeneste.

(Kilder: SSB, SIFO, FAFO)