Velferdsalliansen er et samarbeidsnettverk av foreninger, organisasjoner og aksjonsgrupper for vanskeligstilte grupper i Norge. Hovedmålet for nettverket er å arbeide for å avskaffe fattigdommen og sikre økt brukermedvirkning i sosialpolitikken. PLAN har intervjuet rådgiver Dag Westerheim i sekretariatet til Velferdsalliansen for å høre nærmere om hvordan de fattiges kår i Norge kan bedres.

Velferdsalliansen har som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Hvordan skal dette målet nås?

Ved å få et rettighetsfestet inntektsgulv på såkalt SIF0-nivå, det vil si at satsene i sosialhjelpen gjøres lik over hele landet og fastsettes med utgangspunkt i de årlige beregningene til Statens institutt for forbruksforskning (SIF0) over hva ulike typer husholdninger trenger som et minimum for å kunne klare seg. I dagens system er det opp til hver enkelt kommune å fastsette nivået på sosialhjelpen. Regje- ringen går kun ut med en rådgivende sats, og selv om denne ligger godt under SIF0s satser, opererer halvparten av kommunene med satser som ligger enda lavere.

Hvor ligger SIFO-nivået i dag?

For en enslig person er det ca. 7200 kroner i måne- den, ikke medregnet boutgifter.

Selv om dette er et meget nøktern budsjett, kan det stimulere til økt samfunnsaktivitet og -deltakelse og dessuten få folk lettere ut i arbeidslivet. Det vil bli mindre klientifisering av mennesker, man vil ikke måtte tigge om penger hele tiden for å klare seg fra dag til dag. Dette vil også gi folk en økt grad av verdighet.

Rettighetsfestet inntektsgulv, sier du. Snakker vi om en slags «borgerlønn» eller er det stønadssatsene i sosialhjelpen som skal normeres og standardiseres?

Velferdsalliansen er mot innføring av en borgerlønn for alle. Det vil koste enormt mye penger, 30–40 milliarder kroner pr. år ifølge beregninger vi gjorde for et par år siden. Rettighetsfestet minimumsinntekt til livsopphold på SIF0-nivå vil derimot ikke koste mer enn 2–3 milliarder kroner i året. Sosial- hjelpen vil da bli det siste inntektssikringselement i NAV-reformen og fange opp alle de som ikke er omfattet av andre stønader.

Det er ikke så lett å skjønne forskjellen mellom borgerlønn og rettighetsfestet inntektsgulv ...

De aller fleste i dagens Norge har trygdeytelser som ligger på eller over SIF0-nivå. Problemet er de ca. 360.000 som er fattige, i den forstand at de over en treårsperiode har inntekter som ligger under 60 prosent av medianinntekten i Norge, altså i henhold til EUs fattigdomsdefinisjon. Dessuten har vi de regionale forskjellene i sosialhjelpsytelser. Vi ønsker et universelt inntektssikringsnett som er felles for hele landet og som innlemmes i sosialtjenesteloven og NAV-systemet. Det vil fange opp de som i dag ikke har rettigheter gjennom Folketrygden.

Dag Westerheim i Velferdsalliansen. (Foto: Jens Fr. Nystad)

Vil ikke like stønadssatser i hele landet virke for- skjellsskapende? Det er jo ikke like dyrt å leve overalt i Norge ...

Det er klart at det kan være mye dyrere å bo i de større byene enn på mindre steder.

Ta for eksempel en person som bor i 0slo og har en inntekt på 150.000 kroner i året og en årlig husleie på 96.000 kroner. Da har vedkommende 54.000 kroner igjen å leve for, og det er langt under SIF0-nivå. Ergo må det komme et supplement gjennom sosialtjenesteloven som bringer inntekten opp til SIF0-nivå. Hvis du derimot bor i Vadsø og har samme inntekt, men en husleie på bare 2000 kroner pr. måned, vil inntekten fratrukket boutgifter være 126.000 kroner i året og ligge over SIF0-nivå. Men det er ikke dette som er problemet. Problemet er alle de som havner under SIF0-nivået for livsopphold! 0g selv om mange som bor i distriktene kanskje har lavere boutgifter så har de til gjengjeld ofte andre kostnader, for eksempel til transport.

Et rettighetsbasert inntektsgulv skal gjøre det lettere for folk å komme seg ut i arbeid. Men er ikke mot- argumentet nettopp at økte sosialstønader vil friste flere til å stå utenfor arbeidslivet?

Den som tror at man kan sulte folk ut i arbeid, kjenner menneskene dårlig! Erfaringer fra inn- og utland viser at sjansen for å komme i arbeid øker når stønadene øker. Å bli truet ut i arbeid genererer ikke noen positiv energi. En annen ting er at folk ofte tilbys arbeid som ikke er relevant for dem. Da havner man raskt tilbake i stønadssystemet. 0fte trengs det en handlingsplan for den enkelte for å kunne få vedkommende ut i arbeid. 0g det kan være behov for ulike omstillingstiltak.

Dere er altså ikke redde for at flere vil havne på trygd dersom stønadene øker?

Nei! Men systemet bør bli mer fleksibelt. Vi har for eksempel krevd en gradering av uføretrygden på 20 prosent, på linje med hva man har i Statens Pensjonskasse og andre kollektive pensjonskasser.

Hva innebærer det?

I Folketrygden er det slik at du må være minst 50 prosent ufør for å kunne få uføretrygd. Vi vil at folk skal kunne få uføretrygd med en lavere grad av uførhet enn det systemet legger opp til i dag, altså en mykere overgang mellom arbeid og trygd. Det kan gi folk mulighet til å stå i arbeid lenger, noe som er god samfunnsøkonomi. For eksempel kan en arbeidsgiver ha en uførepensjonist på 20 prosent og i arbeid fire dager i uka, i stedet for at vedkommende arbeidstaker skal bli truet til 50 prosent sykemelding.

Både gradering av uføretrygden på 20 prosent og et rettighetsbasert inntektsgulv er krav dere stiller til det offentlige. Hvem støtter dere i disse kravene, og hvem er imot?

En gradering av uføretrygden ble tatt opp allerede av Bondevik-regjeringen, men det har ikke skjedd noe senere. Uføreutvalget som kommer med sin innstilling i 2010 har kommet med forslag om at det skal være 33,3 prosent uføregrad i Folketrygden. Men vi kan ikke se at det er relevant med en uføregrad på en tredjedel; det er bedre å bruke 20 prosent, og det vil vi forsøke å få utvalget med på.

Når det gjelder et rettighetsbasert inntektsgulv har flere partier vist interesse for begrepet, den

største bøygen er Arbeiderpartiet og Høyre. De henger fortsatt fast i mytene om arbeidslivet og arbeidslinje-ideologien – at du skal straffes økonomisk dersom du ikke kan delta i arbeidslivet. Dette blir et argument for å holde så vel sosialhjelp som andre sosiale stønader på et minimum. Men gjennom nettverket «For velferdsstaten» har vi nå fått L0 med på laget. Sammen med nærmere 30 andre foreninger og organisasjoner med til sammen 750.000 medlemmer står vi bak et opprop om en rettighetsfestet SIF0-norm på sosialhjelpen. At fag- bevegelsen har konvertert fra mot- til medspiller vil i framtiden være en stor styrke for oss.

Fordelingsutvalget som nylig la fram sin innstilling, tok ikke stilling til innføring av «borgerlønn» eller minsteinntekt i samfunnet. Utvalget etterlyser mer forskning og analyse på spesielt virkningene for arbeidslivet ...

De mest positive ved Fordelingsutvalgets innstilling er forslaget om at velferdsordningene skal være universelle, det vil si at de skal gjelde for alle i stedet for å være målrettede. Kravene om innføring av en SIF0-norm er ellers tatt med i noen av ved- leggene til innstillingen.

Velferdsalliansen vil avskaffe fattigdommen. Men er det i det hele tatt mulig? I vårt land defineres jo fattigdom relativt i forhold til rikdom, og da vil den vel alltid bestå ...?

EUs definisjon av fattigdom, inntekt på 60 prosent eller mindre av medianinntekten i samfunnet, som også vi benytter, gir i hvert fall et godt mål for å kunne sammenlikne Norge med andre land. I EU-landene er det i dag 80 millioner mennesker som lever under denne fattigdomsgrensen, mens det i Norge er 360.000 eller nærmere 500.000 som er fattige, avhengig av om man ser på inntekten over en periode på tre eller ett år. Hvis man «på papiret» senker denne grensen til 20 eller 30 prosent kan man i teorien nærmest «fjerne» fattigdommen med et pennestrøk.

Fordelingsutvalget skriver i sin innstilling at den absolutte fattigdommen er et marginalt problem i Norge. Er dere enige i en slik beskrivelse?

Det er veldig få i Norge sulter helt i hjel, men det er mange familier som ikke har råd til å spise varm mat mer enn to dager i uka. Skal man kalle dette absolutt eller relativ fattigdom? Jeg vet ikke.

Det er store huller i det sosiale sikkerhetsnettet vårt, og relativt ressurssterke folk som for eksempel har mistet retten til dagpenger kan oppleve å måtte gå fra sosialkontoret uten en krone i lomma, – med et krav om å selge det de eier av verdier. Du kommer inn i en negativ spiral og trykkes lenger og lenger ned både mentalt og sosialt. 0g selv om du er blakk, får du ikke hjelpen du ber om, fordi du er for ressurssterk. Det er blant annet derfor vi ønsker rettighetsfestet sosialhjelp basert på SIF0-nivå.

Dreier kampen seg bare om å bedre de økonomiske vilkårene, eller handler det også om økt verdighet. For det er vel ikke bare morsomt å gå på tiggergang fra kontor til kontor ...

I et deltakende demokrati skal alle grupper ha en stemme og kunne bli hørt. Menneskene som Velferdsalliansen representerer er sjeldent blant dem som stiller først i køen når det gjelder å gjøre sin stemme hørt. Vi ønsker dialog med myndighetene, og framfor alt ønsker vi medvirkning og innflytelse i forhold til det apparatet som skal hjelpe oss. Dette dreier seg i stor grad om å skape forutsigbarhet i eget liv, om å kunne kontrollere sin egen framtid. Det motsatte av klientifisering.

Vil NAV-reformen kunne endre kulturen til det sosiale hjelpeapparatet, som vel ofte har vært preget av en viss ovenfra-og-ned holdning til brukerne eller klientene?

Det tror vi, men det vil nok ta noen år. NAV-loven slår fast at det skal være brukermedvirkning. Vi håper dette skal føre til at tiltaks- og tjenestetilbudet blir bedre tilpasset dem det gjelder. Men fortsatt er det en vei å gå spesielt på kommunenivå, der det er behov for større brukerinnflytelse. Innenfor rusfeltet har brukermedvirkning vært implementert ganske lenge, og her har de sett at tiltakene blir mer treffsikre når brukerne blir tatt med på råd.

Mye av det som har betydning for folks velferd, styres av våre 430 kommuner. Er det kanskje behov for kommunale fattigdomsplaner eller -programmer?

Problemet er at kommunene ikke har tatt grep. Under den rød-grønne regjeringen har kommunene fått tilført 10 milliarder kroner i ekstra midler, men bare små promiller av dette har kommet de fattige til gode. Faktisk har det i de siste årene vært kuttet i ytelsene til vanskeligstilte grupper i mange kommuner. 0g over halvparten av kommunene har i dag satser for sosiale ytelser som ligger under satsene som departementet anbefaler.

Betyr det at dere stoler mer på staten enn på kommunene?

Ja, i hvert fall når det gjelder de grunnleggende ytelsene til livsopphold, som ikke bør styres av

kommunene. Det har de prøvd i mange år, men tallet på fattige har økt hele tiden.

Velferdsalliansen snakker om «brutaliseringen» av arbeidslivet. Hva legger dere i dette uttrykket?

Det kan være flere ting, økte krav om omstilling i arbeidslivet, økte krav til effektivitet og prestasjoner. Alle passer ikke inn i A4-normen, og mange får psykiske problemer av private årsaker. Men med små justeringer i kravene fra arbeidsgiverne vil flere kunne klare seg i jobben.

Har ikke partene i arbeidslivet gått sammen med regjeringen om noe som heter «inkluderende arbeidsliv», da?

Jo, men ordningen har så langt ikke betydd noe særlig for arbeidsgivernes evne til å ta inn folk som står utenfor arbeidsmarkedet, det være seg funksjonshemmede, fattige eller mennesker med psykiske problemer. Det paradoksale er at det offentlige er dårligst på dette området, private arbeidsgivere er faktisk mer åpne for folk som står utenfor.

Velferdsalliansen består av 28 forskjellige organisasjoner, som alle på én eller annen måte representerer vanskeligstilte grupper i Norge. Hvordan oppstod dette samarbeidsnettverket?

I begynnelsen av 1990-åra blomstret egenorganise- ringen blant utstøtte grupper opp som en reaksjon på manglende velferd og rettssikkerhet for de fattige. På 90-tallet opplevde vi en rekke innstrammingstiltak overfor de fattige her i landet. Endringer i velferdsordningene og skattelette for de rikeste førte til enda større klasseskiller. Dette skjedde samtidig som det ble innført nye rutiner og kontrollordninger på de fleste offentlige kontorer innenfor hjelpeapparatet.

Under Stortingsvalget i 1997 gikk flere organisasjoner, blant dem Gjeldsoffer-Alliansen, Arbeidssøkerforbundet og Landsforeningen Rettferd for Taperne, sammen om en velferdsaksjon vi kalte «Nok er nok». Så mens Thorbjørn Jagland snakket om «Det norske hus», hadde vi «Det norske fattighus» – en hjemmesnekret rønne satt opp på en bil- tilhenger som vi reiste rundt på valgkampmøter med. På Hamar ble vi faktisk jaget vekk av L0 og Arbeiderpartiet, selv om vi hadde oppstillingstillatelse. Velferdsalliansen ble etablert i mars 1998, blant annet etter anbefaling av politikere som mente vi ville stå sterkere og lettere få gehør ved å samarbeide. Noe av det første vi tok opp og satte på den politiske dagsorden var behovet for sammenslåing av Aetat og sosialkontorene, det som nå er gjennomført ved NAV-reformen.

Deltar dere internasjonalt i kampen mot fattigdom?

Velferdsalliansen er Norges representant i det europeiske nettverket European Anti Poverty Network (EAPN). Det er et representativt nettverk av ikke-offentlige organisasjoner og grupper fra 25 europeiske land som er involvert i arbeidet mot fattigdom og sosial eksklusjon i EU-landene og EØS-området. EAPN arbeidet blant annet med sikte på å innføre sosiale minimumsstandarder i EU. I tillegg arbeider vi aktivt sammen med de andre nordiske landene i en «Nordisk Velferdsplattform».

Hvem holder liv i Velferdsalliansen – medlemsorga- nisasjonene eller staten?

Fram til 2004 hadde Velferdsalliansen ingen offentlig støtte og vi holdt til hjemme på kjøkkenet til Leiv Mørkved, som da var lederen vår. Medlemsorganisasjonene våre har generelt svak økonomi. Noen har ikke inntekter i det hele tatt, mens andre får litt kommunal/statlig støtte eller driver prosjekter.

Siden 2004 har Velferdsalliansen fått støtte fra staten, fra 2006 over statsbudsjettet. Men det er viktig for oss å understreke at den økonomiske støt- ten ikke betyr at vi er noen medløper for regjeringen. Vår oppgave er å sørge for at de fattige blir hørt og tatt med i debatten.

Velferdsalliansen

Samarbeidsnettverk av i alt 28 ulike organisasjoner, foreninger og aksjonsgrupper i Norge som arbeider for økonomisk, sosialt og rettslig vanskeligstilte. Alliansen er livsynsmessig, partipolitisk og ideologisk uavhengig. Velferdsalliansen er medlem av EAPN – European Anti Poverty Network.

Tilsluttede organisasjoner: Aksjonsgruppen mot sosial nød i Bergen Amazig Kultur Organisasjon i Norge Arena for samfunnsinitiativ ASI Aktbo, Oslo ASI, Sør-Trøndelag Bergen Uavhengige Sosialrådgivning Den Uavhengige Sosialrådgivningeni Oslo Den Uavhengige sosialrådgivningen i Stavanger Blålys Bibi Amka Fattighuset i Oslo Klientaksjonen i Fredrikstaddistriktet Kirkens Bymisjon Klientaksjonen i Karmøy KREM – Kreativt og mangfoldig arbeidsliv Leieboerforeningen i Oslo Mental Helse Oasen Prosjekt felles framtid PROFF, Sandefjord Rett til Velferd Revita Norge Stiftelsen Rettferd for taperne SON – Straffedes Organisasjon i Norge SUKAO Stiftelsen Selvhjelpens hus Total Rehab Wayback Varslerunionen