Stortingsmelding nr. 23 (2003–2004), Om boligpoli- tikken, har dannet et utgangspunkt for boligsatsing for innsatte i norske fengsler. Meldingen understreker at innsatte ikke skal løslates til midlertidig bolig. Ansatte ved Drammen fengsel ønsket å arbeide videre med dette og søkte midler fra Husbanken til et boligprosjekt. Fengselet fikk kompetansemidler som blant annet har blitt brukt til å lønne en prosjektleder. Prosjektet «Fremtid for meg» hadde oppstart 01.03.2008 og planlagt avslutning er 30.06.2010.

Prosjektets hovedmål er: «Å sikre gode rutiner internt i fengselet samt etablere samarbeidsrutiner og involvere i større grad eksterne aktører for å oppnå en mest mulig hensiktsmessig bosetting og oppfølging av den enkelte innsatte som skal løslates».

Hovedmålet ble ytterligere presisert i Stortingsmelding nr. 37 (2007–2008), Straff som virker, gjennom begrepet tilbakeføringsgaranti. Det innebærer at innsatte skal få bistand til å utløse de rettigheter de har med henhold til bolig, jobb, utdanning, sosiale tjenester, helsehjelp og økonomisk rådgivning. Dette er alle rettigheter som kan være avgjørende enkeltvis eller samlet for å få innsatte løslatt til en egnet bolig, og for at de kan ha en mulighet til å beholde boligen over tid.

Gjennom prosjektet skal den domfelte benytte tiden i fengsel til aktivt å forberede seg på å bo ved løslatelse, og et eget opplæringsprogram i å bo skal utvikles. Den innsatte får en boligmappe som skal inneholde søknadsskjemaer, retningslinjer, kriterier for leie og informasjon om Husbankens virkemidler. 0gså de ansatte får boligmapper som skal inneholde navn, telefonnummer og e-postadresser til kontaktpersoner i de ulike kommunene. Boligmappene skal brukes som verktøy i løslatelsesprosessen.

Målgruppe

Målgruppen for prosjektet er domfelte og varetektsinnsatte uten fast bolig fra Nedre Eiker, Drammen og Lier kommune. De som har en bolig, skal hjelpes slik at man prøver å unngå at de mister boligen under straffegjennomføringen. Det kan understrekes at enkelte av resultatmålene i prosjektet gjelder for alle innsatte i Drammen fengsel, og ikke bare for målgruppen i prosjektet.

Kartlegging

Første del av prosjektet har vært en kartlegging med sikte på å undersøke innsatte og ansattes behov for å kunne oppnå hovedmålet i prosjektet. Metoden vi benyttet var samtaler og skriftlig prosesskartlegging av enkelte innsatte. Målet var å se nærmere på hvordan det ble jobbet for å forberede løslatelsen, og hva vi kunne jobbe med videre i forhold til de avvik vi fant.

Samarbeidet med kommunene Nedre Eiker, Lier, Drammen og Kirkens Bymisjon er sentralt i prosjektet og det var også en del av kartleggingen å finne ut av deres tjenestetilbud og ressurser. I tillegg hospiterte prosjektleder på flere av Drammen fengsel sine avdelinger, observerte og hadde uformelle samtaler med ansatte for å få øke kunnskapen om kriminalomsorgen generelt og for å vite mer om ansattes tanker vedrørende arbeidet med prosjektet.

En vesentlig faktor i prosjektet er tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Det gjelder samarbeidet mellom faggrupper i fengslet – og det gjelder samarbeid med eksterne etater, kommuner og frivillige organisasjoner.

Resultater

Pr. november 2009 er det 22 deltagere i prosjektet, hvorav seks er overført til andre fengsler og 17 er løslatt. Gjennomsnittlig sittetid for løslatte prosjektdeltakere har for domfelte vært 90,8 dager, og for innsatte i varetekt 40,2 dager.

Av de 17 løslatte prosjektdeltakerne var det 14 deltakere som var bostedsløse. Av disse fikk fem tilbud om kommunal bolig, én fikk behandlingsplass på en døgninstitusjon for rusmisbrukere, én deltaker valgte å flytte ut av samarbeidskommunen, tre deltakere flyttet hjem til foreldre (to av disse var svært unge), én deltaker flyttet hjem til sin samboer mens to deltakere mistet motivasjonen og ønsket ikke hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet.

Tre av deltakerne hadde bolig som de beholdt under soningstiden og som de ble løslatt til. Videre deltok og gjennomførte 14 av deltakerne kurset

«Å Bo», seks av 17 løslatte påbegynte arbeidet med individuell plan, fem deltakere søkte om bostøtte og én deltaker søkte startlån.

Evaluering

Vi ser en klar sammenheng mellom intervensjon tidlig i soningsforløpet og de deltakere som fikk kommunal bolig. 0gså motivasjonsarbeid og tett oppfølging av ansatte i fengselet er viktig. Her kan det trekkes fram innsatsen til helseavdeling, sosial- konsulent, verksbetjenter og kontaktbetjenter som avgjørende ut i fra den enkelte innsattes behov.

I tillegg var all skriftlig dokumentasjon med henhold til ønsker, bolighistorikk og behov for oppfølging viktig i samarbeidet med anskaffelsen av bolig og tilpasset oppfølging av kommunen.

Utfordringen har vært de deltakere som har flyttet over til andre fengsler og hvordan vi på en best mulig måte kan formidle til gjeldende fengsel i samarbeid med den innsatte de reelle behovene. Enkelte av deltakerne har flyttet flere ganger mellom fengslene, og da blir deres initiativ til å ta kontakt med hjemkommunen avgjørende for videre forberedelse til løslatelse. Kort soningstid har også vært utfor- drende, på bakgrunn av at selv ved rask kontakt med kommunen så er det ingen garanti at saksbehandling knyttet til bolig og eventuelle økonomiske tiltak vil være ferdigbehandlet til løslatelsen.

Løslatt og hjemløs

I rapporten Løslatt og hjemløs – bolig og bostedsløshet etter fengselsopphold kartla og dokumenterte Byggforsk/NIBR og Kriminalomsorgens utdannings- senter (KRUS) på oppdrag fra Husbanken tidligere innsattes boligsituasjon etter løslatelse. Rapporten må ses på bakgrunn av regjeringens hovedmål i strate- gien mot bostedsløshet slik den uttrykkes i «På vei til egen bolig»: at ingen skal måtte bruke tid i foreløpige løsninger ved løslatelse fra fengsel.

Varetektsinnsatte er i en dårligere situasjon enn domfelte: 37 prosent av domfelte og17 prosent av varetektsinnsatte oppgir at de har egen bolig ved løslatelsen. Andelen som regner med å kjøpe eller leie bolig etter fengselsoppholdet blir mindre med økt nærhet til tidspunktet for løslatelse.

Nesten en tredel av dem som har to måneder eller mindre igjen av fengselsoppholdet, oppgir at de skal bo midlertidig, eller de vet ikke hvor de skal bo. Én av fire oppgir at de skal bo hos andre. To tredeler er bostedsløsei henhold til definisjonen som er benyttet i de tre norske kartleggingene: de mangler bolig to måneder eller mindre før løslatelsen.

En rekke forslag

Rapporten kommer med en rekke anbefalinger til tiltak som kan bidra til at færre som løslates fra fengsel blir bostedsløse. Forslagene spenner fra tiltak som handler om gjennomføring av straff og interne forhold i fengslene via sosialkontorenes arbeid og kommunenes boligtilbud til samarbeidet mellom fengslene og kommunene. Blant annet slås det fast at det er avgjørende at sosialkontorene får melding om et kommende boligbehov om lag seks måneder før løslatelse.

– Ønsket om en permanent bolig – leid eller eid – er utbredt og står sterkt. Samtidig tydeliggjør undersøkelsen en variasjon i ønskede boformer umiddelbart etter løslatelse. Mens de fleste ønske å flytte rett fra fengsel til en varig bolig, er det noen som ønsker seg et godt tilpasset boligtilbud, som en slags myk overgang til livet utenfor fengselet. Dette omfatter gode, men midlertidige boformer som boliger med oppfølgingstjenester, plass i rehabiliteringsinstitusjon eller å bo hos foreldre. Alle tre aktørgrupper er samstemte om at det er tre forhold som er avgjørende: Å ha bolig ved løslatelse, at bolig er avklart i god tid og at tilbudet er tilpasset den enkelte, heter det i rapporten.