Er byen mulig uten fremmede? Dette spørsmålet stiller sosiologen Zygmunt Bauman i et av sine essays om fremmedhet og modernitet (Bauman1995). I denne sammenhengen innebærer fremmedhet både frihet og usikkerhet, som også er karakteristika ved livet i byen. Men hva skjer med balansen mellom frihet og usikkerhet når nye fremmede i form av østeuropeiske tiggere trer inn i bybildet?

Denne artikkelen skal handle om sider ved det urbane livet, nemlig livet med fremmede. Ikke hvilke som helst fremmede, men de fremmede som oppleves å forstyrre friheten som byens fremmedhet gir og i stedet styrke den frykten som er frihetens skyggeside – de nye østeuropeiske migrantene som spiller og tigger i europeiske byer og ser ut til å true opplevelsen av det frie urbane livet for mange.

Gamle og nye tiggere

Hvem skulle trodd for 40 år siden at tiggere og tigging skulle bli et hett tema i artikler og leserinnlegg blant politikere på 2000-tallet i verdens beste land? Fra å akseptere tiggere som et helt marginalt fenomen som stort sett kunne forklares med stoff- avhengighet og alkoholisme, har vi de siste årene diskutert tigging som en trussel mot vår anstendighet og trygghet. Tiggerne har gått fra å være en inkorporert del av forestillingen om byen til å bli betraktet som farlige inntrengere. Hvordan kunne dette skje?

Det er selvfølgelig en ny form for tigging og tiggere som har vært grunnlaget for denne endringen i sinnsstemning. Sigøynere og omstreifere av mange slag har alltid blitt ansett som en ubehagelig, men forholdsvis naturlig del av livet, men etter at taterne ble assimilert, norske sigøynere til en viss grad bosatt og grensene stengt for alle andre enn flyktninger og utvalgte spesialister, har Norge vært forholdsvis fritt for omstreifere siden 1970-tallet i hvert fall.

Løsgjengerloven som ble innført i 1889 skulle nettopp beskytte borgerne mot «løsgjengere», i forarbeidene omtalt som omstreifere, fanter, landstrykere og lediggjengere/ørkesløse, og mot betlere, det vil si personer som tigger, og drukkenskap, personer som ruser seg. Denne loven ble vesentlig beskåret etter annen verdenskrig og til en viss grad oversett fram til den ble opphevet (av Høyre) i 2005. Tigging forsvant aldri helt, men var kontrollerbar og innefor velkjente former. Folk kunne slappe av og nyte en by som mer og mer ligner en fornøyelsespark, nesten, helt til nå.

I 2006 ble Romania og Bulgaria EU-medlemmer og visumtvangen til EØS-området ble opphevet. Da hadde underlig utseende tiggere allerede vist seg i gatene våre noen år, men de var ikke mange. Fra 2006 har imidlertid Norge blitt besøkt av til dels store grupper hovedsakelig fra Romania, de fleste av dem sigøynere som musikanter, blomsterselgere og tiggere.

Hvem er de nye tiggerne?

Sigøynere er en samlebetegnelse på mange befolkningsgrupper i Europa som har det til felles at de definerer seg som annerledes enn majoritetsbefolk-

ningen og ofte har en omreisende livsstil og sitt eget språk. Romania har den største sigøynerbefolk- ningen i verden, man regner med at det lever et sted mellom 500.000 og 2 millioner sigøynere der. Den største gruppen kaller seg rom og har sitt eget språk, romanes. De norske sigøynerne (Karoli, Josef osv.) tilhører gruppen rom. Sigøynerne utgjør det fattigste befolkningssjiktet i Romania, selv om det også finnes velstående individer, slekter og grupper. Lingvistisk hører romanes til en gruppe av nyindiske språk, og det er allment anerkjent at rom og sannsynligvis sigøynere generelt utvandret fra India. Det er ikke kjent når utvandringen fra India begynte, hvorfor de utvandret og hvor i India de kommer fra, men historikere har vist at de innvandret eller ble ført inn i det bysantinske området fra det 11. århundre, muligens som krigsbytte i forbindelse med lokale kriger. I Europa ble de kjent som sigøynere, tzigani, gypsies osv.

I de rumenske prinsestatene ble de raskt innlemmet i økonomien som slaver under fyrstene, kirken og klostrene og som livegne i Transilvania, som da var ungarsk territorium. Man kan si at de helt fra sin inntreden i området og spesielt ved sin status som slaver ble «produsert» som fremmede i forhold til de stort sett livegne rumensk- og ungarsktalende bøndene. Ekteskap mellom bønder og slaver var forbudt, og når det likevel skjedde fikk begge slavestatus (Achim 1998). På slutten av 1800-tallet ble slaveriet og livegenskapen opphevet i Romania og Transilvania og sigøynere utvandret i stort antall til andre deler av Europa og resten av verden. I mange europeiske land levde allerede folk som ble kalt tatere, reisende, sinti osv., og som sannsynligvis var etterkommere etter tidligere innvandringer av sigøynere.

Fordi svært få sigøynere hadde vært bønder, var de stort sett eiendomsløse og fikk store problemer med å overleve etter frigjøringen (Achim1998). Helt fram til etter annen verdenskrig ble sigøynerne i Romania og resten av Øst-Europa utsatt for assimileringsforsøk fra statens side. De ble også utsatt for forfølgelse man steder, og under krigen utryddet nazistene rundt en kvart million sigøynere (Kenrick & Puttan 1972).

Deler av den sigøynske befolkningen i Romania ble assimilert som rumenere eller ungarere i denne perioden, eller de oppgav sitt morsmål, sine tradisjoner og levemåter for å overleve, men uten å bli akseptert som rumenere eller ungarere og ble en del av det store filleproletariatet i Romania. Mange lot seg imidlertid ikke assimilere og fortsatte sin levemåte som delvis omreisende håndverkere, tiggere og samlere som både var en del av det rumenske landsbysamfunnet og utenfor det. Det er i hovedsak disse som kaller seg rom, har romanes som morsmål og egne tradisjoner og levemåter.

Sigøynere stod ikke høyt i pris i gamle dager. Avertissement fra en rumensk avis på 1800-tallet.

I dag er de aller fleste sigøynere, deriblant rom, bofaste. Sigøynere lever overalt i Romania, i byene og på landsbygda, nesten alle landsbyer har sin egen sigøynerbefolkning som ofte bor i utkanten i sitt eget landsbysamfunn. I byene bor de ofte i egne kvarter. Under Ceauçescu-styret (1965–89) ble nomadisme forbudt og sigøynerne ble forsøkt innlemmet i staten på like vilkår som rumenske borgere generelt. De måtte arbeide, barna måtte gå på skolen, de fikk støtte til å bygge hus og de ble betraktet som borgere. Mange fortsatte å drive forretninger, spådomskunster, byttehandel og tigging også under Ceauçescu, men alle menn var sikret lønn som statlig ansatte. Jernbanen, veivesenet og jordbrukskollektivene var viktige arbeidsplasser for

sigøynere. Etter at Ceauçescu ble styrtet stoppet statlige virksomheter opp, de gikk konkurs eller ble kjøpt opp av private, med masseoppsigelser av arbeidstakere. Blant de første som måtte gå var sigøynerne.

I årene etter revolusjonen i 1989 har sigøynernes politiske status blitt bedret på mange måter, ved at de har fått representasjon, ved at de har skiftet navn fra det stigmatiserte tsigani til rom og ved at staten har et ansvar for å innlemme dem i det rumenske samfunnet som helsevesen, skoleverk etc. Det finnes også et mangfold av frivillige organisasjoner som er involvert i å bedre de fattige sigøynernes kår. EU-medlemskap er en annen viktig faktor i de siste årenes arbeid for å bedre sigøynernes status i Romania. Men samtidig er livet blitt vanskeligere på andre områder. Som følge av priva- tiseringen av næringslivet har arbeidsløsheten vært høy, og sigøynerne som enten er analfabeter eller bare har grunnutdannelse stiller ofte aller bakerst i køen. Både på landsbygda og i byene bor sigøynere gjerne i de aller dårligste husene. På landsbygda er det vanlig med jordgulv, de fleste mangler elektrisitet, innlagt vann og toalett, og en vedovn brukes gjerne både til koking og oppvarming. Når sigøynerfamilier er store – ofte opptil 10 barn i en familie – blir det trangt om vinteren.

Under Ceauçescu og helt fram til 2006 var det umulig eller vanskelig for rumenere generelt og sigøynere spesielt å reise ut av Romania for å finne arbeid. Med Romanias inntreden i EU åpnet verden seg igjen for rumenerne, og sigøynerne var blant de første til å benytte seg av denne muligheten. De som har reist ut har stort sett tilhørt det fattige sjiktet av rom, som gjennom sine intakte samfunnsnettverk kan samle penger blant slektninger til reisen. Det er også de som står svakest i konkurransen på arbeidsmarkedet og ikke har noen eiendom som holder dem til hjemstedet. De fleste rumenske landsbyer har tradisjonelt hatt sigøynske og ofte også rumenske musikere som spilte til bryllup og fest, men etter Ceauçescu har disse funnet seg muligheter som gatemusikanter utenfor Romania.

Reisen som en vei ut av fattigdommen?

Jeg bodde ett år i Romania på slutten av 1990-tallet og drev med feltarbeid for min doktorgrad i sosial- antropologi om forholdet mellom rumenske bønder og rom-sigøynere i en landsby i Transilvania. Jeg bodde sammen med akkurat det sjiktet av rom som nå reiser til Europa for å arbeide, spille og tigge, blant annet i Norge. På den tiden var det enkelte som tok seg ulovlig inn i Tyskland, Frankrike og Belgia og søkte asyl. I asylperioden arbeidet de svart, tigget og solgte blomster eller spilte og ble sendt hjem med avslag, men med mye oppsparte midler.

Et ungt ektepar i en nærliggende landsby reiste på denne måten til Tyskland mens de to barna var hjemme hos bestemor og resten av familien. Ekteparet ivret for at barna skulle få utdannelse og de selv midler til å komme seg «fremover og opp». Hele slekta samlet sammen penger til reisen, som foregikk med minibuss og rumensk sjåfør og kostet en anselig sum. I Tyskland bodde de på asylmottak, fikk dagpenger, arbeidet svart på et gartneri og la seg opp penger. Etter tre måneder og før asylsaken var avgjort lengtet de så sterkt etter barna og familien at de reiste hjem, og vi ble invitert på hjemkomstfest. En gris var blitt slaktet og felespillerne var i full gang, øl og vin rant i strie strømmer og det bitte lille huset var fylt til randen av feirende slektninger. Høydepunket inntraff da en treetasjes bløtkake ble båret frem og ekteparet takket sin mor og sine slektninger for støtte. Så ble pengesedlene, «deutchmarken» som var samlet i Tyskland, kastet i luften mens felespillerne spilte og folk danset. Alle bidragsyterne fikk tilbake sine investeringer med renter og ekteparet kjøpte seg en gammel traktor, en sjeldenhet på de trakter, som de leide ut til bøndene i området. De kom nærmere målet om et liv ut av fattigdommen.

Å leve som tigger i Oslo

Det er i første rekke slike rumenerne som reiser fra Romania til andre deler av Europa for å samle penger til familiene sine hjemme. De fleste er rom med store familienettverk som både gir dem støtte og krever sin rett. Andre igjen er sigøynere som hører til andre grupper i samme situasjon som rom, og noen er fattige rumenere som av forskjellige grunner er havnet på bunnen. De omreisende tiggerne tilhører ikke det fattigste sjiktet i Romania, de fattigste har verken nettverk eller midler til å reise så langt for et usikkert utkomme. Noen av gruppene som reiser i Europa er også kriminelle; de kan være sigøynere eller rom som driver med «hønsetjueri», småkriminalitet som lommetyveri og veskenapping. Det finnes også mer profesjonelle bander av rumenere med teknologisk innsikt som driver med mer avansert tyveri og kortsvindel.

Siden 2006 har jeg snakket med de aller fleste rumenske tiggerne i 0slo. 0m hvor de kommer fra, hva de gjorde hjemme, hvor de bor og hvordan de klarer seg. 0gså flere journalister har gjort det samme med til dels lærerike resultater. En journalist fra Kvinner og Klær fulgte en rumensk rom som tigget i 0slo til hennes landsby i Romania (Åserud 2006). Der viste hun stolt frem kua hun hadde kjøpt for pengene, de hadde også gitt henne mulighet til å ansette en ungdom til å gjete kua. På samme måte gjorde Kirkens Bymisjon i 2007 en undersøkelse blant rumenske tiggere i 0slo som de også møtte i landsbyen deres etterpå (Brattvåg 2007).

Kvinner og barn på vei hjem fra en daglig samle- og tiggetur til byen. Romania 1997. (Foto: Ada Engebrigtsen)

Tiggerne i 0slo forteller om en håpløs økonomisk situasjon i Romania – om mange munner å mette, stadig økende priser og ikke noe arbeid for vanlige folk. Noen forteller at man må betale for å få jobb i Romania fordi konkurransen er så stor. Noen har reist i flere europeiske land, men forbau- sende mange har bare vært i Norge og reiser over hele landet. De kommer fra byer og fra landsbyer i hele Romania, mange fra de mest marginale utkan- tene som Moldova (rumensk). Noen kommer til Norge i lånt eller leid minibuss hvor de også ofte sover 6–7 personer sammen. Andre kommer med minibusser som eies og kjøres av rumenere eller sigøynere som ser ut til å ha laget en forretning av denne transporten. De forteller at de betaler ca. 100 euro for én reisevei. De fleste forteller også at de betaler 100 kr. natta for en madrass eller en soveplass, ofte hos «utlendinger». Når de ikke har penger til leie, sover de ute.

De fleste jeg har snakket med forteller at de må ha ca. 300 kr. dagen for å klare seg her og ha noe å sende hjem. Som i Romania bruker de mange strategier for å skaffe penger, de tigger og samler flasker om dagen, om kvelden selger flere blomster og/eller kroner og cowboyhatter til berusete, festglade nordmenn. Mange jobber fra 8–9 om morge- nen til 12–1 om natten. De sier det stort sett er tre typer folk som kommer fra Romania: det er de som stjeler, så er det de som tigger og samler og så er det musikantene. Ifølge dem selv er tyvene helt andre grupper enn tiggerne og musikantene, som ofte er i samme familie. Det er hovedsakelig familiegrupper som kommer, bare voksne og ofte eldre folk, de deler på det de får inn og på utgiftene. Barna er hjemme med eldre søsken og eldre slektninger. Det er et hardt liv å være tigger i Norge, særlig om vinteren.

Fattigdommens skam

Hva gjør tiggerne med oss? En av de vanligste reaksjonene på tigging er irritasjon over passivite- ten og den ydmyke holdningen som tigging innebærer. Når de fattige sitter på gaten og ser bedende opp på oss for å få en liten mynt utfordrer det vår samfunnsorden der staten og velferdsinstitusjonene tar seg av sosial nød. Samtidig utfordrer det vår forestilling om likeverd og likhet og vår selvoppfattelse som rimelige og sjenerøse. Tiggerne viser skamløst fram skammen ved å være fattig og derved også skammen ved å være rik, når noen er fattige.

De aller fleste gir ikke til tiggere fordi det nettopp er forbundet med forvirring og sterk sjenanse; man vet ikke hvordan man skal forholde seg til en slik relasjon. Å gi oppleves som en ydmykelse for den som gir og man forventer at det oppleves som en ydmykelse for den som får. Ved å gi, føler man at man ydmyker tiggeren, men først og fremst seg selv. Å demonstrere sin velstand og gavmildhet

Romkvinne fra Romania som tigger på Karl Johans gate i Oslo. (Foto: Håkon Sønderland)

overfor et trengende menneske oppfattes av mange som arroganse og som et større overgrep enn ikke å gi. Man går fort forbi, helst en omvei utenom.

Hos mange vekker også tiggere aggresjon: Hva har de her å gjøre? Vi har da ikke ansvar for dem, de er ikke «våre». Hvorfor sitter de bare der, kan de ikke finne noe arbeid å gjøre? Kan de ikke i det minste selge noe? De er ikke egentlig fattige, eller de blir utbyttet av bakmenn. Ved å gi til tiggere støtter man den østeuropeiske mafiaen. De har ikke noe her å gjøre, de forsøpler det offentlige rommet. Slike og lignende rasjonaliseringer transformerer fattigdommen til et lyte ved tiggerne selv og ikke til deres livsbetingelser. Denne reaksjonen er en annen side av et egalitært samfunn uten synlig fattigdom: fattigdommen sjokkerer og forvirrer oss og vi fornekter den eller prøver å beskytte oss mot den. De er uønskede fremmede.

«Defensible space» – det rene, oversiktlige byrommet

Det urbane liver er livet som leves med «fremmede». Men den fremmedes janusansikt, spennende og skremmende, gjør bylivet samtidig utfordrende, slitsom og utrygt (Bauman1995). Ingen steder, sier Bauman, er lengselen etter «den trygge heimen» og «det rolige livet» så stor som blant byboerne. Trus- selen fra de fremmede og frykten for det uforutsette kontrolleres hovedsaklig med to strategier; man kan beskytte seg og skape «defensible space» eller

trygge områder der de uønskede fremmede ikke har adgang, eller man kan overse det ubehagelige og betrakte de fattige, tiggeren, rusbrukerne og de uønskede fremmede som en slags eksotisk bakgrunn for ens egne fornøyelser. Den siste strategien er den vi kjenner fra samfunn der ulikhet betraktes som den enkeltes skjebne eller ansvar og der fattige ikke oppleves å utgjøre noen trussel mot samfunns- ordenen; de er bare en usynlig eller naturlig del av bylivet som ikke forstyrrer ens nytelse og frihet. Den første løsningen er den som ropes fra en rekke politikere fra FrP til Rødt i det egalitære Norge: Send dem ut! De hører ikke til her! De er kriminelle! De ødelegger byen! Vi snubler i dem på gatehjørnene!

Noen av disse nye fremmede er utvilsomt kriminelle, noen er syke og alle blir sikkert utnyttet av griske utleiere. Jeg ønsker å utfordre den tilsyne- latende nesten entydige offentlige diskursen som produserer dem som ikke-individer, noe subhumant vi ikke kan ta ansvar for. Drømmen om den trygge heimen (les: nasjonalstaten) gir oss en følelse av at det finnes ufarlige områder eller et område som kan forsvares, med trygge grenser som ikke skal overskrides, et område uten for risiko og frykt. Det er disse forestillingene som ligger bak ropene fra politikere og som stort sett presenteres uimotsagt i norsk presse: Bare fjern tiggerne, de narkomane og de prostituerte så får vi det fint igjen. Ute av øye, ute av sinn: send dem hjem så skal vi heller sende dem litt penger.

Drømmen om den trygge heimen henter sin mening fra forholdet mellom risiko og kontroll, fare og trygghet, krig og fred, flyktighet og tidløshet og mellom fragmentering og helhet. Hjemmet er det etterlengtede botemiddelet for bylivets smerte, ensomhet og stress; for livet som fremmed blant fremmede (Bauman 1995). Problemet er at dette botemiddelet bare kan finnes på ønskeplanet, for byen er ikke mulig uten fremmede. 0g uforutsigbarhet, flertydighet og fremmedhet er en uløselig del av byens sjarm og tiltrekning. (Tenk bare på Grünerløkka som presenteres som den mest sjarme- rende og pulserende bydelen i 0slo). Mens byen i Charles Dickens’ univers ble beskrevet som en pøl av larm, skitt, fattigdom og umoral, har moderne byplanlegging konstruert byen som et kult, velorganisert og ikke minst kontrollert rom. Det er denne visjonen av byen vi presenteres for i arkitektmodel- lene som legges fram for oss når store prosjekter skal planlegges. Her er ingen uoversiktlige kroker og kriker der skitne borgere drikker og skriker og setter sprøyter i rumpa. Alt er glatt, rent og vakkert og fullstendig uten liv og variasjon utenom i byg- ningenes form. Vi vet at virkeligheten ikke er sånn, men modellene presenterer virkelighetens by slik den burde være; kontrollerbar, ren, homogen og behagelig. Arkitektmodellene blir en visjon av «defensible space» som Bauman snakker om.

Byens vold og byens omsorg

Verken usynliggjøring eller utestenging er noe svar på utfordringen i å leve med fremmede. Den tredje måten å forholde seg til fremmedheten på er å oppløse motsetningen mellom frihet og omsorg. Man kan både oppleve den friheten som bylivet innebærer og betrakte fremmede som innenfor ens egen interessesfære. Man kan leve med fremmede uten å kreve av dem at de skal bli lik en selv og uten derfor å betrakte dem som mindre menneskelige. Moralsk liv, sier Bauman, er et liv i konstant usikkerhet og i stadig fristelse til å trekke seg fra ansvar (1995).

Byen kan betraktes som et sosialt landskap som skapes av erfaringer og handlinger i sosiale møter (Hall 2008). Slik sett er byen arena for vold, undertrykkelse og fornedrelse. Ved å følge fire store forfattere gjennom fire store byer i forskjellige historiske perioder viser sosiologen Thomas Hall hvordan byens utforming og dens arkitektur er en uløselig del av den sosiale volden og fornedrelsen som foregår i byer. Fra fabrikkene som holdt industriarbeiderne borte fra dagslyset i 1800-tallets Manchester – til de nedrivningstruede sanerte bygårdene hvor alkoholikerne, de narkomane (og rumenske tiggere) lever sine liv i 0slo i 2009. Men Hall viser hvordan den sosiale og fysiske volden som er en del av byen som sosialt og fysisk sted, har sitt motstykke i de kreftene og prosessene som reparerer, forbedrer og lapper sammen byens sosiale og fysiske «stoff» (Ibid: 74). Han sikter til en hær av engasjerte frivillige og offentlig håndverkere som redder truede bygninger, trær, og områder, og av sosialarbeidere, helsearbeidere, ungdomsarbeidere og matutdelere som oppsporer, hjelper og trøster de utstøtte, fattige og elendige. (I København har frivillige tatt et initiativ for å åpne et natthjem for østeuropeiske tiggere). Disse «omsorgsarbeiderne» holder byen i live og reduserer den volden og frykten som er en del av den. De myldrer gjennom byen på kryss og på tvers og representerer den tredje strategien for å leve med fremmede: å innlemme dem i ens moralske univers uten å avkreve dem å bli lik en selv eller å redusere dem til noe mindreverdig.

Referanser:

Achim, V. 1998. The Roma in Romanian History. Budapest, N.Y: Ceu Press.

Brattvåg. H. 2007. Folk fra Romania som tigger i Oslo. Kirkens bymisjon.

Bauman, Z. 1995. Life in Fragments. Essays in Postmodern Morality. Oxford, UK: Blackwell

Hall, T. 2008. Hurt and the city: Landscapes of urban violence. Social Anthropology, no. 16, 1 pp.63-76.

Åserud, S. 2005. Kvinner og Klær nr.9